Brudd etter forhold jeg ikke forstår i det hele tatt hva jeg har vært med på OBS: langt innlegg

[AnonymBruker]

Advarsel om langt innlegg. 

Jeg skriver her, fordi jeg erfarer at venner og familie ikke forstår at jeg strever med dette. Og med tanke på så mange som oppsøker KG for å skrive om relasjoner tenkte jeg det var større sjanse for å bli forstått her. PS detaljer er endret fordi jeg er redd min eks er her inne og vet ikke hva hun kan finne på. 

Jeg var i et seksårig forhold (bodde sammen i 5 år, begge 30+), som jeg nå angrer på at jeg har vært i. Jeg tenkte lenge jeg skulle gå, men av ulike grunner, egne sår, kjip oppvekst, at jeg ikke turte, at jeg håpte det skulle bli bedre, at vi var best i verden sammen osv. så gikk jeg ikke likevel. Og nå tenker jeg at jeg har ødelagt livet mitt. Joda, livet er langt, jeg kan bygge opp ting. Men i løpet av disse seks årene har jeg blitt så isolert, vært så lite med andre og fått en real knekk i helsa mi. Problemene begynte sikkert helt på starten, men jeg så det ikke. Så ikke alle de røde flaggene, eller tenkte at det sikkert var jeg som overreagerte. I stedet for å respektere mine egne grenser, tenkte jeg at "jeg misforstod sikkert bare", "det er bare fordi dette trigger mine sår" slippery slope osv. 

Først for 3 år siden begynte jeg å oppleve at ting var uholdbart. Hun begynte å sette begrensninger for hvem jeg kunne være med. Ville at jeg bare skulle være med henne. Og når jeg skriver det ut så ser det så destruktivt ut, og selvsagt skulle jeg bare gått, men der og da så så jeg liksom ikke at det var det hun gjorde. Det var det at "men vi har det jo så koselig sammen, hvorfor vil du være med dem heller enn meg? Liker du ikke meg bedre?" og jeg likte jo henne bedre så jeg gikk ikke ut for å møte andre så ofte. Hun snakket mye om hvor spesielt forhold vi hadde, at andre ikke hadde det sånn, at vi var spesielt nære. Og det var egentlig rart fordi hun fortalte meg sjelden noe om bakgrunnen sin, bare vagt. Og hun ville at jeg alltid skulle snakke om meg selv, og helst om problemene mine, og så skulle hun løse dem for meg. Hjelpe meg, fordi jeg var så hjelpeløs. Det sa hun jo ikke, men gjennom mange år så var det slik jeg etter hvert følte meg, mer og mer hjelpeløs. Når det skjedde noe viktig i mitt liv ville det alltid oppstå en krangel i forkant. Et eller annet om henne, der hun skulle gjøre meg sjalu, eller at hun ikke kunne delta, hvis jeg fikk noe til så var det alltid noen andre rundt henne som trengte henne til noe. 

Det var en annen ting, det var at hun snakket om hvordan jeg var den viktigste i hennes liv, at nå var vi i familie, men med en gang det skjedde noe i hennes familie så slapp hun alt hun hadde i hendene og ilte til for å hjelpe. Reiste til familie og var unåelig på telefon. Når jeg spurte om det, så var det hemmelig, hun ville ikke utlevere noen. Når jeg begynte å ta opp at det føltes ganske ustabilt at hun når som helst plutselig meldte seg ut av vår hverdag og at jeg liksom ikke var en del av familien da så viste hun MYE forståelse for det, "åh, ja det måtte ha vært SÅ vanskelig for meg", og hun sa at det skulle bli bedre. Men så skjedde det igjen. Hver gang det skjedde slike ting så skulle ting bli bedre, denne gangen hadde hun forstått. Og jeg trodde jo på det, trodde at det skjedde en endring. Men det gjorde det jo ikke. 

Det som skremmer meg mest er hvordan jeg ga henne tusen sjanser, og trodde på henne gang på gang at ting skulle bli annerledes. Jeg trodde på at hun empatiserte og forstod, men i ettertid har jeg Innsett at jeg tror hun ikke forstod meg i det hele tatt. 

Hun ville ofte fortelle meg hva jeg følte, hvor vondt jeg hadde det, hvor vanskelig ting var for meg. Først så passet det ganske bra, og jeg sa ikke noe på det, men så begynte det å ta av og når jeg ikke lenger opplevde at det stemte sa jeg fra "jaa, ikke helt sånn, mer at jeg føler x eller y", men hun ville fortsette med å si "ja, akkurat sånn som jeg sa, du føler x eller y, akkurat" så ville hun løse problemene mine. Og hvis jeg sa at jeg heller ville bli lyttet til og ikke at hun løste problemene mine ville hun lytte, men jeg følte etter hvert at det ikke var så konstruktivt, så jeg sa at kanskje vi skulle gjøre mindre av slikt sammen, jeg kunne heller snakke om slikt med psykologen eller venner, så ville hun presse på for at jeg skulle snakke med henne om det "hva snakket du med psykologen om", "kjedelig for vennene dine å høre om det, jeg vil alltid lytte til deg", hun ville alltid ta opp ting som hun visste jeg strevde med og ville gå inn i en dyp analyse på det. 

Hun kunne komme hjem fra jobb og fortelle om hva folk på jobb mente om meg, "Stina syns du ikke burde være så utakknemlig for at jeg lager middag til deg hver dag", jeg ville påpeke at jeg verken er utakknemlig for at hun lager mat, og at hun heller ikke lager middag hver dag. Jeg aner jo ikke hva hun delte om meg på jobben, men basert på det hun sa til meg hørtes det ut som hun rett og slett diktet historier om meg til folk på jobben. Der jeg både kom godt ut av det og positivt ut av det. I perioder satt hun meg på en pidestall og fortalte meg alt hun skrøt av meg til andre, ting som til og med ikke var sanne. Jeg fortalte henne det hvor ukomfortabelt det var at hun laget fantasier om meg og sa dem til andre som at de var sanne. Ja, det forstod hun, det skulle hun slutte med, hun hadde ikke tenkt på det sånn. 

Og i alle disse tilfellene der hun viste meg forståelse, skjedde det noe jeg ikke har innsett før i ettertid at kanskje ikke er så OK, hun ville alltid ende med å ha helt sinnsykt dårlig samvittighet. Så istedet for at det handlet om min grense, om at "du, jeg setter ikke pris på at du dikter historier om meg" så gikk det fra at "det er fælt for deg" til at "og jeg er så grusom person som gjør det, jeg får jo ikke noe til". Det var som at det tok over hele rommet, at hun hadde dårlig samvittighet og skyldfølelse. 

Hver gang jeg hadde fremskritt med noe i livet mitt de siste to årene, eller at jeg innså at jeg ønsket å være mer med venninner igjen, hver gang jeg hadde vært ute og gjort noe med noen så ville hun bli iskald. Helt brått skulle hun bort. Det ble enklere å bare være med henne, jeg så det ikke selv hvor isolert jeg ble. Og så hvis det gikk dårlig ville hun klistre seg oppi meg, det var som at hun elsket at det gikk dårlig, da skulle hun passe på meg, lage mat til meg, hjelpe hjelpeløse meg. Fikk jeg en idé eller noe jeg skulle prøve ut tok hun over og fortalte meg hvordan det var bra for meg eller dårlig for meg, "du trenger ikke å gjøre det, du er allerede sterk nok", hvis jeg prøvde å være meg selv på noen måte så var det som at hun tok eierskap og ga meg lov, men alt dette helt subtilt. Så subtilt at om jeg kommer med eksempler så er det bare sånn "jaja, er det så vanskelig da". Etter hvert følte jeg at alle mine forsøk på å være min egen person, og ha mitt eget liv utenfor henne liksom forsvant. Til og med sammen med henne. Jeg kunne foreslå at vi skulle dra på en konsert, nei hun var ikke en person som likte konserter. Og så dro hun på konsert med noen andre venninner ikke lenge senere. Om jeg foreslo å dra på konserten med andre venninner ble det drama "liker du dem bedre enn meg?" eller hun snakket om hvor lite vi hadde vært sammen i det siste. 

Det siste halve året skulle vi pusse opp, i stedet for å snakke med meg om det, så laget hun planer for vårt felles bosted med sin bror og far. Da jeg sa at jeg tenkte dette var noe jeg og hun gjorde sammen og ikke hun med sin familie, var det den dårlige samvittigheten igjen, hun hadde bare prøvd å være snill. Selv etter jeg sa fra hendte det brått at hennes bror var i leiligheten en dag jeg kom hjem fra jobb og holdt på med noe oppussing. Da jeg ble sint for dette, gråt hun veldig, jeg var fæl som kunne bli sint for at hun hadde skaffet oss hjelp, og selvfølgelig så jeg ut som en idiot for alle rundt. 

Siste månedene begynte jeg å trekke meg, jeg kjente oftere og oftere på at jeg ikke forstod hvorfor jeg var med henne, at jeg ikke likte henne, men jeg kjente på dette som hun hadde fortalt meg så mange ganger at jeg trengte henne, at jeg ikke ville greie meg uten henne. På dette tidspunktet hadde jeg ikke lenger kontakt med de fleste av vennene mine, eller familien. Familien min mente hun jeg hadde det bedre uten (litt tøffe ting i oppveksten). Selv om jeg ikke hadde mye å gå til, og også var sykmeldt pga helseutfordringer, så begynte jeg å fokusere mer på meg selv, jeg følte meg virkelig nedbrutt at kanskje jeg ikke har noe liv uten henne, men alt er bedre enn dette. Og når jeg gjorde det, oppsøkte  familien min igjen, eller møtte noen fra jobben, så kom jeg hjem enten til at hun var fullstendig kjølig eller at hun hadde et slags sammenbrudd. Og så en dag, ut av det blå hadde hun flyttet, lagt igjen en lapp, at det var slutt. Siden da har vi ikke snakket sammen. Ordnet det praktiske på e-post. 

Jeg ser tilbake og skjønner faen ikke hva jeg har vært en del av. Tenker at det jammen er godt det er over. Men jeg føler meg så ufattelig forvirret på hva jeg har vært med på i 6 år. Jeg husker ikke lenger hvordan jeg var for 6 år siden. Jeg har forsøkt å ta opp igjen kontakten med noen av vennene mine, men altså det har naturligvis en effekt at jeg har vært utilgjengelig de siste 3 årene. 

Problemet mitt her er at jeg føler jeg ikke kan tro på min egen virkelighet, i perioder tviler jeg rett og slett på om jeg har vært sammen med noen i det hele tatt. Om jeg er psykotisk, om jeg er blitt gal. Jeg sliter mye med tanker om at en aldri kan kjenne noen eller stole på noen. At jeg er hjelpeløs og uønsket. Jeg er rystet over meg selv, fordi når jeg har reflektert og tenkt over hvordan ting var, så fatter jeg ikke at jeg ble. Jeg er egentlig ikke lei meg, fordi jeg innser at jeg har ikke likt henne på ganske lenge. Men jeg er ... forvirret. Ensom. Kjenner på at jeg har fucka til livet mitt totalt med å bli i dette for lenge. Og så er jeg redd at det å komme meg fra dette, få bakkekontakt igjen rett og slett vil ta så lang tid at jeg aldri kan finne noen andre. Ikke minst om hun har rett at jeg er så hjelpeløs. 

Er det noen som har noen innspill eller gode råd i denne situasjonen, eller har erfart noe lignende? 

Anonymkode: 10f2e...c38

[Irak]

Denne damen har manipulert deg og følelsene dine trill rundt. Det kan føre til at man kan miste virkelighetsoppfatning og seg selv, spesielt om man er isolert fra andre. 

Dyktige manipulerende mennesker er gode på:

1. Manipulasjon --) Fortelle deg hva du skal føle

2. Gaslighting --) Trykke deg ned ved å påstå at du ikke klarer deg uten dem. 

3. Hersketeknikker --) situasjonen der hun sa du var utakknemlig.

Å blande inn øvrig familie uten å snakke med deg i forkant henger ikke på greip. 

Vil anbefale deg å lese om disse temaene i punktene så blir det kanskje lettere for deg å begripe og forstå.

Du er slettes ikke gal, men om man blir herset mye med så kan man tro at man er det. 

Jeg har opplevd noe lignende. Har gått masse i terapi, kartlagt og lært meg å forstå. 

Kunnskap er makt. Makten over en selv, sin virkelighet og sin opplevelse. 

Å være forvirret er ofte et symptom på at noe er galt i forholdet. Synes det var bra du skrev dette innlegget. 

Håper du kan oppleve at du kan få det bedre. Det fortjener du. 

Mange varme tanker til deg ❤️

[AnonymBruker]

Irak skrev (30 minutter siden):

Denne damen har manipulert deg og følelsene dine trill rundt. Det kan føre til at man kan miste virkelighetsoppfatning og seg selv, spesielt om man er isolert fra andre. 

Dyktige manipulerende mennesker er gode på:

1. Manipulasjon --) Fortelle deg hva du skal føle

2. Gaslighting --) Trykke deg ned ved å påstå at du ikke klarer deg uten dem. 

3. Hersketeknikker --) situasjonen der hun sa du var utakknemlig.

Å blande inn øvrig familie uten å snakke med deg i forkant henger ikke på greip. 

Vil anbefale deg å lese om disse temaene i punktene så blir det kanskje lettere for deg å begripe og forstå.

Du er slettes ikke gal, men om man blir herset mye med så kan man tro at man er det. 

Jeg har opplevd noe lignende. Har gått masse i terapi, kartlagt og lært meg å forstå. 

Kunnskap er makt. Makten over en selv, sin virkelighet og sin opplevelse. 

Å være forvirret er ofte et symptom på at noe er galt i forholdet. Synes det var bra du skrev dette innlegget. 

Håper du kan oppleve at du kan få det bedre. Det fortjener du. 

Mange varme tanker til deg ❤️

Tusen takk for at du leste, det ble veldig langt. Og takk for innspillene dine og varme tanker. ❤️ Jeg kan ikke så mye om dette. Det første jeg tenkte da du skrev hun har manipulert meg trill rundt var "men det kan jo hende jeg bare har misforstått". Jeg skal ta med meg særlig dette med at å være forvirret er et symptom på at noe er galt i forholdet. Jeg har følt meg forvirret i mange år. Nå er jeg redd jeg skal føle meg forvirret for alltid, og dermed alltid bli på vakt overfor nye mennesker, og aldri stole på noen igjen. Jeg er så sint på meg selv for at jeg ble så lenge!  

Føler du at du har blitt fri fra hva det gjorde med deg? ❤️ 

TS

Anonymkode: 10f2e...c38

[Irak]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk for at du leste, det ble veldig langt. Og takk for innspillene dine og varme tanker. ❤️ Jeg kan ikke så mye om dette. Det første jeg tenkte da du skrev hun har manipulert meg trill rundt var "men det kan jo hende jeg bare har misforstått". Jeg skal ta med meg særlig dette med at å være forvirret er et symptom på at noe er galt i forholdet. Jeg har følt meg forvirret i mange år. Nå er jeg redd jeg skal føle meg forvirret for alltid, og dermed alltid bli på vakt overfor nye mennesker, og aldri stole på noen igjen. Jeg er så sint på meg selv for at jeg ble så lenge!  

Føler du at du har blitt fri fra hva det gjorde med deg? ❤️ 

TS

Anonymkode: 10f2e...c38

Det er ikke bra å være forvirret i et forhold. Et forhold skal oppleves som trygt og godt. Et godt og avslappende sted å være. En trygg havn.

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er fri. Det i seg selv er veldig befriende.

Å stole på andre mennesker kan være vanskelig uansett. Det er mange som gir seg ut for å være en de ikke er, så jeg er nok blitt mye mer skeptisk enn det jeg var.

For min del så har det bare vært sunt. Tillit til andre mennesker har jeg. Å lære seg og stole på et annet menneske må fortjenes. Det gis ikke automatisk selv om jeg gjerne vil tro det beste om andre. Det er det som gjør meg godt.

[AnonymBruker]

Irak skrev (5 minutter siden):

Det er ikke bra å være forvirret i et forhold. Et forhold skal oppleves som trygt og godt. Et godt og avslappende sted å være. En trygg havn.

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er fri. Det i seg selv er veldig befriende.

Å stole på andre mennesker kan være vanskelig uansett. Det er mange som gir seg ut for å være en de ikke er, så jeg er nok blitt mye mer skeptisk enn det jeg var.

For min del så har det bare vært sunt. Tillit til andre mennesker har jeg. Å lære seg og stole på et annet menneske må fortjenes. Det gis ikke automatisk selv om jeg gjerne vil tro det beste om andre. Det er det som gjør meg godt.

Når jeg tenker tilbake ... det er ganske tidlig jeg begynte å kjenne på forvirring og at det ikke var trygt og godt. Men jeg tenkte ikke på det. Jeg tenkte at jeg var problemet. At det var mine ting som gjorde at jeg ikke greide å slappe av i forholdet. At hun tross alt lyttet når jeg sa fra, men så lyttet hun jo egentlig ikke hun bare latet som. 

Jeg kjenner meg veldig håpefull av å høre at du virkelig er fri fra sårene fra det forholdet. Og glad på dine vegne! 

Har ikke tenkt på det slik at å bli mer skeptisk kan være sunt, fordi jeg føler jeg er for skeptisk nå. Det er ikke så lenge siden, så jeg får gi det tid, men jeg er helt forvirret! Takk for at du deler dine tanker. 

TS

Anonymkode: 10f2e...c38

[Herzebeth]

Skummelt lik min historie,

er noen år siden nå, begynner endelig å føle meg tildels noe lik megselv igjen.. men det der har tatt tid.. 

Total fucka hodet mitt det der, har perioder som jeg havner litt i «de dagene» igjen, heldigvis skjeldnere nå. 
men kjenner form for panikk å hva inni ^}%%}**}% foregår eller har foregått. 
 

føler med deg 🤘🏼👊

[AnonymBruker]

Herzebeth skrev (På 24.7.2025 den 0.17):

Skummelt lik min historie,

er noen år siden nå, begynner endelig å føle meg tildels noe lik megselv igjen.. men det der har tatt tid.. 

Total fucka hodet mitt det der, har perioder som jeg havner litt i «de dagene» igjen, heldigvis skjeldnere nå. 
men kjenner form for panikk å hva inni ^}%%}**}% foregår eller har foregått. 
 

føler med deg 🤘🏼👊

Så fælt å høre at det har tatt år å føle seg som deg selv igjen, men glad for å høre at du har kommet (nesten) dit! Jeg føler meg HELT fucka i hodet ja... skjønner ikke hvorfor jeg blei!

Takk for omtanken 🤘🏻

Ts

Anonymkode: 10f2e...c38

[AnonymBruker]

Du har helt normale reaksjoner for en som har vært utsatt for psykisk vold. Jeg følte jeg mistet meg selv og slet med angst, depresjon og ptsd symptomer lenge. Har gått i behandling hos psykolog og har gradvis funnes meg selv igjen, men det har tatt år ❤️ Anbefaler deg å finne noen å snakke med, som har erfaring og kompetanse på psykisk vold. Venner/familie skjønner ikke, fordi de tror man har vært i et «vanlig» forhold og ikle skjønner de syke mekanismene i et voldelig forhold. Dessverre. 

Anonymkode: af5be...9f4

[AnonymBruker]

Sliter fortsatt selv 5 år siden brudd fra en som utøvde psykisk vold og noen ganger fysisk. Var sammen i over 20 år før jeg turte å gå, var livredd mannen. 

Skriver mye dagbok og går tur alene der jeg faktisk snakker med meg selv, snakker han ned og meg opp. Sier alt jeg skulle ønske jeg hadde sagt og gjort

Håper det går over snart for jeg føler meg veldig skjør og livet er litt på vent pga dette

 

Anonymkode: c005c...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du har helt normale reaksjoner for en som har vært utsatt for psykisk vold. Jeg følte jeg mistet meg selv og slet med angst, depresjon og ptsd symptomer lenge. Har gått i behandling hos psykolog og har gradvis funnes meg selv igjen, men det har tatt år ❤️ Anbefaler deg å finne noen å snakke med, som har erfaring og kompetanse på psykisk vold. Venner/familie skjønner ikke, fordi de tror man har vært i et «vanlig» forhold og ikle skjønner de syke mekanismene i et voldelig forhold. Dessverre. 

Anonymkode: af5be...9f4

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Sliter fortsatt selv 5 år siden brudd fra en som utøvde psykisk vold og noen ganger fysisk. Var sammen i over 20 år før jeg turte å gå, var livredd mannen. 

Skriver mye dagbok og går tur alene der jeg faktisk snakker med meg selv, snakker han ned og meg opp. Sier alt jeg skulle ønske jeg hadde sagt og gjort

Håper det går over snart for jeg føler meg veldig skjør og livet er litt på vent pga dette

 

Anonymkode: c005c...4dd

Skal svare skikkelig, men psykisk vold? Hun sa aldri direkte stygge ting eller skrek så tror ikke det gjelder meg. 

Ts

Anonymkode: 10f2e...c38

[Perfume]

Det du har vært gjennom er nok dessverre psykisk vold. Fordi dette gjøres på så mange forskjellige måter. Google det, og les... 
https://terapivakten.no/parforhold/hva-er-psykisk-vold/#:~:text=Tegn på psykisk vold inkluderer,tå hev” rundt en person.

Kanskje kjenner du deg igjen.. 
Men uansett.. Masse lykke til, veldig modig og flott gjort at du skrev alt det ned. 
Hun var virkelig ikke et godt menneske. 

Endret 26. juli av Perfume

[Perfume]

https://terapivakten.no/parforhold/kjennetegn-psykisk-vold/

Fant en til...

[AnonymBruker]

Du har nok dealet med en narsissist. Hun har forsøkt å ta over hele følelseslivet ditt, kontrollere det som om du var en av hennes kroppsdeler. Les deg opp på narsissisme og hvordan heale fra det. 

Anonymkode: 3a38d...e56

[AnonymBruker]

Dette er absolutt psykisk vold, klemmer til deg! Jeg har ikke opplevd det fra en partner, men fra familie. Kjenner veldig godt igjen den følelsen av å være komplett forvirra og usikker. Du har jo hatt en stemme i øret som har fortalt deg i flere år at alt du tenker, føler og opplever er galt. Det er helt vanlig å føle seg gal og forvirra etterpå. Håper du finner måter å bearbeide det på, å lese bøker om temaet har jeg funnet veldig nyttig, å se fagpersoner skrive godt om det jeg har opplevd, validerer opplevelsen min veldig. 

Anonymkode: 399f4...664

[AnonymBruker]

Klem til deg❤️

Går du fortsatt til psykolog? Jeg synes du har skrevet så bra, at du bør dele dette med en terapeut for å bearbeide det. Det vil ta tid, men jeg håper og tror at du vil komme tilbake til deg selv igjen. 

Har vært i et lignende forhold, men jeg avsluttet det etter 1 år. Det er 4 år siden jeg gjorde det slutt, og har ikke snakket med eksen siden. Måtte blokkere han overalt for å komme meg unna. Det er først det siste året jeg har klart å finne meg selv igjen.. Men nå i sommer prøvde eksen min å få tak i meg igjen gjennom et familiemedlem uten hell.

Anonymkode: 6a217...80f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Skal svare skikkelig, men psykisk vold? Hun sa aldri direkte stygge ting eller skrek så tror ikke det gjelder meg. 

Ts

Anonymkode: 10f2e...c38

Jo du har vært utsatt for psykisk vold desverre. Hva enn du gjør, aldri la henne snike seg inn i livet ditt igjen. Hun der er giftig

Anonymkode: 5272f...afa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Skal svare skikkelig, men psykisk vold? Hun sa aldri direkte stygge ting eller skrek så tror ikke det gjelder meg. 

Ts

Anonymkode: 10f2e...c38

Psykisk vold trenger ikke å være skriking eller si stygge ting. 

Gaslightning og bruk av hersketeknikker f.eks er psykisk vold 

Anonymkode: c005c...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.7.2025 den 22.56):

Du har helt normale reaksjoner for en som har vært utsatt for psykisk vold. Jeg følte jeg mistet meg selv og slet med angst, depresjon og ptsd symptomer lenge. Har gått i behandling hos psykolog og har gradvis funnes meg selv igjen, men det har tatt år ❤️ Anbefaler deg å finne noen å snakke med, som har erfaring og kompetanse på psykisk vold. Venner/familie skjønner ikke, fordi de tror man har vært i et «vanlig» forhold og ikle skjønner de syke mekanismene i et voldelig forhold. Dessverre. 

Anonymkode: af5be...9f4

Jeg har aldri tenkt at dette var vold, men jeg føler meg jo fuckings skada, så kanskje. Vanskelig å ta innover meg. Jeg går ikke lenger til psykolog. Men kanskje jeg må oppsøke det igjen. Godt å høre at du forstår den der med at venner og familie ikke skjønner! Veldig glad for å høre at du har funnet deg selv igjen. ❤️ 

AnonymBruker skrev (På 25.7.2025 den 23.43):

Sliter fortsatt selv 5 år siden brudd fra en som utøvde psykisk vold og noen ganger fysisk. Var sammen i over 20 år før jeg turte å gå, var livredd mannen. 

Skriver mye dagbok og går tur alene der jeg faktisk snakker med meg selv, snakker han ned og meg opp. Sier alt jeg skulle ønske jeg hadde sagt og gjort

Håper det går over snart for jeg føler meg veldig skjør og livet er litt på vent pga dette

 

Anonymkode: c005c...4dd

❤️ Uff, fy faen, 5 år etterpå. Det er det jeg er redd for at jeg aldri skal føle jeg finner meg selv igjen. Du var jo sammen mye lenger, jeg ønsker deg alt det beste og at du snart kommer deg fri fra det! Snakker du høyt ut i lufta? Jeg gjør det innimellom hjemme, for å liksom "riste meg ut" av de negative tankene. 

Perfume skrev (På 26.7.2025 den 14.05):

Det du har vært gjennom er nok dessverre psykisk vold. Fordi dette gjøres på så mange forskjellige måter. Google det, og les... 
https://terapivakten.no/parforhold/hva-er-psykisk-vold/#:~:text=Tegn på psykisk vold inkluderer,tå hev” rundt en person.

Kanskje kjenner du deg igjen.. 
Men uansett.. Masse lykke til, veldig modig og flott gjort at du skrev alt det ned. 
Hun var virkelig ikke et godt menneske. 

Takk for lenker, det er veldig sjokkerende for meg, men på en måte gir det mening ut fra hvordan jeg føler meg. OG takk for gode ønsker, jeg føler meg ikke akkurat modig, så det var fint sagt! 

TS

Anonymkode: 10f2e...c38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.7.2025 den 14.14):

Du har nok dealet med en narsissist. Hun har forsøkt å ta over hele følelseslivet ditt, kontrollere det som om du var en av hennes kroppsdeler. Les deg opp på narsissisme og hvordan heale fra det. 

Anonymkode: 3a38d...e56

Skal lese meg litt opp. Takk. Det jeg følte var at hun forsøkte ta over hele følelseslivet mitt. Og hvis jeg hadde en dårlig dag så handlet det liksom umiddelbart om henne. Enda jeg sa at jeg har også ting jeg kan bli trist og lei av på jobb, med andre folk, så tok hun det liksom alt til å handle om seg, og jeg følte jeg ikke fikk puste etter hvert. Jeg følte at hele min verden i hennes hode spant rundt henne på en måte. Det var en helt syk følelse. Det var nesten fysisk som at jeg var en planet i bane rundt hennes, og ble dratt mot henne, og når jeg løsrev meg og forsøkte å leve MITT liv, selv om jeg bodde jo sammen med henne, så ble det drama. 

AnonymBruker skrev (På 26.7.2025 den 18.56):

Dette er absolutt psykisk vold, klemmer til deg! Jeg har ikke opplevd det fra en partner, men fra familie. Kjenner veldig godt igjen den følelsen av å være komplett forvirra og usikker. Du har jo hatt en stemme i øret som har fortalt deg i flere år at alt du tenker, føler og opplever er galt. Det er helt vanlig å føle seg gal og forvirra etterpå. Håper du finner måter å bearbeide det på, å lese bøker om temaet har jeg funnet veldig nyttig, å se fagpersoner skrive godt om det jeg har opplevd, validerer opplevelsen min veldig. 

Anonymkode: 399f4...664

Takk for klem ❤️ Ja, jeg er så forvirra. Fordi måten hun oppførte seg på til slutt, fra å idyllisere meg nesten ene dagen til å slå opp på melding neste, det er jo lett å tenke at jeg måtte være et helt jævlig menneske siden hun gjorde det mot meg. Og liksom at hun skulle være så snill med meg hele tiden, da er det vanskelig å si at hun var slem eller gjorde psykisk vold mot meg. Men alt det at hun skulle lytte fordi jeg var så svak og såret etter oppveksten, det var jo egentlig ikke noe hyggelig. Det føltes ikke støttende, men så kan ho hun si "alt jeg har gjort for deg!". Men med all den "nå skal jeg lytte til deg" da følte jeg jo at jeg faen aldri fikk noe til. 

Jeg er redd fagbøkene ikke ville skrevet om det, fordi det her er så mildt, og mest min feil at jeg ble. 

AnonymBruker skrev (På 26.7.2025 den 19.51):

Klem til deg❤️

Går du fortsatt til psykolog? Jeg synes du har skrevet så bra, at du bør dele dette med en terapeut for å bearbeide det. Det vil ta tid, men jeg håper og tror at du vil komme tilbake til deg selv igjen. 

Har vært i et lignende forhold, men jeg avsluttet det etter 1 år. Det er 4 år siden jeg gjorde det slutt, og har ikke snakket med eksen siden. Måtte blokkere han overalt for å komme meg unna. Det er først det siste året jeg har klart å finne meg selv igjen.. Men nå i sommer prøvde eksen min å få tak i meg igjen gjennom et familiemedlem uten hell.

Anonymkode: 6a217...80f

Takk for klem frå deg også! Nei, jeg har sluttet. Derfor jeg skrev her så uendelig langt. Jeg ringte en krisetelefon for litt tilbake og fortalte litt med det ble bare en helt forferdelig erfaring, om at jeg måtte ta selvkritikk og det må jeg jo, men ja, jeg kom ikke akkurat noe lenger. 
Så bra eksen din ikke fikk tak i deg igjen. Jeg har blokket henne heldigvis. Glad for å høre at du har funnet deg selv igjen, selv om det tar tid. Så fortvilende, jeg er så sint på meg selv for at jeg ble så lenge, og redd for konsekvensen det skal ha for livet mitt.

TS

Anonymkode: 10f2e...c38

[AnonymBruker]

Siden jeg har fått så hyggelige og varme forståelsesfulle svar, vil jeg dele en ting til, som jeg ikke skrev om øverst. 

Det hender jeg får over meg et intenst hat. For henne. Selv om jeg vet at det mye er meg selv jeg er sint på, for at jeg blei. Så kjenner jeg vonde tanker og følelser mot henne. Der jeg unner henne vonde ting. Altså ikke at jeg gjør henne noe vondt, jeg har aldri tenkt å se henne igjen, jeg har flyttet langt vekk og håper jeg aldri mottar noe fra henne eller blir sugd inn igjen i hennes bane. Men det kommer noen dager en sånn intenst bitter hat-bølge over meg. Der jeg håper hun lider og får det vondt. Og dette skammer jeg meg inderlig over. For da tenker jeg at kanskje jeg er den som er fæl.

Men da tenker jeg at hun er et fælt menneske, at det er noe feil med henne som kunne oppføre seg sånn, at det må være noe alvorlig galt med noen som ene dagen er sånn "jeg elsker deg, jeg er alltid her for deg, du er familien min" og neste dag slår opp på melding og er forsvunnet fra felles bolig. Ikke at det er feil å slå opp, og brudd kommer ofte plutselig på en part, og jeg er GLAD for bruddet, men ja, jeg tenker det er noe psykt med henne som over lang tid var så innstendig på at jeg skulle lene meg på bare henne, og så bryter på den måten. 

Og jeg har aldri hørt noen snakke om at de har sånne hatefulle tanker om noen, så jeg er redd for at det er noe veldig feil med meg. 

TS

Anonymkode: 10f2e...c38