Et godt vennskap- men også ting jeg reagerer på

[Ytdhd]

Har en venn som jeg har hatt i mange år, vi er begge 34. Vi har i utgangspunktet et godt vennskap som jeg setter pris på, men er enkelte ting som gnager på meg. 
 

Han har bodd hjemme de siste 12 årene og er aldri med på sosiale ting som involverer andre enn meg (han avslår hver gang jeg tar initiativ omtrent til andre sosiale tilstelninger). Disse tingene er jo ganske spesielle, men det som verre er er at han aldri har vært i jobb. Spurte han faktisk her forleden om ikke han savnet følelsen av å kunne bidra i samfunnet gjennom en jobb(om det så er deltid), hvorpå han svarte nei, og innrømmet overfor meg at han var lat(utrolig nok var han såpass ærlig).

Det er ingen form for Asperger eller autisme eller andre utviklingsforstyrrelser involvert her, bare for å legge den død. 

Merker at jeg synes det er problematisk å være venner med en person som har slike holdninger, som tydeligvis synes det er helt greit å bo hjemme og bli servert middag hver dag og ikke bidra i samfunnet. Det er veldig i konflikt med hva jeg står for. Merker ofte at jeg må holde tilbake så jeg ikke kommer med passiv-aggressive kommentarer på ting. Samtidig har dette ikke noe med vennskapet i seg selv å gjøre sånn sett; vi omgås helt fint. Men noe i meg føler for å distansere meg fra ham. 
 

Noen tanker om dette? Ville du følt på det samme tror du? 

[AnonymBruker]

Jeg hadde kjent på det samme. Men, kanskje er problemet da at jeg involverer meg for mye? Jeg kan leve mitt liv… ikke den andres.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å gjøre aktiviteter med personen, med mer fokus på aktivitetene. 

Anonymkode: 27f8e...f22

[AnonymBruker]

Et perspektiv: kan han slite med sterk sosial angst, siden han aldri blir med på noe? Få mennesker er bare «late». Og hvis de er det, er det ofte en grunn. Psykiske lidelser er (etter min erfaring) ofte den viktigste grunnen. Husk at det er veldig skampreget å ikke mestre samfunnets krav, så vær der for ham, og ikke ta for gitt at han bare ikke gidder. 

Anonymkode: 45e26...42a

[AnonymBruker]

Tenker det er en grunn til at han ikke har kommet i gang med livet. 
Siden dere ikke er veldig nære så er det sikkert greiest å fortsette å være venner slik dere er. Jobb med dine følelser på det feltet og la det være som det er. 

Anonymkode: 472a6...210

[AnonymBruker]

Det er ingen normale mennesker som ikke ville syntes det var flaut å leve på foreldrene sine i en alder av 34. Som 34-åring burde man ha rukket å begynne på et-par feil utdanninger, hatt noen superdølle jobber, fullført et fagbrev, en bachelor eller til og med en mastergrad, og ha rukket å jobbe nok til å ha begynt å spare opp til egenkapital. Man har som regel hatt en håndfull flings, forhold og pinlige ONS. Man har reist litt rundt og vet hvem man er. Men har man bodd på promperommet til mamma og pappa i 12 år som 34-åring er det enten en diagnose i bunn eller alvorlig dysfunksjonell familiedynamikk. Jeg som mor hadde aldri i livet latt barna mine bo hjemme i så mange år. ALDRI. Må sies at begge barna er, bank i bordet, funksjonsfriske. Kunne vurdert å flytte ut så de har et sted å bo i denne dyre byen mens de studerer, men jeg hadde ikke latt de bo hjemme uten å bidra og stå på for å skape seg eget liv. Hva tenker foreldrene til denne fyren at han skal gjøre når de faller fra? Hva slags livskvalitet er det å la en 34-åring leve som i tidlig tenårene, egentlig? 

Anonymkode: 10737...854