Hvordan forholder man seg til familie som stadig skryter av barnet sitt på en måte som føles nedlatende mot andre barn?

[AnonymBruker]

Jeg har et litt vanskelig spørsmål jeg lurer på om andre kjenner seg igjen i. Samboeren min sin bror har fått barn, og jeg opplever at barnet stadig omtales som “perfekt”, “søtest”, “først utviklet i barnehagen” og så videre. Det blir ofte sagt i kontrast til andre barn, som nærmest beskrives som “trege”, dumme og mindre pene. Dette gjelder både barnets foreldre og besteforeldre. Jeg kjenner at jeg blir litt ukomfortabel av det – både fordi jeg ikke liker den typen sammenligning, og fordi det virker som de har et helt annet syn på barn og oppdragelse enn jeg har.

Jeg blir også redd for den dagen jeg selv kanskje får barn, når jeg ser hvordan barn rangeres i familiens øyne. Jeg har også hørt liknende omtaler av onkler og fettere i familien som ikke anses for å ha vært like "begavet" i oppveksten, og "litt sosete" eller "trege" på skolen. Jeg kan jo også legge til at i min egen familie har vi hatt ganske mange som har vært svært flinke på sine områder, og det er vi stolte av, men vi snakker ikke andre ned i samme slengen. Jeg opplever det som to veldig forskjellige ting å rose noen som er flink i noe, og å snakke andre ned.

Jeg kjenner også at jeg ikke har så lyst til å være så mye rundt dem, og føler ikke noe behov for å investere særlig i relasjonen til barnet. Samtidig får jeg dårlig samvittighet for å føle det sånn, og lurer på om det er smålig av meg?

Er det noen som har vært i lignende situasjoner, og hvordan har dere håndtert det? Kan man beskytte seg selv uten å skape dårlig stemning i familien?

Anonymkode: 09f1b...e3a

[AnonymBruker]

Æsj for en kjip holdning. Du får ikke endret det og du får nok ikke sagt noe uten at de tar seg nær av det heller. Sånne folk er ganske enkle, og prøver intenst å overbevise seg selv om at de ikke er det. Det er dessverre ikke noe å gjøre med. Du får enten stå i det, velge å ikke ha så mye kontakt med de om dere skulle fått barn en dag eller finne en ny person med en litt sunnere og oppegående familie å få barn med. 

Anonymkode: f5681...b81

[AnonymBruker]

Ugg, kjenner til typen. Det er ikke noe å gjøre med,  bare å ignorere.  Det er ikke noe bra for barn å bare få fokus på mestring heller.

Gode komplimenter handler om hvordan du ER, ikke hva du får til.

Å høre at man er omsorgsfull fordi en leker og bryr seg om lillenevø på 2 år er en annen type tilbakemelding enn om at man er flink til å takle på fotballbanen.

Jeg har en supersmart gutt på 10, og en vanlig gutt på 6. Vi fokuserer ikke på skoleprestasjoner for noen av dem. Gutt på 10 er kreativ, og får ros for å være empatisk. Gutt på 6 er veldig flink med mennesker og dyr. 

Foreldre som fokuserer på best i barnehage, klassen eller fotballbanen gjør dem en gedigen bjørnetjeneste. Synes jeg.

Anonymkode: 9a5ac...917

[fru Alving]

Nå er det ganske vanlig at både foreldre og besteforeldre synes at sitt barn er søtest og penest og at man gjerne ser det positive i eget barn, noe annet hadde jo vært trist.

Men jeg er enig i at det er unødvendig å sammenligne barnet med andre og særlig å si mindre pene ting om andre barn. Det er litt sånn sosialt klønete. På den andre siden er det og litt søtt med foreldre som synes de er såååå heldige som fikk det peneste barnet🤣

[hilsenmeg]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ugg, kjenner til typen. Det er ikke noe å gjøre med,  bare å ignorere.  Det er ikke noe bra for barn å bare få fokus på mestring heller.

Gode komplimenter handler om hvordan du ER, ikke hva du får til.

Å høre at man er omsorgsfull fordi en leker og bryr seg om lillenevø på 2 år er en annen type tilbakemelding enn om at man er flink til å takle på fotballbanen.

Jeg har en supersmart gutt på 10, og en vanlig gutt på 6. Vi fokuserer ikke på skoleprestasjoner for noen av dem. Gutt på 10 er kreativ, og får ros for å være empatisk. Gutt på 6 er veldig flink med mennesker og dyr. 

Foreldre som fokuserer på best i barnehage, klassen eller fotballbanen gjør dem en gedigen bjørnetjeneste. Synes jeg.

Anonymkode: 9a5ac...917

Jeg er helt enig. Jeg elsker samboeren min så jeg kommer aldri til å velge noen annen enn ham, men jeg innser at ferier med broren hans blir jeg nødt til å planlegge meg bort fra. Jeg synes det er utrolig vanskelig å ignorere, og jeg blir rett og slett ekstremt irritert. Jeg synes jo også at det er synd. Det blir en tapt mulighet til å faktisk lære å kjenne dem og barnet deres. Men jeg innser jo at de ikke er interessert i å kjenne oss heller. Det føles som de bare vil ha oss der for å bekrefte dem.

[hilsenmeg]

fru Alving skrev (2 minutter siden):

Nå er det ganske vanlig at både foreldre og besteforeldre synes at sitt barn er søtest og penest og at man gjerne ser det positive i eget barn, noe annet hadde jo vært trist.

Men jeg er enig i at det er unødvendig å sammenligne barnet med andre og særlig å si mindre pene ting om andre barn. Det er litt sånn sosialt klønete. På den andre siden er det og litt søtt med foreldre som synes de er såååå heldige som fikk det peneste barnet🤣

Det er jo en fin måte å se det på. Altså, det er jo ikke noe i veien med å være stolt av barnet sitt og synes at det er søtest. Men å gå rundt å skryte av hvor mye søtere ens eget barn er sammenlignet med andres er kanskje ikke så søtt? Sosialt klønete er jo en vennlig tolkning da, så kanskje det hjelper litt på min irritasjon å se det slik 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg blir også redd for den dagen jeg selv kanskje får barn, når jeg ser hvordan barn rangeres i familiens øyne.

Anonymkode: 09f1b...e3a

Du kommer til å si det samme selv om ditt barn.

Anonymkode: 182e3...827

[AnonymBruker]

Mye ligger nok i din tolkning av det de sier. Ja, så skryter de av eget barn. Det er slitsomt, men ikke noe verre enn det. At du tolker og tillegger dem også andre motiver ligger på deg. 

Anonymkode: ff3ae...f63

[hilsenmeg]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Æsj for en kjip holdning. Du får ikke endret det og du får nok ikke sagt noe uten at de tar seg nær av det heller. Sånne folk er ganske enkle, og prøver intenst å overbevise seg selv om at de ikke er det. Det er dessverre ikke noe å gjøre med. Du får enten stå i det, velge å ikke ha så mye kontakt med de om dere skulle fått barn en dag eller finne en ny person med en litt sunnere og oppegående familie å få barn med. 

Anonymkode: f5681...b81

Jeg kommer ikke til å velge noen andre enn samboeren min, men jeg får heller velge å ha litt mindre kontakt tror jeg. 

[hilsenmeg]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mye ligger nok i din tolkning av det de sier. Ja, så skryter de av eget barn. Det er slitsomt, men ikke noe verre enn det. At du tolker og tillegger dem også andre motiver ligger på deg. 

Anonymkode: ff3ae...f63

Håper du har rett. Jeg merker jo at familievenner også reagerer litt, men det er sikkert ikke vondt ment fra foreldrene.

[Stor pike]

Jeg har en sønn med diagnose. Han klarer seg fint ihht sine forutsetninger men det blir oversett. Mormoren hans fnyser! Fetteren er en ener i sin sport og dette snakkes det mye om og skrytes av. Dette har ført til at min gutt holder seg unna, noe som i mine øyne splitter familien. Voksne er mange ganger ufølsomme og mangler selvinnsikt. Mener ikke nødvendigvis noe vondt med det, men barn, ungdom merker det.

[fru Alving]

hilsenmeg skrev (1 minutt siden):

Det er jo en fin måte å se det på. Altså, det er jo ikke noe i veien med å være stolt av barnet sitt og synes at det er søtest. Men å gå rundt å skryte av hvor mye søtere ens eget barn er sammenlignet med andres er kanskje ikke så søtt? Sosialt klønete er jo en vennlig tolkning da, så kanskje det hjelper litt på min irritasjon å se det slik 😅

Jeg ser jo på facebook at noen av mine "venner" er mer sosialt intelligente når de legger ut ting enn andre. Det handler mye om å beherske medier og kommunikasjon. Noen er flinkere til det enn andre, og noen ganger flirer jeg litt når jeg ser hva folk poster og får seg til å skrive.

Jeg kjenner jo folk som poster at de er og spiser på  McDonalds og har lest bind nr 53 i serien om Lassejenta eller hva det heter og da ler jeg litt for meg selv.  Det er selvsagt en helt annen kontekst men det handler og om hva man viser og sier utad. Jeg tror nemlig at mange mener det samme som din svoger, men de sier det ikke høyt.

De høres for øvrig litt enkle ut.

[Stacy__]

Fysj for en nedlatende holdning de har! Jeg hadde nok ignorert så mye som mulig, fordi jeg tror ikke en samtale hadde fått dem til å endre mening eller væremåte. Enkelte har en tendens til å ikke se seg selv fra et annet perspektiv. Hvis du synes det blir vanskelig å ignorere dette, så hadde jeg begrenset kontakten veldig. 

[hilsenmeg]

Stacy__ skrev (20 minutter siden):

Fysj for en nedlatende holdning de har! Jeg hadde nok ignorert så mye som mulig, fordi jeg tror ikke en samtale hadde fått dem til å endre mening eller væremåte. Enkelte har en tendens til å ikke se seg selv fra et annet perspektiv. Hvis du synes det blir vanskelig å ignorere dette, så hadde jeg begrenset kontakten veldig. 

Takk for svar. Jeg føler også at det er det jeg må gjøre.

[AnonymBruker]

Hadde bare ledd inni meg. 

En vet at de sliter med alt "resten av oss gjør" mht søvn, trass, utageringer osv.

Folk som har et behov for å skryte innmari av seg selv og egne barn har det ikke godt inni seg når de konstant krever bekreftelse og anerkjennelse.

Anonymkode: 69ac9...123

[AnonymBruker]

Er de de eneste i familien som har barn? Jeg tenker det der korrigeres litt etterhvert. De er nå «alene» i familien om rollen som småbarnsforeldre og føler kanskje ikke at de kan tas på noe.

Anonymkode: 5a2a0...f2f

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en tante og onkel som holdt på sånn. Jeg og kusina mi er født på samme dag og vi har blitt sammenlignet på alt mulig hele oppveksten. Da hun lærte å gå før meg ble det påpekt at jeg var ekstremt treg med å gå, men da jeg lærte å snakke først så var det ikke noe som skulle nevnes for da kunne «Kari» bli sjalu… 

De fikk til sammen 6 unger og alle ble sammenlignet med søskenbarn som var ca like gamle, og hvis ikke det var noen som var født i samme år så sammenlignet de med de som var født før. Det var nedsettende kommentarer om alt fra vekt, høyde, kviser/ikke kviser, hobbyer, sminke, trening, karakterer og materielle ting.

Jeg var så uheldig å vokse opp som enebarn og det var også feil å ikke ha søsken. Min mor kunne ikke få flere barn, men det spilte ingen rolle. Da ble det til at jeg ble kalt bortskjemt for alt mulig som de anså som urettferdig. Det var galt at jeg hadde egen pakkekalender, det var galt at jeg fikk ny sykkel og ikke arvet og det var helt horribelt at mine foreldre fikk barnevakt fra bestemor og bestefar. De mente at hver gang jeg var hos besteforeldre så måtte deres unger også dit hver sin tur alene før jeg fikk lov å komme igjen. Hvis ikke ble det urettferdig. 

Da fetteren min fikk tannregulering var det fælt for min tante at ikke jeg eller andre søskenbarn trengte det samme. Det var jo urettferdig. På julaften satt de og sammenlignet gaver og regner på krona at de hadde «vunnet» med å få dyrest gaver. Selv regifta de fjorårets gaver eller ga gratisprøver og ting på salg. Alt var konkurranse og du kan jo si det sånn at ingen liker dem spesielt godt. Det var også mye kritikk av utseende på søskenbarn, øvrig familie og naboer/kolleger/klassekamerater. Egne barn var selvsagt penest. 

Nå er alle barna i 30- og 40-årene og de fleste er heldigvis vokst opp til å bli greie folk. Men 2 av mine fettere er ekstremt opptatt av penger og utseende. Det spørres og graves om hvem som tjener mest og hvor mye man har betalt for ditt og datt, om man får bonus på jobb og hvor mye boligen kostet osv. Og ikke minst fokus på kosthold, hår, hvordan damer skal se ut. Rart de er single… 

Anonymkode: d8aa3...309

[AnonymBruker]

Synes du overdramatiserer dette en del, jeg. Ja, det de sier er ganske dumt. Men må du engasjere deg så veldig? Kan du ikke bare registrere at her har de en feil i sin karakter, og være glad for at du IKKE har det - og så kan du skifte tema og snakke om noe annet  Eller du kan gå inn og ta motsatt side, si din mening helt åpent og ærlig - for eksempel at mange har dysleksi, men likevel klarer seg fint her i verden, eller snakke om hvordan det er viktig at barna lærer seg å sette pris på alles verdi uansett om de er «flinke» ellet ikke.

Folk sier mye rart, og det er klart at det går en grense. Er det rasisme, sexisme, svært negativ eller stygg prat om andre - grove ting, så kan jeg skjønne at man vil ta avstand. Men dette virker litt vel sensitivt.

Du mister vel ikke munn og mæle? Bruk snakketøyet ditt smart.

Anonymkode: 3c93c...2a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har vokst opp med en tante og onkel som holdt på sånn. Jeg og kusina mi er født på samme dag og vi har blitt sammenlignet på alt mulig hele oppveksten. Da hun lærte å gå før meg ble det påpekt at jeg var ekstremt treg med å gå, men da jeg lærte å snakke først så var det ikke noe som skulle nevnes for da kunne «Kari» bli sjalu… 

De fikk til sammen 6 unger og alle ble sammenlignet med søskenbarn som var ca like gamle, og hvis ikke det var noen som var født i samme år så sammenlignet de med de som var født før. Det var nedsettende kommentarer om alt fra vekt, høyde, kviser/ikke kviser, hobbyer, sminke, trening, karakterer og materielle ting.

Jeg var så uheldig å vokse opp som enebarn og det var også feil å ikke ha søsken. Min mor kunne ikke få flere barn, men det spilte ingen rolle. Da ble det til at jeg ble kalt bortskjemt for alt mulig som de anså som urettferdig. Det var galt at jeg hadde egen pakkekalender, det var galt at jeg fikk ny sykkel og ikke arvet og det var helt horribelt at mine foreldre fikk barnevakt fra bestemor og bestefar. De mente at hver gang jeg var hos besteforeldre så måtte deres unger også dit hver sin tur alene før jeg fikk lov å komme igjen. Hvis ikke ble det urettferdig. 

Da fetteren min fikk tannregulering var det fælt for min tante at ikke jeg eller andre søskenbarn trengte det samme. Det var jo urettferdig. På julaften satt de og sammenlignet gaver og regner på krona at de hadde «vunnet» med å få dyrest gaver. Selv regifta de fjorårets gaver eller ga gratisprøver og ting på salg. Alt var konkurranse og du kan jo si det sånn at ingen liker dem spesielt godt. Det var også mye kritikk av utseende på søskenbarn, øvrig familie og naboer/kolleger/klassekamerater. Egne barn var selvsagt penest. 

Nå er alle barna i 30- og 40-årene og de fleste er heldigvis vokst opp til å bli greie folk. Men 2 av mine fettere er ekstremt opptatt av penger og utseende. Det spørres og graves om hvem som tjener mest og hvor mye man har betalt for ditt og datt, om man får bonus på jobb og hvor mye boligen kostet osv. Og ikke minst fokus på kosthold, hår, hvordan damer skal se ut. Rart de er single… 

Anonymkode: d8aa3...309

Du burde jo stille i åttiårsdagen til tante og onkel og synge en modifisert utgave av Æille har et syskjenbån på Gjøvik 😆

Anonymkode: 3c93c...2a1

[AnonymBruker]

hilsenmeg skrev (2 timer siden):

Det føles som de bare vil ha oss der for å bekrefte dem.

Og det er slik jeg tror det er. Tror ikke skrytet egentlig handler om barnet, men at de som foreldre (eller besteforeldre), fremhever seg selv gjennom skryt av barnet. Jobber sammen med en som gjør dette ifh til sin voksne sønn. Og da tenker jeg - hvilket selvbilde gir dette sønnen? At han er helt unik? Det er ihvertfall tydelig at forelderen mener å være unik som har frembrakt et slikt barn.

Har nevnt for et par kollega, og de hadde reagert på samme måte, før jeg sa noe. men hva skal man gjøre? Jeg velger å bare lytte med et halvt øre og gjøre på noe annet imens. Virker egentlig ikke som jeg trenger å gi det så mye oppmerksomhet. For troen på barnets er der uansett.

Anonymkode: 8331e...475