Når alle følelsene er borte og alt som er igjen er forakt

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg.

Jeg møtte min mann da jeg var ganske ung og vi har vært gift i mange år. Da jeg møtte han hadde jeg utelukkende dårlig erfaringer med menn, så jeg falt nok mest for hvor snill han var. Han ville meg godt. Jeg var ikke i stand til å se hvordan våre svært ulike personligheter og bakgrunner på sikt kom til å bli et veldig stort problem. 

Det var mange røde flagg tidlig, som jeg selvfølgelig ikke så eller regelrett feide under teppet fordi han tross alt ikke var det jeg tidligere hadde erfart menn var. Ganske tidlig oppdaget jeg at han løy en del om småting, men igjen, ingen alvorlige ting som jeg var vant med. Han var det stikk motsatte av meg, men ble med på det jeg gjorde. Han ville gjerne feste, sitte i sofaen og spiste veldig usunt mens jeg var veldig aktiv og opptatt av kosthold. Han tilpasset seg meg ser jeg i etterkant. Sikkert for å få meg på kroken, bevisst eller ubevisst.

Det fungerte godt mellom oss i med unntak av disse stadige små løgnene. Han sa også en del ting på den tiden som gjorde meg usikker på min verdi for han, men ung, dum og dårlig erfaringer gjorde det til bagateller der og da selv om jeg slet med usikkerhet og dårlig selvtillit på grunn av det.

Vi flyttet sammen etterhvert. Så giftet vi oss og ting gikk bra. Han holdt fortsatt på med turer, lite festing og det fungerte fint. Årene gikk og jeg ble gravid. Det var her de virkelige problemene startet. Da var han tydeligvis helt ferdig med å tilpasse seg et liv sammen. Det var gaming døgnet rundt når han ikke sov, usunn mat fordi jeg ikke lenger spiste, turer opphørte fordi min dårlige form ikke tillot det og alt fløt. Han var ikke omsorgsfull eller hensynsfull i graviditeten og jeg var svært dårlig, så var ingen overskudd til å stille krav. Det lærte jeg med årene: denne mannen gjør ingenting uten at det blir stilt krav eller gitt ultimatum. Han viste seg å være et stort mannebarn. 

Dagen da babyen ble født viste han virkelig sitt sanne jeg. Han ble sur da jeg var i aktiv fødsel fordi han måtte opp tidlig, han var mer opptatt av telefonen og klage på en vond stol under fødsel, dro hjem før jeg var ferdig på operasjonsbordet etter fødsel og gadd knapt å besøke oss i besøkstiden på sykehuset. Jeg kjente ham ikke igjen. Han fortsatte dette i flere måneder før jeg fikk litt overskudd til å gi han et ultimatum. Det var gaming og søvn eller baby og meg. Han ble skikkelig sint, men innså etter noen dager at det var alvor. Jeg skulle selvfølgelig gått den gangen, men han skjerpet seg og jeg øynet et håp om en fremtid. Det gikk bra et par uker til en måned her og der, så måtte jeg kjefte og stille krav, men jeg var dum og ble. 

Årene gikk og vi fikk barn igjen. Omtrent samme regla, men noe mer tilstede. Det gikk i bølger. Jeg var sykemeldt i perioder på grunn av ekstrem søvnmangel og utmattelse. Han tok ikke netter eller sto opp med dem på morningen. Barna ble litt større og hverdagen krevde mer struktur og planlegging. Da begynte de store problemene igjen. Det tredje skiftet falt naturlig nok på meg, og husarbeidet var det allerede jeg som tok nesten utelukkende alene. Jeg kunne få han til å ta deler av det ved å mase og mase. 

Gjennom disse årene har alle mine følelser for ham blitt borte og nå siste året gått over til forakt. Jeg har tvunget ham til å delta i parterapi og han har tatt noen grep de siste par-tre årene, men det er for sent. Det er ikke nok. Jeg vil gjerne det skal fungere for barnas del, men jeg ser virkelig ingen måte å få dette til å fungere på over tid. Jeg har tilbudt ham å bo sammen som venner og han kan date andre om han har behov for sex. Jeg orker ikke tanken på å gi ham en klem engang. Jeg har ønsket han skal være "utro" og finne seg noen andre. Det gjør ikke litt vondt engang å tenke på han med noen andre, bare lettelse. Det går greit hjemme med samarbeidet og vi er ikke typen til å krangle høylytt eller lage dårlig stemning foran barna, men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å holde på sånn som nå. Jeg ser mønsteret og må stramme inn hele tiden for å få han til å fungere som en oppegående voksen. 

Jeg er selvfølgelig ikke perfekt selv. Jeg har justert kraftig på mine forventninger gjennom årene, men har garantert mye jeg også burde endre. Det er også mitt ansvar og min egen dumskap som har satt meg i denne situasjonen, men nå ønsker jeg hjelp til å få til den beste løsningen for barna fordi de betyr alt for meg. 

Noen som orket å lese seg gjennom den lange avhandlingen og har noen råd?

Anonymkode: aa12f...7e7

[svartkatt]

Orker ikke lese alt. Skjønner jeg ikke hvorfor dere fortsatt er sammen. Eller at dere i det hele tatt har vært det.

[AnonymBruker]

Kan du gi deg selv tillatelse til å reise? Du har virkelig forsøkt, men på et tidspunkt så må du velge. Ønsker du å fortsette samlivet resten av livet eller ønsket du noe annet for deg selv. Hva tenker du om å våkne ved siden av mannen din når du er 65år? 

Jeg tror også at barna deres merker at det er anstrengt mellom dere. Ikke undervurder barnas evne til å kjenne på stemningen i hjemmet, bare fordi dere ikke krangler foran barna. Det å komme på besøk til et par som er forelsket i hverandre, som gjør tjenester for hverandre og som bygger hverandre opp er en merkbart hyggelig opplevelse. Det er like lite hyggelig å omgås kjærestepar som er sure, forakter hverandre og "holder ut for barnas skyld". 

Gjør det slutt. 

Anonymkode: b722b...843

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette blir et langt innlegg.

Jeg møtte min mann da jeg var ganske ung og vi har vært gift i mange år. Da jeg møtte han hadde jeg utelukkende dårlig erfaringer med menn, så jeg falt nok mest for hvor snill han var. Han ville meg godt. Jeg var ikke i stand til å se hvordan våre svært ulike personligheter og bakgrunner på sikt kom til å bli et veldig stort problem. 

Det var mange røde flagg tidlig, som jeg selvfølgelig ikke så eller regelrett feide under teppet fordi han tross alt ikke var det jeg tidligere hadde erfart menn var. Ganske tidlig oppdaget jeg at han løy en del om småting, men igjen, ingen alvorlige ting som jeg var vant med. Han var det stikk motsatte av meg, men ble med på det jeg gjorde. Han ville gjerne feste, sitte i sofaen og spiste veldig usunt mens jeg var veldig aktiv og opptatt av kosthold. Han tilpasset seg meg ser jeg i etterkant. Sikkert for å få meg på kroken, bevisst eller ubevisst.

Det fungerte godt mellom oss i med unntak av disse stadige små løgnene. Han sa også en del ting på den tiden som gjorde meg usikker på min verdi for han, men ung, dum og dårlig erfaringer gjorde det til bagateller der og da selv om jeg slet med usikkerhet og dårlig selvtillit på grunn av det.

Vi flyttet sammen etterhvert. Så giftet vi oss og ting gikk bra. Han holdt fortsatt på med turer, lite festing og det fungerte fint. Årene gikk og jeg ble gravid. Det var her de virkelige problemene startet. Da var han tydeligvis helt ferdig med å tilpasse seg et liv sammen. Det var gaming døgnet rundt når han ikke sov, usunn mat fordi jeg ikke lenger spiste, turer opphørte fordi min dårlige form ikke tillot det og alt fløt. Han var ikke omsorgsfull eller hensynsfull i graviditeten og jeg var svært dårlig, så var ingen overskudd til å stille krav. Det lærte jeg med årene: denne mannen gjør ingenting uten at det blir stilt krav eller gitt ultimatum. Han viste seg å være et stort mannebarn. 

Dagen da babyen ble født viste han virkelig sitt sanne jeg. Han ble sur da jeg var i aktiv fødsel fordi han måtte opp tidlig, han var mer opptatt av telefonen og klage på en vond stol under fødsel, dro hjem før jeg var ferdig på operasjonsbordet etter fødsel og gadd knapt å besøke oss i besøkstiden på sykehuset. Jeg kjente ham ikke igjen. Han fortsatte dette i flere måneder før jeg fikk litt overskudd til å gi han et ultimatum. Det var gaming og søvn eller baby og meg. Han ble skikkelig sint, men innså etter noen dager at det var alvor. Jeg skulle selvfølgelig gått den gangen, men han skjerpet seg og jeg øynet et håp om en fremtid. Det gikk bra et par uker til en måned her og der, så måtte jeg kjefte og stille krav, men jeg var dum og ble. 

Årene gikk og vi fikk barn igjen. Omtrent samme regla, men noe mer tilstede. Det gikk i bølger. Jeg var sykemeldt i perioder på grunn av ekstrem søvnmangel og utmattelse. Han tok ikke netter eller sto opp med dem på morningen. Barna ble litt større og hverdagen krevde mer struktur og planlegging. Da begynte de store problemene igjen. Det tredje skiftet falt naturlig nok på meg, og husarbeidet var det allerede jeg som tok nesten utelukkende alene. Jeg kunne få han til å ta deler av det ved å mase og mase. 

Gjennom disse årene har alle mine følelser for ham blitt borte og nå siste året gått over til forakt. Jeg har tvunget ham til å delta i parterapi og han har tatt noen grep de siste par-tre årene, men det er for sent. Det er ikke nok. Jeg vil gjerne det skal fungere for barnas del, men jeg ser virkelig ingen måte å få dette til å fungere på over tid. Jeg har tilbudt ham å bo sammen som venner og han kan date andre om han har behov for sex. Jeg orker ikke tanken på å gi ham en klem engang. Jeg har ønsket han skal være "utro" og finne seg noen andre. Det gjør ikke litt vondt engang å tenke på han med noen andre, bare lettelse. Det går greit hjemme med samarbeidet og vi er ikke typen til å krangle høylytt eller lage dårlig stemning foran barna, men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å holde på sånn som nå. Jeg ser mønsteret og må stramme inn hele tiden for å få han til å fungere som en oppegående voksen. 

Jeg er selvfølgelig ikke perfekt selv. Jeg har justert kraftig på mine forventninger gjennom årene, men har garantert mye jeg også burde endre. Det er også mitt ansvar og min egen dumskap som har satt meg i denne situasjonen, men nå ønsker jeg hjelp til å få til den beste løsningen for barna fordi de betyr alt for meg. 

Noen som orket å lese seg gjennom den lange avhandlingen og har noen råd?

Anonymkode: aa12f...7e7

Det jeg skjønner minst av er hvorfor du fikk barn nr 2 med han, men er ikke noe å gjøre med nå, det er bare for deg å pakke sakene dine og flytte, hva venter du på? Det kan skje at du finner en ny, men råder deg til å bli kjent med han før du får flere barn.

Anonymkode: db221...902

[AnonymBruker]

Hvorfor i ALLE DAGER utsetter du ungene dine for et så fryktelig hjemmemiljø? Her må du ta ansvar! 

Anonymkode: 9aee0...95c

[AnonymBruker]

Sol barn ønsket jeg at mine foreldre skulle skille seg, ikke pga høylytt krangling, men pga stemning i huset. I voksen alder så er jeg ekstremt sensitiv for stemning i rom, og jeg kjenner med engang at mennesker i det rommet er ikke så glad i hverandre. Så ta å flytt fra hverandre, aldri bli pga barn. Det skader de mer. 

Anonymkode: e8541...46d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg har tilbudt ham å bo sammen som venner og han kan date andre om han har behov for sex. Jeg orker ikke tanken på å gi ham en klem engang. Jeg har ønsket han skal være "utro" og finne seg noen andre. Det gjør ikke litt vondt engang å tenke på han med noen andre, bare lettelse. Det går greit hjemme med samarbeidet og vi er ikke typen til å krangle høylytt eller lage dårlig stemning foran barna

midt oppi alt er jo dette en positiv og pragmatisk løsning. Du trenger ikke late som lenger - dere vet begge at dere ikke gidder noe intimitet. Dere gir hverandre frihet. Dere samarbeider hjemme. Dere krangler ikke. 

 

Anonymkode: 1078e...870

[AnonymBruker]

Jeg leste alt og tenker du har to valg: 

1) bli i forholdet og la deg til evig irritere og fortvile over denne mannebabyen du er gift med

2) gå ut av forholdet og ta kun ansvar for deg selv og barna. 

Jeg forstår at du ønsker å holde sammen for barnas del, men hvis dere klarer å sammarbeide går det nok fint for barna. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men fu har muligheten til å lage deg det livet DU ønsker, og leve slik DU vil, og ikke nedjustere dine ønsker på grunn av mannen i all fremtid. 

 

Anonymkode: 545b4...bc3

[AnonymBruker]

Las alt og eneste rådet jeg kan gi er å skille deg fra ham. Ja det var veldig dumt å lage barn nr 2 men man kan ikke gråte over spilt melk. Gjør det beste ut av situasjonen og ta med deg barna og flytt

Anonymkode: 3a35c...d35

[AnonymBruker]

Du lærer barna dine at det er slik et forhold skal være.... 

Anonymkode: 1e90d...dab

[AnonymBruker]

Jeg har lest alt, og jeg tenker at du bør ta livet ditt i egne hender - skill deg. Du skal også ha et godt liv. Du skal ikke behøve å holde styr på mannen. Det er ikke slik det skal være, og det bør det heller ikke. 

Barn merker mye mer enn man tror. Ikke lær dem at det er slik kjærlighet skal være.

Anonymkode: bbd36...d59

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en slik i nesten 15 år. Dagen jeg dro lettet så mye fra skuldrene mine. En merkedag av de større og nærmest som en flaggdag å regne for meg. 

Aldri hatt det bedre. Livet har så mye mer å by på viser det seg. Jeg har har det så mye bedre med meg selv, og som en bonus har jeg en samboer som elsker meg og setter pris på meg og behandler barna mine med kjærlighet omtanke og respekt selv om de ikke er hans biologiske. 

Du har et liv, gjør det til et bra liv.

Anonymkode: 68b15...f2e

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (10 timer siden):

Orker ikke lese alt. Skjønner jeg ikke hvorfor dere fortsatt er sammen. Eller at dere i det hele tatt har vært det.

Det er fordi jeg synes det er vanskelig å avslutte. Jeg har sagt jeg vil ut, men da skal vi plutselig prøve og han skal ta seg sammen. Da føler jeg på skyld fordi jeg er ferdig med å prøve, men mener barna fortjener den sjansen og jeg er den som ødelegger. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kan du gi deg selv tillatelse til å reise? Du har virkelig forsøkt, men på et tidspunkt så må du velge. Ønsker du å fortsette samlivet resten av livet eller ønsket du noe annet for deg selv. Hva tenker du om å våkne ved siden av mannen din når du er 65år? 

Jeg tror også at barna deres merker at det er anstrengt mellom dere. Ikke undervurder barnas evne til å kjenne på stemningen i hjemmet, bare fordi dere ikke krangler foran barna. Det å komme på besøk til et par som er forelsket i hverandre, som gjør tjenester for hverandre og som bygger hverandre opp er en merkbart hyggelig opplevelse. Det er like lite hyggelig å omgås kjærestepar som er sure, forakter hverandre og "holder ut for barnas skyld". 

Gjør det slutt. 

Anonymkode: b722b...843

Jeg er helt sikker på at jeg går når barna blir større. Det har vært min redning gjennom dette, vissheten om utveien frem i tid. Det er et godt poeng dette med stemningen. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det jeg skjønner minst av er hvorfor du fikk barn nr 2 med han, men er ikke noe å gjøre med nå, det er bare for deg å pakke sakene dine og flytte, hva venter du på? Det kan skje at du finner en ny, men råder deg til å bli kjent med han før du får flere barn.

Anonymkode: db221...902

Jeg var dum. Jeg burde selvfølgelig gått etter første da jeg satt ultimatum og det kun hjalp en kort stund. Jeg skal ikke ha flere barn, er for gammel til det. Det er lite sannsynlig med mann og, for mange dårlige erfaringer.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor i ALLE DAGER utsetter du ungene dine for et så fryktelig hjemmemiljø? Her må du ta ansvar! 

Anonymkode: 9aee0...95c

Ja, det begynner å gå opp for meg

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Sol barn ønsket jeg at mine foreldre skulle skille seg, ikke pga høylytt krangling, men pga stemning i huset. I voksen alder så er jeg ekstremt sensitiv for stemning i rom, og jeg kjenner med engang at mennesker i det rommet er ikke så glad i hverandre. Så ta å flytt fra hverandre, aldri bli pga barn. Det skader de mer. 

Anonymkode: e8541...46d

Takk for råd.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

midt oppi alt er jo dette en positiv og pragmatisk løsning. Du trenger ikke late som lenger - dere vet begge at dere ikke gidder noe intimitet. Dere gir hverandre frihet. Dere samarbeider hjemme. Dere krangler ikke. 

 

Anonymkode: 1078e...870

Det synes jeg også, men han ønsket ikke dette og ble veldig sint. Det handler nok mest om at han er redd jeg skal møte noen andre. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg leste alt og tenker du har to valg: 

1) bli i forholdet og la deg til evig irritere og fortvile over denne mannebabyen du er gift med

2) gå ut av forholdet og ta kun ansvar for deg selv og barna. 

Jeg forstår at du ønsker å holde sammen for barnas del, men hvis dere klarer å sammarbeide går det nok fint for barna. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men fu har muligheten til å lage deg det livet DU ønsker, og leve slik DU vil, og ikke nedjustere dine ønsker på grunn av mannen i all fremtid. 

 

Anonymkode: 545b4...bc3

Ja, det er riktig. Jeg innser valg 2 er det eneste alternativet å holde ut med over tid

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Las alt og eneste rådet jeg kan gi er å skille deg fra ham. Ja det var veldig dumt å lage barn nr 2 men man kan ikke gråte over spilt melk. Gjør det beste ut av situasjonen og ta med deg barna og flytt

Anonymkode: 3a35c...d35

Takk for råd 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du lærer barna dine at det er slik et forhold skal være.... 

Anonymkode: 1e90d...dab

Ja, dessverre. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har lest alt, og jeg tenker at du bør ta livet ditt i egne hender - skill deg. Du skal også ha et godt liv. Du skal ikke behøve å holde styr på mannen. Det er ikke slik det skal være, og det bør det heller ikke. 

Barn merker mye mer enn man tror. Ikke lær dem at det er slik kjærlighet skal være.

Anonymkode: bbd36...d59

Takk for råd

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg var gift med en slik i nesten 15 år. Dagen jeg dro lettet så mye fra skuldrene mine. En merkedag av de større og nærmest som en flaggdag å regne for meg. 

Aldri hatt det bedre. Livet har så mye mer å by på viser det seg. Jeg har har det så mye bedre med meg selv, og som en bonus har jeg en samboer som elsker meg og setter pris på meg og behandler barna mine med kjærlighet omtanke og respekt selv om de ikke er hans biologiske. 

Du har et liv, gjør det til et bra liv.

Anonymkode: 68b15...f2e

Takk for gode ord og råd

Anonymkode: aa12f...7e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette blir et langt innlegg.

Jeg møtte min mann da jeg var ganske ung og vi har vært gift i mange år. Da jeg møtte han hadde jeg utelukkende dårlig erfaringer med menn, så jeg falt nok mest for hvor snill han var. Han ville meg godt. Jeg var ikke i stand til å se hvordan våre svært ulike personligheter og bakgrunner på sikt kom til å bli et veldig stort problem. 

Det var mange røde flagg tidlig, som jeg selvfølgelig ikke så eller regelrett feide under teppet fordi han tross alt ikke var det jeg tidligere hadde erfart menn var. Ganske tidlig oppdaget jeg at han løy en del om småting, men igjen, ingen alvorlige ting som jeg var vant med. Han var det stikk motsatte av meg, men ble med på det jeg gjorde. Han ville gjerne feste, sitte i sofaen og spiste veldig usunt mens jeg var veldig aktiv og opptatt av kosthold. Han tilpasset seg meg ser jeg i etterkant. Sikkert for å få meg på kroken, bevisst eller ubevisst.

Det fungerte godt mellom oss i med unntak av disse stadige små løgnene. Han sa også en del ting på den tiden som gjorde meg usikker på min verdi for han, men ung, dum og dårlig erfaringer gjorde det til bagateller der og da selv om jeg slet med usikkerhet og dårlig selvtillit på grunn av det.

Vi flyttet sammen etterhvert. Så giftet vi oss og ting gikk bra. Han holdt fortsatt på med turer, lite festing og det fungerte fint. Årene gikk og jeg ble gravid. Det var her de virkelige problemene startet. Da var han tydeligvis helt ferdig med å tilpasse seg et liv sammen. Det var gaming døgnet rundt når han ikke sov, usunn mat fordi jeg ikke lenger spiste, turer opphørte fordi min dårlige form ikke tillot det og alt fløt. Han var ikke omsorgsfull eller hensynsfull i graviditeten og jeg var svært dårlig, så var ingen overskudd til å stille krav. Det lærte jeg med årene: denne mannen gjør ingenting uten at det blir stilt krav eller gitt ultimatum. Han viste seg å være et stort mannebarn. 

Dagen da babyen ble født viste han virkelig sitt sanne jeg. Han ble sur da jeg var i aktiv fødsel fordi han måtte opp tidlig, han var mer opptatt av telefonen og klage på en vond stol under fødsel, dro hjem før jeg var ferdig på operasjonsbordet etter fødsel og gadd knapt å besøke oss i besøkstiden på sykehuset. Jeg kjente ham ikke igjen. Han fortsatte dette i flere måneder før jeg fikk litt overskudd til å gi han et ultimatum. Det var gaming og søvn eller baby og meg. Han ble skikkelig sint, men innså etter noen dager at det var alvor. Jeg skulle selvfølgelig gått den gangen, men han skjerpet seg og jeg øynet et håp om en fremtid. Det gikk bra et par uker til en måned her og der, så måtte jeg kjefte og stille krav, men jeg var dum og ble. 

Årene gikk og vi fikk barn igjen. Omtrent samme regla, men noe mer tilstede. Det gikk i bølger. Jeg var sykemeldt i perioder på grunn av ekstrem søvnmangel og utmattelse. Han tok ikke netter eller sto opp med dem på morningen. Barna ble litt større og hverdagen krevde mer struktur og planlegging. Da begynte de store problemene igjen. Det tredje skiftet falt naturlig nok på meg, og husarbeidet var det allerede jeg som tok nesten utelukkende alene. Jeg kunne få han til å ta deler av det ved å mase og mase. 

Gjennom disse årene har alle mine følelser for ham blitt borte og nå siste året gått over til forakt. Jeg har tvunget ham til å delta i parterapi og han har tatt noen grep de siste par-tre årene, men det er for sent. Det er ikke nok. Jeg vil gjerne det skal fungere for barnas del, men jeg ser virkelig ingen måte å få dette til å fungere på over tid. Jeg har tilbudt ham å bo sammen som venner og han kan date andre om han har behov for sex. Jeg orker ikke tanken på å gi ham en klem engang. Jeg har ønsket han skal være "utro" og finne seg noen andre. Det gjør ikke litt vondt engang å tenke på han med noen andre, bare lettelse. Det går greit hjemme med samarbeidet og vi er ikke typen til å krangle høylytt eller lage dårlig stemning foran barna, men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å holde på sånn som nå. Jeg ser mønsteret og må stramme inn hele tiden for å få han til å fungere som en oppegående voksen. 

Jeg er selvfølgelig ikke perfekt selv. Jeg har justert kraftig på mine forventninger gjennom årene, men har garantert mye jeg også burde endre. Det er også mitt ansvar og min egen dumskap som har satt meg i denne situasjonen, men nå ønsker jeg hjelp til å få til den beste løsningen for barna fordi de betyr alt for meg. 

Noen som orket å lese seg gjennom den lange avhandlingen og har noen råd?

Anonymkode: aa12f...7e7

Vært igjennom det samme, dro da yngste var bare noen måneder gammel. Fikk det kjapt mye bedre, til tross for veldig lite hjelp fra far. Hadde avlastning hos mine foreldre til eldste. 

Elsker livet mitt nå. 

Far gjør det han vil, når han vil. I blant vil han være hjelpsom, men det kan gå mange uker i mellom. Som nå er det festing 2 helger på rad, så jeg kommer til å ha ungene i 3 uker i strekk. 

Det var ei som ga meg et råd en gang, ikke føle skyld for å stole på noen, det er ikke din feil at de ikke kan oppføre seg. Så slipper man det og går videre med livet alene. 

Har masse oppmerksomhet fra menn, men jeg trives veldig godt alene. 2 år siden brudd og jeg har ikke vært på en date eller i nærheten av en date 🙈 det er som om jeg er brukt opp, hvert fall for en stund. 

Anonymkode: 19fb5...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2025 den 9.47):

Dette blir et langt innlegg.

Jeg møtte min mann da jeg var ganske ung og vi har vært gift i mange år. Da jeg møtte han hadde jeg utelukkende dårlig erfaringer med menn, så jeg falt nok mest for hvor snill han var. Han ville meg godt. Jeg var ikke i stand til å se hvordan våre svært ulike personligheter og bakgrunner på sikt kom til å bli et veldig stort problem. 

Det var mange røde flagg tidlig, som jeg selvfølgelig ikke så eller regelrett feide under teppet fordi han tross alt ikke var det jeg tidligere hadde erfart menn var. Ganske tidlig oppdaget jeg at han løy en del om småting, men igjen, ingen alvorlige ting som jeg var vant med. Han var det stikk motsatte av meg, men ble med på det jeg gjorde. Han ville gjerne feste, sitte i sofaen og spiste veldig usunt mens jeg var veldig aktiv og opptatt av kosthold. Han tilpasset seg meg ser jeg i etterkant. Sikkert for å få meg på kroken, bevisst eller ubevisst.

Det fungerte godt mellom oss i med unntak av disse stadige små løgnene. Han sa også en del ting på den tiden som gjorde meg usikker på min verdi for han, men ung, dum og dårlig erfaringer gjorde det til bagateller der og da selv om jeg slet med usikkerhet og dårlig selvtillit på grunn av det.

Vi flyttet sammen etterhvert. Så giftet vi oss og ting gikk bra. Han holdt fortsatt på med turer, lite festing og det fungerte fint. Årene gikk og jeg ble gravid. Det var her de virkelige problemene startet. Da var han tydeligvis helt ferdig med å tilpasse seg et liv sammen. Det var gaming døgnet rundt når han ikke sov, usunn mat fordi jeg ikke lenger spiste, turer opphørte fordi min dårlige form ikke tillot det og alt fløt. Han var ikke omsorgsfull eller hensynsfull i graviditeten og jeg var svært dårlig, så var ingen overskudd til å stille krav. Det lærte jeg med årene: denne mannen gjør ingenting uten at det blir stilt krav eller gitt ultimatum. Han viste seg å være et stort mannebarn. 

Dagen da babyen ble født viste han virkelig sitt sanne jeg. Han ble sur da jeg var i aktiv fødsel fordi han måtte opp tidlig, han var mer opptatt av telefonen og klage på en vond stol under fødsel, dro hjem før jeg var ferdig på operasjonsbordet etter fødsel og gadd knapt å besøke oss i besøkstiden på sykehuset. Jeg kjente ham ikke igjen. Han fortsatte dette i flere måneder før jeg fikk litt overskudd til å gi han et ultimatum. Det var gaming og søvn eller baby og meg. Han ble skikkelig sint, men innså etter noen dager at det var alvor. Jeg skulle selvfølgelig gått den gangen, men han skjerpet seg og jeg øynet et håp om en fremtid. Det gikk bra et par uker til en måned her og der, så måtte jeg kjefte og stille krav, men jeg var dum og ble. 

Årene gikk og vi fikk barn igjen. Omtrent samme regla, men noe mer tilstede. Det gikk i bølger. Jeg var sykemeldt i perioder på grunn av ekstrem søvnmangel og utmattelse. Han tok ikke netter eller sto opp med dem på morningen. Barna ble litt større og hverdagen krevde mer struktur og planlegging. Da begynte de store problemene igjen. Det tredje skiftet falt naturlig nok på meg, og husarbeidet var det allerede jeg som tok nesten utelukkende alene. Jeg kunne få han til å ta deler av det ved å mase og mase. 

Gjennom disse årene har alle mine følelser for ham blitt borte og nå siste året gått over til forakt. Jeg har tvunget ham til å delta i parterapi og han har tatt noen grep de siste par-tre årene, men det er for sent. Det er ikke nok. Jeg vil gjerne det skal fungere for barnas del, men jeg ser virkelig ingen måte å få dette til å fungere på over tid. Jeg har tilbudt ham å bo sammen som venner og han kan date andre om han har behov for sex. Jeg orker ikke tanken på å gi ham en klem engang. Jeg har ønsket han skal være "utro" og finne seg noen andre. Det gjør ikke litt vondt engang å tenke på han med noen andre, bare lettelse. Det går greit hjemme med samarbeidet og vi er ikke typen til å krangle høylytt eller lage dårlig stemning foran barna, men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å holde på sånn som nå. Jeg ser mønsteret og må stramme inn hele tiden for å få han til å fungere som en oppegående voksen. 

Jeg er selvfølgelig ikke perfekt selv. Jeg har justert kraftig på mine forventninger gjennom årene, men har garantert mye jeg også burde endre. Det er også mitt ansvar og min egen dumskap som har satt meg i denne situasjonen, men nå ønsker jeg hjelp til å få til den beste løsningen for barna fordi de betyr alt for meg. 

Noen som orket å lese seg gjennom den lange avhandlingen og har noen råd?

Anonymkode: aa12f...7e7

Jeg leste alt og denne traff meg veldig. Kjenner meg så igjen og forstår hvordan du tenker. Jeg tror du vil få det mye bedre om du flytter. Og som mange skriver, det er vondt å vokse opp i et hjem med voksne som ikke er i godt humør eller elsker hverandre. Jeg kjenner veldig på vond samvittighet angående dette for mine egne barn. Jeg blir heller ikke en god versjon av meg selv når jeg fortviler så veldig over oppførselen til mannen min. Jeg er nå høygravid med nr. 3 i et slikt forhold, så du skal vite at du ikke er alene om å være «dum» og naiv. Det er veldig komplisert, men lett for andre på utsiden å være dømmende. Hvis man ikke har opplevd dette selv så burde man egentlig bare holde stilt med mindre man har noen snille ting å si.

Anonymkode: dbeb9...e68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2025 den 21.22):

Jeg leste alt og denne traff meg veldig. Kjenner meg så igjen og forstår hvordan du tenker. Jeg tror du vil få det mye bedre om du flytter. Og som mange skriver, det er vondt å vokse opp i et hjem med voksne som ikke er i godt humør eller elsker hverandre. Jeg kjenner veldig på vond samvittighet angående dette for mine egne barn. Jeg blir heller ikke en god versjon av meg selv når jeg fortviler så veldig over oppførselen til mannen min. Jeg er nå høygravid med nr. 3 i et slikt forhold, så du skal vite at du ikke er alene om å være «dum» og naiv. Det er veldig komplisert, men lett for andre på utsiden å være dømmende. Hvis man ikke har opplevd dette selv så burde man egentlig bare holde stilt med mindre man har noen snille ting å si.

Anonymkode: dbeb9...e68

Takker for gode ord. Jeg håper du også finner en vei ut. 

Anonymkode: aa12f...7e7

[AnonymBruker]

Samtidig som du skriver at du har vært dum og burde ha gått tidligere, skriver du også at du er redd for å ødelegge og at du føler skyld. 

Altså. It takes two to tango. Slik du beskriver det, har du tatt ansvar og prøvd å få dette til å fungere nærmest helt ensidig i mange år. Alt av hans innsats har han blitt "tvunget" til gjennom harde krav og ultimatum. Han har jo ikke bidratt til en felles bedre situasjon, for når det må stilles harde krav og ultimatum har han jo allerede for lenge benyttet the bare minimum-strategien. Han har heller ikke lært av kravene som stilles, han insisterer fortsatt på sin frihet og unngår sine forpliktelser. At han ved ultimatum og harde krav lover bot og bedring gang på gang er jo ei felle du ikke må gå i flere ganger. Han fortjener ikke flere sjanser. 

Bryt med denne fyren. Det er hardt og tungt den første tida (selv om det er du som går), men som mange andre kvinner før deg vil du lande på beina og ikke angre. 

Insister på at all kommuninasjon om ungene, samvær etc skal foregå skriftlig. Hvis det er du som ender opp som tilrettelegger for alt samvær som i realiteten skjer på hans premisser tross avtale, så er det greit å ha det dokumentert. 

Lykke til medsøster! 

Anonymkode: 2861d...645

[AnonymBruker]

Min historie er veldig veldig lik din! Herregud, det er som jeg skulle skrevet den selv. Alt forverret seg etter at vi fikk barn, selv om jeg hadde sett tendensene til mannebaby mye tidligere. Ung, dum og håpefull…Det tok meg over 10 år før jeg gikk fra ham. Da hadde vi rukket å få et barn. Vurderte barn nr 2 da eldste nærmet seg tre år, men innså at dette ikke kom til fungere. Vurderte sterkt å bryte da, men pga dårlig samvittighet overfor ungen ble jeg i forholdet til ungen var 6 år! Klarte rett og slett ikke å ta alt av ansvar for barn, hus og hjem, i tillegg til full jobb, mens han prioriterte seg selv og sine behov. Gamet til langt på natt, sov til langt på dag og var bare en lekekamerat for ungen, mens jeg tok meg av stell og oppdragelse (i tillegg til alt annet). 
 

Han fikk sjokk da jeg brøt (utrolig nok!!!), enda jeg hadde sagt ifra så mange ganger i flere år. Klart det var vanskelig å gå pga barnet, men jeg var helt utslitt både mentalt og fysisk, at jeg innså at jeg ikke kunne fungere som den moren jeg ønsket å være. Jeg likte ikke den jeg ble til slutt. 
 

Nå har det gått et par år siden bruddet og vi er skilt. Han har gått videre i livet, og har allerede hatt et par havarte forhold bak seg (nettopp pga mannebaby-oppførselen). 
 

Jeg nyter singeltilværelsen og koser meg veldig med ungen min. Vi har delt omsorg og jeg synes det verste er å se ungen halvparten av tiden. Jeg savner barnet. Samtidig har jeg mye mer overskudd når jeg har barnet og kvaliteten på tiden vår sammen er mye bedre. Eksen derimot sliter med ansvaret han må ta når ingen er der som kan ta det for ham. Det er vel derfor han hopper fra dame til dame i jakten på en ny mammapartner. I hans øyne er alt min skyld at familien er ødelagt. Dette bare bekrefter at jeg gjorde rett i å gå!

Uansett hva du velger å gjøre, så husk at livet er for kort til å leve ulykkelig. Ønsker deg lykke til med valget ditt, TS! 

Anonymkode: d097b...2f7

[AnonymBruker]

Forakt ligger i luften. Trenger ikke høylydt krangling for å merke vennskapen mellom far og mor. 

Anonymkode: 3473f...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min historie er veldig veldig lik din! Herregud, det er som jeg skulle skrevet den selv. Alt forverret seg etter at vi fikk barn, selv om jeg hadde sett tendensene til mannebaby mye tidligere. Ung, dum og håpefull…Det tok meg over 10 år før jeg gikk fra ham. Da hadde vi rukket å få et barn. Vurderte barn nr 2 da eldste nærmet seg tre år, men innså at dette ikke kom til fungere. Vurderte sterkt å bryte da, men pga dårlig samvittighet overfor ungen ble jeg i forholdet til ungen var 6 år! Klarte rett og slett ikke å ta alt av ansvar for barn, hus og hjem, i tillegg til full jobb, mens han prioriterte seg selv og sine behov. Gamet til langt på natt, sov til langt på dag og var bare en lekekamerat for ungen, mens jeg tok meg av stell og oppdragelse (i tillegg til alt annet). 
 

Han fikk sjokk da jeg brøt (utrolig nok!!!), enda jeg hadde sagt ifra så mange ganger i flere år. Klart det var vanskelig å gå pga barnet, men jeg var helt utslitt både mentalt og fysisk, at jeg innså at jeg ikke kunne fungere som den moren jeg ønsket å være. Jeg likte ikke den jeg ble til slutt. 
 

Nå har det gått et par år siden bruddet og vi er skilt. Han har gått videre i livet, og har allerede hatt et par havarte forhold bak seg (nettopp pga mannebaby-oppførselen). 
 

Jeg nyter singeltilværelsen og koser meg veldig med ungen min. Vi har delt omsorg og jeg synes det verste er å se ungen halvparten av tiden. Jeg savner barnet. Samtidig har jeg mye mer overskudd når jeg har barnet og kvaliteten på tiden vår sammen er mye bedre. Eksen derimot sliter med ansvaret han må ta når ingen er der som kan ta det for ham. Det er vel derfor han hopper fra dame til dame i jakten på en ny mammapartner. I hans øyne er alt min skyld at familien er ødelagt. Dette bare bekrefter at jeg gjorde rett i å gå!

Uansett hva du velger å gjøre, så husk at livet er for kort til å leve ulykkelig. Ønsker deg lykke til med valget ditt, TS! 

Anonymkode: d097b...2f7

Enig - den oppførselen bekrefter at det var rett å gå!! Gratulerer!

Anonymkode: d1f4f...f28