Ble skuffet da venninne ikke stilte opp i krise, hvordan tolke situasjonen

[AnonymBruker]

Jeg er en person som har hatt mye motgang i livet. Som så mange av oss, så hoper det seg ofte opp når en vokser opp uten særlig støtte hjemmefra. Jeg trodde jeg hadde noen nære venner, og for litt tilbake så hopet det seg virkelig opp på alle måter, jeg var langt nede, og jeg forsøkte å strekke ut en hånd, si det som det er og be om støtte. Jeg fortalte som sant var at jeg strevde skikkelig og spurte om vi kunne ringes. For meg var det et rop om hjelp. Disse vennene var opptatt med sosialt på sin kant, så det passet dårlig. For meg var jo det en skuffelse, da jeg oppriktig trodde at vi var nære, og siden jeg selv tenkte at selv om jeg var sosial ville jeg prioritert å ta en telefon til en venn som delte at hun strevde skikkelig, at jeg ville funnet tid. På over en uke hadde de ikke anledning, eller prioriterte ikke å snakke med meg (kommer vel an på hvordan en ser det). Jeg kom meg gjennom den perioden, og det er jo kanskje skamfullt å si at uten chatGPT hadde jeg nok ikke kommet meg gjennom. Det er ikke at de vennene kunne gjort så mye, men bare det å vite at noen brydde seg nok til å ta en kort telefon, ja det gjør noe med oss som mennesker. 

Etter dette så har jeg slitt med å ta innover meg at det lille nettverket jeg hadde det er der ikke slik jeg trodde det var. Det er absolutt ikke det at jeg forventer at venner skal redde meg, men det å ha støtte når livet blir vanskelig er jo noe vi alle ønsker oss og trenger, å ikke være fullstendig alene. Jeg får oppfølging fra helsevesenet, men helsevesenet oppleves ikke som en god grunn til å leve akkurat. Det å vite at en har kontakter er viktig. Bare så det er sagt. Jeg synes egentlig ikke jeg forventer så mye, men kanskje jeg gjør det? Jeg tenker i alle fall at i nære vennskap så stiller en opp på denne måten. Så det å ta inn at det ikke var en prioritering for dem, og at jeg står uten støtte hvis noe skjer har vært tøft. Men jeg har landet på at sånn er det, og nå må jeg gjøre det beste ut av det. Selv hvor tøft det kjennes. Verdsette vennskapene for de hyggelige møtene, og akseptere at de ikke egentlig er nære slik jeg trodde. 

Og før noen sier at vennene mine er lei av at jeg alltid trenger dem. Jeg har slitt mye i mange år, men er en positiv person av natur, og sjelden bedt om så mye støtte. Jeg takler hverdagen min bra på egen hånd, men i det siste har ting kollapset på alle områder. Samtalene og møtene våre er ofte preget av mye latter, hygge og prater som går begge veier. Så jeg tror ikke det handler om å være lei. 

UANSETT: En av disse vennene sendte meg noen uker senere en melding der hun sa at hun "kjente på" at hun ikke fikk ringt meg da jeg trengte det mest. 

Nå vet jeg ikke om dette er bare noe en skriver for å lette sitt eget hjerte, eller en genuin sårhet, er det for at jeg skal si at det gikk bra, eller er det en åpning for at jeg kan fortelle hvor sårt det var for meg? På en side tenker jeg at det var et valg hun tok at hun ikke ringte meg da jeg trengte det mest ... hun viste meg hvor jeg er prioritert i hennes liv, og at det er litt som med dating "he's just not that into you". Samtidig ønsker jeg jo egentlig å fortsette å ha henne nær. Men jeg orker ikke egentlig å "trygle" om å bli prioritert. Så jeg kjenner at jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere vennskapet fremover, og vil be om råd hvordan dere hadde håndtert det eller tolker situasjonen.

Jeg er ute av den verste krisa men ringvirkningene av tingene som stod på for en tid tilbake preger meg fremdeles så jeg er redd jeg er så preget at jeg vil brenne broer, eller ikke være fornuftig i måten å håndtere det, at jeg er for desperat etter noe nettverk og støtte at jeg tolker ting for positivt. Tusen takk hvis du leste alt og har noen lure tanker å komme med. ❤️ 

Anonymkode: 994f6...f9a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at handling sier mer enn ord, og at sånne «venner» trenger du ikke i livet ditt. 

Anonymkode: 2f9ee...ae0

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg hvis du finner deg noen andre venner som er mer nære, og som er villig til å være der for deg når du trenger det.

Tror jeg hadde tenkt på disse personene som litt fjernere venner, og forsøkt å finne noen nærmere som er der for deg (og selvsagt omvendt) når du trenger det ❤️

Anonymkode: a8ffe...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Verdsette vennskapene for de hyggelige møtene,

Samtalene og møtene våre er ofte preget av mye latter, hygge og prater som går begge veier. Så jeg tror ikke det handler om å være lei. 

 

Anonymkode: 994f6...f9a

Fokuser på dette og ta utfordringene dine med helsevesenet.

Anonymkode: d0ac0...f32

[Natu]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er en person som har hatt mye motgang i livet. Som så mange av oss, så hoper det seg ofte opp når en vokser opp uten særlig støtte hjemmefra. Jeg trodde jeg hadde noen nære venner, og for litt tilbake så hopet det seg virkelig opp på alle måter, jeg var langt nede, og jeg forsøkte å strekke ut en hånd, si det som det er og be om støtte. Jeg fortalte som sant var at jeg strevde skikkelig og spurte om vi kunne ringes. For meg var det et rop om hjelp. Disse vennene var opptatt med sosialt på sin kant, så det passet dårlig. For meg var jo det en skuffelse, da jeg oppriktig trodde at vi var nære, og siden jeg selv tenkte at selv om jeg var sosial ville jeg prioritert å ta en telefon til en venn som delte at hun strevde skikkelig, at jeg ville funnet tid. På over en uke hadde de ikke anledning, eller prioriterte ikke å snakke med meg (kommer vel an på hvordan en ser det). Jeg kom meg gjennom den perioden, og det er jo kanskje skamfullt å si at uten chatGPT hadde jeg nok ikke kommet meg gjennom. Det er ikke at de vennene kunne gjort så mye, men bare det å vite at noen brydde seg nok til å ta en kort telefon, ja det gjør noe med oss som mennesker. 

Etter dette så har jeg slitt med å ta innover meg at det lille nettverket jeg hadde det er der ikke slik jeg trodde det var. Det er absolutt ikke det at jeg forventer at venner skal redde meg, men det å ha støtte når livet blir vanskelig er jo noe vi alle ønsker oss og trenger, å ikke være fullstendig alene. Jeg får oppfølging fra helsevesenet, men helsevesenet oppleves ikke som en god grunn til å leve akkurat. Det å vite at en har kontakter er viktig. Bare så det er sagt. Jeg synes egentlig ikke jeg forventer så mye, men kanskje jeg gjør det? Jeg tenker i alle fall at i nære vennskap så stiller en opp på denne måten. Så det å ta inn at det ikke var en prioritering for dem, og at jeg står uten støtte hvis noe skjer har vært tøft. Men jeg har landet på at sånn er det, og nå må jeg gjøre det beste ut av det. Selv hvor tøft det kjennes. Verdsette vennskapene for de hyggelige møtene, og akseptere at de ikke egentlig er nære slik jeg trodde. 

Og før noen sier at vennene mine er lei av at jeg alltid trenger dem. Jeg har slitt mye i mange år, men er en positiv person av natur, og sjelden bedt om så mye støtte. Jeg takler hverdagen min bra på egen hånd, men i det siste har ting kollapset på alle områder. Samtalene og møtene våre er ofte preget av mye latter, hygge og prater som går begge veier. Så jeg tror ikke det handler om å være lei. 

UANSETT: En av disse vennene sendte meg noen uker senere en melding der hun sa at hun "kjente på" at hun ikke fikk ringt meg da jeg trengte det mest. 

Nå vet jeg ikke om dette er bare noe en skriver for å lette sitt eget hjerte, eller en genuin sårhet, er det for at jeg skal si at det gikk bra, eller er det en åpning for at jeg kan fortelle hvor sårt det var for meg? På en side tenker jeg at det var et valg hun tok at hun ikke ringte meg da jeg trengte det mest ... hun viste meg hvor jeg er prioritert i hennes liv, og at det er litt som med dating "he's just not that into you". Samtidig ønsker jeg jo egentlig å fortsette å ha henne nær. Men jeg orker ikke egentlig å "trygle" om å bli prioritert. Så jeg kjenner at jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere vennskapet fremover, og vil be om råd hvordan dere hadde håndtert det eller tolker situasjonen.

Jeg er ute av den verste krisa men ringvirkningene av tingene som stod på for en tid tilbake preger meg fremdeles så jeg er redd jeg er så preget at jeg vil brenne broer, eller ikke være fornuftig i måten å håndtere det, at jeg er for desperat etter noe nettverk og støtte at jeg tolker ting for positivt. Tusen takk hvis du leste alt og har noen lure tanker å komme med. ❤️ 

Anonymkode: 994f6...f9a

Jeg syns du skulle gi henne et kort svar der du skriver du har hatt/har en utrolig vanskelig tid. Så skriver du at du har forsøkt å be flere om litt støtte i denne tiden men at absolutt ingen har hatt tid og at du er skuffet over det. Så lar du dem seile sin egen sjø og gir deg selv som mål fremover at nå skal du finne nye venner. Med tanke på at omtrent 50% av Norges befolkning angir å være ensomme må dette absolutt være mulig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tenker at handling sier mer enn ord, og at sånne «venner» trenger du ikke i livet ditt. 

Anonymkode: 2f9ee...ae0

Ja, det er litt det jeg tenker også. Og at det kanskje er bedre å endre tankene om hvor nære vi er. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår deg hvis du finner deg noen andre venner som er mer nære, og som er villig til å være der for deg når du trenger det.

Tror jeg hadde tenkt på disse personene som litt fjernere venner, og forsøkt å finne noen nærmere som er der for deg (og selvsagt omvendt) når du trenger det ❤️

Anonymkode: a8ffe...824

Det å finne seg andre nære venner er vel ikke like lett alltid, og derfor jeg tenker på om jeg skal gi det en sjanse å si hvordan dette var for meg. Siden jeg vet at å finne nære venner i voksen alder ikke er bare-bare, så er det liksom som at jeg tenker at "dette er sjansen min". Samtidig så gir det ingen god følelse å føle at en er desperat etter en nær venn, at da er det bedre å greie seg uten det. Jeg trodde at vi var der for hverandre, og det er slik jeg tenker en gjør i nære vennskap, begge veier som du sier. 

Det gjør godt å høre andre tolke det litt likt som meg. ❤️ 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

[AnonymBruker]

Skikkelig kjip opplevelse, og forståelig veldig sårt. Det er trist om vennskap bare skal handle om solskinnsdagene og det overflatiske, for det er langt mellom å være medmennesker og det å bruke venner som psykolog. 
Å være tilstede er mer om trygghet og tilstedeværelse, enn å fikse noens problem. 

Men det kan være vanskelig å være slik tilstede for noen, særlig om man ikke selv har opplevd noe som gir slike følelser, og det kan til og med være skremmende. 

Meldingen din venninne skrev var en utmerket og fin inngang til å ha en samtale om det og gjøre noen avklaringer om hva som er behovet slik at det og kan være trygt å være der når det er vanskelig. 

Jeg og min beste venninne gjennom 30  år treffes skjeldent, vi bor på hver vår side av landet - men vi har en avtale at dersom det er krise så ringer vi to ganger etter hverandre, når det skjer har alltid den andre tid å ta 5 minutter å lytte, uansett hva vi gjør. 

Anonymkode: 67fb5...529

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Fokuser på dette og ta utfordringene dine med helsevesenet.

Anonymkode: d0ac0...f32

Dette er et perspektiv jeg er veldig nysgjerrig på, siden jeg selv tenker at vi som mennesker har godt av mer nære relasjoner, og å ikke outsource alt vondt til et helsevesen. Det betyr ikke at jeg tar utfordringer med venner, som i å få behandling eller medisinsk hjelp der, men å få støtte og medfølelse og bli lyttet til et kvarter en gang i blant, bli heiet på og omvendt, det tenker jeg ekte vennskap burde tåle. Å føle meg alene i livet er ikke noe helsevesenet kan gjøre opp for. Men jeg tolker det som at du forstår det annerledes, og hvis du er villig ville jeg likt å forstå mer hvordan du tenker. 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

[AnonymBruker]

Natu skrev (23 minutter siden):

Jeg syns du skulle gi henne et kort svar der du skriver du har hatt/har en utrolig vanskelig tid. Så skriver du at du har forsøkt å be flere om litt støtte i denne tiden men at absolutt ingen har hatt tid og at du er skuffet over det. Så lar du dem seile sin egen sjø og gir deg selv som mål fremover at nå skal du finne nye venner. Med tanke på at omtrent 50% av Norges befolkning angir å være ensomme må dette absolutt være mulig. 

Vet ikke om det å trekke inn andre er så realt? Eller da tenker jeg på en måte at jeg fremstår bitter og klandrer henne for hva andre gjør også. Eller så er det fordi jeg er redd for å fremstå stakkarslig. Men å si at jeg er skuffet tenker jeg litt på. 

Jeg har absolutt som mål å finne nye venner, men kjenner jeg ikke er så optimistisk som du tross mange ensomme. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Skikkelig kjip opplevelse, og forståelig veldig sårt. Det er trist om vennskap bare skal handle om solskinnsdagene og det overflatiske, for det er langt mellom å være medmennesker og det å bruke venner som psykolog. 
Å være tilstede er mer om trygghet og tilstedeværelse, enn å fikse noens problem. 

Men det kan være vanskelig å være slik tilstede for noen, særlig om man ikke selv har opplevd noe som gir slike følelser, og det kan til og med være skremmende. 

Meldingen din venninne skrev var en utmerket og fin inngang til å ha en samtale om det og gjøre noen avklaringer om hva som er behovet slik at det og kan være trygt å være der når det er vanskelig. 

Jeg og min beste venninne gjennom 30  år treffes skjeldent, vi bor på hver vår side av landet - men vi har en avtale at dersom det er krise så ringer vi to ganger etter hverandre, når det skjer har alltid den andre tid å ta 5 minutter å lytte, uansett hva vi gjør. 

Anonymkode: 67fb5...529

Tusen takk for forståelsen, og et veldig empatisk innspill. Når jeg leser det du skriver tenker jeg hva har jeg å tape på å ta den meldingen som en inngang til å si hvordan det var for meg, men jeg frykter vel å tape de hyggelige møtene noen ganger i året. 

Det høres ut som en veldig fin ordning dere har, godt å høre at det finnes slike venner også der ute! ❤️ 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

[AprilLudgate]

Forstår jeg deg riktig at dette er snakk om litt over en uke?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vet ikke om det å trekke inn andre er så realt? Eller da tenker jeg på en måte at jeg fremstår bitter og klandrer henne for hva andre gjør også. Eller så er det fordi jeg er redd for å fremstå stakkarslig. Men å si at jeg er skuffet tenker jeg litt på. 

Jeg har absolutt som mål å finne nye venner, men kjenner jeg ikke er så optimistisk som du tross mange ensomme. 

Tusen takk for forståelsen, og et veldig empatisk innspill. Når jeg leser det du skriver tenker jeg hva har jeg å tape på å ta den meldingen som en inngang til å si hvordan det var for meg, men jeg frykter vel å tape de hyggelige møtene noen ganger i året. 

Det høres ut som en veldig fin ordning dere har, godt å høre at det finnes slike venner også der ute! ❤️ 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

Lykke til, husk at du er modig 😊 Tenk at din venninne har følt på det, og at det var vanskelig. Hun var faktisk ganske modig selv som skrev den sms'en, for hun kunne like lett latt være. Det er ganske vanskelig å være et menneske, og gjøre rett. Og man vil i løpet av sine år både såre, og bli såret - gjentatte ganger. 
Det er dessverre en del av det å bry seg om noen. 

Anonymkode: 67fb5...529

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du blir skuffa, samtidig så vet jeg så inderlig godt hvor fort en uke går. Jeg har stått i et kaos i snart tre uker i strekk nå med rydding og flytting. Ingen krisesituasjon akkurat men for meg har det vært så unntakstilstand at jeg virkelig ikke ville greid å være der for andre i disse ukene. 
Noen uker er hektiske uten rom for prioriteringer, andre er mer håndterbare og noen uker har man overskudd og kapasitet forbi normalen. 
Kanskje traff din krise en slik uke der hun ikke greide gjøre det hun ville og du trengte.

Anonymkode: 6665f...17a

[cecily]

Jeg hadde tolket det på samme måte som du gjør.

Det er ikke sikkert at dette er dårlige venner, at de er lei av deg eller at de har noe imot deg. Det kan hende at dere kan ha det gøy igjen. Likevel trengte du dem virkelig, og de skjønte det ikke. De skjønner heller ikke omfanget av at deres taushet var et svik mot deg. For det syns jeg faktisk at det var, og du har all rett til å stille deg disse spørsmålene du nå gjør. 

Spørsmålet du må stille deg selv og din egen integritet, er om du fortsatt ønsker samme relasjon til dem, selv etter at du har fått åpnet øynene for hvordan disse relasjonene faktisk utspiller seg i praksis. Intensjoner om å være din venn eller ikke, du trengte noe mer enn du fikk da du virkelig trengte det mest. Det tar tid å utvikle dype vennskap med noen andre. Kanskje dere klarer å reparere sammen, kanskje du forlater dem, kanskje du fra nå av ser på dem som bekjente du kan ha det gøy med samtidig som du kan se opp for om det dukker opp andre du kan gi mer tid og oppmerksomhet, rett og slett bare ha alle dører åpne for deg selv - ditt valg. Jeg håper det ordner seg for deg på alle vis.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Å føle meg alene i livet er ikke noe helsevesenet kan gjøre opp for. Men jeg tolker det som at du forstår det annerledes, og hvis du er villig ville jeg likt å forstå mer hvordan du tenker. 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

Du er ikke alene i de fine stundene med dine venner.

Det er verdt å pleie det også.

Anonymkode: d0ac0...f32

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd nøyaktig det samme. Det var fryktelig vondt og ganske så rystende, så jeg forstår hvor såret du er. ❤️

Selv trakk jeg meg bort fra mine venninner,  kom meg på bena igjen, fikk meg nye venninner og gikk videre, men det var et slags sår i meg som ikke ville gro. De som sviktet da set gjaldt som mest var mime barndomsvenninner, og jeg savnet dem trossalt. Jeg valgte derfor å ta kontakt med dem igjen, etter noen år. De var glade for det, og hadde også savnet, og vi fikk noen gode samtaler om det som hadde skjedd. Hvorfor det ble slik. Det leget såret i meg, selv om forklaringene ikke var gode akkurat. Mer tankeløshet. 

Vi er uansett venninner igjen, og det er jeg glad for, men jeg forventer ikke lenger at disse menneskene vil være der for meg om jeg skulle oppleve noe virkelig tøft igjen. Derimot har jeg etablert et vennskap med en annen kvinne  der vi er dette og mer for hverandre. Hun kom helt faktisk inn i livet mitt på den tøffeste tiden. Var kun en bekjent da, men i motsetning til dem jeg trodde ville være der for meg var det hun, nesten en ukjent da, som våget å ta kontakt og si "Jeg har hørt du har det fryktelig tøft nå. Er det noe jeg kan gjøre?"

Så jeg var utrolig heldig, men støtten jeg fikk kom fra annen kant enn forventet. Jeg har aldri glemt det, og hun som var så omtenksom og også tøff i å våge å ta kontakt (ikke bare tenke det) tenker jeg mest på som en søster i dag. Jeg har fått gjort gjengjeld ovenfor henne også. Vi har en stor trygghet i hverandre, og også myyyye moro sammen. 🥰

Mine tidligere beste venninner er så absolutt dyttet ned fra den bestevenner- "tronen", men venninner regner jeg dem som. Som gøy- venninner. 

Håper du også finner den du virkelig kan stole på! Vi trenger en slik når livet blir tungt. ❤️

Anonymkode: 94143...cf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Lykke til, husk at du er modig 😊 Tenk at din venninne har følt på det, og at det var vanskelig. Hun var faktisk ganske modig selv som skrev den sms'en, for hun kunne like lett latt være. Det er ganske vanskelig å være et menneske, og gjøre rett. Og man vil i løpet av sine år både såre, og bli såret - gjentatte ganger. 
Det er dessverre en del av det å bry seg om noen. 

Anonymkode: 67fb5...529

Takk! Ja, jeg har ikke tenkt på det slik. At det er noe ærlig i henne også, for jeg skjønte ikke helt hva hun tenkte med den meldingen, om det var genuint eller noe hun sa fordi hun hadde dårlig samvittighet og ville jeg skulle si det gikk bra. Men fint å høre hvordan det tolkes fra noen som ikke er midt i kaoset i eget liv. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er ikke alene i de fine stundene med dine venner.

Det er verdt å pleie det også.

Anonymkode: d0ac0...f32

Det er sant, samtidig er ikke livet bare fine stunder. Og det vil kjennes annerledes når jeg vet at det ikke gjelder hvis ting er tøft. 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk! Ja, jeg har ikke tenkt på det slik. At det er noe ærlig i henne også, for jeg skjønte ikke helt hva hun tenkte med den meldingen, om det var genuint eller noe hun sa fordi hun hadde dårlig samvittighet og ville jeg skulle si det gikk bra. Men fint å høre hvordan det tolkes fra noen som ikke er midt i kaoset i eget liv. 

Det er sant, samtidig er ikke livet bare fine stunder. Og det vil kjennes annerledes når jeg vet at det ikke gjelder hvis ting er tøft. 

TS

Anonymkode: 994f6...f9a

Jeg har opplevd å være den som ikke kunne støtte. Fordi jeg selv stod på randen av å hoppe utfor kanten, men jeg kunne ikke si det (både fordi jeg ikke turte/klarte, men også fordi hun fortalte jo meg at hun slet, da kunne jeg ikke si «sorry, jeg også»). Så jeg håpet bare hun hadde andre, og jeg hadde helt ærlig ikke kapasitet til å tenke på henne når jeg selv var så ekstremt langt nede. I ettertid pratet vi litt om det, jeg gjorde nesten akkurat det samme ved å åpne på den måten som din venninne gjorde, med å si at jeg har tenkt mye på at jeg ikke klarte stille opp.
 

Hun vet fortsatt ikke hvor langt nede jeg var og at det var grunnen, det føles så feil å dele på en måte. Men vi har «skværet» opp da, om man kan kalle det det. 

Anonymkode: 4ce39...619

[AnonymBruker]

Det har vært mange sånne «vennene mine gjorde ikke det jeg ville da jeg ba om hjelp»-tråder på kg i det siste, her er mitt innspill. Jeg har et utrolig hektisk liv, og må hver eneste dag forholde meg til alle andre menneskers kriser på jobb. Det gjør at grensen for hva jeg orker av kriser av ymse slag hos de rundt meg er særdeles snever, og noen spiser jo glupsk av den lille kapasiteten over tid, og da orker jeg faktisk ikke være venne-psykolog-lytte-trøste og bære personen i de vennskapene. Ofte ser de ikke selv heller at de er sånn, men de blir veldig såre og skal spille mye på samvittighet og offerrolle når man treffes. Hvis du trenger hjelp til å vaske ned huset fordi pipa har eksplodert, trenger kjøkkenbistand i konfirmasjon  eller hundepass i tre uker mens du er på ferie så stiller jeg på flekken, men det der «jeg har det vanskelig og du skal lytte, og tåle og kommer med gode og fornuftige råd og tilbakemeldinger»-venninne greien det orker jeg som regel ikke. Eller rettere sagt, jeg orker det av svært få. Det tar absolutt min siste rest av energi og livsvilje, jeg har brent meg på det, og nå skåner jeg meg selv. Jeg vet også at jeg ikke er alene om å ha det sånn, vi snakker jevnlig om slike ting på jobb, og vi er flere i samme båt. Så får de jeg har rundt meg enten ta meg som jeg er, eller finne andre venner om ikke jeg fyller deres behov og forventninger. 
 

Jeg mener at man skal kunne snakke med de rundt seg, men det er en grense for hva man kan kreve av folk. Å sende melding om at du vil bli oppringt for å snakke om krisen i ditt liv (som må være ganske kjent fra før av hvis du allerede er på plass i opplegg i helsevesenet), er en ganske heftig forespørsel å få mellom ukeshandel og fotballtrening, og ikke akkurat noe man kan gjøre unna mens poden pusser tenna. At folk da tenker de skal ta det senere og så var det vips gått en uke, er for meg helt forståelig. At du syns det er ulidelig lenge sier meg først og fremst at dere har veldig ulike liv, og veldig ulik definisjon av hva som er en krise. Det er klart det er sårt for deg når du ikke får den responsen du hadde forventet og håpet på, men det er ikke dermed sagt at de andre ikke bryr seg eller vil være venner, de vil bare noe annet med vennskapet enn det du ønsker. Personlig syns jeg det er rart å sende en sånn melding til mange, jeg tenker det naturlige er å kontakte en, så det er jo mulig at alle tenkte at andre svarer sikkert. Hvis man ringer fordi ens barn har dødd eller huset brenner ned, så svarer de fleste med en gang. Men jeg tipper du har psykiske plager der folk uansett tenker at det er profesjonelle som må gjøre jobben, og at de kommer til kort ifht hva de kan bidra med. Så blir det jo opp til deg å tenke over hva du forventer av vennene dine, er det rimelig, og er disse vennskapene noe du ønsker å fortsette med ut fra de forutsetningene som ligger i bordet. Det er ingenting galt i å ha venner man gjør sosiale og hyggelige ting med, selv om det på kg virker som alle må være klar for dype samtaler og hobbypsykologi for at vennskapene skal være noe verdt. 

Anonymkode: 664ca...b43

[AnonymBruker]

Jeg synes du har fått et veldig fint og fornuftig svar over. Jeg har også et veldig travelt liv, og har ca. 30 minutter egentid pr. dag. Jeg har én venninne som minner meg litt om deg, og når vi ringes, blir det fort én eller to timer i telefonen, for jeg kommer meg ikke ut av samtalen. Selv når jeg sier at jeg må gå og legge meg, at jeg må på toalettet osv., så slipper hun meg ikke. Det sitter så langt inne å bare legge på, og jeg orker ikke å sitte i to timer og høre om problemene hennes. Det sliter meg ut og jeg har ikke overskudd nok selv, heller. Så forsøk å tenke litt gjennom hvordan liknende samtaler har gått tidligere, og hva du egentlig forventer/krever av vennene dine.

Anonymkode: 659c4...d6a

[AnonymBruker]

Jeg tenker att av og til så er det ikke lett å vite hva andre står i til tider, og er alle rundt deg egentlig så vellykket att de selv ikke strir med seg og sitt? 

Det kan selvfølgelig føles både sårt og egoistisk når en føler på dette med å vere alene med ting. Men selv er jeg en som står i tinga aleine, utad fokuserer jeg på det positive og det som er fint, innad er det nok ikke så enkelt. 

Jeg har en kronisk sykdom som tapper meg fryktelig mye, men greier litt innimellom, og da er fokus å ha det gøy og gjøre det absolutt beste utav det, så kommer jeg hjem og kollapser. Det er svært få som vet hvordan dette er, og noen rundt meg har faktisk blitt fryktelig sur på meg når de føler jeg ikke stiller opp for de. 

Problemet er att jeg makter faktisk ikke. Jeg lever på en knivsegg. 

De aller beste vennene mine har skjønt dette for lengst, og det tåler både ett nei og ett kanskje , de litt mer perifere forsvant, snurt fordi jeg ikke "stilte opp" når de behøvde det. 

Du kan absolutt kalle meg en medgangsvenn, men slik må det bare vere om jeg skal greie mitt liv. 

Anonymkode: 73715...df6