Bearbeide traumatisk opplevelse med ambulanse

[LilleVy94]

Tror jeg egentlig bare trenger å lufte litt. Har ikke, og kan egentlig ikke snakke med stort flere enn mannen min, og siden han ikke klarer å holde seg nøytral er det vanskelig å bearbeide alt ordentlig. Kudos om du leser hele ❤️

Jeg har kompleks PTSD som blir verst trigget av å miste kontroll, spesielt rundt kropp og helse, og rundt det å ikke klare å si fra/sette grenser. Mennesker som behandler meg voldsomt, aggressivt eller lignende trigger meg også veldig.

Jeg har pga. hetebølgen hatt mer eller mindre migrene i over to uker i strekk, og i forrige uke utviklet jeg symptomer som lignet slag. Jeg har funksjonelle nevrologiske lidelser i tillegg, men denne kvelden ble jeg altså plutselig ekstremt svimmel, kvalm, lam på halve siden av kroppen, og jeg mistet stadig kontakt med hele kroppen hvor jeg noen få ganger mistet full bevissthet. Det var som verst da jeg satt på baderomsgulvet og mannen prøvde å kommunisere med meg. Jeg var bevisst og hørte alt han sa, men jeg klarte ikke å respondere fysisk annet enn å mumle svakt og løfte høyre arm noe. Så ble det svart et sekund før jeg igjen bare satt der og siklet. Han ble selvfølgelig livredd og ringte 113, hvor ambulansen var på plass et kvarter etterpå.

Fra jeg visste at han ringte og til de kom hadde helvetet allerede startet i kroppen og hodet mitt; jeg var livredd, jeg tenkte på hvordan det skulle gå med ungene (autistisk barn som ikke klarer å rasjonalisere + klistremerke-ettåring + mellomstebarnet som blir glemt fullstendig fordi de andres behov er så tydelige), «hva om jeg faktisk er alvorlig syk? Dør jeg nå?», og jeg gruet meg så fælt til ALLE skrekkscenarioene jeg forestilte meg.

Så kom ambulansearbeiderne og det ekte helvete var i gang. Siden jeg så halvdød ut og slet med respons ble de veldig direkte, hardhendte og voldsomme i behandlingen av meg og det var så fælt 😫 Jeg var jo bevisst, men klarte bare ikke å si/vise det! Og når hun ene ropte flere ganger «se på meg!!» veldig strengt mens hun holdt i hodet mitt med begge hender tok det meg rett tilbake til barndommen med mishandling. Jeg kunne samtidig høre mitt autistiske barn hylgråte i panikk uten at pappaen hadde mulighet til å se til henne, fordi han måtte snakke med ambulansefolka. Det ble et sabla styr med å få meg på beina og ut av huset. Mann og barn gråt mens jeg ble bært ut.

Deretter ble det full utrykning langs ei kuleløype av en fylkesvei mens lærlingen som satt baki med meg prøvde forgjeves å sette veneflon flere ganger. Det var VONDT. Så skjønte jeg at det sikkert var for å gi kvalmestillende, og da ble jeg redd han skulle bruke Afipran, og det tåler jeg jo ikke, men jeg klarte ikke snakke! Herregud!! Panikk! Jeg var så full av adrenalin på det tidspunktet at jeg ble klar nok til å få stotret frem at jeg ikke tålte Afipran. Det var jeg visst flink som sa og det var såå bra - godt å bli hørt og få skryt, husker jeg at jeg følte 🥺 Det indre barnet trengte den lille dosen med trygghet.

Jeg husker veldig lite av alt som skjedde da vi kom på sykehuset. Da var jeg temmelig bortreist, men mest fordi jeg dissosierte. Jeg husker alt gikk veldig fort, det var mange mennesker over meg og som styrte og holdt på på én gang. Stropper, ledninger, nåler. Kontrastvæske var merkelige greier. Fine CT-bilder, ingen hjerneslag. Puh. Lam i bein og arm da jeg kom inn, bedre etterpå. Veldig bra. Jeg har (hatt) hemiplegisk migrene. Opp på overvåkning for sikkerhets skyld. 

Da brast jeg. Mens de ventet på portører satt jeg i og hikstegråt. De prøvde så godt de kunne å lytte, men hørte bare en bekymret, litt redd og overveldet mor. De så jo ikke det indre barnet som nettopp hadde blitt retraumatisert noe så inni helvete og ropte etter hjelp, trøst, og helst en hånd å holde i (jeg prøvde til og med å spørre han bak i ambulansen om det, men fikk ikke sagt det tydelig/høyt nok 😭).

Tiden oppe på avdelingen gikk rimelig sakte. Jeg lå bare og skalv, svettet og frøs om hverandre, hakket tenner og drømte om å få komme hjem og bli tatt rundt - og å ta rundt og vare på ungene mine. Klarte ikke å si noe til sykepleierne. Var alt for distansert fra egne følelser på det tidspunktet.

Æsj. Det var noen fæle 14 timer.

Jeg trodde det egentlig ikke skulle påvirke meg noe særlig, men jeg fikk beviset da jeg tilfeldigvis så to ambulansearbeidere utenfor butikken i går. Da fikk jeg en skikkelig klump i magen og følelsene dukket opp. Det satte nok en støkk, ja.

Hvordan bearbeider man sånt når man har kompleks PTSD I grunn? Merker det hjelper litt å skrive om det, men jeg burde nok gjøre noe mer.

 

[monican94]

går du i behandling til vanlig  ? om ikke er det nok lurt å bli henvist nå? høres ut som du har mye dom trengs besrbeides 🌸

[AnonymBruker]

Jeg antar du får behandling for den komplekse PTSDen. Det er aldri noe særlig å oppleve ting slik du gjorde. For å bearbeide det er det vel å snakke med noen om det som er tipset mitt. Det virker som om du har god kontroll på hva som skjedde (du har informasjonen du trenger for å kunne bearbeide det). Følelsesreaksjonene nå i ettertid er en del av bearbeidelsen. Klumpen i magen når du så ambulansearbeiderene er en del av bearbeidingen, de minnet deg på opplevelsen, som minnet deg på traumene fra tidligere (de bør vel også bearbeides). 
Husk at det er holdningen din til tankene og følelsene dine som kan hjelpe deg. Er ambulansearbeidere farlige? Nei, de er der for å hjelpe, de gjorde jobben sin. Ønsker deg alt godt! 

Anonymkode: 8c516...c68

[AnonymBruker]

Du har vært igjennom noe skikkelig, skikkelig tøft!!! Fy flate så skremt du var inni deg, og å ikke kunne snakke. Det er jo den hjelpeløse følelsen fra barndommen igjen. 

Jeg har ikke vært gjennom helt det samme som deg, men jeg kjenner igjen den retraumatiseringen, følelsen av å igjen bli hjelpeløs, fanget i seg selv, og der en med tankene kan forstå ambulansepersonells røffe behandling, men likevel skremmer det en så vanvittig. Jeg skriver dette fordi kanskje det hjelper deg å huske at du er ikke alene om å ha det slik som du har det, vi er dessverre mange som kan kjenne oss igjen. Det er ikke fordi du er svak, fordi du er håpløs, fordi du aldri blir bedre av din kompleks PTSD at dette har gått så inn på deg, det er fordi det var en enorm påkjenning, og fordi når en har KPTSD i bunn så blir det jævlig på toppen av alt. 

Nå vet jeg ikke hvor langt du er kommet med behandlingen ellers, om du har fragmenterte minner og deler av deg osv. så det er skummelt å skulle gi noen tips, eller dele hva som har fungert for meg. Da jeg sist ble retraumatisert lyttet jeg til EMDR-musikk, og tenkte gjennom scenarioene, det hjalp, men det tok 2-3 måneder før det nye slapp, men da følte jeg liksom at jeg hadde brukt det også til å prosessere gammelt grums knyttet til lignende situasjoner. Men det farlige med å lytte til EMDR-lydspor er jo at det bryter ned de dissosiative barrierene, så om en fremdeles har fragmenterte minner kan dette tvert i mot destabilisere en mer. 

Tidligere i perioder der jeg har vært retraumatisert så har det handlet om å finne tilbake til en slags trygghet, grunne meg, finne ro, ta det helt rolig en lang periode. Akseptere at nå er ting verre for en periode. Gi nervesystemet litt tid til å faktisk hente seg inn. Men med 3 barn så forstår jeg at det er enklere sagt enn gjort. 

Jeg sender deg masse styrke og en god klem om du vil ha. ❤️ 

Anonymkode: 3ce49...108

[AnonymBruker]

Har du en god lege du stoler på, Ts? Eller en psykolog?

I så fall, snakk med en av disse og vis det du her skrev. 

Jeg tror du vil ha god nytte av å sammen med lege/psykolog som du er trygg på, møter de som kjørte deg til sykehuset og noen av de som jobbet med deg på sykehuset. Får du til det, så vil du få forklaringer på hvorfor de måtte gjøre som de gjorde. Og kanskje det da blir lettere for deg å se at det helsepersonell gjorde hele veien for deg, det var (i motsetning til det du har opplevd i barndommen) kun basert på omsorg for deg. Du vet jo dette rasjonelt sett, men det å høre dette fra de som faktisk hentet deg med ambulanse og kjørte deg til sykehus og de som var på sykehuset, det vil gi deg en helt annen opplevelse av det, som jeg tror er lettere å ta inn.

Det ville vært fantastisk om din lege/psykolog sammen med deg hadde fått forklare for disse hvordan du opplevde situasjonen, og ikke minst, hvilke små ting som de kunne gjort som hadde vært veldig viktig for deg. Du nevner jo et par slike eksempler selv i det du skriver. Får du til dette så vil du vite at du og din erfaring kan lære helsepersonell noe veldig viktig, og det tror jeg kan gi mer kontrollfølelse. I tillegg vil din tilbakemelding kunne lære også andre i helsevesenet å ta enda bedre vare på personer som gjennomgår noe lignende som det du gjorde.

❤️

Anonymkode: 5a4e3...9ff

[LilleVy94]

monican94 skrev (51 minutter siden):

går du i behandling til vanlig  ? om ikke er det nok lurt å bli henvist nå? høres ut som du har mye dom trengs besrbeides 🌸

 

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg antar du får behandling for den komplekse PTSDen. Det er aldri noe særlig å oppleve ting slik du gjorde. For å bearbeide det er det vel å snakke med noen om det som er tipset mitt. Det virker som om du har god kontroll på hva som skjedde (du har informasjonen du trenger for å kunne bearbeide det). Følelsesreaksjonene nå i ettertid er en del av bearbeidelsen. Klumpen i magen når du så ambulansearbeiderene er en del av bearbeidingen, de minnet deg på opplevelsen, som minnet deg på traumene fra tidligere (de bør vel også bearbeides). 
Husk at det er holdningen din til tankene og følelsene dine som kan hjelpe deg. Er ambulansearbeidere farlige? Nei, de er der for å hjelpe, de gjorde jobben sin. Ønsker deg alt godt! 

Anonymkode: 8c516...c68

Takk ❤️ Jeg har ikke gått i behandling på mange år. Det gikk veldig bra med meg i flere år frem til jeg ble gravid sist og hadde et elendig svangerskap hvor flere sykdommer blusset opp kraftig. De siste to årene har vært en perfect storm for tilbakefall, hvor en hel del annen psykisk påkjenning har kommet i tillegg. Er nok en del triggere rundt helse og det å føle meg svak, ha behov for omsorg og føle meg generelt sårbar tror jeg (ble straffet, gaslighta eller kjeftet på pga min kroniske sykdom i oppveksten blant annet). Jeg har lenge tenkt å ta kontakt med legen for å prøve å komme i behandling igjen, men har kviet meg fordi jeg fikk avslag sist jeg ble henvist, og avslag på sårt trengt hjelp er som nevnt en del av traumet og takles dårlig 🥲 Jeg har som sagt en ettåring som er klistremerke også, og som ikke starter i bhg før neste år. Hun er ekstremt sensitiv og redd andre mennesker, til og med besteforeldrene. Det vil bli problematisk mtp på barnevakt hvis jeg for eks. får ukentlige timer, og reiseveien er lang. Vi vurderer om mannen kan gå ned til 80% stilling så jeg har tid til behandling.

Jeg klarer å tenke rasjonelt og fortelle meg selv at jeg alltid var trygg i situasjonen og at de bare gjorde jobben sin, det gjorde jeg mens det sto på også, men det er verre med det indre barnet som «gjenopplevde» alt. Kroppen husker og klarer ikke å skille nå- fra fortid mens det står på. Jeg får nok bare fortsette å snakke til mitt indre barn 🥰

[AnonymBruker]

LilleVy94 skrev (45 minutter siden):

 

Takk ❤️ Jeg har ikke gått i behandling på mange år. Det gikk veldig bra med meg i flere år frem til jeg ble gravid sist og hadde et elendig svangerskap hvor flere sykdommer blusset opp kraftig. De siste to årene har vært en perfect storm for tilbakefall, hvor en hel del annen psykisk påkjenning har kommet i tillegg. Er nok en del triggere rundt helse og det å føle meg svak, ha behov for omsorg og føle meg generelt sårbar tror jeg (ble straffet, gaslighta eller kjeftet på pga min kroniske sykdom i oppveksten blant annet). Jeg har lenge tenkt å ta kontakt med legen for å prøve å komme i behandling igjen, men har kviet meg fordi jeg fikk avslag sist jeg ble henvist, og avslag på sårt trengt hjelp er som nevnt en del av traumet og takles dårlig 🥲 Jeg har som sagt en ettåring som er klistremerke også, og som ikke starter i bhg før neste år. Hun er ekstremt sensitiv og redd andre mennesker, til og med besteforeldrene. Det vil bli problematisk mtp på barnevakt hvis jeg for eks. får ukentlige timer, og reiseveien er lang. Vi vurderer om mannen kan gå ned til 80% stilling så jeg har tid til behandling.

Jeg klarer å tenke rasjonelt og fortelle meg selv at jeg alltid var trygg i situasjonen og at de bare gjorde jobben sin, det gjorde jeg mens det sto på også, men det er verre med det indre barnet som «gjenopplevde» alt. Kroppen husker og klarer ikke å skille nå- fra fortid mens det står på. Jeg får nok bare fortsette å snakke til mitt indre barn 🥰

Er du ufør?

Anonymkode: 1e8fb...ce7

[LilleVy94]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har vært igjennom noe skikkelig, skikkelig tøft!!! Fy flate så skremt du var inni deg, og å ikke kunne snakke. Det er jo den hjelpeløse følelsen fra barndommen igjen. 

Jeg har ikke vært gjennom helt det samme som deg, men jeg kjenner igjen den retraumatiseringen, følelsen av å igjen bli hjelpeløs, fanget i seg selv, og der en med tankene kan forstå ambulansepersonells røffe behandling, men likevel skremmer det en så vanvittig. Jeg skriver dette fordi kanskje det hjelper deg å huske at du er ikke alene om å ha det slik som du har det, vi er dessverre mange som kan kjenne oss igjen. Det er ikke fordi du er svak, fordi du er håpløs, fordi du aldri blir bedre av din kompleks PTSD at dette har gått så inn på deg, det er fordi det var en enorm påkjenning, og fordi når en har KPTSD i bunn så blir det jævlig på toppen av alt. 

Nå vet jeg ikke hvor langt du er kommet med behandlingen ellers, om du har fragmenterte minner og deler av deg osv. så det er skummelt å skulle gi noen tips, eller dele hva som har fungert for meg. Da jeg sist ble retraumatisert lyttet jeg til EMDR-musikk, og tenkte gjennom scenarioene, det hjalp, men det tok 2-3 måneder før det nye slapp, men da følte jeg liksom at jeg hadde brukt det også til å prosessere gammelt grums knyttet til lignende situasjoner. Men det farlige med å lytte til EMDR-lydspor er jo at det bryter ned de dissosiative barrierene, så om en fremdeles har fragmenterte minner kan dette tvert i mot destabilisere en mer. 

Tidligere i perioder der jeg har vært retraumatisert så har det handlet om å finne tilbake til en slags trygghet, grunne meg, finne ro, ta det helt rolig en lang periode. Akseptere at nå er ting verre for en periode. Gi nervesystemet litt tid til å faktisk hente seg inn. Men med 3 barn så forstår jeg at det er enklere sagt enn gjort. 

Jeg sender deg masse styrke og en god klem om du vil ha. ❤️ 

Anonymkode: 3ce49...108

Takk for tips og klem 🥰 Jeg trodde jeg hadde bearbeidet traumene relativt greit, men mye grums står igjen. Mishandlingen og omsorgssvikten var aldri så grov at jeg har fortrengt noe. Håper jeg! Har aldri opplevd en trigger som jeg ikke kan spore til faktiske hendelser, hvertfall. 

Jeg skal definitivt ta det helt med ro resten av ferien. Får bare håpe migrenen slipper helt snart, så jeg får slappet av ordentlig og ikke bare ligge og pines.

[LilleVy94]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er du ufør?

Anonymkode: 1e8fb...ce7

Ja ☺️

[AnonymBruker]

LilleVy94 skrev (54 minutter siden):

 

Takk ❤️ Jeg har ikke gått i behandling på mange år. Det gikk veldig bra med meg i flere år frem til jeg ble gravid sist og hadde et elendig svangerskap hvor flere sykdommer blusset opp kraftig. De siste to årene har vært en perfect storm for tilbakefall, hvor en hel del annen psykisk påkjenning har kommet i tillegg. Er nok en del triggere rundt helse og det å føle meg svak, ha behov for omsorg og føle meg generelt sårbar tror jeg (ble straffet, gaslighta eller kjeftet på pga min kroniske sykdom i oppveksten blant annet). Jeg har lenge tenkt å ta kontakt med legen for å prøve å komme i behandling igjen, men har kviet meg fordi jeg fikk avslag sist jeg ble henvist, og avslag på sårt trengt hjelp er som nevnt en del av traumet og takles dårlig 🥲 Jeg har som sagt en ettåring som er klistremerke også, og som ikke starter i bhg før neste år. Hun er ekstremt sensitiv og redd andre mennesker, til og med besteforeldrene. Det vil bli problematisk mtp på barnevakt hvis jeg for eks. får ukentlige timer, og reiseveien er lang. Vi vurderer om mannen kan gå ned til 80% stilling så jeg har tid til behandling.

Jeg klarer å tenke rasjonelt og fortelle meg selv at jeg alltid var trygg i situasjonen og at de bare gjorde jobben sin, det gjorde jeg mens det sto på også, men det er verre med det indre barnet som «gjenopplevde» alt. Kroppen husker og klarer ikke å skille nå- fra fortid mens det står på. Jeg får nok bare fortsette å snakke til mitt indre barn 🥰

Du Må søke hjelp. Hva med samtaleterapi digitalt? Du fortjener det, og barna dine trenger en mamma som har det bra!

Anonymkode: 3dc2a...ad8

[LilleVy94]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du en god lege du stoler på, Ts? Eller en psykolog?

I så fall, snakk med en av disse og vis det du her skrev. 

Jeg tror du vil ha god nytte av å sammen med lege/psykolog som du er trygg på, møter de som kjørte deg til sykehuset og noen av de som jobbet med deg på sykehuset. Får du til det, så vil du få forklaringer på hvorfor de måtte gjøre som de gjorde. Og kanskje det da blir lettere for deg å se at det helsepersonell gjorde hele veien for deg, det var (i motsetning til det du har opplevd i barndommen) kun basert på omsorg for deg. Du vet jo dette rasjonelt sett, men det å høre dette fra de som faktisk hentet deg med ambulanse og kjørte deg til sykehus og de som var på sykehuset, det vil gi deg en helt annen opplevelse av det, som jeg tror er lettere å ta inn.

Det ville vært fantastisk om din lege/psykolog sammen med deg hadde fått forklare for disse hvordan du opplevde situasjonen, og ikke minst, hvilke små ting som de kunne gjort som hadde vært veldig viktig for deg. Du nevner jo et par slike eksempler selv i det du skriver. Får du til dette så vil du vite at du og din erfaring kan lære helsepersonell noe veldig viktig, og det tror jeg kan gi mer kontrollfølelse. I tillegg vil din tilbakemelding kunne lære også andre i helsevesenet å ta enda bedre vare på personer som gjennomgår noe lignende som det du gjorde.

❤️

Anonymkode: 5a4e3...9ff

Jeg må skaffe time til fastlegen og ta det derifra. Det har ballet på seg med så mye greier her nå at vi må gjøre noe 😅

Jeg liker tanken på å få snakket med de som behandlet meg. Det hadde nok hjulpet. Men overraskende nok kjenner jeg at det hjelper veldig å bare se for meg at de gjør det. Jeg har på en måte bare snakket over dem i tankene når jeg har forsøkt å rasjonalisere og trygge meg selv. Det hjelper å høre det fra dem, selv på liksom 😄 Takk!

[LilleVy94]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du Må søke hjelp. Hva med samtaleterapi digitalt? Du fortjener det, og barna dine trenger en mamma som har det bra!

Anonymkode: 3dc2a...ad8

Enig! Det har vært uutholdelig i det siste og dette var dråpen. Har følt meg alt for låst til hjem og baby til å kunne søke hjelp, med frykt for avslag i tillegg. Men nå må vi finne ei ordning.

[AnonymBruker]

LilleVy94 skrev (2 timer siden):

Tror jeg egentlig bare trenger å lufte litt. Har ikke, og kan egentlig ikke snakke med stort flere enn mannen min, og siden han ikke klarer å holde seg nøytral er det vanskelig å bearbeide alt ordentlig. Kudos om du leser hele ❤️

Jeg har kompleks PTSD som blir verst trigget av å miste kontroll, spesielt rundt kropp og helse, og rundt det å ikke klare å si fra/sette grenser. Mennesker som behandler meg voldsomt, aggressivt eller lignende trigger meg også veldig.

Jeg har pga. hetebølgen hatt mer eller mindre migrene i over to uker i strekk, og i forrige uke utviklet jeg symptomer som lignet slag. Jeg har funksjonelle nevrologiske lidelser i tillegg, men denne kvelden ble jeg altså plutselig ekstremt svimmel, kvalm, lam på halve siden av kroppen, og jeg mistet stadig kontakt med hele kroppen hvor jeg noen få ganger mistet full bevissthet. Det var som verst da jeg satt på baderomsgulvet og mannen prøvde å kommunisere med meg. Jeg var bevisst og hørte alt han sa, men jeg klarte ikke å respondere fysisk annet enn å mumle svakt og løfte høyre arm noe. Så ble det svart et sekund før jeg igjen bare satt der og siklet. Han ble selvfølgelig livredd og ringte 113, hvor ambulansen var på plass et kvarter etterpå.

Fra jeg visste at han ringte og til de kom hadde helvetet allerede startet i kroppen og hodet mitt; jeg var livredd, jeg tenkte på hvordan det skulle gå med ungene (autistisk barn som ikke klarer å rasjonalisere + klistremerke-ettåring + mellomstebarnet som blir glemt fullstendig fordi de andres behov er så tydelige), «hva om jeg faktisk er alvorlig syk? Dør jeg nå?», og jeg gruet meg så fælt til ALLE skrekkscenarioene jeg forestilte meg.

Så kom ambulansearbeiderne og det ekte helvete var i gang. Siden jeg så halvdød ut og slet med respons ble de veldig direkte, hardhendte og voldsomme i behandlingen av meg og det var så fælt 😫 Jeg var jo bevisst, men klarte bare ikke å si/vise det! Og når hun ene ropte flere ganger «se på meg!!» veldig strengt mens hun holdt i hodet mitt med begge hender tok det meg rett tilbake til barndommen med mishandling. Jeg kunne samtidig høre mitt autistiske barn hylgråte i panikk uten at pappaen hadde mulighet til å se til henne, fordi han måtte snakke med ambulansefolka. Det ble et sabla styr med å få meg på beina og ut av huset. Mann og barn gråt mens jeg ble bært ut.

Deretter ble det full utrykning langs ei kuleløype av en fylkesvei mens lærlingen som satt baki med meg prøvde forgjeves å sette veneflon flere ganger. Det var VONDT. Så skjønte jeg at det sikkert var for å gi kvalmestillende, og da ble jeg redd han skulle bruke Afipran, og det tåler jeg jo ikke, men jeg klarte ikke snakke! Herregud!! Panikk! Jeg var så full av adrenalin på det tidspunktet at jeg ble klar nok til å få stotret frem at jeg ikke tålte Afipran. Det var jeg visst flink som sa og det var såå bra - godt å bli hørt og få skryt, husker jeg at jeg følte 🥺 Det indre barnet trengte den lille dosen med trygghet.

Jeg husker veldig lite av alt som skjedde da vi kom på sykehuset. Da var jeg temmelig bortreist, men mest fordi jeg dissosierte. Jeg husker alt gikk veldig fort, det var mange mennesker over meg og som styrte og holdt på på én gang. Stropper, ledninger, nåler. Kontrastvæske var merkelige greier. Fine CT-bilder, ingen hjerneslag. Puh. Lam i bein og arm da jeg kom inn, bedre etterpå. Veldig bra. Jeg har (hatt) hemiplegisk migrene. Opp på overvåkning for sikkerhets skyld. 

Da brast jeg. Mens de ventet på portører satt jeg i og hikstegråt. De prøvde så godt de kunne å lytte, men hørte bare en bekymret, litt redd og overveldet mor. De så jo ikke det indre barnet som nettopp hadde blitt retraumatisert noe så inni helvete og ropte etter hjelp, trøst, og helst en hånd å holde i (jeg prøvde til og med å spørre han bak i ambulansen om det, men fikk ikke sagt det tydelig/høyt nok 😭).

Tiden oppe på avdelingen gikk rimelig sakte. Jeg lå bare og skalv, svettet og frøs om hverandre, hakket tenner og drømte om å få komme hjem og bli tatt rundt - og å ta rundt og vare på ungene mine. Klarte ikke å si noe til sykepleierne. Var alt for distansert fra egne følelser på det tidspunktet.

Æsj. Det var noen fæle 14 timer.

Jeg trodde det egentlig ikke skulle påvirke meg noe særlig, men jeg fikk beviset da jeg tilfeldigvis så to ambulansearbeidere utenfor butikken i går. Da fikk jeg en skikkelig klump i magen og følelsene dukket opp. Det satte nok en støkk, ja.

Hvordan bearbeider man sånt når man har kompleks PTSD I grunn? Merker det hjelper litt å skrive om det, men jeg burde nok gjøre noe mer.

 

Slik som jeg leser innlegget så har ambulanse folkene gjort alt riktig, da de må fokusere på din mulige somatiske sykdom og fysiske helse i denne situasjonen. Om du ikke hadde vært så uheldig å lide av ptsd så hadde du nok ikke hatt denne opplevelsen heller. Jeg tror derfor at du kommer langt ved å få hjelp til å behandle ptsd. Håper det går bedre med deg nå, veldig godt at det ikke var noe mer alvorlig ❤️

Anonymkode: c4a8b...143

[AnonymBruker]

LilleVy94 skrev (10 timer siden):

Takk for tips og klem 🥰 Jeg trodde jeg hadde bearbeidet traumene relativt greit, men mye grums står igjen. Mishandlingen og omsorgssvikten var aldri så grov at jeg har fortrengt noe. Håper jeg! Har aldri opplevd en trigger som jeg ikke kan spore til faktiske hendelser, hvertfall. 

Jeg skal definitivt ta det helt med ro resten av ferien. Får bare håpe migrenen slipper helt snart, så jeg får slappet av ordentlig og ikke bare ligge og pines.

Der er alltid så mye grums som ligger igjen. Og uansett hvordan vi bearbeider det, vil nervesystemet ha sporene av de første årene i minnet, når vi igjen erfarer noe nytt vondt og vanskelig. Den situasjonen du var i ville vært skremmende for alle! Det håper jeg du også husker, selv om noen skriver som om andre ville taklet dette helt greit. De aller aller fleste ville blitt skremt av å føle seg fanget i eget kropp, frykte døden, og ikke kunne hjelpe sine barn. Det er en voldsom situasjon, selv uten tidligere traumer. 

En ting jeg jobber med for å håndtere min KPTSD til vanlig er nervesystemregulering.  Altså somatiske øvelser. Alt snakket i terapi gjorde meg dårligere. Kanskje det kunne vært noe for deg? 

Anonymkode: 3ce49...108

[LilleVy94]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Der er alltid så mye grums som ligger igjen. Og uansett hvordan vi bearbeider det, vil nervesystemet ha sporene av de første årene i minnet, når vi igjen erfarer noe nytt vondt og vanskelig. Den situasjonen du var i ville vært skremmende for alle! Det håper jeg du også husker, selv om noen skriver som om andre ville taklet dette helt greit. De aller aller fleste ville blitt skremt av å føle seg fanget i eget kropp, frykte døden, og ikke kunne hjelpe sine barn. Det er en voldsom situasjon, selv uten tidligere traumer. 

En ting jeg jobber med for å håndtere min KPTSD til vanlig er nervesystemregulering.  Altså somatiske øvelser. Alt snakket i terapi gjorde meg dårligere. Kanskje det kunne vært noe for deg? 

Anonymkode: 3ce49...108

Sant! Jeg synes jeg fikk nøstet opp i mye og sitter igjen med masse gode verktøy etter årene i terapi, men jeg opplevde også at bare prating og konstant gjennomgang av traumene ikke førte noe godt med seg. Jeg vet at det er selve nervesystemet jeg er nødt til å ta tak i, og prøver å finne gode måter å regulere det på. Har du tips til somatiske øvelser?

Det som hjelper meg mest er fysisk aktivitet, så jeg må pushe meg litt mer og komme meg ut. Blir alt for lett å si «jeg kan ikke» i frykt for å bli liggende langflat med migrene eller fatigue etterpå. 

[AnonymBruker]

Forståelig at dette føles veldig vanskelig! 

Tror du og mannen din må legge noen veldig bra kriserutinert. Både hvordan barna skal håndteres og hvilken informasjon han må få gitt til 113 i den grad det er mulig. 

Har man tenkt gjennom en situasjon og laget en handlingsplan så er det mye enklere. Samme gjelder alle andre situasjoner som kan bli utfordrende å håndtere. 

Anonymkode: c6e04...627

[AnonymBruker]

LilleVy94 skrev (14 timer siden):

Deretter ble det full utrykning langs ei kuleløype av en fylkesvei mens lærlingen som satt baki med meg prøvde forgjeves å sette veneflon flere ganger. Det var VONDT. Så skjønte jeg at det sikkert var for å gi kvalmestillende, og da ble jeg redd han skulle bruke Afipran, og det tåler jeg jo ikke, men jeg klarte ikke snakke! Herregud!! Panikk! Jeg var så full av adrenalin på det tidspunktet at jeg ble klar nok til å få stotret frem at jeg ikke tålte Afipran.

 

Kan du ha noe form for merke på deg, rundt halsen e.l. som forteller om den allergien? Det kan gi en ekstra trygghet (både fysisk og psykisk) hvis noe lignende skulle skje igjen. 

Anonymkode: d2e98...c83

[Virrevirrevapp]

Det kan være brutalt å være i ambulanse, selv om de som jobber der gjør alt riktig, og man IKKE har PTSD. Man er tross alt veldig syk, man er på reise, og er omgitt av fremmede med et annet fokus enn en selv. Det samme kan gjelde for andre medisinske intervensjoner som er dramatiske, selv om en fikk hjelp og prosedyrer ble fulgt. Og ting blir alltid mer komplekst når man har eksisterende fysiske eller psykiske lidelser i bånn. 

Kanskje du trenger å få snakket ut med noen om dette, enten en gang eller flere. Eller skaffe deg selv noen opplevelser du kan bruke for å liksom nullstille det som har hendt.

[Matas]

Tråden er ryddet for nedsettende innhold, krenkende utsagn og avsporinger.

Matas, mod.

[AnonymBruker]

Bare legger igjen er klem her jeg

 

Fikk angst bare av å lese.

Anonymkode: db663...054