Forstår mannen deres ar du ikke helt fikser det han gjør?

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i lang tid, er litt bedre nå å prøver å fordele energien min. Merker at jeg er utslitt, i år har jeg egentlig ikke hatt mye lyst til noe annet i ferien enn å bare være hjemme.  
Jeg har likevel vært med på sykkelturer, camping, gå turer, og andre aktiviteter. Vi var på campingtur hele forrige uke, kom hjem å var helt utslitt før helgen etter den turen. 
Mannen og ungene planla en utflukt i går, sa til mannen at jeg tror ikke jeg orker. Han svarer med da at da blir vi hjemme, altså da får ikke ungene oppleve dette heller.
Så jeg ble med for at de ikke skulle måtte bli hjemme. 
Jeg kom hjem etter dette, helt tom, kastet opp og hele kroppen skalv. Jeg la meg lenge før ungene mine, og jeg sa til mannen at jeg skulle ønske at du da tar med deg ungene å gjør dette uten meg, det rammer de nok bare det at jeg er syk. Hvorfor må jeg alltid være med? Hvorfor kan du ikke gjøre noe alene? 
Ja du sier noe svarer han, jeg burde nok gjort det. Dette er ikke første gang jeg føler meg presset for å dra steder, og jeg skal nå etter ferien prøve meg i full jobb og  da kan jeg ikke slite meg fullstendig ut i ferien. 
Hvordan er det med dere andre syke, klarer mannen å gjøre ting med barna uten dere? 
Min mann har egentlig aldri vært flink med dette, men jeg mener at nå må han trå til litt ekstra for å bidra til at hjemmet vårt fungerer. 

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har vært syk i lang tid, er litt bedre nå å prøver å fordele energien min. Merker at jeg er utslitt, i år har jeg egentlig ikke hatt mye lyst til noe annet i ferien enn å bare være hjemme.  
Jeg har likevel vært med på sykkelturer, camping, gå turer, og andre aktiviteter. Vi var på campingtur hele forrige uke, kom hjem å var helt utslitt før helgen etter den turen. 
Mannen og ungene planla en utflukt i går, sa til mannen at jeg tror ikke jeg orker. Han svarer med da at da blir vi hjemme, altså da får ikke ungene oppleve dette heller.
Så jeg ble med for at de ikke skulle måtte bli hjemme. 
Jeg kom hjem etter dette, helt tom, kastet opp og hele kroppen skalv. Jeg la meg lenge før ungene mine, og jeg sa til mannen at jeg skulle ønske at du da tar med deg ungene å gjør dette uten meg, det rammer de nok bare det at jeg er syk. Hvorfor må jeg alltid være med? Hvorfor kan du ikke gjøre noe alene? 
Ja du sier noe svarer han, jeg burde nok gjort det. Dette er ikke første gang jeg føler meg presset for å dra steder, og jeg skal nå etter ferien prøve meg i full jobb og  da kan jeg ikke slite meg fullstendig ut i ferien. 
Hvordan er det med dere andre syke, klarer mannen å gjøre ting med barna uten dere? 
Min mann har egentlig aldri vært flink med dette, men jeg mener at nå må han trå til litt ekstra for å bidra til at hjemmet vårt fungerer. 

Anonymkode: cf511...bf4

"Ja du sier noe" svarte mannen som betyr at han ikke har tenkt over det du da sa. Og det viser at kommunikasjonen mellom dere ikke er bra nok. Du må fortelle han hvordan du har det, sliten ovs. At mannen din helst vil ha deg med, er et kompliment til deg. Så ta en ordentlig prat med han så tenker jeg alt løser seg. Det viktigste i livet er kommunikasjon.

Anonymkode: 75fe9...56b

[AnonymBruker]

Høres ut som at dere trenger mer kommunikasjon, mulig med profesjonell hjelp. 

Det er ikke lett å være pårørende heller. Alltid måtte være den som må gi litt ekstra. Og å vite akkurat hva du orker og ikke - det er kun du som må være tydelig på hvor dine grenser går. Når du sier nei, men så blir med likevel, bidrar det bare til å forvirre. Å si "jeg tror jeg ikke orker" er ikke nok. Du må si "i dag har jeg dessverre ikke energien, men det er viktig for barna å oppleve dette, jeg hadde derfor satt pris om om dere likevel dro - så har jeg ekstra overskudd til dere i kveld og i morgen". 

Jeg er ikke syk, men har jo som mange høyt arbeidspress i perioder, og har hatt mine "livskriser". Mannen er snill, arbeidssom og omtenksom. Men det hender han rett og slett ikke ser ting - og ikke forventer jeg at han er tankeleser heller. Men en tydelig beskjed, med argumentasjon, og takknemlighet, det tar han alltid og innretter seg etter. 

Anonymkode: af161...f8c

[Hmmmmmm]

Hvorfor lar du han bulldose deg? Ha litt selvrespekt og sett krav. Da vil han respektere deg. Det gjør han ikke nå. Han driter i om du har det vondt. Noen ganger må man rive opp øynene til enkelte som mister seg selv helt i forhold

[AnonymBruker]

Her må du være strengere med andre. Sette bedre grenser for deg selv. Har du en Annen som kan "komme inn" og snakke med mannen din som en venn eller annen hjelp?

Viktig lytte til sin egen kropp og psyke fordi ender bare opp at du blir i fremtiden tapende part på at du slet deg ut og ble ute av stand til jobbe i tillegg. Barna kan oppleve campingtur og sånt senere i livet. Du trenger ikke bare bli med for at de skal få en tur. Kan ikke mannen din gjøre det alene, når han vet og ser at du ikke orker og er sliten, bør han også respektere det. Jeg vil råde deg snakke ordentlig med mannen din om det. Skriv et brev omså. Vær staere.

Har dere annen hjelp i det daglige? Barnevakt? Nanny? 

 

 

Anonymkode: 5a94b...f49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

"Ja du sier noe" svarte mannen som betyr at han ikke har tenkt over det du da sa. Og det viser at kommunikasjonen mellom dere ikke er bra nok. Du må fortelle han hvordan du har det, sliten ovs. At mannen din helst vil ha deg med, er et kompliment til deg. Så ta en ordentlig prat med han så tenker jeg alt løser seg. Det viktigste i livet er kommunikasjon.

Anonymkode: 75fe9...56b

Skal få hjelp med kommunikasjon fra høsten av vi er elendig, og føler det er fryktelig vanskelig til tider å få mannen til å forstå. 
Ja, det er jo det. Samtidig føler jeg at jeg MÅ for at barna skal oppleve ting, har sagt det rett ut så mange ganger. Andre ganger er jeg diffus for jeg blir litt skuffa ar han ikke forstår hva dette koster. Han så det jo i går at jeg bare kollapset, og jeg prøver å bli flinkere til å sette grenser. Likevel når grensene mine rammer andre er det vondt. 
 

Så ja, kommunikasjon vår er helt elendig som dere skjønte fort her. Mannen er snill, men han klarer ikke helt å gjøre ting uten meg. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Her må du være strengere med andre. Sette bedre grenser for deg selv. Har du en Annen som kan "komme inn" og snakke med mannen din som en venn eller annen hjelp?

Viktig lytte til sin egen kropp og psyke fordi ender bare opp at du blir i fremtiden tapende part på at du slet deg ut og ble ute av stand til jobbe i tillegg. Barna kan oppleve campingtur og sånt senere i livet. Du trenger ikke bare bli med for at de skal få en tur. Kan ikke mannen din gjøre det alene, når han vet og ser at du ikke orker og er sliten, bør han også respektere det. Jeg vil råde deg snakke ordentlig med mannen din om det. Skriv et brev omså. Vær staere.

Har dere annen hjelp i det daglige? Barnevakt? Nanny? 

 

 

Anonymkode: 5a94b...f49

Nei har ingen andre for å hjelpe meg med det, jeg blir litt irritert på at han ikke ser det selv. Eller vil se, for det handler om at ikke klarer å se at jeg er syk og ikke helt den jeg var nå. 
Vi har ingen hjelp i det daglige, heldigvis begynner barna å bli såpass store at de klarer mye selv uten oss, men sommeren da alle er bortreist er det godt for de å gjøre noe annet enn å bare være hjemme. 
Jeg mener mannen fint kan gjøre dette uten meg, men han skal alltid ha med meg også. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Høres ut som at dere trenger mer kommunikasjon, mulig med profesjonell hjelp. 

Det er ikke lett å være pårørende heller. Alltid måtte være den som må gi litt ekstra. Og å vite akkurat hva du orker og ikke - det er kun du som må være tydelig på hvor dine grenser går. Når du sier nei, men så blir med likevel, bidrar det bare til å forvirre. Å si "jeg tror jeg ikke orker" er ikke nok. Du må si "i dag har jeg dessverre ikke energien, men det er viktig for barna å oppleve dette, jeg hadde derfor satt pris om om dere likevel dro - så har jeg ekstra overskudd til dere i kveld og i morgen". 

Jeg er ikke syk, men har jo som mange høyt arbeidspress i perioder, og har hatt mine "livskriser". Mannen er snill, arbeidssom og omtenksom. Men det hender han rett og slett ikke ser ting - og ikke forventer jeg at han er tankeleser heller. Men en tydelig beskjed, med argumentasjon, og takknemlighet, det tar han alltid og innretter seg etter. 

Anonymkode: af161...f8c

Det å være pårørende er veldig utmattende og slitsomt, og jeg forstår det. Tenker ofte at han er sliten av alt ekstra som faller på han. 
Likevel jeg har sagt mange ganger at han kan gjøre ting uten meg, det går helt fint for meg å være hjemme. Mulig jeg har godt av det også? Ikke minst barna har også godt av å gjøre ting med bare pappa uten mamma. Vi er en sammensveiset familie. 
Jeg kunne vært klarer i går, den tar jeg på meg. Likevel det er prøvd å si akkurat det du skriver her uten endring, det blir avlyst. Jamen da venter vi til du orker. Vi skal få hjelp med kommunikasjonen vår, den er tragedie. Han forstår ikke meg, jeg forstår ikke han. 
Jeg må nok bli enda klarer å si da gjør du det uten meg uten et spørsmål. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[Mala_L]

Jeg forstår deg og dere, vi har noe av det samme her, da jeg har mye migrene som ødelegger endel for planene våre. Mannen har tidvis slitt med å forstå hva det koster for meg å være med på ting på de verste dagene. Men jeg ser jo også at jeg ikke er tydelig nok. Ofre bare tar jeg meg sammen hvis jeg klarer det,  og da er det jo ikke rart at mannen tenker at det går greit. For noen dager siden var jeg dårlig og mannen tok med barnet ut i forveien mens jeg hvilte litt ekstra. Senere på dagen sier han til meg at han har skjønt at det er bedre at jeg blir igjen enn at jeg skal være med og gå og være sur. Det handler jo ikke om at jeg er sur, men dårlig, og sånt gjør meg ganske oppgitt. Men jeg har lært at jeg må være tydelig, forklare og si hvordan det henger sammen. Det er tøft å være den som er pårørende også. Som ellers er kommunikasjon nøkkelen. 

God bedring til deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det å være pårørende er veldig utmattende og slitsomt, og jeg forstår det. Tenker ofte at han er sliten av alt ekstra som faller på han. 
Likevel jeg har sagt mange ganger at han kan gjøre ting uten meg, det går helt fint for meg å være hjemme. Mulig jeg har godt av det også? Ikke minst barna har også godt av å gjøre ting med bare pappa uten mamma. Vi er en sammensveiset familie. 
Jeg kunne vært klarer i går, den tar jeg på meg. Likevel det er prøvd å si akkurat det du skriver her uten endring, det blir avlyst. Jamen da venter vi til du orker. Vi skal få hjelp med kommunikasjonen vår, den er tragedie. Han forstår ikke meg, jeg forstår ikke han. 
Jeg må nok bli enda klarer å si da gjør du det uten meg uten et spørsmål. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

Planlegger dere dagen før? Er dere konkret fra hendelse til hendelse? For mye av kommunikasjonen du refererer til synes spontan, i øyeblikket, og også veldig generell og lite konkret. 

I situasjoner som du beskriver er det veldig uheldig å ta ting på sparket på den måten, og risikoen for misforståelser og dårlig kommunikasjon øker enormt. 

Anonymkode: af161...f8c

[AnonymBruker]

Å være pårørende er også ufattelig slitsomt. Har du forståelse for at han er sliten og kanskje ikke orker tur alene med alle ungene? 

Anonymkode: 2f7c5...9f8

[AnonymBruker]

Mala_L skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår deg og dere, vi har noe av det samme her, da jeg har mye migrene som ødelegger endel for planene våre. Mannen har tidvis slitt med å forstå hva det koster for meg å være med på ting på de verste dagene. Men jeg ser jo også at jeg ikke er tydelig nok. Ofre bare tar jeg meg sammen hvis jeg klarer det,  og da er det jo ikke rart at mannen tenker at det går greit. For noen dager siden var jeg dårlig og mannen tok med barnet ut i forveien mens jeg hvilte litt ekstra. Senere på dagen sier han til meg at han har skjønt at det er bedre at jeg blir igjen enn at jeg skal være med og gå og være sur. Det handler jo ikke om at jeg er sur, men dårlig, og sånt gjør meg ganske oppgitt. Men jeg har lært at jeg må være tydelig, forklare og si hvordan det henger sammen. Det er tøft å være den som er pårørende også. Som ellers er kommunikasjon nøkkelen. 

God bedring til deg ❤️

Huff, jeg forstår begge veldig godt i dette tilfellet. Han beskriver jo det han ser - du var sur, og det er jo ikke trivelig for noen. Du føler det urettferdig - for du vet jo hvorfor du er sur. Men det er jo ikke noe han føler på kroppen. 

Men som du påpeker - det handler innimellom om å minne hverandre på hvordan det faktisk blir. Dette er viktig for oss; "Jeg er veldig sliten, jeg tror ikke det blir trivelig for noen om jeg blir med (det språket forstår han)", "blir jeg hjemme så vil jeg ha overskudd til å stelle koselig i stand til oss i kveld, i motsetning til hvordan det ble forrige fredag" Da sier man så uendelig mye mer, inkludert noen viktige påminnelser, enn "jeg tror ikke jeg orker". 

Anonymkode: af161...f8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Planlegger dere dagen før? Er dere konkret fra hendelse til hendelse? For mye av kommunikasjonen du refererer til synes spontan, i øyeblikket, og også veldig generell og lite konkret. 

I situasjoner som du beskriver er det veldig uheldig å ta ting på sparket på den måten, og risikoen for misforståelser og dårlig kommunikasjon øker enormt. 

Anonymkode: af161...f8c

Mye på sparket, men også tidligere planlegging. Blir mye på sparke på grunn av min opp og ned helse. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mye på sparket, men også tidligere planlegging. Blir mye på sparke på grunn av min opp og ned helse. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

Da må dere planlegge for scenario a og scenario b. 

Du har overskudd, og ønsker å bli med; dere pakker mat, og drar på stranda. 

Du har en dårlig dag; han finner på noe mer lavterskel, besøk hos bror med barn, eller bare en tur på nærmeste lekepark. 

Eller om du har en dårlig dag og det har vært mye på han i det siste; ok med hjemmedag og ekstra skjermtid den dagen. 

For jeg vedder på at dere er enige om en ting; at barna bør en del ut av huset og aktiviseres nå i ferien. Men så låser det seg helt når man må finne ut av hva, ditt overskudd, hva han ønsker, og alt det der, på sparket. 

Anonymkode: af161...f8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å være pårørende er også ufattelig slitsomt. Har du forståelse for at han er sliten og kanskje ikke orker tur alene med alle ungene? 

Anonymkode: 2f7c5...9f8

Har forståelse for at han er lei og sliten ja, men aldri orke å være alene med barna det forstår jeg ikke. Jeg som syk gjør ting alene med barna når han er på jobb i helger, kvelder ol. 
Også når jeg var frisk og barna var små, han har sjeldent gjort ting alene med barna. Da er de hjemme, slik har det alltid vært. 
Han må ha med meg uansett, så når han planlegger med barna så forventer jeg at han da orker også å gjennomføre dette. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

Mala_L skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår deg og dere, vi har noe av det samme her, da jeg har mye migrene som ødelegger endel for planene våre. Mannen har tidvis slitt med å forstå hva det koster for meg å være med på ting på de verste dagene. Men jeg ser jo også at jeg ikke er tydelig nok. Ofre bare tar jeg meg sammen hvis jeg klarer det,  og da er det jo ikke rart at mannen tenker at det går greit. For noen dager siden var jeg dårlig og mannen tok med barnet ut i forveien mens jeg hvilte litt ekstra. Senere på dagen sier han til meg at han har skjønt at det er bedre at jeg blir igjen enn at jeg skal være med og gå og være sur. Det handler jo ikke om at jeg er sur, men dårlig, og sånt gjør meg ganske oppgitt. Men jeg har lært at jeg må være tydelig, forklare og si hvordan det henger sammen. Det er tøft å være den som er pårørende også. Som ellers er kommunikasjon nøkkelen. 

God bedring til deg ❤️

Med migrene så følger det jo også med irritasjon og kort lunte før et anfall. 
Mannen min har fått dette forklart av nevrolog, også barna for jeg mener ikke. 
Jeg har hatt migrene 30 dager i måneden den siste 8 månedene, før dette har jeg slitt med anfall 15/25 anfall i måneden i mange år. 
Kroppen er utslitt, jeg forstår mannen jeg også. 
Nå er kommunikasjonen vår elendig, så det skal vi ha hjelpt til nå. Mannen mener vi kan løse det selv, det er jeg uenig i. Så vi skal få hjelp til dette, for ja det er nok løsningen. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har forståelse for at han er lei og sliten ja, men aldri orke å være alene med barna det forstår jeg ikke. Jeg som syk gjør ting alene med barna når han er på jobb i helger, kvelder ol. 
Også når jeg var frisk og barna var små, han har sjeldent gjort ting alene med barna. Da er de hjemme, slik har det alltid vært. 
Han må ha med meg uansett, så når han planlegger med barna så forventer jeg at han da orker også å gjennomføre dette. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

Tror du er inne på en litt ‘farlig’ vei når du ønsker forståelse og hensyn, men ikke vil gi noe tilbake. 
 

Anonymkode: 2f7c5...9f8

[Mala_L]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Med migrene så følger det jo også med irritasjon og kort lunte før et anfall. 
Mannen min har fått dette forklart av nevrolog, også barna for jeg mener ikke. 
Jeg har hatt migrene 30 dager i måneden den siste 8 månedene, før dette har jeg slitt med anfall 15/25 anfall i måneden i mange år. 
Kroppen er utslitt, jeg forstår mannen jeg også. 
Nå er kommunikasjonen vår elendig, så det skal vi ha hjelpt til nå. Mannen mener vi kan løse det selv, det er jeg uenig i. Så vi skal få hjelp til dette, for ja det er nok løsningen. Ts

Anonymkode: cf511...bf4

Huff, så tøft å ha så mange anfall. Det er beintøft for både en selv og de rundt. Jeg skjønner ikke dette med kort lunte selv, men det er jo et poeng at de rundt er klar over dette. Vi har også lang vei å gå på kommunikasjonen, men synes det blir bedre når vi begge setter ord når vi begge har det bra og ikke når det pågår. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror du er inne på en litt ‘farlig’ vei når du ønsker forståelse og hensyn, men ikke vil gi noe tilbake. 
 

Anonymkode: 2f7c5...9f8

Jeg gir ikke noe tilbake? Jeg takker mannen min hver dag for alt han bidrar med i huset, jeg har fortalt at han ikke trenger å styre i huset, det kan flyte litt , vi kan bestille mat ute du trenger ikke å fikse det i dag osv.

Jeg har gjennom mange år presset meg for å være med på hans planer selv om jeg er dårlig. 
Nå har jeg flere ganger sagt at jeg orker ikke å bli med på dine planer nå, i går sa jeg tror ikke. 
Om han er utslitt hvorfor legger han da planer med barna? Jeg gjør ikke det uten å spørre du orker du å være med meg og barna på dette i dag FØR jeg involverer barna våre, hvorfor kan ikke han det? Og hvorfor kan han ikke gjøre noe uten meg? Ts

Anonymkode: cf511...bf4

[AnonymBruker]

Kommuniserer du hvilke symptomer du får av forverring? 

Anonymkode: 83571...49d