Nylig separert. Er dette normale følelser?

[AnonymBruker]

Jeg er nylig separert fra mannen min gjennom nesten 20 år. Vi har 3 barn sammen, og deler 50/50. Uken alene er grusom såklart, men selv når jeg har barna så kjenner jeg at det er noe som virkelig mangler. Jeg kjenner på at det er rart å være eneste voksne, det føles som vi ikke er en komplett familie. Bare det å lage middag er annerledes. Barna er jo litt kresne, og jeg merker at det er ikke det samme når jeg er den eneste som virkelig koser meg med maten og spiser hele måltidet.

Hvis vi drar ut på en aktivitet eller noe så føles det så ensomt å være den eneste voksne. Det er ingen å dele øyeblikkene med barna med. Hvis en av de gjør noe morsomt eller søtt så er det bare jeg som ser det, det føles så rart. Ingen å le med når barna er morsomme, eller ingen å dele frustrasjonen som kommer med å ha 3 barn med. Hvis de var vanskelige å legge før så kunne vi se på hverandre og være oppgitt, men nå er jeg så alene med alt. Både det gode og det som kan være litt vanskelig. Jeg er jo ikke alene den uken jeg har barna, men jeg føler meg så ensom på en måte. Jeg elsker barna mine og elsker å være med de, men dette er tanker som gjør at jeg savner virkelig familielivet. Selv om det også var mye krangling..

Anonymkode: 2b901...222

[AnonymBruker]

Jeg er på ferie nå med to tenåringer, og kjenner veldig på en ensomhetsfølelse av å være den eneste voksne. I hverdagen går det veldig greit. Da tenker jeg ikke over det. Jeg har fått meg kjæreste, og det forsterker ensomhetsfølelsen på ferie. Vi er på hver vår kant med hver våre barn, lever parallelle liv. Ganske ensomt det også på et vis. 

Anonymkode: 903fe...95a

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat på første sydentur alene med barna etter bruddet. Det var ingen andre på hotellet mitt som var alene med barn og jeg følte meg så ensom mellom alle familiene. Det er dette som er sorgen etter bruddet, å ikke være en kjernefamilie. Jeg håper og tror at det går seg til med tiden

Anonymkode: 6b8bd...cc9

[AnonymBruker]

Skjønner godt hva du mener ts, sånt treffer meg noen ganger også, men det var verst i starten synes jeg. Man venner seg på en måte til det etterhvert, selv om noe sårt vil det alltid være. 

Anonymkode: eb892...376

[AnonymBruker]

Tror det er ganske normalt ja . 2 år siden vi gikk fra hverandre og det er fortsatt rart å gjøre alt alene med barna synes jeg , men jeg gjør det allikevel , og prøver å kose meg med det , savner å ha noen å dele det med da . 

Anonymkode: 2fc4a...cc6

[AnonymBruker]

Separasjonstiden er faktisk en tid for å kjenne etter hva man vil.

Jeg var akkurat på en ukes ferie med min 12 åring og syntes det var helt topp, deilig å være på tur med stort barn som kan klare seg selv, trengte ikke å alltid gjøre det samme osv. men vi har far og bror hjemme så kun en uke jentetur.

Anonymkode: 5c1df...1da

[Stor pike]

Jeg har snart vært separert i et år. Jeg har ikke savnet mannen ett eneste sekund. Men jeg har savnet å være familie (og hjemmet mitt). Jeg har nylig vært på en ferieuke på Kreta, helt alene og det var nydelig. Jeg er alene hele tiden, vi har ikke barn å dele på.