Hvordan forholde seg til et tapt vennskap?

[AnonymBruker]

Har dere opplevd det og hvordan taklet dere det? Får inntrykk av at vennskap ikke er så viktig. Og at det ikke er noe tap for folk. Hvorfor er det ikke viktig for deg? Kvittet du deg med vennskap med å ikke ta kontakt? 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så merkelig hvordan folk tenker på vennskap for tiden. Jeg tenker at vennskap er vel så viktig som parrelasjon, men jeg opplever også at jeg er ganske alene om det. Relasjoner tar slutt, det er helt OK, men det er mer dette med hvordan en tenker på hva en nær venn er. Jeg leser her inne folk som ikke orker å stille opp for hverandre, som tenker at venner er mest lek og lett og ikke vil være der ved dødsfall hos pårørende (til sine venner), sykdom, kriser osv. Jeg er glad for å vite at jeg neppe er alene. Men jeg har blitt skuffet av de vennene jeg hadde, fordi jeg trodde vi var lik med tanke på hvordan vi så på vennskap. 

Noen vennskap har fadet ut, altså at det har blitt kortere og kortere mellom hver gang, og så har begge sluttet å ta kontakt, da har jeg tenkt at det har vært fordi vennskapet på en naturlig måte har utspilt sin rolle. Så har det vært en der jeg opplevde at vennskapet var destruktivt, der sa jeg fra om at jeg ikke opplevde meg møtt og at jeg ikke lenger ønsket å møtes. 

Jeg har også erfart tapte vennskap. Og det har særlig vært når livet har vært tøft. Å erfare at de jeg har møtt opp for gjennom årene ikke har tid eller vil prioritere å også være der i motgang, det har lagt stein til byrden i det som har vært vanskelig. Hvordan jeg taklet det ... jeg gråt en del. Jeg sørget over det jeg trodde vi delte. Jeg sørget fordi jeg følte meg alene. Ikke forlatt, jeg tenker at ingen voksne kan bli forlatt, bare barn kan det. Det handler mest om å ikke forlate seg selv. Men jeg sørget vel fordi jeg innså at en støtte jeg trodde jeg hadde ikke var der, å omstille identiteten min, fordi jeg tenker en blir de man omgås. Og så søkte jeg nye miljø og nye folk. Jeg stilte opp for meg selv, og minnet meg selv på at det er ikke en refleksjon av min verdi og min kulhet hvor mye andre velger å stille opp for meg. 

Anonymkode: 01490...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er så merkelig hvordan folk tenker på vennskap for tiden. Jeg tenker at vennskap er vel så viktig som parrelasjon, men jeg opplever også at jeg er ganske alene om det. Relasjoner tar slutt, det er helt OK, men det er mer dette med hvordan en tenker på hva en nær venn er. Jeg leser her inne folk som ikke orker å stille opp for hverandre, som tenker at venner er mest lek og lett og ikke vil være der ved dødsfall hos pårørende (til sine venner), sykdom, kriser osv. Jeg er glad for å vite at jeg neppe er alene. Men jeg har blitt skuffet av de vennene jeg hadde, fordi jeg trodde vi var lik med tanke på hvordan vi så på vennskap. 

Noen vennskap har fadet ut, altså at det har blitt kortere og kortere mellom hver gang, og så har begge sluttet å ta kontakt, da har jeg tenkt at det har vært fordi vennskapet på en naturlig måte har utspilt sin rolle. Så har det vært en der jeg opplevde at vennskapet var destruktivt, der sa jeg fra om at jeg ikke opplevde meg møtt og at jeg ikke lenger ønsket å møtes. 

Jeg har også erfart tapte vennskap. Og det har særlig vært når livet har vært tøft. Å erfare at de jeg har møtt opp for gjennom årene ikke har tid eller vil prioritere å også være der i motgang, det har lagt stein til byrden i det som har vært vanskelig. Hvordan jeg taklet det ... jeg gråt en del. Jeg sørget over det jeg trodde vi delte. Jeg sørget fordi jeg følte meg alene. Ikke forlatt, jeg tenker at ingen voksne kan bli forlatt, bare barn kan det. Det handler mest om å ikke forlate seg selv. Men jeg sørget vel fordi jeg innså at en støtte jeg trodde jeg hadde ikke var der, å omstille identiteten min, fordi jeg tenker en blir de man omgås. Og så søkte jeg nye miljø og nye folk. Jeg stilte opp for meg selv, og minnet meg selv på at det er ikke en refleksjon av min verdi og min kulhet hvor mye andre velger å stille opp for meg. 

Anonymkode: 01490...b56

Tusen takk for at du tok deg til å svare på innlegget mitt og deler dine erfaringer og tanker.
 

Tenker at vennskap ikke er så viktig for andre. Og som du sier de vil ikke være der for andre når de har det tøft eller trenger en venn. Så det er noe overfladisk som de lett hiver på båten. Vi er egentlig helt alene i denne verden og har ingen som egentlig er der utenom deg selv. Veldig trist i grunn spør du meg. Så da er det til å gå rundt i livet alene og gjøre det beste ut av det. Ville og tenke at vi bør unngå å være sårbare når vi vet hvordan livet er. Men det kommer vel med erfaringen. Folk er forskjellige så noe. Er nok heldigere enn andre da. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for at du tok deg til å svare på innlegget mitt og deler dine erfaringer og tanker.
 

Tenker at vennskap ikke er så viktig for andre. Og som du sier de vil ikke være der for andre når de har det tøft eller trenger en venn. Så det er noe overfladisk som de lett hiver på båten. Vi er egentlig helt alene i denne verden og har ingen som egentlig er der utenom deg selv. Veldig trist i grunn spør du meg. Så da er det til å gå rundt i livet alene og gjøre det beste ut av det. Ville og tenke at vi bør unngå å være sårbare når vi vet hvordan livet er. Men det kommer vel med erfaringen. Folk er forskjellige så noe. Er nok heldigere enn andre da. 

Anonymkode: 02eff...302

❤️ Bare hyggelig. 

Jeg tror du har helt rett i det, at for en del så er det ikke så viktig. Samtidig så er det flere som meg og deg der ute som ser på vennskap som veldig viktig del av livet, og som ønsker å ta vare på de vi har. Jeg husker den tanken om at vi er egentlig helt alene i denne verden. Og i den perioden der jeg erfarte at venner jeg trodde skulle være der for meg ikke var det, så tenkte jeg mye på det. Jeg kjente meg mye alene, kjente på en enorm ensomhet og som en tøff konfrontasjon med at "oi, jeg er her til syvende og sist helt alene", og jeg følte meg annerledes. At andre hadde større nettverk og mer støtte, mens jeg var den som var mest alene, slik følte jeg det. Nå tenker jeg ikke helt slik. Jeg tenker fortsatt at vi til syvende og sist er helt alene, men også at vi er mange som er like. Slik som deg nå, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og da kjenner jeg på et fellesskap i det. Så jeg er veldig glad for at du skrev dette og denne tråden i kveld, for da kjenner jeg meg mindre alene. Om vi ikke er sårbare så får vi heller ikke kontakten og nærheten i glimt innimellom. 

På en måte er jo disse innleggene her mellom oss en form for kontakt? I alle fall kjenner jeg på det, og setter pris på det. 

Anonymkode: 01490...b56

[AnonymBruker]

Jeg har lært meg til å senke forventningene mine til andre. Å ikke være for snill (dumsnill). Jeg kan godt strekke meg langt for enkelte, men har erfart at det er bedre å vente til de først beviser sin verdighet til det. Har flere ganger brent meg på det å stille opp, og så får man null tilbake. 

Det vanskeligste synes jeg har vært de vennskapene som blir borte hvor man ikke får svar på hvorfor. Selv når man spør pent, uten å kreve at vennskapet skal påbegynnes igjen. Jeg skulle gjerne likt å vite det hvis det er noe med meg som gjør at vennskap avsluttes. Da må man også lære seg å akseptere at man ikke alltid får svar. 

 

Nei, vennskap er ikke enkelt. Jeg kjenner at jeg trenger gode vennskap, men de er vanskelige å få tak i. Har heller valgt å lukke meg litt mer. Dessverre. 

Anonymkode: 84956...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

❤️ Bare hyggelig. 

Jeg tror du har helt rett i det, at for en del så er det ikke så viktig. Samtidig så er det flere som meg og deg der ute som ser på vennskap som veldig viktig del av livet, og som ønsker å ta vare på de vi har. Jeg husker den tanken om at vi er egentlig helt alene i denne verden. Og i den perioden der jeg erfarte at venner jeg trodde skulle være der for meg ikke var det, så tenkte jeg mye på det. Jeg kjente meg mye alene, kjente på en enorm ensomhet og som en tøff konfrontasjon med at "oi, jeg er her til syvende og sist helt alene", og jeg følte meg annerledes. At andre hadde større nettverk og mer støtte, mens jeg var den som var mest alene, slik følte jeg det. Nå tenker jeg ikke helt slik. Jeg tenker fortsatt at vi til syvende og sist er helt alene, men også at vi er mange som er like. Slik som deg nå, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og da kjenner jeg på et fellesskap i det. Så jeg er veldig glad for at du skrev dette og denne tråden i kveld, for da kjenner jeg meg mindre alene. Om vi ikke er sårbare så får vi heller ikke kontakten og nærheten i glimt innimellom. 

På en måte er jo disse innleggene her mellom oss en form for kontakt? I alle fall kjenner jeg på det, og setter pris på det. 

Anonymkode: 01490...b56

Fint innlegg ❤️ Det er mye skuffelse i å tro at noen er der for deg, men det er de ikke. Og selv er det en måte å takle det på å unngå andre som kan såre og trekke seg vekk. Jo, flere ganger det skjer jo mer gjør man det. Og tenker og at det blir nesten ikke verdt det når man er så lite betydningsfull og alene i verden allikevel. Så å vise seg sårbar er noe jeg unngår for det kan ødelegges av andre og man står enda sårere tilbake etterpå. Min erfaring. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har lært meg til å senke forventningene mine til andre. Å ikke være for snill (dumsnill). Jeg kan godt strekke meg langt for enkelte, men har erfart at det er bedre å vente til de først beviser sin verdighet til det. Har flere ganger brent meg på det å stille opp, og så får man null tilbake. 

Det vanskeligste synes jeg har vært de vennskapene som blir borte hvor man ikke får svar på hvorfor. Selv når man spør pent, uten å kreve at vennskapet skal påbegynnes igjen. Jeg skulle gjerne likt å vite det hvis det er noe med meg som gjør at vennskap avsluttes. Da må man også lære seg å akseptere at man ikke alltid får svar. 

 

Nei, vennskap er ikke enkelt. Jeg kjenner at jeg trenger gode vennskap, men de er vanskelige å få tak i. Har heller valgt å lukke meg litt mer. Dessverre. 

Anonymkode: 84956...b32

Tusen takk for at du delte og dine tanker rundt temaet. 
 

Vennskap er ikke lett og av og til tenker jeg at er det verdt det om det ikke er gode venner? Når man allikevel er alene så er jeg ikke sikker på om det er verdt å utsette seg for det og når du opplever at de er for feig til å fortelle grunnen og bare lar en stå i det blå uten svar. Og sårer en. Har opplevd dette to ganger av venner eller som jeg tenkte på som venner (var det ikke viste det seg). Bare med å ikke ta kontakt og la tiden gå. Nei, tenker man ikke skal slippe folk innpå seg. Ha bekjente man snakker overfladisk med om vær og vind. Jobbe og gå på skole. Og slappe av hjemme alene med tv ellers. Vennskap for meg skal ikke prioriteres lengre. Det er det ikke verdt. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Jeg er i 30 årene og vennskap er viktig for meg, har med årene lært at dere er flere typer venner og at det er OK at ikke alle er like, feks "ingen er så morsom å drikke vin med og le med som Nina, men jeg kan ikke stole på at hun er der for meg hvis jeg opplever noe tungt fordi hun er ikke så i kontakt med egne følelser ". Man går ikke til slakteren for kaker feks, og jeg tror det er viktig å se egenskapene til vennene sine og de sterke sidene, og heller godta at det ikke blir sånn som en vil eller så nært. 

På denne måten har jeg en større krets, med forskjellige nivåer av hvor nær folk kan være meg, det gjelder å ha realistiske håp og forventninger til folk. 

Anonymkode: 9f37d...a19

[AnonymBruker]

Jeg har noen venner hvor vi bare har glidd naturlig fra hverandre, to venner hvor jeg aktivt "slo opp", nyere venner - også har jeg to venner jeg har hatt i over 25 år. 

Det vennskapet har bestått så lenge fordi vi har forståelse for at vi er mennesker med feil og mangler. Vi har såret hverandre, sagt og gjort teite ting gjennom de 25 årene. Men vi prater om det og løser det og går videre.

Vi har også forståelse for at vi kan ha vanskelige og travle perioder, og det har flere ganger gått måneder uten at vi har kontaktet hverandre. Men vi kommer alltid tilbake til hverandre.

Slik har vi bestått og fått et veldig sterkt og dypt vennskap.

Anonymkode: 94a46...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor gamle er dere? Jeg er i 30 årene og vennskap er viktig for meg, har med årene lært at dere er flere typer venner og at det er OK at ikke alle er like, feks "ingen er så morsom å drikke vin med og le med som Nina, men jeg kan ikke stole på at hun er der for meg hvis jeg opplever noe tungt fordi hun er ikke så i kontakt med egne følelser ". Man går ikke til slakteren for kaker feks, og jeg tror det er viktig å se egenskapene til vennene sine og de sterke sidene, og heller godta at det ikke blir sånn som en vil eller så nært. 

På denne måten har jeg en større krets, med forskjellige nivåer av hvor nær folk kan være meg, det gjelder å ha realistiske håp og forventninger til folk. 

Anonymkode: 9f37d...a19

Fint å ha venner til forskjellige bruk vil jeg tro. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har noen venner hvor vi bare har glidd naturlig fra hverandre, to venner hvor jeg aktivt "slo opp", nyere venner - også har jeg to venner jeg har hatt i over 25 år. 

Det vennskapet har bestått så lenge fordi vi har forståelse for at vi er mennesker med feil og mangler. Vi har såret hverandre, sagt og gjort teite ting gjennom de 25 årene. Men vi prater om det og løser det og går videre.

Vi har også forståelse for at vi kan ha vanskelige og travle perioder, og det har flere ganger gått måneder uten at vi har kontaktet hverandre. Men vi kommer alltid tilbake til hverandre.

Slik har vi bestått og fått et veldig sterkt og dypt vennskap.

Anonymkode: 94a46...70b

For et fint vennskap du beskriver der. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Flere som vil dele? 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Mange heldige her! 

Anonymkode: 02eff...302

[Helene]

Jeg har en barndomsvenninne. Vi ble kjent som 7 år, i første klasse. Beste venninne den dag i dag. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mange heldige her! 

Anonymkode: 02eff...302

Vi er ikke heldige. Vi vet å ta vare på venner og ikke bli sur og selvmedlidende første gang de gjør noe feil.

Anonymkode: 94a46...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Fint å ha venner til forskjellige bruk vil jeg tro. 

Anonymkode: 02eff...302

Forskjellig bruk? Det er jo det de føler seg vel med også, hadde jeg ringt feks Nina grinende så hadde hun blitt veldig ukomfortabel og slitt, men ville vært den første til å be meg ut for noe gøy når ting roet seg litt. Det handler ikke om forskjellig bruk, men hva folk kan og ikke kan bidra med, ikke kreve og forvente mer osv. 

Anonymkode: 9f37d...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi er ikke heldige. Vi vet å ta vare på venner og ikke bli sur og selvmedlidende første gang de gjør noe feil.

Anonymkode: 94a46...70b

Det er vel øyet som ser. Jeg vil si at jeg streker meg langt for vennskap, men vil og ha noe tilbake. Følelsen på enveis vennskap er ikke god. Og da bryr ikke den andre seg. Er det da vennskap eller ikke? 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vel øyet som ser. Jeg vil si at jeg streker meg langt for vennskap, men vil og ha noe tilbake. Følelsen på enveis vennskap er ikke god. Og da bryr ikke den andre seg. Er det da vennskap eller ikke? 

Anonymkode: 02eff...302

Vel, i ditt tilfelle var det ikke enveis, det var ingenveis. Ingen av dere har kommunisert med hverandre. 

Jeg har vært den som, uten å vite det eller ville det, har såret ei venninne. Og hun har gjort det samme med meg. Hadde vi da bare furtet og trukket oss bort, så hadde det aldri blitt løst. Men vi møttes og pratet ut om det, begge beklaget og vi har blitt mer bevisst de svakhetene vi begge har fremover.

Det er å strekke seg i et vennskap. Å bli sur og synes synd på seg selv for en bagatell og så gjør den andre om til den store, stygge ulven er ikke å strekke seg.

Anonymkode: 94a46...70b

[Daria]

Jeg blir litt svett når jeg ser hvilke forventninger enkelte har til venner og vennskap i en del tråder her inne... De fleste vennskapene mine går litt i bølger (fordi livet skjer, først og fremst), men de har vart i mange år, og det er sjelden noe problem å ta op tråden der vi slapp selv om det har blitt en litt lang pause. Noen er jeg skuffet over innimellom (og noen er sikkert skuffet over meg til tider), men det er fortsatt mennesker jeg setter pris på - vi vil jo hverandre vel i utgangspunktet.

Og som en annen var inne på - det varierer både hva jeg forventer av dem og hva slags vennskap vi har. Noen er mest for de gode dagene, og det er helt greit - de kan gjøre de dårlige dagene bedre nettopp av den grunn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Vel, i ditt tilfelle var det ikke enveis, det var ingenveis. Ingen av dere har kommunisert med hverandre. 

Jeg har vært den som, uten å vite det eller ville det, har såret ei venninne. Og hun har gjort det samme med meg. Hadde vi da bare furtet og trukket oss bort, så hadde det aldri blitt løst. Men vi møttes og pratet ut om det, begge beklaget og vi har blitt mer bevisst de svakhetene vi begge har fremover.

Det er å strekke seg i et vennskap. Å bli sur og synes synd på seg selv for en bagatell og så gjør den andre om til den store, stygge ulven er ikke å strekke seg.

Anonymkode: 94a46...70b

Det er gode egenskaper i et vennskap å kunne prate om ting og å gå videre. 

Anonymkode: 02eff...302