Du som var dypt deprimert men nå tenker at livet absolutt er verdt å leve og nyter

[AnonymBruker]

Er det noen av dere her, som vokste opp i en røff oppvekst, var dypt deprimert og suicidal og psykisk syk over mange år, tiår, som sleit med relasjoner og jobb og det meste, men likevel har fått det bra? Nok relasjoner, en god hverdag og liker å leve og å være til? 

Er det egentlig mulig? Hva så livet ut som før, og hvordan er det nå? 

Tror vi er flere her inne som trenger å se noen som lykkes med å komme ut av det her. 

Anonymkode: 4e01d...ce8

[AnonymBruker]

Ja. Meg. Jeg slet veldig fra jeg var 16-26. særlig etter videregående begynte jeg på noen studier og jobber jeg ikke klarte å fullføre eller stå i. Mye psykisk plaget og drakk alkohol stadig. Økonomiske problem. Mye selvmordstanker. Mange dårlige relasjoner, til venner og i kjærlighet. Tok alvorlig tak i livet og gikk toppturer, fiska og sluttet å drikke. Fullførte studier da jeg var 29 år, bor nå i hus med familie, har jobb og er lykkelig. Er nå 36. Oppsummert var 20 årene veldig harde for meg. 30 årene løste ting seg jevnt og trutt. Spiser bedre, trener og kjenner meg selv godt. Drikker ikke lenger. 

Anonymkode: f67f6...9a1

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig på barne og ungdomsskolen. Var suicidal.
Ble mobbet gjennom nesten hele skolegangen.
På 1. år VGS ble jeg til og med mobbet av læreren vi hadde i norsk.

flyttet i tidlig 20årene, ting så bedre ut til jeg sprintet på veggen på jobb.
Sluttet å fungere, så hun jeg var sammen med bare dro.
Hadde heldigvis lege som tok tak.
Han ringte å kjeftet på nav og fikk meg inn i et prøveprosjekt NAV hadde for folk som ikke klarte å holde på jobb pga psyke.

Gått litt opp og ned.
Men trives nå.
Har en fin jobb og gift med verdens fineste dame.
Så nå venter vi bare på at UDI skal få flere saksbehandlere så det ikke tar 1 og et halvt år og få familiegjenforening.

Anonymkode: b2a3f...d2a

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke en røff oppvekst, men jeg ble utsatt for grov og langvarig mobbing på skolen, såpass at jeg etterhvert fikk erstatning fra det offentlige for det (før mobbeombud og at elever hadde rettigheter). Jeg fikk spiseforstyrrelser og depresjon, og hadde det ikke bra. Jeg var flink på skolen men alt gikk i grøfta, jeg ble såkalt skolevegrer (eller nekta å gå på skolen pga mobbing, som jeg kalte det) og fikk utrolig nok kjeft fra skolen. Jeg var til tider innom suicidale tanker, selv om det også skremte meg. Ting ble mye bedre da jeg kom meg vekk, men også vondere fordi jeg hsdde mye å bearbeide. Fikk mye og god hjelp fra flere, ikke bare til å få det bedre på overflaten, men rydde fra ytterst til innerst. Depresjonen var lettere å bli kvitt enn spiseforstyrrelsen, men jeg klarte å jobbe meg ut av den også. Møtte en god behandler som var spesialist i spiseforstyrrelser, og fikk hjelp fra foreninga som nå heter SPISFO, den gang var den kun for kvinner, og det var mye fokus på selvhjelp og selvutvikling. 

Å forlate spiseforstyrrelsen var som å gradvis slå opp med en dårlig kjæreste, og nesten en slags kjærlighetssorg.

Jeg fikk bedre selvbilde, fikk venner, klarte utdanning og jobb. Har kjæreste og et fint liv. 

I dag er jeg frivillig innen psykisk helse, og bruker min erfaring til å hjelpe andre. Snakker med ungdom som sliter med livet, og det heler også meg at mine erfaringer kan hjelpe dem.

Anonymkode: b6838...968

[AnonymBruker]

Tja, men ikke uten ECT som jeg fikk i fjor. 

Fortsatt synes jeg ikke livet er verdt å leve, hadde ikke gjort meg noe om jeg var død. Men jeg går ikke rundt og ønsker at jeg var død, som jeg gjorde før. 

Anonymkode: 31fc2...753

[Purple_Pixiedust]

Hadde første depresjon da jeg var 9 år. Første innleggelse i akuttpsykiatrien da jeg var 26. Har over hundre innleggelser der. Hadde emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men den er tatt vekk. Hadde bipolar lidelse, men den ble endret til shizoaffektiv for ett år siden. Hadde en 7 måneder lang tvangsinnleggelse og er ennå på tvang selv om jeg er hjemme. Da jeg var innlagt fikk jeg ECT med god effekt og sammen med medisiner og lang innleggelse så har jeg blitt mer stabil enn på mange år. Har flere selvmordsforsøk, men ikke noen ting etter jeg ble skrevet ut nå sist. 

[AnonymBruker]

Ja. Alkoholiker far og veldig psykisk syk mor. Fosterbarn når jeg ble 14 år. Utviklet sterk sosialangst og droppet ut av vgs. fikk stor kredittgjeld. Nå er jeg utdannet (bachelor), kom nettopp inn på et studie jeg søkte på gøy (men takket nei til) på 5,2 i snitt. Har drømmejobb, tjener greit (600K) og eier hus og bil. Har samboer og to barn. Slet med en helt ekstrem depresjon i svangerskapet med første barnet, og hadde mye suicidale tanker etter fødsel, som ble trukket i sammemheng med mitt tunge liv og hisotrikk. Psykolog sammen med antidepressiva reddet meg. 

Anonymkode: 7fe84...375

[AnonymBruker]

Ja jeg🙋🏼‍♀️ Har slitt gjennom hele ungdommen og inn i studietiden og voksenlivet. Har flere selvmordsforsøk bak meg fordi jeg rett og slett ikke orket mer. Det som reddet meg var riktig diagnose og dermed riktig hjelp for det jeg sliter med. Er enda ikke helt frisk, men ting er mye bedre. Slik jeg har det nå, det kan jeg klare å stå i. 

Anonymkode: f1278...657

[AnonymBruker]

Det er håp for alle, det er jeg overbevist om! 

Anonymkode: f1278...657

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, det hjelper å lese det. Jeg har slitt tungt i 20 år, så jeg begynner å miste troa. Har prøvd så mye forskjellig. Så jeg trengte noe håp og det fikk jeg her. ❤️

TS

Anonymkode: 4e01d...ce8

[AnonymBruker]

Jeg har slitt siden jeg var ca 10, med depresjon, angst og PTSD med flere retraumatiseringer igjennom livet. Har flere selvmorsforsøk, hatt spiseforstyrrelser, selvskadet.. Har i perioder vært svært alvorlig deprimert. Har gått mange år i terapi, og har vært innlagt i nærmere 3 år av mitt liv. Er idag 36. Fungerer godt i livet, har mann og barn og har det mye bedre. Flere år siden sist tilbakefall. Går på antidepressiva, men er så godt som symptomfri. De utfordringene jeg har er i hovedsak knyttet til PTSD, men det er noe jeg fint klarer å leve med. Det er håp for alle ❤️ 

Anonymkode: 42528...f9f

[AnonymBruker]

Jepp.  Jeg. Så det går virkelig an😊  Alt kan forandres! Ville dø hver dag fra jeg var 7-36 år.  Misbrukt. Bipolar lidelse.  Kptsd.  Mye tvang. Depresjon.  Angst. Gikk igjennom oppvekst fra helvete. Ekstremt voldelig ekteskap. Innestengt, voldtatt og banket opp hver dag i årevis. Helt ødelagt fra det også.  Mye Mye psykiske problemer.  Trodde aldri i verden jeg skulle leve i dag.  Men jeg er lykkelig 😊 Snudde helt om etter et selvmordsforsøk.  Begynte med seriøs meditasjon og jobbet sinnsykt med tanker og følelser.  

Jeg er et nytt menneske.

Lykkelig med 4 barn og samboer👍😊

Må fortsatt jobbe kontinuerlig med meg selv.   

Men livet er verdt å leve ja❤️

Anonymkode: 7414f...28b

[AnonymBruker]

Hadde en oppvekst med psykisk vold og en mor som foraktet meg. En positiv faktor i min situasjon er at jeg hadde Besteforeldre som elsket meg.

Ble alvorlig psyk da jeg var 18 år, klorte meg igjennom vgs - hadde over 50 planlagte innleggelser frem til jeg var 30. Etter det snudde det, jeg turte å ta i mot antipsykotisk medisin som gjorde at jeg hadde mer overskudd til å jobbe med meg selv og ta de riktige valgene.

Er i dag 43 år, vært i et stabilt samboerskap  med en ordentlig  kar med alt på stell i 8 år nå, har gode venner, voksne bonusbarn og ett rolig liv. Jeg gjorde for noen år siden et forsøk på å slutte med antipsykotisk medisinering, og ble etter et halvt år alvorlig deprimert.

Det er absolutt mulig å bli bra. Har blitt det selv - og har sett flere gå inn og ut av psykehus i 20 årene som i dag er høyt utdannet og i alle fall tilsynelatende lever normale liv. 

For min del var det som et puslespill med mange brikker som måtte på plass før det begynte å gå raskt rett vei. Medisiner, samtalebehandling, frivillig arbeid, regelmessig trening, godt kosthold og gode relasjoner. Det er for min del nesten surrealistisk at jeg har gått fra å være en stor klump med «smerte» til å ha ro i sjela som et vanlig menneske. Det er så absolutt mulig. Ta en dag av gangen og gjør det beste ut av det. Og ikke vær redd for å prøve medisiner om lege mener det er til det beste. 

Anonymkode: d5d8d...1b9

[kommodevaran]

Var dypt deprimert og tidvis suicidal fra jeg var 15 til 25 år gammel. Begynte nok som utmattelse (har autisme, men det var ingen klar over, så jeg bare kjørte på som et "vanlig" menneske fram til jeg møtte veggen), og så bare ballet det på seg. I dette tidsrommet prøvde jeg gjentatte ganger både på jobb og utdannelse, uten nytte. Jeg mistet alle mine hobbyer og interesser, mistet kontakt med alle venner, og fant meg i å ha helt forjævlige kjærester fordi jeg følte jeg ikke fortjente bedre. Prøvde gang på gang å kjempe meg tilbake til et vanlig liv, men endte alltid opp med å bare slite meg ut.

Det var nok i hovedsak tre ting som gjorde at jeg endelig kom meg "ovenpå" igjen:

1. Ble ufør som 23-åring. Føltes forderdelig der og da, men det hjalp veldig på å slippe stresset med NAV, de stadige forsøkene på å komme meg ut i arbeid, og den økonomiske ustabiliteten. Man tenker gjerne at man bare må prøve hardere, så skal man nok få til ting, men det var tvert imot ro og hvile og å gi slipp som var nødvendig for at ting skulle ordne seg for meg.

2. Kvittet meg med de tingene som ikke var bra for meg, og som dro meg ned. Viktigste her var nok daværende kjæreste, som var et helt forferdelig menneske. Men også vaner som ikke var bra for meg, tanker som bare dro meg ned, osv. Og jeg flyttet til et sted der jeg trivdes bedre.

3. Spørsmålet "Hva likte du å gjøre som barn?" Etter mange år med depresjon hadde jeg jo mistet mye av meg selv og interessene mlne, men det som er kult er at de tingene man likte som barn, også ofte tenner en gnist i voksenlivet. Jeg likte å drive med hest og andre dyr, henge med søsteren min, dra på oppdagelsesferd, være ute i naturen, skrive og finne på historier, danse, m.m. Så jeg begynte å gjøre disse tingene igjen. Dro på oppdagelsesferder i nærområdet, begynte å ri, skrive og danse igjen, fant på ting sammen med familien. Og begynte endelig å kjenne på litt glede igjen, som bare vokste og vokste. I tillegg ble jeg gjennom ulike hobbyer kjent med nye mennesker, som førte til at jeg fikk tilbud om en deltidsjobb, som jeg utrolig nok klarte å stå i. Og gjennom denne har alt virkelig ballet på seg igjen, men denne gangen på den gode måten. 

For noen år siden trodde jeg at jeg aldri ville føle glede igjen. Jeg trodde jeg aldri ville klare å få noen utdannelse, eller ha en jobb. Jeg trodde jeg aldri ville klare å reparere forholdet til familien min etter å ha forsømt dem i så mange år, og at jeg aldri ville ha en god og snill kjæreste. Jeg trodde jeg aldri ville få råd til å eie hest igjen, eller å bo i noe annet enn en bitteliten hybel.

Nå bor jeg på drømmestedet. Jeg eier to hester, i tillegg til flere andre dyr. Jeg har fullført en utdannelse, og hatt flere gode deltidsjobber de siste årene. Jeg har et nært forhold til familien min, har verdens beste kjæreste, og den eneste grunnen til at jeg ikke har flere venner er at jeg rett og slett ikke har tid og ork til flere ting i livet mitt. Jeg har hobbyer som gir meg masse glede, og er utrolig takknemlig for alt det gode jeg har. 

Det er så ufattelig mye som kan endre seg 🙂