Trist over tap av vennskap

[AnonymBruker]

For et år siden skulle jeg få mitt første barn, det var et utfordrende svangerskap der jeg var sengeliggende hele veien og fødsel var tøff med akutt keisersnitt. Jeg hadde en veldig god venninne som stilte opp , men hun prøvde også å ta over hele svangerskapet. Hun oppførte seg som hun var den gravide og skulle være med på UL, fødsler, bestemme navn, bestemme hva jeg skulle spise og gjøre i hverdagen. Hun ville også skrive fødebrevet mitt og jeg ville ikke ha noe. Hun skulle rett og slett bestemme hvordan jeg ville ha fødselen.  Hun ringte meg flere ganger der hun gråt over hvor vanskelig hun hadde det med at jeg var syk og at hun hadde det verre en meg. Jeg prøvde å bruke mine siste krefter på å støtte henne. På et tidspunkt måtte jeg sette en grense å si at jeg var veldig glad i henne, men at jeg ønsket å bestemme ovenfor meg selv og kroppen min. Hun mistet det helt. Skrev et langt brev der det sto at hun trengte å prosessere sine egne følelser rundt fødselen og at hun trengte p snakke på tlf rett etter ( jeg hadde da hatt katastrofe snitt i narkose, lå på intensiven og hadde blodoverføringer). Hun kjeftet på meg fordi hun trengte å prosessere og hun beskylte meg for å lyve om ting som at det ikke var lov med besøk etc(det var ikke lov på barsel, man måtte ned i vestibylen, noe jeg ikke kunne fra intensiv). Hun sa det var selvforskyldt at jeg hadde en dårlig fødsel fordi hun ikke fikk skrive fødebrevet. Det var mye flere ting, me. Jeg prøvde oppriktig å slippe henne til og respektere henne hele veien og forsøkte oppi alt å go henne det hun trengte, men det var aldri nok. Tross for stygge meldinger, sa jeg at vi kunne prate om det etc. brått blokkerte hun meg over alt og hun var borte. 
 

nå har hun giftet seg. En ny venninne som jeg ba henne gi et sjanse er brått bestiss og brudepike. Og jeg står igjen som en såret idiot. Jeg har så lei meg for at jeg har mistet min bestevenninne, jeg føler at jeg har gjort noe feil selvom jeg gjorde slt for å beholde henne oppi den store krisen jeg sto i. Jeg maktet bare ikke å gi mer. Jeg har grått hver dag i et år. Og jeg føler meg så forlatt og alene. 
 

hva kan jeg gjøre for p komme over dette? 

Anonymkode: 22678...356

[AnonymBruker]

Unnskyld med men hun høred rett og slett gal ut.. Bedre uten!

Anonymkode: 4570b...4f3

[AnonymBruker]

Rene Gjøkeredet dette her..

Anonymkode: d19eb...9a1

[AnonymBruker]

Beklager TS, men det kan virke som dere trenger terapi begge to. Hun høres klin gal ut, men du høres ikke helt i vater ut du heller hvis du har grått over dette mennesket hver dag i et år.. 

Anonymkode: df546...e14