Alenemor, dating og ensomhet

[AnonymBruker]

Ønsker egentlig bare å lufte tanker og høre om andre kan kjenne seg igjen. Jeg er alenemor for barnet mitt, som er i tidlig barneskole alder (barnets far gikk bort i svangerskapet, så trenger ikke kommentarer på at jeg burde valgt en far som kunne vært tilstede). I svangerskapet og første årene etter var fokuset kun på barnet og ønsket ikke en partner. Da barnet var 3 år begynte jeg så smått å date litt. Da jeg er alene med barnet, så var det ikke mye tid (men heldigvis familie og venner som avlaster ved behov). Samtidig var barnet lite og la seg tidlig, og kunne derfor ha besøk etter leggetid. Ventet lenge før jeg introduserte kjæresten min for barnet (da uten å nevne kjæreste). Både han og barnet kom godt overens og forgudet hverandre raskt. Vi tok ting langsomt, men fant på flere og flere aktiviteter sammen før vi begynte med besøk hjemme og etter hvert overnattinger og turer. Kjæresten var super med både meg og med barnet. Innså likevel etterhvert at det ikke ville fungere. Siden vi aldri bodde sammen, var vi vanligvis sammen over en helg eller noen dager på ferie. Oppdaget at kjæresten kunne «klovne» og spøke med barnet, men som voksen ift et barn kreves det jo noe mer. Man kan jo ikke bare spøke og fjase litt, og ellers ikke være påkoblet (i starten var han mer med). Han levde på en måte et liv uten barn da han var sammen med oss, f eks være oppe til langt på natt, sove til kl 11 eller 13. Bruke mye tid på egne hobbyer og slappe av. Jeg er fullt klar over at mitt barn er mitt ansvar og jeg ønsket ikke en kjæreste for å få en bonuspappa til barnet. Men ønsket jo at kjæresten skulle leve med oss, ikke et helt annet liv. Jeg endte forholdet, da jeg ikke opplevde at vi var på samme plass i livet. Uansett, dette er et år siden. Jeg har tenkt at jeg ikke ønsker å etablere med igjen, kanskje ikke før om mange år. Både på bakgrunn av erfaringen og fordi jeg har lite tid (barnet er nå eldre / våken lenger og krever en del for tiden) og lite å gi en annen person. Det har jeg forsonet meg med. Samtidig, så kan jeg tidvis kjenne på savn. Savn etter en voksen å dele livet med. Dele øyeblikkene med. Noen å være en familie med. Barnet og jeg har det veldig fint sammen, og vi har et godt liv sammen, men det er jo bare oss to mye av tiden. 
Vet ikke hva jeg vil med innlegget, kanskje bare lufte tanker. 

Anonymkode: c9fee...0c1

[AnonymBruker]

❤️

 

Anonymkode: 695b3...b77

[AnonymBruker]

❤️ 

Har ikke erfaringer på området, men ønsker deg lykke til. Håper du klarer å enten slå deg til ro med at det er slik, eller finne en likestilt voksen å dele livet med.

Anonymkode: 18420...2ee

[Knocks]

Fullt forståelig! Det kan bli annerledes neste gang. Holde døren litt åpen, det vil komme nye muligheter ❤️

[AnonymBruker]

Det finnes bra folk der ute som du kan få et liv med, ikke gi opp etter en dårlig erfaring. 

Kondolerer med barnets far, det har vært mye for dere to men husk at ting godt kan endre seg.

Og som du sier, dere to har det fint sammen, det er det viktige.

Anonymkode: 16a60...043

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ønsker egentlig bare å lufte tanker og høre om andre kan kjenne seg igjen. Jeg er alenemor for barnet mitt, som er i tidlig barneskole alder (barnets far gikk bort i svangerskapet, så trenger ikke kommentarer på at jeg burde valgt en far som kunne vært tilstede). I svangerskapet og første årene etter var fokuset kun på barnet og ønsket ikke en partner. Da barnet var 3 år begynte jeg så smått å date litt. Da jeg er alene med barnet, så var det ikke mye tid (men heldigvis familie og venner som avlaster ved behov). Samtidig var barnet lite og la seg tidlig, og kunne derfor ha besøk etter leggetid. Ventet lenge før jeg introduserte kjæresten min for barnet (da uten å nevne kjæreste). Både han og barnet kom godt overens og forgudet hverandre raskt. Vi tok ting langsomt, men fant på flere og flere aktiviteter sammen før vi begynte med besøk hjemme og etter hvert overnattinger og turer. Kjæresten var super med både meg og med barnet. Innså likevel etterhvert at det ikke ville fungere. Siden vi aldri bodde sammen, var vi vanligvis sammen over en helg eller noen dager på ferie. Oppdaget at kjæresten kunne «klovne» og spøke med barnet, men som voksen ift et barn kreves det jo noe mer. Man kan jo ikke bare spøke og fjase litt, og ellers ikke være påkoblet (i starten var han mer med). Han levde på en måte et liv uten barn da han var sammen med oss, f eks være oppe til langt på natt, sove til kl 11 eller 13. Bruke mye tid på egne hobbyer og slappe av. Jeg er fullt klar over at mitt barn er mitt ansvar og jeg ønsket ikke en kjæreste for å få en bonuspappa til barnet. Men ønsket jo at kjæresten skulle leve med oss, ikke et helt annet liv. Jeg endte forholdet, da jeg ikke opplevde at vi var på samme plass i livet. Uansett, dette er et år siden. Jeg har tenkt at jeg ikke ønsker å etablere med igjen, kanskje ikke før om mange år. Både på bakgrunn av erfaringen og fordi jeg har lite tid (barnet er nå eldre / våken lenger og krever en del for tiden) og lite å gi en annen person. Det har jeg forsonet meg med. Samtidig, så kan jeg tidvis kjenne på savn. Savn etter en voksen å dele livet med. Dele øyeblikkene med. Noen å være en familie med. Barnet og jeg har det veldig fint sammen, og vi har et godt liv sammen, men det er jo bare oss to mye av tiden. 
Vet ikke hva jeg vil med innlegget, kanskje bare lufte tanker. 

Anonymkode: c9fee...0c1

Er nå 100% alene med kronisk syk lite barn. Far var helt med på alt helt til utfordringene kom, da tenkte han på seg selv og at han ikke takler. Har avlastning ca 3 dager i mnd og da har jeg egentlig ikke overskudd til så mye mer. Likevel merker jeg samme ensomhet. 

Vet ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg inn på dating en gang. Også er det mange fordommer, har vært i prat med diverse på tinder og det er litt av noen spørsmål man får. Har til og med fått spørsmål om økonomien min, som at jeg leter etter en sugar daddy eller noe 🙈 

Anonymkode: 0a4c6...c6d

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt som 40 åring med et barn med spesielle behov. Far var inkompetent og viste seg å være en narsissist da barnet, han ønsket, kom til verden.

Frem til jeg skilte meg kunne jeg like gjerne vært en alenemor da han aldri var til stede eller stilte opp.

I dag ser han ingen et par ganger i mnd. Jeg har full omsorg og foreldreansvar.

Jeg syntes det var rart å skulle starte å date igjen. Sist jeg datet var jeg i 20 årene liksom.

Alt endrer seg jo når en er passert 40, har barn og en helt annen erfaring og trygghet i seg selv.

Jeg møtte en enkemann med to barn og for oss så smalt det øyeblikkelig. Som om det var meningen at vi to skulle møtes akkurat der og da.

Da vi møttes var jeg innstilt på å være alene. Hadde gitt opp drømmen om hus, hage og en A4 familie.

Men her sitter jeg. I drømmehuset med stor hage, plaskebasseng og trampoline med  forloveden og 3 barn 🤷🤭❤️

Jeg tror på at det finnes en stor kjærlighet til alle på forskjellige stadier i livet.

Erfaringene våre gjorde oss til de vi er i dag og de to personene var ment for hverandre nå.

Men det nytter ikke å jage kjærligheten. Jeg startet med nettdating for å møte nye mennesker og se hva skjebnen og tilfeldighetene ville bringe med seg.

Jeg var super heldig. Jeg fant Tvillingsjelen min og to ekstra barn jeg elsker som mine egne ❤️

Anonymkode: 25593...7e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2025 den 9.29):

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, kanskje bare lufte tanker. 

Anonymkode: c9fee...0c1

Er det noe kvinner er flinke til så er det nettopp dette,

"å lufte tankene". 

Synes du var flink

Anonymkode: 5ce01...43b