Forlate barna, vil de få det bedre?

[AnonymBruker]

Jeg ble forlatt av mannen min for et par år siden, og livet mitt falt da på mange måter falt i grus. Jeg mistrives sterkt som enslig forsørger, føler på mye ensomhet og er en dårlig versjon av meg selv 24/7. Jeg har forsøkt alle metoder i boka for å komme meg videre, men står på stedet hvil. Jeg er ulykkelig, noe som også påvirker meg som mor og omsorgsperson.

Jeg leker med tanken om å reise fra alt for å starte et nytt liv et annet sted. Drømmer om å selge huset og flytte til en helt annen plass. Dette ville spare barna fra å måtte forholde seg til en deprimert mor, og stresset med å dele seg mellom to hjem og en splittet familie. De kan selv styre kontakten med meg, og jeg vil betingelsesløst stille opp for de når de selv vil. 

Min eks har mye bedre økonomi, og et mye større nettverk en meg. Jeg står helt alene med alt , og har ingen støttespillere her (er opprinnelig fra en annen kant av landet). Jeg tror noen ganger de alle vil på få det bedre både emosjonelt, økonomisk og sosialt uten meg…. Jeg dør innvendig av tanken, og livet mitt vil bli enda verre - men barna får det bedre, det er jeg mer og mer overbevist om…

Er det noen som har erfaring med å ta et slikt valg? Hvilke konsekvenser fikk det? 

Vi har delt omsorg i dag. Barna hater å flytte mellom to hjem, men det er helt uaktuelt for min eks å gi fra seg noe tid med ungene. Han opplever ikke de samme problemene som meg. 

Anonymkode: 8740d...ece

[AnonymBruker]

Å bli forlatt av sin mor er det verste sviket barn kan oppleve. Det vil fucke de opp.

Å tenke som du gjør i når ting er vanskelig kan jeg skjønne. Men du lar det bli med tanken og fokuserer på å ta grep om situasjonen. Snakk med fastlegen, få hjelp med depresjonen. Hvil når barna er hos far. Men du gir selvfølgelig ALDRI opp barna dine. Det er ikke et valg. Du er voksen, du er mor, og du gjør det du kan for å bli den beste versjonen av deg selv nå fremover. 
 

Har selv vært helt alene med 3 barn, så jeg vet det er tøft. Men man gir aldri opp! 

Anonymkode: 5de9c...6b0

[AnonymBruker]

Søk hjelp og gjør en innsats for å få det bedre. Om ikke for deg selv, så gjør det for barna dine! Vet det høres hardt ut, og at du står i en vanskelig situasjon nå, men noen ganger må man bare sette en strek, å slutte og synes synd i oss selv.  Du er selv ansvar for egen lykke. Det er ingen andre som kan «fikse» det for deg .

Anonymkode: 52a6a...d0f

[AnonymBruker]

Kanskje barna kan bo fast hos far en periode, hvis de mistrives sånn med flytting? Du trenger jo ikke å flytte noe sted fordi om?

Anonymkode: d51eb...6b1

[AnonymBruker]

Kan du bli boende, men gi hovedomsorgen til far? Så kan du reise og pleie deg selv mer uten at barna opplever at du har flyttet fra dem?

Skjønner veldig godt at det er vanskelig når du er deprimert, og at nåværende situasjon ikke er holdbar, men mitt forslag er altså en mellomting mellom det du tenker og nåværende situasjon. 

Anonymkode: f648a...3da

[HMK]

Unnvikelsesatferd forsterker problemene. Dette var en usedvanlig dårlig idé. Du må oppdøke legen din, fortelle om hvor vanskelig du har det. Be om hjelp. 

[AnonymBruker]

NEI! Ikke gi opp barna. De er det eneste du har. Du vil bli mye mer deprimert om flytter fra dem også. Hva skulle du gjort der, som du ikke kan gjøre her? 

Du kan jo gi far litt mer omsorg. Men snakk med ham og finn ut at han ikke vil kreve deg bidrag da. Men tid til selvpleie og morsome aktiviteter som ikke involverer barn er sunt, og kan kvikke deg opp. Men det har du all mulighet til å gjøre nå også. Trenger ikke å flytte for å gjøre det. 

Det er lov å leke med tanken. Lek så mye du vil. Men ikke gjør det. Når barna er store vil du være så glad for det.

En ting du må begynne med I MORGEN er å skrive taknemlighetsdagbok. Det høres ut som du har en oppegående eks som tar seg godt av barna, har god økonomi osv, og at dere samhandler rimelig greit. Da er du heldig, sammenlignet med meg. Jeg var 100% alenemor til to gutter som konstant sloss. Det ville vært himmel-hjelp for min del å hatt en pålitelig eks som barna VILLE være hos. Men jeg tror ikke du ser det engang... at du faktisk er heldig der. Du har 50% du bare kan fokusere på deg selv, fullstendig fri og hvor du ikke trenger bekymret deg og følge opp barna. Bruk den tiden nyttigere. 

Anonymkode: ca539...277

[AnonymBruker]

HMK skrev (6 minutter siden):

Unnvikelsesatferd forsterker problemene. Dette var en usedvanlig dårlig idé. Du må oppdøke legen din, fortelle om hvor vanskelig du har det. Be om hjelp. 

Jeg har gjort det, og det er ingen hjelp å få. Jeg har også benyttet kommunens lavterskeltilbud, og  onlineprogram. Har blitt avvist av DPS og FVK, og har ikke råd til privat hjelp. Legen har kun tilbud om antidepressiva, som ikke fungerer - for jeg er jo ikke syk i klinisk forstand.

Anonymkode: 8740d...ece

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

NEI! Ikke gi opp barna. De er det eneste du har. Du vil bli mye mer deprimert om flytter fra dem også. Hva skulle du gjort der, som du ikke kan gjøre her? 

Du kan jo gi far litt mer omsorg. Men snakk med ham og finn ut at han ikke vil kreve deg bidrag da. Men tid til selvpleie og morsome aktiviteter som ikke involverer barn er sunt, og kan kvikke deg opp. Men det har du all mulighet til å gjøre nå også. Trenger ikke å flytte for å gjøre det. 

Det er lov å leke med tanken. Lek så mye du vil. Men ikke gjør det. Når barna er store vil du være så glad for det.

En ting du må begynne med I MORGEN er å skrive taknemlighetsdagbok. Det høres ut som du har en oppegående eks som tar seg godt av barna, har god økonomi osv, og at dere samhandler rimelig greit. Da er du heldig, sammenlignet med meg. Jeg var 100% alenemor til to gutter som konstant sloss. Det ville vært himmel-hjelp for min del å hatt en pålitelig eks som barna VILLE være hos. Men jeg tror ikke du ser det engang... at du faktisk er heldig der. Du har 50% du bare kan fokusere på deg selv, fullstendig fri og hvor du ikke trenger bekymret deg og følge opp barna. Bruk den tiden nyttigere. 

Anonymkode: ca539...277

Problemet er ikke tid, det har jeg mer en nok av. Det er økonomi, ensomhet/mangel på nettverk og at barna mistrives så sterkt med situasjonen som er hovedutfordringene…. Om barna skal bo mer hos far har jeg ikke råd til å både beholde huset og betale bidrag, og må flytte uansett. Bor i barnas barndomshjem nå, og de vil helst være her hele tiden - noe de egentlig ikke kan uansett, på grunn av fars ønsker og mine økonomiske utfordringer. 

Anonymkode: 8740d...ece

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har gjort det, og det er ingen hjelp å få. Jeg har også benyttet kommunens lavterskeltilbud, og  onlineprogram. Har blitt avvist av DPS og FVK, og har ikke råd til privat hjelp. Legen har kun tilbud om antidepressiva, som ikke fungerer - for jeg er jo ikke syk i klinisk forstand.

Anonymkode: 8740d...ece

Da går du igjen og sier at «jeg går til grunne her, og det er ikke antidepressiva som er løsningen» Men til tross hjelp, er det deg selv som må gjøre den største/krevende jobben med å hjelpe deg selv. 

Anonymkode: 52a6a...d0f

[Sparkling_Pink]

Jeg tror dette er en depresjon som snakker. Veldig leit at du ikke har fått noe hjelp.

[AnonymBruker]

Eksen min gjorde det. Han overlot alt ansvar for barna til meg og flyttet til et annet europeisk land for å starte på nytt. 

Men hverdagen kom jo dit også etterhvert og han savnet selvfølgelig barna og prøvde alt han kunne å overtale både dem og meg til å la de flytte dit. Kom ikke på tale for min del.

Nå er barna voksne og har begrenset kontakt med far. Han har det vel helt greit der han er med ny partner og nytt barn. 

Barna mine sliter fortsatt med at de ble forlatt av far. Alle 4 sliter med en enormt frykt for å bli forlatt eller sviktet eller valgt bort. Dette har ført til vanvittige følelsesutbrudd og suicidale ønsker tidvis. De sliter også med å stole på folk og med å slippe folk for tett innpå seg. Dette har skapt problemer for dem i både vennskap og forhold. 

Hadde faren deres bare forblitt i området og hatt litt samvær dann og vann så tror jeg faktisk ikke de hadde slitt på samme måte. 

Så tenk deg nøye om før du forlater dine barn. Det kan sette større spor enn du tror. 

Anonymkode: 54290...463

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Problemet er ikke tid, det har jeg mer en nok av. Det er økonomi, ensomhet/mangel på nettverk og at barna mistrives så sterkt med situasjonen som er hovedutfordringene…. Om barna skal bo mer hos far har jeg ikke råd til å både beholde huset og betale bidrag, og må flytte uansett. Bor i barnas barndomshjem nå, og de vil helst være her hele tiden - noe de egentlig ikke kan uansett, på grunn av fars ønsker og mine økonomiske utfordringer. 

Anonymkode: 8740d...ece

Dette er en situasjon dere voksne har skapt. Selvfølgelig er dette vanskelig for barna! De vil ha mange følelser og sinne knyttet opp mot delt bosted, flytting osv. Det må en voksen mor tåle! Du må tåle alle følelsene deres og være sterk for dem, ikke stikke fordi det er vanskelig for DEG. Du må være voksen, du må være sterk og støtte barna rundt alt dette som nå kommer med flytting osv.

Det kommer en dag hvor alle har landet i sin nye tilværelse og ting blir bedre. Men inntil det må du hente frem krefter og være sterk for barna dine. Å gi opp er ikke et valg. Det tåler ikke barna dine. 

Anonymkode: 5de9c...6b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Problemet er ikke tid, det har jeg mer en nok av. Det er økonomi, ensomhet/mangel på nettverk og at barna mistrives så sterkt med situasjonen som er hovedutfordringene…. Om barna skal bo mer hos far har jeg ikke råd til å både beholde huset og betale bidrag, og må flytte uansett. Bor i barnas barndomshjem nå, og de vil helst være her hele tiden - noe de egentlig ikke kan uansett, på grunn av fars ønsker og mine økonomiske utfordringer. 

Anonymkode: 8740d...ece

Aha, da ha jeg misforstått ifht første innlegg. Trodde de ikke likte 50/50 ordningen og trivdes best hos far. For da kan man lettere leke med følelsen over å flytte fra barn. Da er det iallefall helt utenkelig umulig å gi dem 100% over på han for å stikke av selv. For et tragedie det ville vørt for barna. 
Den følelsen «at de kanskje har det bedre uten deg» det er depresjonen som snakker!! Ikke glem det og ikke hør på den. Gjør du de «obligatoriske tingene» for å kome ut av depresjon? Godt kosthold, sosial kontakt, jevnlig trening, turer i skogen, nok søvn og hvile, organisert og ryddig hjem osv? 

Husk at det er greit å gå på autopilot en periode uten å kjenne glede. Hvor lenge har du hatt det sånn? 

Anonymkode: ca539...277

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har gjort det, og det er ingen hjelp å få. Jeg har også benyttet kommunens lavterskeltilbud, og  onlineprogram. Har blitt avvist av DPS og FVK, og har ikke råd til privat hjelp. Legen har kun tilbud om antidepressiva, som ikke fungerer - for jeg er jo ikke syk i klinisk forstand.

Anonymkode: 8740d...ece

Prøve andre antidepressiva, man må ofte prøve flere før man finner den som fungerer. Du kan få et nytt liv!

Anonymkode: d78fd...54d

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du barna vil få det bedre uten deg? Du skriver at barna helst vil bo mest hos deg, og da mener du løsningen er å dra fra de? Hvor gamle er barna?

Anonymkode: 87e0b...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Problemet er ikke tid, det har jeg mer en nok av. Det er økonomi, ensomhet/mangel på nettverk og at barna mistrives så sterkt med situasjonen som er hovedutfordringene…. Om barna skal bo mer hos far har jeg ikke råd til å både beholde huset og betale bidrag, og må flytte uansett. Bor i barnas barndomshjem nå, og de vil helst være her hele tiden - noe de egentlig ikke kan uansett, på grunn av fars ønsker og mine økonomiske utfordringer. 

Anonymkode: 8740d...ece

Men barna trives jo best hos deg. Da synes jeg å gi far mer omsorg blir feil. Hvilke økonomiske problemer har du? Og ang nettverk så blir det nok bedre etterhvert.  

Anonymkode: 659ac...fab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har gjort det, og det er ingen hjelp å få. Jeg har også benyttet kommunens lavterskeltilbud, og  onlineprogram. Har blitt avvist av DPS og FVK, og har ikke råd til privat hjelp. Legen har kun tilbud om antidepressiva, som ikke fungerer - for jeg er jo ikke syk i klinisk forstand.

Anonymkode: 8740d...ece

Da får du legen din til å søke deg inn på DPS igjen!

Det at du er såpass deprimert, at du vurderer å forlate barna dine, gjør at du absolutt har krav på hjelp på DPS.

Har du vært helt ærlig med legen din?

❤️

 

Anonymkode: 6cb28...fa3

[AnonymBruker]

Du er deprimert ts, det er helt åpenbart.

Søk hjelp, ikke gi deg fortell ærlig det du skriver her.

Du sier selv at barna dine helst vil være hos deg og at du ikke ønsker å bo vekk fra dem. Vi forstår at det er vondt det du har opplevd og at du opplever at du sitter fast et sted der du kanskje ikke egentlig ønsker å bo. 

Gjør noe positivt for deg selv, oppsøk ting du liker og trives med og gjør noe med den dårlige økonomien.

Anonymkode: 5777c...2a3

[AnonymBruker]

Dette handler utelukkende om din mentale helse og dersom du faktisk ønsker å gjøre det beste for barna er det helsehjelp du skal søke, ikke å rømme.

Anonymkode: e826a...048