Å vokse fra vennskap

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem som ikke har visst hva jeg ville og vært superopptatt av å være god nok og bli likt. Og dette har jeg drevet en del selvutvikling for, fordi det er ingen god måte å leve på, en er superopptatt av validering utenfra og jeg i alle fall kjente meg tom og manglet kunnskap om meg selv. 

Helt kort har jeg etter mange års jobbing, terapi, bøker, dagbokskriving, kurs, endelig begynt å kjenne meg selv, og hva jeg vil. Og det jeg innser er at det er som at jeg ikke har valgt venner noe bevisst i det hele tatt. På en måte er det som at jeg har gått i søvne i eget liv! Fordi jeg alltid tenkte at de var bedre enn meg og at jeg ikke fortjente dem, så har jeg ikke vurdert en gang om jeg likte dem. Det er ikke at det er noe feil med dem, i det hele tatt, de er snille, spennende, aktive folk, men vi er kanskje bare ikke "kompatible". Det jeg var interessert i for 10 år siden var jeg interessert i fordi jeg forsøkte å være god nok (uten at jeg innså det da). 

Jeg har vært en del sammen med dem i sommer og jeg føler meg så malplassert, at vi egentlig ikke kjenner hverandre eller liker hverandre. Og for første gang har jeg reflektert over dette at jeg har valgt venner i en periode jeg ikke var meg selv. Har mistet/avsluttet vennskap før, men nå er det som at det gjelder alle. 

Det er to frykter, 1) å ende opp isolert og alene (som kanskje er ekstra sårbart siden jeg er no contact med familie) og 2) at dette er en misforstått reaksjon på at jeg ikke føler meg forstått for de traumene jeg har vært gjennom, som mine venner ikke kjenner seg igjen i. 

Noen som har erfart det samme og vil dele litt sine erfaringer? Jeg vet jeg ikke trenger å kutte noen ut, men jeg kjenner meg allerede veldig alene siden jeg kjenner på at "oi, noe har endret seg, siden jeg har endret meg" i relasjonene. 

Anonymkode: cefa8...8b2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt tanken. 

Selv har jeg vært inne i en lignende prosess selv. Gått gjennom noen tøffe tak og funnet ut at ikke alle mine venner er der for meg på samme måte som jeg alltid har vært der for dem.

Tidligere har jeg alltid minimalisert egne problemer og levd meg veldig inne i andres liv. Har rett og slett hatt dårlig selvtillit og ikke turt å si tydelig ifra og ta den plassen som andre har tatt i mitt liv. 

Jeg har tidligere vært mye usikker på grunn av dette, brukt mye energi på å føle meg sviktet eller oppgitt over andres prioriteringer. Men har heldigvis klart å jobbe gjennom en del greier der jeg ser at jeg har et atferdsmønster som gjør det lett å havne i slike relasjoner. Alltid vært litt for «på» når det gjelder andre, ikke helt turt å si ifra selv. 

For meg har det hjulpet veldig å omstrukturere egen tid og egne prioriteringer. Har ikke kuttet folk, men har vært veldig bevisst på hva og hvem jeg lar meg engasjere i. Hvis en venninne tar initiativ til noe og jeg har tid og energi så blir jeg med, men føler ikke lengre et press på å «måtte» takke ja på bekostning av egne prioriteringer, og hvis dette samværet bare resulterer i en 4-timers samtale om hennes problemer uten at hun spør hvordan deg går med meg, ja da dropper jeg å anstrenge meg for å følge opp neste avtale med mindre det skulle passe særdeles bra for meg. 

Ikke alltid like lett å navigere i praksis, har følt et par gang at jeg kanskje har gått i «fella» og endt opp med å kanskje strekke meg for langt, men bare det å endre tankemønstrene rundt det har gjort at jeg føler meg mye mer vel i relasjonene. Er flink til å minne meg selv på at vennskap er både tosidig og frivillig og at verken jeg eller andre er bundet til det. 

Anonymkode: ce7be...691

[AnonymBruker]

Ja, ts, vi er mange som kjenner oss igjen. Jeg tror ikke det er en misforstått reaksjon (nr 2), det er heller det at du har gitt dem for mye i alle år. Og nå når grensene dine begynner å bli sunnere, ser du tydelig hvor lite det gir deg. Derfor føler du fremmedgjøring og en følelse av å være malplassert. Ikke kutt dem ut, men prøv heller å søke mot miljøer som matcher deg slik du er nå. 

Anonymkode: b55ad...e70

[AnonymBruker]

Eg forstår ikkje heilt; kva er det egentleg du ynskjer råd om her?

Anonymkode: ab3ef...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Eg forstår ikkje heilt; kva er det egentleg du ynskjer råd om her?

Anonymkode: ab3ef...0b1

Ts sier det ganske så klart i siste avsnitt - der hun spør om andre har erfaringer med de samme følelsene som hun har og vil dele det? 

Ja ts, det kan jeg. Skjønner veldig godt hva du mener. Har selv følt det samme med noen, men i mitt tilfelle var den ene vennen en sånn "hele-livet-venn" , vi er i familie og har fulgt hverandre gjennom det meste. Men jeg følte en lang stund at vi var som fremmede. Jeg følte jeg vokste og utviklet meg på mange måter som hun ikke gjorde. Syns vi ble veldig ulike i det meste av spørsmål, og humoren var ikke lenger den samme.  Jeg ville ikke kutte henne, men holdt heller litt avstand og hadde lengere pauser mellom når vi så hverandre ( og "heldig" for meg, hun er ganske asosial og vil sjelden møtes ute, helst hjemme) 

Har hatt lignende opplevelser med andre venner og, da har jeg bare tatt en lengre pause fra det meste og så går det seg til på en måte. Og så gjorde jeg som #3 sa, jeg søkte andre miljøer jeg følte matchet meg bedre, og har nå bekjente og venner fra mange forskjellige grupperinger, og det syns jeg er veldig stas. 

Ellers, syns det er veldig spennende at du har jobba så mye med deg selv og blitt så godt kjent med deg selv ❤️

 

Anonymkode: f97a2...417

[Bokormsen]

Du er ikke kompatibel med noen av vennene dine og ikke noe kontakt med nærmeste familie. Det er nok på tide å innse hvor problemet sitter.

[AnonymBruker]

Det er ikke så unormalt å se på vennskap og relasjoner anerledes når man har jobbet en del med seg selv.

Men lurer likevel på en del ting: Hvorfor skal du føle deg forstått for de traumene du har vært igjennom? Hva er det de ikke forstår? 

Hva er det som gjør at du ikke går over ens med noen lengre? 

Hva forventer du fra venner, som disse ikke kan gi deg? 

 

Anonymkode: 36325...d48

[AnonymBruker]

Bokormsen skrev (25 minutter siden):

Du er ikke kompatibel med noen av vennene dine og ikke noe kontakt med nærmeste familie. Det er nok på tide å innse hvor problemet sitter.

Jeg skriver vel ganske tydelig at jeg har hatt problemer. Å streve etter at en vokser opp med omsorgssvikt, vold og overgrep er ikke uvanlig. Når jeg da valgte venner basert på å bli likt så er det vel ikke rart jeg fant meg mennesker jeg ikke er kompatibel med, ei heller at jeg gjennom mange år med kronisk og alvorlig sykdom ikke har så mange venner... eller hva tenker du er problemet, opplys meg! 

TS

Anonymkode: cefa8...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er en av dem som ikke har visst hva jeg ville og vært superopptatt av å være god nok og bli likt. Og dette har jeg drevet en del selvutvikling for, fordi det er ingen god måte å leve på, en er superopptatt av validering utenfra og jeg i alle fall kjente meg tom og manglet kunnskap om meg selv. 

Helt kort har jeg etter mange års jobbing, terapi, bøker, dagbokskriving, kurs, endelig begynt å kjenne meg selv, og hva jeg vil. Og det jeg innser er at det er som at jeg ikke har valgt venner noe bevisst i det hele tatt. På en måte er det som at jeg har gått i søvne i eget liv! Fordi jeg alltid tenkte at de var bedre enn meg og at jeg ikke fortjente dem, så har jeg ikke vurdert en gang om jeg likte dem. Det er ikke at det er noe feil med dem, i det hele tatt, de er snille, spennende, aktive folk, men vi er kanskje bare ikke "kompatible". Det jeg var interessert i for 10 år siden var jeg interessert i fordi jeg forsøkte å være god nok (uten at jeg innså det da). 

Jeg har vært en del sammen med dem i sommer og jeg føler meg så malplassert, at vi egentlig ikke kjenner hverandre eller liker hverandre. Og for første gang har jeg reflektert over dette at jeg har valgt venner i en periode jeg ikke var meg selv. Har mistet/avsluttet vennskap før, men nå er det som at det gjelder alle. 

Det er to frykter, 1) å ende opp isolert og alene (som kanskje er ekstra sårbart siden jeg er no contact med familie) og 2) at dette er en misforstått reaksjon på at jeg ikke føler meg forstått for de traumene jeg har vært gjennom, som mine venner ikke kjenner seg igjen i. 

Noen som har erfart det samme og vil dele litt sine erfaringer? Jeg vet jeg ikke trenger å kutte noen ut, men jeg kjenner meg allerede veldig alene siden jeg kjenner på at "oi, noe har endret seg, siden jeg har endret meg" i relasjonene. 

Anonymkode: cefa8...8b2

Føler med deg ❤️ 

Dersom vennskapene ikke er direkte skadelige, kan du prøve å se vennene i et annet lys?

Dvs kanskje du kan holde deg mer overfladisk til dem en periode? Senke forventningene til hva vennskapet kan gi deg?

Du ser deg selv annerledes etter disse årene med selvransakelse. Kanskje vil du se andre, gode egenskaper i de eksisterende vennene dine?

Det kan hende noen vennskap vokser på å få litt tid og pusterom😊

Anonymkode: e1346...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke så unormalt å se på vennskap og relasjoner anerledes når man har jobbet en del med seg selv.

Men lurer likevel på en del ting: Hvorfor skal du føle deg forstått for de traumene du har vært igjennom? Hva er det de ikke forstår? 

Hva er det som gjør at du ikke går over ens med noen lengre? 

Hva forventer du fra venner, som disse ikke kan gi deg? 

 

Anonymkode: 36325...d48

Veldig gode spørsmål! Jeg vet ikke helt svaret på spørsmålene dine, men jeg vil forsøke.

Det jeg frykter er at det handler om at jeg føler meg misforstått heller enn at vi faktisk ikke er kompatible. Hvorfor jeg skal bli forstått, fordi det er vanskelig og slitsomt å være rundt mennesker som en merker ikke forstår en. Det er nesten litt som en slags skade av å leve et tungt liv at jeg ønsker meg en annen måte å relatere til andre. Men jeg tror mange er sånn uten å være så traumatisert altså. Jeg legger ikke så mye i det, men føler en viss avstand når venner som vet jeg har mye traumer snakker om hvor traumatisert de er fordi pizzadeigen veltet på bordet, som hvis jeg nevner noe om de foreldrene jeg har no contact med sier at "alle har vanskelige forhold til foreldrene sine". Da føler jeg meg litt som en alien. Og jeg er redd det er mye dette det handler om, at jeg er mer såret for dette enn jeg tror, mer enn inkompabilitet.

Det er ikke at jeg ikke går overens, at det blir uenigheter og krangling. Det er fint til og med. Det er mer at ja, jeg føler meg annerledes. At ting ikke er like givende. At jeg er uinteressert i temaene vi snakker om. At det en form for konkurranse om hvem sin tur det er til å snakke, heller enn å vise interesse for hverandre.

Det jeg forventer fra vennskap som jeg opplever at jeg ikke får ... er vel en slags genuin interesse. Nysgjerrighet. Ro i vennskapene. Ja, jeg føler ting er som en slags "konkurranse" ofte. Og så er det helt generelt på interessenivå at ting jeg før interesserte meg mye for ting som jeg nå innser jeg egentlig ikke bryr meg om. 

TS

Anonymkode: cefa8...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg skjønner godt tanken. 

Selv har jeg vært inne i en lignende prosess selv. Gått gjennom noen tøffe tak og funnet ut at ikke alle mine venner er der for meg på samme måte som jeg alltid har vært der for dem.

Tidligere har jeg alltid minimalisert egne problemer og levd meg veldig inne i andres liv. Har rett og slett hatt dårlig selvtillit og ikke turt å si tydelig ifra og ta den plassen som andre har tatt i mitt liv. 

Jeg har tidligere vært mye usikker på grunn av dette, brukt mye energi på å føle meg sviktet eller oppgitt over andres prioriteringer. Men har heldigvis klart å jobbe gjennom en del greier der jeg ser at jeg har et atferdsmønster som gjør det lett å havne i slike relasjoner. Alltid vært litt for «på» når det gjelder andre, ikke helt turt å si ifra selv. 

For meg har det hjulpet veldig å omstrukturere egen tid og egne prioriteringer. Har ikke kuttet folk, men har vært veldig bevisst på hva og hvem jeg lar meg engasjere i. Hvis en venninne tar initiativ til noe og jeg har tid og energi så blir jeg med, men føler ikke lengre et press på å «måtte» takke ja på bekostning av egne prioriteringer, og hvis dette samværet bare resulterer i en 4-timers samtale om hennes problemer uten at hun spør hvordan deg går med meg, ja da dropper jeg å anstrenge meg for å følge opp neste avtale med mindre det skulle passe særdeles bra for meg. 

Ikke alltid like lett å navigere i praksis, har følt et par gang at jeg kanskje har gått i «fella» og endt opp med å kanskje strekke meg for langt, men bare det å endre tankemønstrene rundt det har gjort at jeg føler meg mye mer vel i relasjonene. Er flink til å minne meg selv på at vennskap er både tosidig og frivillig og at verken jeg eller andre er bundet til det. 

Anonymkode: ce7be...691

Det der høres veldig tøft ut! Å oppleve seg så bortvalgt. Den runden har jeg hatt tidligere, der det var vennskap og relasjoner som rett og slett var skadelige. Dette hos meg nå er ikke helt sånn, det er fine folk som jeg bare ikke føler jeg passer med. 

Men jeg kjenner meg så igjen i den følelsen av å hele tiden føle meg nedprioritert. Tror det er en rest av oppveksten. Den følelsen. Hvordan er dette for deg nå? 

Blir så imponert når jeg leser sånn her. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, ts, vi er mange som kjenner oss igjen. Jeg tror ikke det er en misforstått reaksjon (nr 2), det er heller det at du har gitt dem for mye i alle år. Og nå når grensene dine begynner å bli sunnere, ser du tydelig hvor lite det gir deg. Derfor føler du fremmedgjøring og en følelse av å være malplassert. Ikke kutt dem ut, men prøv heller å søke mot miljøer som matcher deg slik du er nå. 

Anonymkode: b55ad...e70

Ja, ikke at det har vært de som har tatt noe. Men inni meg har jeg tenkt mye at jeg må være slik og sånn, og når jeg ga slipp på det så er det som at ting ble tydelig for meg. Jeg skal forsøke det. ❤️

TS

Anonymkode: cefa8...8b2

[AnonymBruker]

Ja. Selvopplevd. Jeg har innsett at har levd som people pleaser hele livet. Har aldri tenkt på hva jeg selv vil, kun hva andre vil at jeg skal ville... Som om det er en programmering å lure på og finne ut hva andre vil at jeg skal gjøre, og så gjøre kun det. 

Innså at en av mine nærmeste venninner hadde ganske mange trekk fra narsissisme. Så jeg var en god venninne for henne.. 

Jeg ble obs på det fordi ble obs på at jeg aldri kunne si noe positivt fra mitt liv til henne. Og når det skjedde meg noe kjipt så tenkte jeg at dette vil Lene like å høre. Så jeg nesten gledet meg til å fortelle henne om det kjipe som hadde skjedd fordi jeg viste det ville glede henne. 

Anonymkode: 780bc...24f

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har vokst litt fra enkelte av de som har fått barn. Dvs den delen av dem som ikke klarer tenke på eller snakke om annet enn barn, ispedd når jeg skal forstå at jeg også vil ha barn (tross alle skrekkhistoriene de forteller). 

Anonymkode: 9350a...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Veldig gode spørsmål! Jeg vet ikke helt svaret på spørsmålene dine, men jeg vil forsøke.

Det jeg frykter er at det handler om at jeg føler meg misforstått heller enn at vi faktisk ikke er kompatible. Hvorfor jeg skal bli forstått, fordi det er vanskelig og slitsomt å være rundt mennesker som en merker ikke forstår en. Det er nesten litt som en slags skade av å leve et tungt liv at jeg ønsker meg en annen måte å relatere til andre. Men jeg tror mange er sånn uten å være så traumatisert altså. Jeg legger ikke så mye i det, men føler en viss avstand når venner som vet jeg har mye traumer snakker om hvor traumatisert de er fordi pizzadeigen veltet på bordet, som hvis jeg nevner noe om de foreldrene jeg har no contact med sier at "alle har vanskelige forhold til foreldrene sine". Da føler jeg meg litt som en alien. Og jeg er redd det er mye dette det handler om, at jeg er mer såret for dette enn jeg tror, mer enn inkompabilitet.

Det er ikke at jeg ikke går overens, at det blir uenigheter og krangling. Det er fint til og med. Det er mer at ja, jeg føler meg annerledes. At ting ikke er like givende. At jeg er uinteressert i temaene vi snakker om. At det en form for konkurranse om hvem sin tur det er til å snakke, heller enn å vise interesse for hverandre.

Det jeg forventer fra vennskap som jeg opplever at jeg ikke får ... er vel en slags genuin interesse. Nysgjerrighet. Ro i vennskapene. Ja, jeg føler ting er som en slags "konkurranse" ofte. Og så er det helt generelt på interessenivå at ting jeg før interesserte meg mye for ting som jeg nå innser jeg egentlig ikke bryr meg om. 

TS

Anonymkode: cefa8...8b2

Takk for gode svar 🥰

Jeg har også en traumatisk oppvekst, med cptsd som resultat. Og kjenner meg mye igjen. Jeg er hele tiden på vakt. Hele tiden beskytter meg selv. Desverre en del av cptsd. Inkl grensesetting. 

Men etter jeg har bearbeidet dette med profesjonelle i årevis så har jeg også lært en annen aksept for andre mennesker, selv om det til tider er tøft. Noen ganger har jeg bare lyst å avslutte alle relasjoner 😩

Jeg reagerer også på når folk kaller ting traume, når det er langt unna en traume (altså, de som vet hva jeg har gått igjennom). Det føles litt som å bli tråkket på. Så kjenner godt igjen den følelsen. Jeg prøver å tenke at de ikke vet bedre eller forstår. 

Heldigvis Ts, så bestemmer du selv hvordan mennesker du ønsker i livet ❤️ Nå er det liksom din tur til å blomstre, og Omgi deg med mennesker som bidrar til denne blomstringen. 

 

Anonymkode: 36325...d48