Hvordan forholde seg til et tapt vennskap?

[AnonymBruker]

Har dere opplevd det og hvordan taklet dere det? Får inntrykk av at vennskap ikke er så viktig. Og at det ikke er noe tap for folk. Hvorfor er det ikke viktig for deg? Kvittet du deg med vennskap med å ikke ta kontakt? 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så merkelig hvordan folk tenker på vennskap for tiden. Jeg tenker at vennskap er vel så viktig som parrelasjon, men jeg opplever også at jeg er ganske alene om det. Relasjoner tar slutt, det er helt OK, men det er mer dette med hvordan en tenker på hva en nær venn er. Jeg leser her inne folk som ikke orker å stille opp for hverandre, som tenker at venner er mest lek og lett og ikke vil være der ved dødsfall hos pårørende (til sine venner), sykdom, kriser osv. Jeg er glad for å vite at jeg neppe er alene. Men jeg har blitt skuffet av de vennene jeg hadde, fordi jeg trodde vi var lik med tanke på hvordan vi så på vennskap. 

Noen vennskap har fadet ut, altså at det har blitt kortere og kortere mellom hver gang, og så har begge sluttet å ta kontakt, da har jeg tenkt at det har vært fordi vennskapet på en naturlig måte har utspilt sin rolle. Så har det vært en der jeg opplevde at vennskapet var destruktivt, der sa jeg fra om at jeg ikke opplevde meg møtt og at jeg ikke lenger ønsket å møtes. 

Jeg har også erfart tapte vennskap. Og det har særlig vært når livet har vært tøft. Å erfare at de jeg har møtt opp for gjennom årene ikke har tid eller vil prioritere å også være der i motgang, det har lagt stein til byrden i det som har vært vanskelig. Hvordan jeg taklet det ... jeg gråt en del. Jeg sørget over det jeg trodde vi delte. Jeg sørget fordi jeg følte meg alene. Ikke forlatt, jeg tenker at ingen voksne kan bli forlatt, bare barn kan det. Det handler mest om å ikke forlate seg selv. Men jeg sørget vel fordi jeg innså at en støtte jeg trodde jeg hadde ikke var der, å omstille identiteten min, fordi jeg tenker en blir de man omgås. Og så søkte jeg nye miljø og nye folk. Jeg stilte opp for meg selv, og minnet meg selv på at det er ikke en refleksjon av min verdi og min kulhet hvor mye andre velger å stille opp for meg. 

Anonymkode: 01490...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er så merkelig hvordan folk tenker på vennskap for tiden. Jeg tenker at vennskap er vel så viktig som parrelasjon, men jeg opplever også at jeg er ganske alene om det. Relasjoner tar slutt, det er helt OK, men det er mer dette med hvordan en tenker på hva en nær venn er. Jeg leser her inne folk som ikke orker å stille opp for hverandre, som tenker at venner er mest lek og lett og ikke vil være der ved dødsfall hos pårørende (til sine venner), sykdom, kriser osv. Jeg er glad for å vite at jeg neppe er alene. Men jeg har blitt skuffet av de vennene jeg hadde, fordi jeg trodde vi var lik med tanke på hvordan vi så på vennskap. 

Noen vennskap har fadet ut, altså at det har blitt kortere og kortere mellom hver gang, og så har begge sluttet å ta kontakt, da har jeg tenkt at det har vært fordi vennskapet på en naturlig måte har utspilt sin rolle. Så har det vært en der jeg opplevde at vennskapet var destruktivt, der sa jeg fra om at jeg ikke opplevde meg møtt og at jeg ikke lenger ønsket å møtes. 

Jeg har også erfart tapte vennskap. Og det har særlig vært når livet har vært tøft. Å erfare at de jeg har møtt opp for gjennom årene ikke har tid eller vil prioritere å også være der i motgang, det har lagt stein til byrden i det som har vært vanskelig. Hvordan jeg taklet det ... jeg gråt en del. Jeg sørget over det jeg trodde vi delte. Jeg sørget fordi jeg følte meg alene. Ikke forlatt, jeg tenker at ingen voksne kan bli forlatt, bare barn kan det. Det handler mest om å ikke forlate seg selv. Men jeg sørget vel fordi jeg innså at en støtte jeg trodde jeg hadde ikke var der, å omstille identiteten min, fordi jeg tenker en blir de man omgås. Og så søkte jeg nye miljø og nye folk. Jeg stilte opp for meg selv, og minnet meg selv på at det er ikke en refleksjon av min verdi og min kulhet hvor mye andre velger å stille opp for meg. 

Anonymkode: 01490...b56

Tusen takk for at du tok deg til å svare på innlegget mitt og deler dine erfaringer og tanker.
 

Tenker at vennskap ikke er så viktig for andre. Og som du sier de vil ikke være der for andre når de har det tøft eller trenger en venn. Så det er noe overfladisk som de lett hiver på båten. Vi er egentlig helt alene i denne verden og har ingen som egentlig er der utenom deg selv. Veldig trist i grunn spør du meg. Så da er det til å gå rundt i livet alene og gjøre det beste ut av det. Ville og tenke at vi bør unngå å være sårbare når vi vet hvordan livet er. Men det kommer vel med erfaringen. Folk er forskjellige så noe. Er nok heldigere enn andre da. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for at du tok deg til å svare på innlegget mitt og deler dine erfaringer og tanker.
 

Tenker at vennskap ikke er så viktig for andre. Og som du sier de vil ikke være der for andre når de har det tøft eller trenger en venn. Så det er noe overfladisk som de lett hiver på båten. Vi er egentlig helt alene i denne verden og har ingen som egentlig er der utenom deg selv. Veldig trist i grunn spør du meg. Så da er det til å gå rundt i livet alene og gjøre det beste ut av det. Ville og tenke at vi bør unngå å være sårbare når vi vet hvordan livet er. Men det kommer vel med erfaringen. Folk er forskjellige så noe. Er nok heldigere enn andre da. 

Anonymkode: 02eff...302

❤️ Bare hyggelig. 

Jeg tror du har helt rett i det, at for en del så er det ikke så viktig. Samtidig så er det flere som meg og deg der ute som ser på vennskap som veldig viktig del av livet, og som ønsker å ta vare på de vi har. Jeg husker den tanken om at vi er egentlig helt alene i denne verden. Og i den perioden der jeg erfarte at venner jeg trodde skulle være der for meg ikke var det, så tenkte jeg mye på det. Jeg kjente meg mye alene, kjente på en enorm ensomhet og som en tøff konfrontasjon med at "oi, jeg er her til syvende og sist helt alene", og jeg følte meg annerledes. At andre hadde større nettverk og mer støtte, mens jeg var den som var mest alene, slik følte jeg det. Nå tenker jeg ikke helt slik. Jeg tenker fortsatt at vi til syvende og sist er helt alene, men også at vi er mange som er like. Slik som deg nå, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og da kjenner jeg på et fellesskap i det. Så jeg er veldig glad for at du skrev dette og denne tråden i kveld, for da kjenner jeg meg mindre alene. Om vi ikke er sårbare så får vi heller ikke kontakten og nærheten i glimt innimellom. 

På en måte er jo disse innleggene her mellom oss en form for kontakt? I alle fall kjenner jeg på det, og setter pris på det. 

Anonymkode: 01490...b56

[AnonymBruker]

Jeg har lært meg til å senke forventningene mine til andre. Å ikke være for snill (dumsnill). Jeg kan godt strekke meg langt for enkelte, men har erfart at det er bedre å vente til de først beviser sin verdighet til det. Har flere ganger brent meg på det å stille opp, og så får man null tilbake. 

Det vanskeligste synes jeg har vært de vennskapene som blir borte hvor man ikke får svar på hvorfor. Selv når man spør pent, uten å kreve at vennskapet skal påbegynnes igjen. Jeg skulle gjerne likt å vite det hvis det er noe med meg som gjør at vennskap avsluttes. Da må man også lære seg å akseptere at man ikke alltid får svar. 

 

Nei, vennskap er ikke enkelt. Jeg kjenner at jeg trenger gode vennskap, men de er vanskelige å få tak i. Har heller valgt å lukke meg litt mer. Dessverre. 

Anonymkode: 84956...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

❤️ Bare hyggelig. 

Jeg tror du har helt rett i det, at for en del så er det ikke så viktig. Samtidig så er det flere som meg og deg der ute som ser på vennskap som veldig viktig del av livet, og som ønsker å ta vare på de vi har. Jeg husker den tanken om at vi er egentlig helt alene i denne verden. Og i den perioden der jeg erfarte at venner jeg trodde skulle være der for meg ikke var det, så tenkte jeg mye på det. Jeg kjente meg mye alene, kjente på en enorm ensomhet og som en tøff konfrontasjon med at "oi, jeg er her til syvende og sist helt alene", og jeg følte meg annerledes. At andre hadde større nettverk og mer støtte, mens jeg var den som var mest alene, slik følte jeg det. Nå tenker jeg ikke helt slik. Jeg tenker fortsatt at vi til syvende og sist er helt alene, men også at vi er mange som er like. Slik som deg nå, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og da kjenner jeg på et fellesskap i det. Så jeg er veldig glad for at du skrev dette og denne tråden i kveld, for da kjenner jeg meg mindre alene. Om vi ikke er sårbare så får vi heller ikke kontakten og nærheten i glimt innimellom. 

På en måte er jo disse innleggene her mellom oss en form for kontakt? I alle fall kjenner jeg på det, og setter pris på det. 

Anonymkode: 01490...b56

Fint innlegg ❤️ Det er mye skuffelse i å tro at noen er der for deg, men det er de ikke. Og selv er det en måte å takle det på å unngå andre som kan såre og trekke seg vekk. Jo, flere ganger det skjer jo mer gjør man det. Og tenker og at det blir nesten ikke verdt det når man er så lite betydningsfull og alene i verden allikevel. Så å vise seg sårbar er noe jeg unngår for det kan ødelegges av andre og man står enda sårere tilbake etterpå. Min erfaring. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har lært meg til å senke forventningene mine til andre. Å ikke være for snill (dumsnill). Jeg kan godt strekke meg langt for enkelte, men har erfart at det er bedre å vente til de først beviser sin verdighet til det. Har flere ganger brent meg på det å stille opp, og så får man null tilbake. 

Det vanskeligste synes jeg har vært de vennskapene som blir borte hvor man ikke får svar på hvorfor. Selv når man spør pent, uten å kreve at vennskapet skal påbegynnes igjen. Jeg skulle gjerne likt å vite det hvis det er noe med meg som gjør at vennskap avsluttes. Da må man også lære seg å akseptere at man ikke alltid får svar. 

 

Nei, vennskap er ikke enkelt. Jeg kjenner at jeg trenger gode vennskap, men de er vanskelige å få tak i. Har heller valgt å lukke meg litt mer. Dessverre. 

Anonymkode: 84956...b32

Tusen takk for at du delte og dine tanker rundt temaet. 
 

Vennskap er ikke lett og av og til tenker jeg at er det verdt det om det ikke er gode venner? Når man allikevel er alene så er jeg ikke sikker på om det er verdt å utsette seg for det og når du opplever at de er for feig til å fortelle grunnen og bare lar en stå i det blå uten svar. Og sårer en. Har opplevd dette to ganger av venner eller som jeg tenkte på som venner (var det ikke viste det seg). Bare med å ikke ta kontakt og la tiden gå. Nei, tenker man ikke skal slippe folk innpå seg. Ha bekjente man snakker overfladisk med om vær og vind. Jobbe og gå på skole. Og slappe av hjemme alene med tv ellers. Vennskap for meg skal ikke prioriteres lengre. Det er det ikke verdt. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Den forrige tråden din på 32 sider var ikke nok for deg? Du trengte en tråd til med å være offer?

Anonymkode: 94a46...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Den forrige tråden din på 32 sider var ikke nok for deg? Du trengte en tråd til med å være offer?

Anonymkode: 94a46...70b

Hmm, det er da helt ok å lage flere tråder om samme tema her inne. Mange som gjør det om langt mer spesielle tema. Vennskap er noe som veldig mange syns er vanskelig/spennende/interessant/fint tema som de kanskje skulle ha hørt flere tanker om. 
 

Jeg ser at hos meg blir gode og stabile vennskap prioritert. Mennesker som gir meg noe tilbake og som ikke bare tapper meg for energi. Jeg er en person som gir mye av meg selv og som er oppriktig glad i folk rundt meg. Har lært meg å luke bort de som bare gir dårlig følelse. Er som å avslutte et kjærlighetsforhold slik som en annen skriver her. Kan fades ut naturlig fra begge parter eller faktisk si til vedkommende at jeg ikke helt føler at vi har kjemi lenger. 
 

Det som kanskje er værst er jo at de som har mange venner lett får nye og klarer å ta vare på flere samtidig. De som sårt trenger meg som venn fordi de ikke har andre, kan ofte være mer problematisk. Ofte en god grunn til at folk ikke har venner dessverre. Kan være mangel på sosial kompetanse, manglende evne til å vise empati, dele om seg selv i passelige doser (noen deler altfor mye, mens andre er så reserverte at det føles ut som mangel på tillit selv etter mange år som venner). Syns også det er utrolig irriterende med de som ikke klarer å stille genuine spørsmål til andre og lytte med innlevelse. 
 

Har per nå 5 venner. Noen ser jeg flere ganger i uka, andre et par ganger i året. Felles er at vennskapet er gjensidig på alle måter. Interesse for hverandre, en felles enighet (usagt) om hvor ofte man treffes, og at man får en godfølelse etter at man har vært sammen. Humor, passelig innlevelse i hverandres liv. 
 

 

Anonymkode: c4cfd...ba3

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Jeg er i 30 årene og vennskap er viktig for meg, har med årene lært at dere er flere typer venner og at det er OK at ikke alle er like, feks "ingen er så morsom å drikke vin med og le med som Nina, men jeg kan ikke stole på at hun er der for meg hvis jeg opplever noe tungt fordi hun er ikke så i kontakt med egne følelser ". Man går ikke til slakteren for kaker feks, og jeg tror det er viktig å se egenskapene til vennene sine og de sterke sidene, og heller godta at det ikke blir sånn som en vil eller så nært. 

På denne måten har jeg en større krets, med forskjellige nivåer av hvor nær folk kan være meg, det gjelder å ha realistiske håp og forventninger til folk. 

Anonymkode: 9f37d...a19

[AnonymBruker]

Jeg har noen venner hvor vi bare har glidd naturlig fra hverandre, to venner hvor jeg aktivt "slo opp", nyere venner - også har jeg to venner jeg har hatt i over 25 år. 

Det vennskapet har bestått så lenge fordi vi har forståelse for at vi er mennesker med feil og mangler. Vi har såret hverandre, sagt og gjort teite ting gjennom de 25 årene. Men vi prater om det og løser det og går videre.

Vi har også forståelse for at vi kan ha vanskelige og travle perioder, og det har flere ganger gått måneder uten at vi har kontaktet hverandre. Men vi kommer alltid tilbake til hverandre.

Slik har vi bestått og fått et veldig sterkt og dypt vennskap.

Anonymkode: 94a46...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Den forrige tråden din på 32 sider var ikke nok for deg? Du trengte en tråd til med å være offer?

Anonymkode: 94a46...70b

Svar på tråden hadde vært fint. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hmm, det er da helt ok å lage flere tråder om samme tema her inne. Mange som gjør det om langt mer spesielle tema. Vennskap er noe som veldig mange syns er vanskelig/spennende/interessant/fint tema som de kanskje skulle ha hørt flere tanker om. 
 

Jeg ser at hos meg blir gode og stabile vennskap prioritert. Mennesker som gir meg noe tilbake og som ikke bare tapper meg for energi. Jeg er en person som gir mye av meg selv og som er oppriktig glad i folk rundt meg. Har lært meg å luke bort de som bare gir dårlig følelse. Er som å avslutte et kjærlighetsforhold slik som en annen skriver her. Kan fades ut naturlig fra begge parter eller faktisk si til vedkommende at jeg ikke helt føler at vi har kjemi lenger. 
 

Det som kanskje er værst er jo at de som har mange venner lett får nye og klarer å ta vare på flere samtidig. De som sårt trenger meg som venn fordi de ikke har andre, kan ofte være mer problematisk. Ofte en god grunn til at folk ikke har venner dessverre. Kan være mangel på sosial kompetanse, manglende evne til å vise empati, dele om seg selv i passelige doser (noen deler altfor mye, mens andre er så reserverte at det føles ut som mangel på tillit selv etter mange år som venner). Syns også det er utrolig irriterende med de som ikke klarer å stille genuine spørsmål til andre og lytte med innlevelse. 
 

Har per nå 5 venner. Noen ser jeg flere ganger i uka, andre et par ganger i året. Felles er at vennskapet er gjensidig på alle måter. Interesse for hverandre, en felles enighet (usagt) om hvor ofte man treffes, og at man får en godfølelse etter at man har vært sammen. Humor, passelig innlevelse i hverandres liv. 
 

 

Anonymkode: c4cfd...ba3

Veldig synd, men det stemmer tror jeg at de som har få og ville hatt flere sliter med å få nye og de som har mange har ikke tid. Veldig veldig trist.

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvor gamle er dere? Jeg er i 30 årene og vennskap er viktig for meg, har med årene lært at dere er flere typer venner og at det er OK at ikke alle er like, feks "ingen er så morsom å drikke vin med og le med som Nina, men jeg kan ikke stole på at hun er der for meg hvis jeg opplever noe tungt fordi hun er ikke så i kontakt med egne følelser ". Man går ikke til slakteren for kaker feks, og jeg tror det er viktig å se egenskapene til vennene sine og de sterke sidene, og heller godta at det ikke blir sånn som en vil eller så nært. 

På denne måten har jeg en større krets, med forskjellige nivåer av hvor nær folk kan være meg, det gjelder å ha realistiske håp og forventninger til folk. 

Anonymkode: 9f37d...a19

Fint å ha venner til forskjellige bruk vil jeg tro. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har noen venner hvor vi bare har glidd naturlig fra hverandre, to venner hvor jeg aktivt "slo opp", nyere venner - også har jeg to venner jeg har hatt i over 25 år. 

Det vennskapet har bestått så lenge fordi vi har forståelse for at vi er mennesker med feil og mangler. Vi har såret hverandre, sagt og gjort teite ting gjennom de 25 årene. Men vi prater om det og løser det og går videre.

Vi har også forståelse for at vi kan ha vanskelige og travle perioder, og det har flere ganger gått måneder uten at vi har kontaktet hverandre. Men vi kommer alltid tilbake til hverandre.

Slik har vi bestått og fått et veldig sterkt og dypt vennskap.

Anonymkode: 94a46...70b

For et fint vennskap du beskriver der. 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Flere som vil dele? 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Den forrige tråden din på 32 sider var ikke nok for deg? Du trengte en tråd til med å være offer?

Anonymkode: 94a46...70b

Gjentagende. 6 likes på dette som har ingenting med tråden å gjøre 👏🏻👏🏻👏🏻Hadde vært greit om det ble holdt til tema som taes opp, 

Anonymkode: 02eff...302

[AnonymBruker]

Mange heldige her! 

Anonymkode: 02eff...302

[Helene]

Jeg har en barndomsvenninne. Vi ble kjent som 7 år, i første klasse. Beste venninne den dag i dag. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mange heldige her! 

Anonymkode: 02eff...302

Vi er ikke heldige. Vi vet å ta vare på venner og ikke bli sur og selvmedlidende første gang de gjør noe feil.

Anonymkode: 94a46...70b