Noen som har lykkes med å skape nærhet igjen?

[AnonymBruker]

Er veldig fortvilet. Har jobbet iherdig med å bli hørt og sett i forholdet, med ham jeg har vært sammen med i 10 år. Vi er i slutten av 20-årene. I begynnelsen var han en trygg havn, med de utfordringene livet hadde å by på i tenårene og i begynnelsen av 20-årene. Med årene kommer andre type utfordringer, dødsfall, jobb, relasjoner til foreldre, og etter hvert som årene har gått føler jeg at jeg har vokst og mine behov har vokst, mens han på det emosjonelle planet er på stedet hvil. Føler meg ikke ivaretatt og har kommet i et mønster der jeg strever med å gå til ham når det skjer ting i livet.
 

Han er en typisk «alt er greit» type, alt er bare greit og skal helst være greit og hvis noe ikke er det, skal man bli fort ferdig med det. Tror han har et ønske om nærhet, men er lite reflektert og vil helst bare dure videre i livet med praktiske ting som hus, barn, jobb. Alt han trenger er at jeg viser at jeg er glad i ham, og det har han vært veldig bortskjemt med, mens jeg har manglet både sex og generelt at han viser på en eller annen måte at han er glad i meg gjennom handling.

 

Jeg har opplevd ting i livet og føler meg i stadig endring og har behov for å bli møtt på en skikkelig måte, han har seilt litt gjennom livet, men sliter tydeligvis med sårbarhet og følelsen av å være utilstrekkelig i livet.

Problemet er at han stiller opp når jeg sier til ham hva han skal gjøre, men hvis jeg har en dårlig dag så blir han unnvikende i stedet for å spørre ‘jeg ser du er stresset, kom her og få en klem, jeg skal ta det’ eller lignende. Jeg kan spørre: kan jeg få slappe av, men det er ikke det samme. Han bare «er» med mindre noe annet blir kommunisert, men det å be om ting hele tiden er veldig utmattende. Føler så stor distanse til ham. I tillegg er det mange ting jeg har tatt opp på så mange måter, man må jo kommunisere, men som han ikke har jobbet med.

Har prøvd å gå, og nå prøver han virkelig, men jeg merker at avstanden er stor og at han virkelig trenger å jobbe med seg selv og lære seg emosjonell nærhet, sårbarhet. Det er jo ikke gjort over natten..  Jeg har en tendens til å tenke alt ut og ordne og fikse og tro at jeg kan løse alt - men jeg vet at jeg ikke kan endre andre. Likevel er det vanskelig å gi opp da det er barn i skolealder i bildet, og han er en god og tilgjengelig far. 
 

Er det noen som har erfaring med å komme nære hverandre igjen, når sex har skrantet i mange år, man opplever å ikke bli hørt og syns partner er emosjonelt utilgjengelig og unnvikende, men er en snill mann som prøver så godt han kan? Er redd for å fortsette i et mønster der jeg jobber hardt og kommuniserer, og han ikke gjør jobben, at vi kanskje er for ulike og har vokst fra hverandre. Akkurat nå mangler jeg en livspartner som kan være stødig og tilgjengelig ikke bare når alt er bra, men gjennom store og små utfordringer i livet. Jeg ønsker så sterkt å være med mine barn, men uten å utslette meg selv. Ja, vi går i terapi.

 

 

Anonymkode: 74350...cb9