Angrer du for å ha flyttet fra mannen, eller var det riktig?

[AnonymBruker]

For barnas del burde vi holde sammen. Samtidig så merker nok de også at hele forholdet er dårlig. Vi krangler hele tiden. Vi kysser og klemmer ikke. Vi kan være skikkelig uvenner. Det verste er at i de situasjoner vi skal ha det bra så har vi det ikke bra, nesten verre. Eksempler er om vi er ute på konsert osv. jeg føler alt han gjør er galt, og jeg skjønner det er meg det er noe galt med. 
Tanken på å flytte streifer meg ofte. Men så undrer jeg da på hva om jeg angrer. Noen med erfaring? 

Anonymkode: dcee3...fc8

[AnonymBruker]

Det var veldig riktig. Var i ett forhold i 19 år med pappaen til barna. De siste 5 årene har vært skikkelig dårlige. Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg har det så mye bedre nå. Barna også.

Anonymkode: 7f2ac...ba9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var veldig riktig. Var i ett forhold i 19 år med pappaen til barna. De siste 5 årene har vært skikkelig dårlige. Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg har det så mye bedre nå. Barna også.

Anonymkode: 7f2ac...ba9

På hvilken måte var de siste årene dårlige? Jeg er veldig usikker og vurderer å flytte selv, men holder igjen mest pga det praktiske, dessverre. 😔

Anonymkode: a75b7...697

[AnonymBruker]

Har dere prøvd samlivsterapi? Øve på å se det gode i hverandre? 

Anonymkode: 7ebe5...9fa

[AnonymBruker]

Helt klart riktig å flytte og angrer ikke, men savner det som ikke ble-om du skjønner. 

Anonymkode: b50e2...7ff

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 0bc2c...8fd

[AnonymBruker]

100 % riktig, er fire år siden og ikke angret i ett sekund. 

Anonymkode: 49754...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

På hvilken måte var de siste årene dårlige? Jeg er veldig usikker og vurderer å flytte selv, men holder igjen mest pga det praktiske, dessverre. 😔

Anonymkode: a75b7...697

Gaming begynte å ta mer og mer over hverdagen hans. Det var mye viktigere enn meg og barna våre. Det var mer viktig å spille enn å finne på noe med meg/oss. Sexlivet døde ut.. Han begynte å sovne på sofaen.  Selv når vi hadde barnefri så var det gaming og atter gaming. Han satt på ett rom og jeg på ett annet. Han spurte aldri om hvordan jeg hadde det eller hvordan dagen min hadde vært. Fikk ikke no støtte når ting var tøft. Han sluttet å snakke med meg. Han sluttet å hjelpe til hjemme. Jeg gjorde alt. Absolutt alt. Han gjorde ingenting annet enn å spille, jobbe og sove. Han sluttet å si at han elsket meg. Han løy for meg om mange ting osv.  Og å prøve å snakke med han var som å snakke til en vegg. Det er så mye mer men kan ikke skrive alt her.. jeg blei utbrent og sykemeldt( og deprimert). Men allikevel så var det jeg som måtte gjøre alt.. og når barna begynte å kommentere ting så skjønte jeg at det her går ikke. 

Anonymkode: 7f2ac...ba9

[AnonymBruker]

Hvis dere er sånn mot hverandre så er det mye bedre at dere går ifra hverandre. Jeg er oppvokst med foreldre som kranglet hele tiden. Det var ofte jeg gråt før jeg sovnet. Mine foreldre holdt sammen. Også etter vi flyttet. Det var et helvete å komme hjem på besøk også. Mine barn kommenterte det også. Ofte min mor gråt noen tårer når vi var der. No er min far død. Så min mor fikk et helt nytt liv. Jeg sier ikke at det er bare min far sin feil. Dem er begge skyldig. Dem viste hvilken knapper dem skulle trykke på. Jeg har aldri uttrykt hvordan barndommen min var. Men jeg har ønska at dem dro fra hverandre når jeg var lita. Min mor gjorde alt for å skjerme. Men dem klarte det ikke. 

Anonymkode: 73a28...a28

[AnonymBruker]

Er selv i lignende situasjon og tenker også som deg hva om jeg angrer? Jeg tror at både barn og du får det mye bedre.

Jeg er selv skilsmisse barn og jeg husker godt når mine foreldre skiltes. Jeg ble faktisk glad for det betydde ikke mer krangling. 

Anonymkode: 32e09...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For barnas del burde vi holde sammen. Samtidig så merker nok de også at hele forholdet er dårlig. Vi krangler hele tiden. Vi kysser og klemmer ikke. Vi kan være skikkelig uvenner. Det verste er at i de situasjoner vi skal ha det bra så har vi det ikke bra, nesten verre. Eksempler er om vi er ute på konsert osv. jeg føler alt han gjør er galt, og jeg skjønner det er meg det er noe galt med. 
Tanken på å flytte streifer meg ofte. Men så undrer jeg da på hva om jeg angrer. Noen med erfaring? 

Anonymkode: dcee3...fc8

For barnas del burde dere flytte fra hverandre. Dere viser ikke kjærlighet eller respekt for hverandre og barna havner midt i det.

Derfor reiste jeg fra eksen i fjor. Det er det beste valget jeg har gjort. 

Anonymkode: 0fe1d...f0b

[AnonymBruker]

Man angrer sjelden om man er usikker på forhold. Gode forhold er stabile, gode og trygge. Man er aldri usikker. 

Anonymkode: bde7f...8e4

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For barnas del burde vi holde sammen. Samtidig så merker nok de også at hele forholdet er dårlig. Vi krangler hele tiden. Vi kysser og klemmer ikke. Vi kan være skikkelig uvenner. Det verste er at i de situasjoner vi skal ha det bra så har vi det ikke bra, nesten verre. Eksempler er om vi er ute på konsert osv. jeg føler alt han gjør er galt, og jeg skjønner det er meg det er noe galt med. 
Tanken på å flytte streifer meg ofte. Men så undrer jeg da på hva om jeg angrer. Noen med erfaring? 

Anonymkode: dcee3...fc8

Hva er du redd for egentlig? Er det direkte han? Eller er det hva han tilbyr, el tanken av å ha noen. Dette må du komme til bunns i. Da tror jeg du få ett svar som passer deg. For frykt er det dummeste å ta hensyn til. Bedre å fikse frykten

[AnonymBruker]

Angret overhode ikke!

Håpet at vi skulle være verdt mer jeg og ungene, men det var vi ikke. Det beviste han i alle år etterpå også. 

Anonymkode: 8fedf...52a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Gaming begynte å ta mer og mer over hverdagen hans. Det var mye viktigere enn meg og barna våre. Det var mer viktig å spille enn å finne på noe med meg/oss. Sexlivet døde ut.. Han begynte å sovne på sofaen.  Selv når vi hadde barnefri så var det gaming og atter gaming. Han satt på ett rom og jeg på ett annet. Han spurte aldri om hvordan jeg hadde det eller hvordan dagen min hadde vært. Fikk ikke no støtte når ting var tøft. Han sluttet å snakke med meg. Han sluttet å hjelpe til hjemme. Jeg gjorde alt. Absolutt alt. Han gjorde ingenting annet enn å spille, jobbe og sove. Han sluttet å si at han elsket meg. Han løy for meg om mange ting osv.  Og å prøve å snakke med han var som å snakke til en vegg. Det er så mye mer men kan ikke skrive alt her.. jeg blei utbrent og sykemeldt( og deprimert). Men allikevel så var det jeg som måtte gjøre alt.. og når barna begynte å kommentere ting så skjønte jeg at det her går ikke. 

Anonymkode: 7f2ac...ba9

Wow, dette var som å lese om meg selv. Alt sammen. Jeg har ikke villet gå pga barna, men tenker mye på det. Godt å høre du fikk det bedre, jeg føler også jeg fortjener bedre.

Anonymkode: af824...4fd

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, har ikke angret ett øyeblikk faktisk. Det har ikke bare vert lett av den grunn og jeg tar ikke lett på det med tanke på barna. Jeg har gjort og gjør alt jeg kan for at de skal ha det best mulig, situasjonen tatt i betraktning. 

Det er super deilig å styre egen hverdag! Husarbeid er lettere selv om det bare er jeg som gjør det. Har bedre kontroll på økonomien og det har ikke vert tungt å ha barna alene heller. Alt har bare vert bedre faktisk. 

Det sier vel litt om hvor mye jeg mistrivdes i forholdet og hvor alene jeg følte meg. 

Anonymkode: a5165...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

For barnas del burde vi holde sammen. Samtidig så merker nok de også at hele forholdet er dårlig. Vi krangler hele tiden. Vi kysser og klemmer ikke. Vi kan være skikkelig uvenner. Det verste er at i de situasjoner vi skal ha det bra så har vi det ikke bra, nesten verre. Eksempler er om vi er ute på konsert osv. jeg føler alt han gjør er galt, og jeg skjønner det er meg det er noe galt med. 
Tanken på å flytte streifer meg ofte. Men så undrer jeg da på hva om jeg angrer. Noen med erfaring? 

Anonymkode: dcee3...fc8

Gikk fra ektemannen for 5 år siden og har ikke angret en eneste dag. Kun lettelse. 

Jeg var slave, hushjelp, barnevakt, kokke og moren hans. I tillegg ville vi ulike ting og ble ikke enige. Så vi kranglet hele tiden. Sextørke, ingen nærhet eller vennskap. Kun irritasjon og forakt.

Barna ba oss om å flytte fra hverandre. De ville ikke leve i dette helvete lenger, som var slik siste året: Sov på hvert vårt soverom, ferierte hver for oss. Jeg vasket ikke klærna hans eller ting han hadde brukt. Laget kun mat til meg og barna. Gjorde ikke husarbeid på over 1 år. Snakket ikke med han, kun praktisk i forhold til barna og betaling av regninger. Gikk timesvis på tur med hunden for å slippe å se eller være i nærheten av han. Julefeiringen var helt forferdelig.

Anonymkode: d43f0...056

[AnonymBruker]

100 % riktig, men jeg ventet til det yngste barnet  ble så stort at det f.eks. kunne være alene hjemme i noen timer. Det er veldig mye tøffere å være alene med små barn. Dette er dog bare mulig om man klarer å bo fredelig sammen uten heftig krangling. Da bør man heller dra- for barnas del. 

Anonymkode: e61c1...bb8

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen min. Det var 100% det verste jeg kunne gjort, angrer voldsomt, og har ødelagt livet mitt fullstendig. Vi hadde kommet i en spiral der vi begynte å hakke på hverandre og gnage på hverandre og jeg så til slutt ingen løsning. Men etter vi har vært fra hverdagen litt, jeg har kommet meg litt til hektene igjen og fått ting litt på avstand, ser jeg hvor lett våre utfordringer kunne vært løst. Han er fortsatt mitt livs kjærlighet, jeg hater å ikke være en familie lenger, og jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal bli skikkelig glad igjen😭

Anonymkode: d1b97...36c

[AnonymBruker]

Angrer ikke!

Skulle gått før, men det tok sin tid.

Livet har vært veldig fint siden. Alle aspekter ved det 😊

Anonymkode: a9113...546