Noen som har klart å snu forholdet etter forakten har ankommet?

[AnonymBruker]

Er det noen som har klart å snu skuta i parforholdet etter at forakt har fått feste i forholdet? Vet at forakt er en av «the four horsemen of divorce», men har noen fått til å snu det? Og hva gjorde dere?

 

ps. Trenger ikke masse belæringer av dere som aldri har kommet til dette stadiet i et forhold.

Anonymkode: 4ebb1...567

[AnonymBruker]

Nei, når forakten er kommet så har løpet hvert kjørt rett og slett. Men igjen jeg er ikke dere og bare du og han kan vite om det er noe å jobbe for. 
Men det er alltid en grunn for foraktet da, så det kommer an på alvorlighetsgraden tenker jeg. 

Anonymkode: 446ce...e8f

[Majer]

Kan hende det kan hjelpe med noen måneders pause hvor man fremdeles er eksklusive.  Men det fungerer bare hvis det har skjedd en endring når man møtes igjen 

[AnonymBruker]

Tja… jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Har nok ikke klart å snu det helt, men vi har gode perioder. Likevel så vet jeg at vi krasjer så totalt på de fleste områder at forakten likevel er der. Jeg klarer bare å overse/ignorere den i perioder. Prøver å se det positive, de gode sidene hans. Samtidig, innerst inne er jeg usikker på om de gode sidene egentlig veier opp for de sidene jeg forakter. Det koster mye å svelge kameler, overse, ignorere, bite i det sure eplet. Når vi begge klarer det så er det likevel fint, men jeg vet at det aldri varer. Det er ikke en selvoppfyllende profeti, mer realitet og virkelighet, dessverre. 
 

jeg tror han har det ganske likt, men har benektet det. Vi krasjer bare på for mange områder, områder som er viktig for meg, der jeg føler jeg går på akkord med meg selv. Kvaliteter jeg forakter. Jeg har gått i meg selv, vurdert om jeg klarer å fortsette å forsake egne behov, og jeg vet ikke. Jo lengre jeg blir, jo større blir forakten. Og jo større den blir, jo mer forakter jeg meg selv også… men som sagt; det er fine stunder og øyeblikk, noen ganger også fine perioder. 

Anonymkode: 0ac8f...38e

[AnonymBruker]

Når respekten er borte, så er forholdet over. Og forakt… altså, det er jo nivået etter det igjen. Kan ikke se det for meg nei.

Anonymkode: fc9e4...165

[AnonymBruker]

Da forakten kom var jeg ganske klar til å bryte ut av forholdet. Men så var det barna da. Holdt ut i 8 år etter det med tidvis gode stunder. Så fikk jeg nok, forakt, ingen respekt og dårlig stemning i 2 år til før endelig brudd. Da var barna såpass store at de forstod at dette familielivet ikke var levelig lenger.

Anonymkode: 76182...544

[AnonymBruker]

Kanskje det er der vi er nå. Godt voksne, så virker vanskelig å finne noe nytt. Drømmer om å vinne masse penger, så jeg kan leve for meg selv uten bekymringer. 

Anonymkode: 18ba7...fd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje det er der vi er nå. Godt voksne, så virker vanskelig å finne noe nytt. Drømmer om å vinne masse penger, så jeg kan leve for meg selv uten bekymringer. 

Anonymkode: 18ba7...fd3

Vi er nok dessverre flere som er der. Vanskelig å starte på nytt etter at man er solid etablert og vet hva man har, men slett ikke hvilke muligheter man lengre har. 

Anonymkode: ff9cc...9ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Da forakten kom var jeg ganske klar til å bryte ut av forholdet. Men så var det barna da. Holdt ut i 8 år etter det med tidvis gode stunder. Så fikk jeg nok, forakt, ingen respekt og dårlig stemning i 2 år til før endelig brudd. Da var barna såpass store at de forstod at dette familielivet ikke var levelig lenger.

Anonymkode: 76182...544

Jeg er der nå. Ekteskapet startet å surne for min del for 7 år siden, og de siste par årene så har forakten vokst. Men vi har 3 barn, og familielogistikken krever oss begge daglig. Så jeg må holde ut i noen år til dessverre. 

Anonymkode: 48c58...2e5

[AnonymBruker]

Dårligste unnskyldningene som finnes, å være redd for å gå pga økonomi.

Ikke klag da, om dere ikke vil gå ned i levestandard. Vær ulykkelige, men hold kjeft om det. Verste jeg vet, folk som klager over partner,en ikke gjør noe for å få det bedre.

Anonymkode: f18ef...423

[litle_my]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det noen som har klart å snu skuta i parforholdet etter at forakt har fått feste i forholdet? Vet at forakt er en av «the four horsemen of divorce», men har noen fått til å snu det? Og hva gjorde dere?

Anonymkode: 4ebb1...567

Ja! Vi greide det!

Vi prioriterte hverandre, lette etter det gode hos og i den andre, pyntet oss litt ekstra og ikke minst begynte vi å gjøre hverandre små tjenester igjen. Spurte den andre om den ville ha noe når man gikk på kjøkkenet, laget kaffe til hverandre i favorittkoppen (fordi man da også viser at man vet hva den andre foretrekker), ba hverandre om unnskyldning om vi oppdaget at vi såret hverandre...

Det går an om begge ønsker det!

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror nok litt på det at da er apokalypsen nær, om ikke allerede der.

Er det du som forakter hen, eller hen som forakter deg (JA, jeg vet folk hater kjønnsløse pronomen, men jeg vet ikke hvilket kjønn det er og synes det er praktisk å bruke, så suck it up).

Fra min personlige erfaring så hadde jeg et langt og seigt og vondt forhold, uten å gå inn på hele historien. Men det endte med en slags forakt fra min side, et sinne og en bitterhet (med god grunn altså). Men ikke fra hans. Så når ting var løst, og han var den mannen jeg ville ha, den jeg ble forelsket i - så var det for sent. Jeg prøvde, jeg husket de gamle drømmene, jeg elsket han fremdels, jeg ville oss, jeg visste han var en bra mann. Og jeg følte jeg klarte å tilgi - men foraktet fremdeles det han hadde gjort, på en måte? Så selv om jeg gikk inn det og vi datet igjen og jeg prøvde å få det til å blomstre igjen, så blomstret det bare for han, For meg så var det over, uansett hvor mye jeg ville at vi skulle finne tilbake til det som var. Det bare gikk ikke an. 

Jeg mener ikke jeg direkte foraktet han hele tiden, men jeg gjorde det en periode, eller foraktet valgene han tok, og det slukket noe i meg som jeg ikke klarte å gjenopplive. Selv når drømmene ble oppfylt og alt lå til rette, han hadde løst det som skapte problemene, så var jeg bare over det.

Anonymkode: e8e5b...09e

[AnonymBruker]

litle_my skrev (8 minutter siden):

Ja! Vi greide det!

Vi prioriterte hverandre, lette etter det gode hos og i den andre, pyntet oss litt ekstra og ikke minst begynte vi å gjøre hverandre små tjenester igjen. Spurte den andre om den ville ha noe når man gikk på kjøkkenet, laget kaffe til hverandre i favorittkoppen (fordi man da også viser at man vet hva den andre foretrekker), ba hverandre om unnskyldning om vi oppdaget at vi såret hverandre...

Det går an om begge ønsker det!

Hvordan gjorde det noe med forakten?

Den kom vel ikke fordi det ble servert kaffe i feil kropp?

Hva annet endret seg?

 

Her har jeg etter to forhold erfart at det er kroken på døra når respekten forsvinner og forakten tar overhånd.

Trodde jeg måtte bli i de første grunnet ungen, men hun har i voksen alder fortalt at hun ønsket jeg gikk før 😭🙊 

Det andre avsluttet jeg ganske fort når det skjedde, da jeg visste at det ikke var noen vei tilbake.

Logistikk og søt annet går seg til. Ellers sier man rett ut at barna ikke ville blitt fulgt opp om partner døde i dag. Det er en fallitterklæring.

Anonymkode: f089f...850

[AnonymBruker]

Ja, vi har greid det.

Men det var en jobb med selvinnsikten hos oss begge, ikke bare den ene. 

En er to i ett forhold, og vi har begge våre dårlige sider, så begge måtte jammen jobbe med desse sidene også. 

 

Anonymkode: 1ba69...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja… jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Har nok ikke klart å snu det helt, men vi har gode perioder. Likevel så vet jeg at vi krasjer så totalt på de fleste områder at forakten likevel er der. Jeg klarer bare å overse/ignorere den i perioder. Prøver å se det positive, de gode sidene hans. Samtidig, innerst inne er jeg usikker på om de gode sidene egentlig veier opp for de sidene jeg forakter. Det koster mye å svelge kameler, overse, ignorere, bite i det sure eplet. Når vi begge klarer det så er det likevel fint, men jeg vet at det aldri varer. Det er ikke en selvoppfyllende profeti, mer realitet og virkelighet, dessverre. 
 

jeg tror han har det ganske likt, men har benektet det. Vi krasjer bare på for mange områder, områder som er viktig for meg, der jeg føler jeg går på akkord med meg selv. Kvaliteter jeg forakter. Jeg har gått i meg selv, vurdert om jeg klarer å fortsette å forsake egne behov, og jeg vet ikke. Jo lengre jeg blir, jo større blir forakten. Og jo større den blir, jo mer forakter jeg meg selv også… men som sagt; det er fine stunder og øyeblikk, noen ganger også fine perioder. 

Anonymkode: 0ac8f...38e

Gå.

Anonymkode: 1ed80...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dårligste unnskyldningene som finnes, å være redd for å gå pga økonomi.

Ikke klag da, om dere ikke vil gå ned i levestandard. Vær ulykkelige, men hold kjeft om det. Verste jeg vet, folk som klager over partner,en ikke gjør noe for å få det bedre.

Anonymkode: f18ef...423

Kunne ikke vært mer enig - økonomi er en feig unnskyldning 

Anonymkode: 105ed...07c

[litle_my]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hvordan gjorde det noe med forakten?

Den kom vel ikke fordi det ble servert kaffe i feil kropp?

Hva annet endret seg?

Det gjorde at vi begynte å se hverandre på nytt, å finne det gode. Det er vanskelig å forakte noen du føler godhet for. Og poenget med koppen, er egentlig bare at vi gikk fra å tenke på oss selv til å tenke på hverandre. Men, som sagt, det krevde jobb, selvinnsikt og ønske om å få det til.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Dårligste unnskyldningene som finnes, å være redd for å gå pga økonomi.

Ikke klag da, om dere ikke vil gå ned i levestandard. Vær ulykkelige, men hold kjeft om det. Verste jeg vet, folk som klager over partner,en ikke gjør noe for å få det bedre.

Anonymkode: f18ef...423

 

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Kunne ikke vært mer enig - økonomi er en feig unnskyldning 

Anonymkode: 105ed...07c

Hvorfor det? Det er vel en av de tingene som har masse å si for psyken og også hvilke muligheter livet gir. Blir ikke mer happy av å sitte inne og ikke ha råd til noe. Kanskje det da totalt sett er bedre å leve med muligheter og et forhold med tidvis dårlig stemning enn å sitte mutters alene og blakk. Her snakker vi om forhold hvor det tross alt er noen gode følelser i bunn. 

Anonymkode: 18ba7...fd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kunne ikke vært mer enig - økonomi er en feig unnskyldning 

Anonymkode: 105ed...07c

Er nok ikke så svart hvit . 
En 4 barns mor har ikke all verden å rutte med, og vil derfor måtte ta en avgjørelse utifra hva som er best. 
Å finne noe på leiemarkedet er ikke enkelt, samt å få lån med så mange barn er heller ikke bare bare, av og til må man legge vekk sin egen lykke pga økonomi.
Verden er ikke laget for en voksen alene. 

Anonymkode: 446ce...e8f

[Merlin]

Er forakten et resultat av mange års illojalitet er det ingenting å bygge videre på.