Vondt brudd med en 5 åring

[AnonymBruker]

*posted under samliv- kan moderator vennligst slette tråden der? Håper jeg treffer bedre her og kanskje folk som har vært gjennom lignende. Takk

 

Jeg har det veldig vondt. Etter 15 år bare gjorde han det slutt en kveld.

vi har en 5 åring sammen og planen var å prøve på ne to men han har utsatt og utsatt. Vekten min (han sa det aldri direkte men mente jeg måtte ta vare på meg selv igjen) og at vi rett og slett har blitt som et søskenpar.

vel, han har egentlig bare jobbet de siste årene. Vært lite hjemme, bidratt lite men alltid sagt at han gjør det for fremtiden vår. Nå sitter jeg her da..han lever det gode singel liv (har jeg inntrykk av) men jeg prøver å trøste ungen med at pappa bare er litt opptatt med jobb. Jeg har reist nordover til hvor jeg kommer fra for å få litt tankerom. Veldig gunstig for han. Han ringer innimellom for å si hei og småprate med ungen men ser ikke hvor mye lille sliter. Han nekter for at det har vært eller er noen andre. 

 

hvordan går jeg frem? Hva sier man til et så lite barn? Hvordan komme meg på beina fort som fy for barnet mitt når jeg har det så vondt selv?
Ser ikke for meg 50-50 eller noe i nærheten engang. Er så redd barnet mitt skal ta skade av å føle at pappa ikke elsker han eller er der for han. Jeg har venner hvor fedrene er svært involvert og ser at ungen min kaver etter oppmerksomhet fra dem og blir veldig veldig glad i dem veldig fort. Det gjør og vondt..

Har flere spørsmål men begynner her…

skifter mellom å ha raseriutbrudd og å være lei meg. Føler han har tatt muligheten til å få ett barn til fra meg..lurt meg til å tro at ting er fint mellom oss..så valgt han selv. Lever, men lever ikke om dere skjønner..er så vondt. Vil gjerne høre fra dere som har vært gjennom noe av det samme?

beklager at innlegget er så rotete, skriver på mobilen og er bare i en rar modus nå. 

Anonymkode: d7ad7...f85

[Jegkjedermeg]

AnonymBruker skrev (På 23.7.2025 den 9.04):

*posted under samliv- kan moderator vennligst slette tråden der? Håper jeg treffer bedre her og kanskje folk som har vært gjennom lignende. Takk

 

 

Jeg har det veldig vondt. Etter 15 år bare gjorde han det slutt en kveld.

vi har en 5 åring sammen og planen var å prøve på ne to men han har utsatt og utsatt. Vekten min (han sa det aldri direkte men mente jeg måtte ta vare på meg selv igjen) og at vi rett og slett har blitt som et søskenpar.

vel, han har egentlig bare jobbet de siste årene. Vært lite hjemme, bidratt lite men alltid sagt at han gjør det for fremtiden vår. Nå sitter jeg her da..han lever det gode singel liv (har jeg inntrykk av) men jeg prøver å trøste ungen med at pappa bare er litt opptatt med jobb. Jeg har reist nordover til hvor jeg kommer fra for å få litt tankerom. Veldig gunstig for han. Han ringer innimellom for å si hei og småprate med ungen men ser ikke hvor mye lille sliter. Han nekter for at det har vært eller er noen andre. 

 

hvordan går jeg frem? Hva sier man til et så lite barn? Hvordan komme meg på beina fort som fy for barnet mitt når jeg har det så vondt selv?
Ser ikke for meg 50-50 eller noe i nærheten engang. Er så redd barnet mitt skal ta skade av å føle at pappa ikke elsker han eller er der for han. Jeg har venner hvor fedrene er svært involvert og ser at ungen min kaver etter oppmerksomhet fra dem og blir veldig veldig glad i dem veldig fort. Det gjør og vondt..

Har flere spørsmål men begynner her…

skifter mellom å ha raseriutbrudd og å være lei meg. Føler han har tatt muligheten til å få ett barn til fra meg..lurt meg til å tro at ting er fint mellom oss..så valgt han selv. Lever, men lever ikke om dere skjønner..er så vondt. Vil gjerne høre fra dere som har vært gjennom noe av det samme?

beklager at innlegget er så rotete, skriver på mobilen og er bare i en rar modus nå. 

Anonymkode: d7ad7...f85

Du har full rett til å føle deg ødelagt akkurat nå. Når noen bare "avslutter" etter 15 år og etterlater deg med ansvaret for et barn og en løgn du må dekke for - det er brutalt, og det gjør vondt. Ikke unnskyld deg for å være i sorg eller kaos. Det betyr at du faktisk har vært til stede i relasjonen. Mannen din har allerede meldt seg ut lenge før han faktisk sa det høyt. Du skriver selv at han var borte, fraværende, jobbet "for fremtiden" - men det var sin egen han så for seg. Ikke deres.
Og nei, du har ikke "mistet muligheten til et barn til", du har mistet en illusjon. Hvis han måtte presses for det i utgangspunktet, var det aldri en trygg grunn.

Angående barnet, ikke lat som pappa "bare er opptatt på jobb". Du må være forsiktig, ja men også ærlig i barnehøyde. Si noe som "Pappa bor et annet sted nå, men han er fortsatt pappaen din. Og jeg er her hos deg hele tiden, og kommer alltid til å passe på deg. Når du savner ham, kan vi snakke om det sammen."

Det viktigste nå er stabilitet for både deg selv og barnet. Du må gi deg selv tillatelse til å være forbanna. Bruk tiden din til å tenkte på hva du kan gjøre for deg selv (aktiviteter med barnet, snakke med venniner eller noen som støtter deg, osv). 

Ta et steg om gangen, fokuser på barnet ditt og deg, så skal det alltid gå bra❤️