Seriøst, hvorfor har folk lyst på barn?

[AnonymBruker]

Jeg spør dette spørsmålet av oppriktig nysgjerrighet og ikke for å være nedlatende. 

Hvordan kjennes det ut å ha skikkelig lyst på barn? Hvordan er det å være "babysyk"? Hva er det man føler en trang etter?

Jeg kunne faktisk hatt lyst på barn om jeg visste at de forble nettopp baby/barn og alltid ville elske deg som sin mor (forutsatt at man er en god mor selvsagt). Men når du vet at de vokser opp og kan ende opp med å hate deg, alle forpliktelser du må forholde deg til, samfunnet som påvirker barnet, andre foreldre og barn man ikke liker men som man må omgås, aldri få sovet ut ordentlig på helg, ikke vite om ungen din blir en dritt selv om du gjør alt riktig i oppdragelse... Og rett og slett å sette noen andre foran seg selv - for alltid, legge bort alle sine hobbyer og drømmer (hvert fall i stor grad sammenlignet med før man får barn)... Hvorfor orker man? Er man egentlig ikke fornøyd med livet sitt, og ønsker noe "mer"? 

Er det en romantisk tanke om å lage noe ut av seg selv og sin kjære? Hvordan overskygger denne følelsen alle konsekvenser av ubehaget med å gå gravid, føde, forandre kroppen sin, sette parforholdet på spill? (Alle jeg kjenner som har fått barn har gått bra hverandre innen ungen er 5 år). Og de som ikke har gått fra hverandre enda har det ikke godt, og viser det åpenbart til alle rundt seg... 

Summen hos meg er at jeg kjenner alle konsekvenser av å få barn, og jeg ser det er mye mer negativt enn positivt. Så avgjørelsen blir enkel, når jeg tenker på alt det barn medfører og hvor mye det krever av meg, som jeg ikke er villig til å gi på bekostning av meg selv.

Angrer dere noen gang, når dere ser tilbake på livet dere hadde før? 

Anonymkode: a483b...6f6

[AnonymBruker]

Det er vel for mennesker som ikke er egoister og vil ha en familie og synes det er verdt det. Meg meg meg er jo noe ganske nytt. Men ser det blir mer og mer vanlig. Ser det veldig godt når man er på ferie i Norge.

Anonymkode: 7a551...ad9

[AnonymBruker]

Å få barn er så mye større enn de tingene du ramser opp, det er bagateller for meg. Jeg har barn, er fortsatt i et veldig godt forhold med mannen min, jeg trener og har hobbyer, og jeg reiser. Og jobber. Å få barn utvider livet, det innskrenker det ikke. Når det er sagt, det er mange mennesker som ikke burde få barn, som synes det er et slit og ikke får fatt på det store bildet. Det er veldig mye som er viktigere enn å ha et liv fritt for friksjon. For meg, ihvertfall. 

Anonymkode: c27c1...596

[AnonymBruker]

Har alltid hatt lyst på barn , vanskelig å forklare det , visste det allerede når jeg var barn selv tror jeg 😅 men når jeg nå har en snart ten åring som synes livet er vanskelig og sliter da vet jeg ikke helt hvorfor 😫 det finnes ikke noe som er verre enn å se at barnet ditt ikke har det bra med seg selv 😕

Anonymkode: 61d0f...759

[Gjest Nådeløs]

Har vært babysyk. Jeg vil ha en baby å kose med og lukte på fordi de lukter så godt, er som med valper de har en egen god og trygg lukt, legge til brystet, en liten en som trenger meg og som jeg trenger og som jeg kan vie livet mitt til for at den skal ha det bra. Kjærlighet, faktisk ekte kjærlighet, som du aldri kan få med noen andre. 

Men det er jo glorifisert så til de grader. Jeg lar meg ikke lure, det er helt naturlig at jeg føler det sånn, men det betyr ikke at det er noe jeg skal reagere på. Vil aldri ha barn. Men det skjer at den "babysyken" streifer meg, likevel er fornuften sterkest. Samme med når du blir forelsket. Det betyr ikke at du trenger å flytte inn og gifte deg med dusten, det er bare følelsene som spiller deg et puss for at du skal reprodusere. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke lyst på barn før jeg møtte verdens vakreste mann som jeg skjønte kom til å gi et "perfekt avkom".

Og jeg hadde rett. Sønnen vår er enda vakrere enn faren sin, og jeg elsker ham høyere enn ord kan beskrive.

Nå blir jeg sikkert dømt nedenom og hjem for å være overfladisk, men det får så være. Alle ønsker seg pene barn. Og nei, det er IKKE sant at man synes sitt eget barn er vakkert uansett hva, haha.

PS. Siden jeg aldri har vært av typen som drømte om stor ungeflokk, så holder det absolutt med ett barn for meg. Jeg har jo et rikt liv utenom også, og det ville ikke blitt tid til "meg selv" med flere barn. Sønnen min er straks tenåring og jeg nyyyyter friheten!

Anonymkode: a331a...659

[AnonymBruker]

Du virker som en smart person. Ikke mange som får barn som tenker så mye over det som både du, og jeg gjør. Jeg ville aldri ha barn selv, men han jeg var sammen med ville ha. Så jeg fikk ett barn, og jeg angrer ikke. Fordi ett barn er egentlig ganske fint. Men jeg syns det er kjipt å tenke på at jeg har satt ett barn til verden, og den verden vi lever i i dag er ikke et bra sted spør du meg. 
 

jeg gjør så godt jeg kan med å lære barnet mitt hvordan det skal klare seg på best mulig måte. Kan ikke gjøre annet. Men jeg tror helt ærlig at mange som får barn gjør det av egoistiske grunner. Og biologiske grunner, som jo er en grunn man ikke kan noe for, sånn egentlig. Er man forelsket så ønsker man barn som oftest. Skyldig der. 
 

barn er også ekstremt dyrt. Hvertfall i dagens samfunn. Så nei. Ville ha tenkt meg nøye om ja. 

Anonymkode: 3dfd6...966

[Raven.Writingdesk]

Du vil ikke få noe entydig svar her. Du kunne like gjerne spurt: «hvorfor gleder noen seg til jul»? Eller «hva liker du med sommeren» også vil du få tusen ulike svar; for noen er det is, strender og varme, for andre er det sola, ferien, ingen mørketid, fravær av snø osv. Det eneste man har til felles er at man liker og ønsker noe men årsakene kan variere.

for meg så hadde jeg null barneønske før jeg møtte min nåværende ektefelle, og jeg hadde vært i forhold med menn som ønsket barn med meg. Jeg hadde konkludert med at jeg overhodet ikke ville ha barn (uten å være en som gjør en stor greie utav at jeg var frivillig barnløs) men så møtte jeg han jeg nå er gift med, og plutselig fikk jeg ett ekstremt sterkt barneønske, jeg ville bare ha barn, spesifikt hans barn. Jeg kunne til og med se for meg disse barna og hvem de var, så sterkt var dette ønsket og denne følelsen. Jeg fikk disse barna og de samsvarte med min forventning, og hva jeg hadde forespeilet meg. Så jeg har ofte sagt at mine barn «snakket til meg» før de noensinne var født. Jeg kunne kjenne deres vesen, innen de eksisterte her på denne jorda. Så sterkt var mitt barneønske da jeg først fikk det, at det var en gammel savnet familiemedlem fortalte meg at nå kommer jeg endelig tilbake til deg, det er bare å gjøre klart  og ja: de er selveste lykken og meningen med livet. 

[AnonymBruker]

De fleste som får barn tenker ikke gjennom de store spørsmålene så mye. Og slår seg gjerne til ro med at "det gikk jo bra med oss".

I brede strøk er det slik:

De som tenker på de store spørsmålene og velger å få barn har godt sosioøkonomisk utgangspunkt. De har to sett friske besteforeldre med god økonomi, de har selv høy utdanning og god jobb og har generelt en bra omgangskrets.

De som tenker på de store spørsmålene og som har begrensede ressurser får rett og slett ikke barn.

Anonymkode: f4f46...9e1

[AnonymBruker]

Jeg har tre voksne "barn". 

Nei, jeg angrer ikke. Barneønske er jo ikke helt logisk heller. Det er et biologisk ønske/ lengsel som logger dypt i - noen- av oss. 

Jeg ble gravid som 23 åring, student. Jeg hadde ikke planlagt det, men jeg følte vel en slags varm kjærlighet ganske straks. Jeg syntes ikke dwt vat fælt å gå gravid heller. Det var spennende å kjenne et menneske vokse i meg. Det var koselig å bygge rede, og jeg følte en ro med baby. 

Hele livet dreide seg om barna en srund, til de løsriver segn som tenåringer, og da savner du tiden der alt er lett. Der de våkner glad hver morgen, og det kjekkeste er at dere baker bolker. De gir så mye glede, og du er best..

Tenårene ...jeg savner dem og. Mutte tryner som du bare må gi klem, øytte til. Oppdage at du har fire liv, fire univers - der 3 av dem stadig overrasker.

De har hjertet mitt, og jeg er mor. Verdens vikitigste oppgave. Du øurer aldri på meningen med livet. 

Der var er liv før, men det har jeg aldri savnet. De er flyttet ut...jeg er 49..har msmge gode år...men jeg tror de beste er over.

Anonymkode: 9760b...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde ikke lyst på barn før jeg møtte verdens vakreste mann som jeg skjønte kom til å gi et "perfekt avkom".

Og jeg hadde rett. Sønnen vår er enda vakrere enn faren sin, og jeg elsker ham høyere enn ord kan beskrive.

Nå blir jeg sikkert dømt nedenom og hjem for å være overfladisk, men det får så være. Alle ønsker seg pene barn. Og nei, det er IKKE sant at man synes sitt eget barn er vakkert uansett hva, haha.

PS. Siden jeg aldri har vært av typen som drømte om stor ungeflokk, så holder det absolutt med ett barn for meg. Jeg har jo et rikt liv utenom også, og det ville ikke blitt tid til "meg selv" med flere barn. Sønnen min er straks tenåring og jeg nyyyyter friheten!

Anonymkode: a331a...659

Har du også mindre pene barn siden du mener det ikke er sant at man synes barna sine er vakre uansett? Jeg og mannen er helt forelsket i ungen vår. En venninne har et barn jeg syntes så litt spesiell ut som baby, mens hun selv syntes synd på alle andre som hadde så stygge barn (hun skjønte selv at de fleste føler det sånn om egne barn). Når ungen min blir større ser jeg sikkert utseende hans mer som det er, men jeg er helt sikker på at han i mine øyne blir verdens fineste og mest sjarmerende selv hvis det viser seg at han ikke blir like vakker som jeg mener han er. Utseende til egne barn er ikke akkurat så viktig som utseende til partner av åpenbare grunner

Anonymkode: 3b0b1...17d

[AnonymBruker]

Å ha lyst på barn er jo også temmelig biologisk betinget. Alle dyrearter har et driv mot å formere seg. Noen kan så klart rasjonalisere dette bort, men for mange er nok biologiske, og dessuten kulturelle, "krav" som er veldig medvirkende for at man velger å få barn.

Anonymkode: 8e616...a40

[AnonymBruker]

Dette har jeg også lurt på, hvorfor folk vil ha barn... Det er mye mas, bråk og forpliktelser. Ja, det er sikkert koselige stunder også og hyggelige helger, men... Min fritid, og mine helger er verdt mye mer enn å være mor. Jeg vil også oppleve livet. Jeg vil reise, sove lenge, sove når jeg er trøtt, gjøre ting som jeg interesserer meg for. Kall meg gjerne egoistisk, men dette er mitt liv og jeg kan ikke bruke 20 år mitt liv på å ha ansvar for et annet liv. 

Barn er søte og morsomme, jeg vil bare ikke ha ansvaret.

Anonymkode: be6ce...4d6

[Hmmmmmm]

Jeg ønsket egentlig ikke barn, men fikk ett. Jeg tenkte også ganske dypt rundt det som du. Og jeg kan si deg det at jeg har reflektert mye over hvor mye skyld man faktisk har som forelder. Alt som kan gå galt blir din skyld. Og skulle du få ett sykt barn, så vil du ha sykt dårlig samvittighet for resten av livet. Jeg har selv angret store deler av livet. Gjør ikke det lenger, men det er kun fordi jeg ikke lenger har ansvaret! 

[AnonymBruker]

Hos meg så var det den biologiske klokken som tikket. 
 

Jeg skulle ALDRI ha barn for jeg ville bare tenke på meg selv og livet mitt. Vel, så feil kan man ta. 
 

Og etter at jeg fikk barn så har jeg ikke angret. Jeg følte at brikken falt på plass og uroen i kroppen forsvant. Vanskelig å beskrive den følelsen. 

Anonymkode: 974f0...4e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg spør dette spørsmålet av oppriktig nysgjerrighet og ikke for å være nedlatende. 

Hvordan kjennes det ut å ha skikkelig lyst på barn? Hvordan er det å være "babysyk"? Hva er det man føler en trang etter?

Jeg kunne faktisk hatt lyst på barn om jeg visste at de forble nettopp baby/barn og alltid ville elske deg som sin mor (forutsatt at man er en god mor selvsagt). Men når du vet at de vokser opp og kan ende opp med å hate deg, alle forpliktelser du må forholde deg til, samfunnet som påvirker barnet, andre foreldre og barn man ikke liker men som man må omgås, aldri få sovet ut ordentlig på helg, ikke vite om ungen din blir en dritt selv om du gjør alt riktig i oppdragelse... Og rett og slett å sette noen andre foran seg selv - for alltid, legge bort alle sine hobbyer og drømmer (hvert fall i stor grad sammenlignet med før man får barn)... Hvorfor orker man? Er man egentlig ikke fornøyd med livet sitt, og ønsker noe "mer"? 

Er det en romantisk tanke om å lage noe ut av seg selv og sin kjære? Hvordan overskygger denne følelsen alle konsekvenser av ubehaget med å gå gravid, føde, forandre kroppen sin, sette parforholdet på spill? (Alle jeg kjenner som har fått barn har gått bra hverandre innen ungen er 5 år). Og de som ikke har gått fra hverandre enda har det ikke godt, og viser det åpenbart til alle rundt seg... 

Summen hos meg er at jeg kjenner alle konsekvenser av å få barn, og jeg ser det er mye mer negativt enn positivt. Så avgjørelsen blir enkel, når jeg tenker på alt det barn medfører og hvor mye det krever av meg, som jeg ikke er villig til å gi på bekostning av meg selv.

Angrer dere noen gang, når dere ser tilbake på livet dere hadde før? 

Anonymkode: a483b...6f6

Jeg tenker som deg og lurer på det samme. Har aldri vurdert å få barn fordi det er for krevende. 

Anonymkode: 2f77f...9b1

[AnonymBruker]

Mange får jo flee enn ett barn da. Folk er forskjellige, sånn er det. 

Anonymkode: 8ab65...9d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg spør dette spørsmålet av oppriktig nysgjerrighet og ikke for å være nedlatende. 

Hvordan kjennes det ut å ha skikkelig lyst på barn? Hvordan er det å være "babysyk"? Hva er det man føler en trang etter?

Jeg kunne faktisk hatt lyst på barn om jeg visste at de forble nettopp baby/barn og alltid ville elske deg som sin mor (forutsatt at man er en god mor selvsagt). Men når du vet at de vokser opp og kan ende opp med å hate deg, alle forpliktelser du må forholde deg til, samfunnet som påvirker barnet, andre foreldre og barn man ikke liker men som man må omgås, aldri få sovet ut ordentlig på helg, ikke vite om ungen din blir en dritt selv om du gjør alt riktig i oppdragelse... Og rett og slett å sette noen andre foran seg selv - for alltid, legge bort alle sine hobbyer og drømmer (hvert fall i stor grad sammenlignet med før man får barn)... Hvorfor orker man? Er man egentlig ikke fornøyd med livet sitt, og ønsker noe "mer"? 

Er det en romantisk tanke om å lage noe ut av seg selv og sin kjære? Hvordan overskygger denne følelsen alle konsekvenser av ubehaget med å gå gravid, føde, forandre kroppen sin, sette parforholdet på spill? (Alle jeg kjenner som har fått barn har gått bra hverandre innen ungen er 5 år). Og de som ikke har gått fra hverandre enda har det ikke godt, og viser det åpenbart til alle rundt seg... 

Summen hos meg er at jeg kjenner alle konsekvenser av å få barn, og jeg ser det er mye mer negativt enn positivt. Så avgjørelsen blir enkel, når jeg tenker på alt det barn medfører og hvor mye det krever av meg, som jeg ikke er villig til å gi på bekostning av meg selv.

Angrer dere noen gang, når dere ser tilbake på livet dere hadde før? 

Anonymkode: a483b...6f6

Jeg er frivillig barnløs, med god økonomi. Er egentlig ikke så opptatt av å realisere meg selv, jeg har f.eks. reist det jeg "skal" og gjort det jeg skal, så alt ligger til rette for at jeg skulle fått barn nå. Jeg har blitt fortalt mange ganger at barn er den største, dypeste kjærligheten, man opplever ubetinget kjærlighet til et annet menneske. Jeg har en dyp respekt for foreldre og mener det er den  viktigste og mest ansvarsfulle jobben man kan ha i livet. Det høres unektelig utrolig fint og koselig ut, men allikevel, når jeg tenker på barn, så er det ikke det jeg tenker på. Jeg tenker på søvnløse netter, risiko for å få et sykt barn, barn med autisme, spesielle behov, barn som må ha hjelp hele livet, barn som ikke klarer seg uten meg resten av livet og hvor det blir en kjempestor bekymring om hva som skjer med de når jeg går bort, jeg tenker på oppkast og diaré som flyr veggimellom, at noen henger på meg når jeg er sliten og sur, at noen smitter meg med omgangssyke, at jeg må dra hjem fra jobb for å hente et sykt barn, at barnet får kreft og dør (jeg kjenner noen som har opplevd det), at barnet blir påkjørt og dør (jeg kjenner noen som har opplevd det), at barnet blir mobbet, at barnet blir en mobber, at barnet får psykiske problemer og tar selvmord, at barnet ikke føler seg bra nok, ikke elsket nok til tross for at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kunne fortsatt i evigheter. Nå har jeg store dele av livet slitt med selvmordstanker, så det spiller nok inn her. I tillegg har jeg opplevd at begge foreldrene mine døde fra meg tidlig, så jeg klarer ikke tro på at jeg ville fått et friskt barn som hadde trivdes i verden. I tillegg til bekymringer om barnet, har jeg også bekymringer om verdens fremtid, og synes det er en lettelse at når jeg dør fra denne verden, så er det ingen igjen som muligvis har det kjipt. 

Anonymkode: 3640e...f0d

[AnonymBruker]

Vet ikke. Skandinaviske kvinner ønsker bare å få barn med eksotiske menn fra utlandet. Så det må nesten kvinner svare på 

Anonymkode: 8951d...ebb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vet ikke. Skandinaviske kvinner ønsker bare å få barn med eksotiske menn fra utlandet. Så det må nesten kvinner svare på 

Anonymkode: 8951d...ebb

Har du sett hvor nydelige de blandingsbarna er? 🤩🤩🤩

Anonymkode: 974f0...4e2