Vondt brudd med en 5 åring

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig vondt. Etter 15 år bare gjorde han det slutt en kveld.

vi har en 5 åring sammen og planen var å prøve på ne to men han har utsatt og utsatt. Vekten min (han sa det aldri direkte men mente jeg måtte ta vare på meg selv igjen) og at vi rett og slett har blitt som et søskenpar.

vel, han har egentlig bare jobbet de siste årene. Vært lite hjemme, bidratt lite men alltid sagt at han gjør det for fremtiden vår. Nå sitter jeg her da..han lever det gode singel liv (har jeg inntrykk av) men jeg prøver å trøste ungen med at pappa bare er litt opptatt med jobb. Jeg har reist nordover til hvor jeg kommer fra for å få litt tankerom. Veldig gunstig for han. Han ringer innimellom for å si hei og småprate med ungen men ser ikke hvor mye lille sliter. Han nekter for at det har vært eller er noen andre. 

 

hvordan går jeg frem? Hva sier man til et så lite barn? Hvordan komme meg på beina fort som fy for barnet mitt når jeg har det så vondt selv?
Ser ikke for meg 50-50 eller noe i nærheten engang. Er så redd barnet mitt skal ta skade av å føle at pappa ikke elsker han eller er der for han. Jeg har venner hvor fedrene er svært involvert og ser at ungen min kaver etter oppmerksomhet fra dem og blir veldig veldig glad i dem veldig fort. Det gjør og vondt..

Har flere spørsmål men begynner her…

skifter mellom å ha raseriutbrudd og å være lei meg. Føler han har tatt muligheten til å få ett barn til fra meg..lurt meg til å tro at ting er fint mellom oss..så valgt han selv. Lever, men lever ikke om dere skjønner..er så vondt. Vil gjerne høre fra dere som har vært gjennom noe av det samme?

beklager at innlegget er så rotete, skriver på mobilen og er bare i en rar modus nå. 

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

Hva sier han selv om samvær da? Hva ønsker han?

Skjønner godt du er skuffet når dette kom helt uforventet

 

Anonymkode: 50a4f...e44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva sier han selv om samvær da? Hva ønsker han?

Skjønner godt du er skuffet når dette kom helt uforventet

 

Anonymkode: 50a4f...e44

Han sier at han er med på det jeg ønsker. Det er jo greit, men det passer nok best med at han ikke ønsker noe fast? Jeg vet ikke. Han har hentet/levert under 10ganger i barnehagen. Det har vært greit, jeg har en mer fleksibel jobb og vil være mamma mer enn alt.

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

Uff, sender deg en klem. Det er absolutt lov å sørge for at du muligens går glipp av barn nr. 2. 

Lurer på om det er viktig for sønnen din at du lar far ta ansvar og ha en ordentlig rolle i hans liv, typ 40% samvær. Det er kanskje for tidlig å tenke på men det første som falt meg inn. 

Anonymkode: 4cf86...d98

[AnonymBruker]

Hvordan er det at han er med på det du ønsker en negativ ting? 

Anonymkode: 10e3e...7b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan er det at han er med på det du ønsker en negativ ting? 

Anonymkode: 10e3e...7b1

Skulle jo innerst ønske at ville være mer delaktig i ungens liv og ville se han mer. Vet hva det betyr i praksis etter så mange år med han. 

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han sier at han er med på det jeg ønsker. Det er jo greit, men det passer nok best med at han ikke ønsker noe fast? Jeg vet ikke. Han har hentet/levert under 10ganger i barnehagen. Det har vært greit, jeg har en mer fleksibel jobb og vil være mamma mer enn alt.

Anonymkode: fbfea...fc1

Hvis han ikke ønsker noe fast, så er han jo ikke med på det du ønsker? Slik jeg forstår det er det pålagt å bli enig om samværsavtale på familievernkontoret. Jeg hadde ikke gått med på en løsning hvor han kommer og går som han vil, hvis det er det du mener med at han ikke ønsker noe fast. Jeg tror verken det er bra for deg eller barnet ditt. Den avtalen dere får på papiret på familievernkontoret er gull verdt hvis han er en slik type som turer fram og forventer at du skal innrette deg etter hans innfall. En ting er at du kanskje er selvutslettende nok til å finne deg i det, men du risikerer faktisk å forsterke følelsen hos barnet om at dere lever på hans nåde og skal hoppe når han sier hopp for å få smuler av hans kjærlighet. Tenk deg nøye om før du går med på en avtale som er på hans premisser.

En annen sak er at du sier at barnet sliter og at du er redd for at det skal tenke at pappa ikke elsker han. Jeg lurer på om dette er dine tanker som du overfører på barnet, eller om barnet har fanget opp din uro. For du er jo tydeligvis i en fase hvor du er fortvilt over manglende kjærlighet og omtanke fra denne mannen selv, og jeg får litt følelsen av at du fremdeles klynger deg til et håp om at dette skal ordne seg. Det kan være at det går bedre for barnet når du er kommet deg ut av dette og ser fram til et liv på egne ben uten å måtte tenke på å tekkes den mannen.

Anonymkode: 157f1...263

[Raven.Writingdesk]

Jeg er enig med den over her, TS, at din frykt om at barnet ikke blir elsket er noe du overfører fordi du kjenner deg selv avvist av ham. Med det sagt forstår jeg godt at du er både sint og lei deg, men du må faktisk begynne å se for deg at du får bygget deg ett liv som du og barnet ditt vil trives i, uten far. Du beskriver ett ekteskap hvor mannen er fraværende, og kanskje har du egentlig ikke hatt det særlig bra i dette ekteskapet du heller, selv om det føles skremmende å skulle gå videre i livet uten ham.

Mest sannsynlig må du jo ha vært ensom for ingenting er mer ensomt enn å være ensom i tosomhet.. 

 

[AnonymBruker]

Det du bør gjøre for deg selv er å opprettholde/ komme i gang med trening og være nøye med godt, sunt, variert kosthold. Da får du energi og det gjør underverker for å håndtere stress. 

Anonymkode: 7c604...8a3

[AnonymBruker]

jeg tenker at dere må til megling siden dere har et barn sammen og at du der kan si åpent og ærlig at han ikke har vært til nå eller er en tilstedeværende far for sitt barn og at du derfor ser for deg at han må ta mer ansvar og være en bedre far nå som han har valg å ikke være en del av familien og se hva han sier og hvordan den samtalen utvikler seg med megler. Jeg ville bevisst lagt frem at målet er 50% samvær men at han må jobbe seg opp til det siden han ikke har en relasjon til barnet per i dag, 

Rett og slett fordi du selv sier barnet trenger en god far og på den måten tvinger du han til å si hvorvidt han kan være det eller ikke.
På den måten vet du også hvor du står videre etter meglingen. 

Anonymkode: 2c960...485

[AnonymBruker]

Du må jo ikke overføre dette på barnet!

eksen min bidro lite hjemme, jobbet mye, trente mye. Jeg tok det meste med hus og barna. Han bar utro og forlot meg da yngste var 2 måneder gammel. 
 

allikevell har han barna 50/50 og er en god pappa! Jeg har alltid pratet positivt og støttet han og samboeren hans overfor barna. Han stiller opp mer for barna nå enn da vi var sammen, selv om jeg gjør mer for barna enn han… men det trenger ikke barna å vite:) 

Anonymkode: 6e97b...8c4

[Anonym90059005]

1. Bitterhet vil ikke hjelpe, det skjer at folk vokser fra hverandre og går fra hverandre, mannen din har ikke "lurt deg" eller tatt fra deg et barn til på noensomhelst måte.

2. Du har lov til å være knust og sørge, men IKKE projisere dine følelser og tanker over på barnet (det virker litt som du gjør det).

3. Du bør ha som mål/ønske at ditt barn skal ha et godt forhold til sin far (med fast og stabilt samvær 30-40 %).

4. Du sier du vil være mamma mer enn alt, omfavn det, og gi deg og barnet en fantastisk hverdag sammen. Det er helt nydelig og dere vil bygge et utrolig sterkt  bånd sammen. Menn og forhold kan du vende tilbake til seinere i livet, fokuser på dere to (og et godt samarbeid med far).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis han ikke ønsker noe fast, så er han jo ikke med på det du ønsker? Slik jeg forstår det er det pålagt å bli enig om samværsavtale på familievernkontoret. Jeg hadde ikke gått med på en løsning hvor han kommer og går som han vil, hvis det er det du mener med at han ikke ønsker noe fast. Jeg tror verken det er bra for deg eller barnet ditt. Den avtalen dere får på papiret på familievernkontoret er gull verdt hvis han er en slik type som turer fram og forventer at du skal innrette deg etter hans innfall. En ting er at du kanskje er selvutslettende nok til å finne deg i det, men du risikerer faktisk å forsterke følelsen hos barnet om at dere lever på hans nåde og skal hoppe når han sier hopp for å få smuler av hans kjærlighet. Tenk deg nøye om før du går med på en avtale som er på hans premisser.

En annen sak er at du sier at barnet sliter og at du er redd for at det skal tenke at pappa ikke elsker han. Jeg lurer på om dette er dine tanker som du overfører på barnet, eller om barnet har fanget opp din uro. For du er jo tydeligvis i en fase hvor du er fortvilt over manglende kjærlighet og omtanke fra denne mannen selv, og jeg får litt følelsen av at du fremdeles klynger deg til et håp om at dette skal ordne seg. Det kan være at det går bedre for barnet når du er kommet deg ut av dette og ser fram til et liv på egne ben uten å måtte tenke på å tekkes den mannen.

Anonymkode: 157f1...263

Jeg snakker masse om pappa, hvor glad pappa er i han og at pappa savner han masse.  Men det er klart, vi bor jo ikke sammen lenger..

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (1 time siden):

Jeg er enig med den over her, TS, at din frykt om at barnet ikke blir elsket er noe du overfører fordi du kjenner deg selv avvist av ham. Med det sagt forstår jeg godt at du er både sint og lei deg, men du må faktisk begynne å se for deg at du får bygget deg ett liv som du og barnet ditt vil trives i, uten far. Du beskriver ett ekteskap hvor mannen er fraværende, og kanskje har du egentlig ikke hatt det særlig bra i dette ekteskapet du heller, selv om det føles skremmende å skulle gå videre i livet uten ham.

Mest sannsynlig må du jo ha vært ensom for ingenting er mer ensomt enn å være ensom i tosomhet.. 

 

Jeg sier hele tiden at pappa savner han masse og er utrolig glad i oss. Men ungen spør hvorfor pappa ikke er mer med oss (han har begynt å spørre nå..lurte aldri på det før vi gjorde det slutt). Jeg håper det går over når vi kommer inn i hverdagen igjen etterhvert

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

Anonym90059005 skrev (1 time siden):

1. Bitterhet vil ikke hjelpe, det skjer at folk vokser fra hverandre og går fra hverandre, mannen din har ikke "lurt deg" eller tatt fra deg et barn til på noensomhelst måte.

2. Du har lov til å være knust og sørge, men IKKE projisere dine følelser og tanker over på barnet (det virker litt som du gjør det).

3. Du bør ha som mål/ønske at ditt barn skal ha et godt forhold til sin far (med fast og stabilt samvær 30-40 %).

4. Du sier du vil være mamma mer enn alt, omfavn det, og gi deg og barnet en fantastisk hverdag sammen. Det er helt nydelig og dere vil bygge et utrolig sterkt  bånd sammen. Menn og forhold kan du vende tilbake til seinere i livet, fokuser på dere to (og et godt samarbeid med far).

Han har jo sagt at vi kan begynne å prøve da og da..jeg hadde jo hatt litt mer tid om han bare hadde sagt at han ikke vil ha nr to. Han satt og sa til sin mor for to uker siden at vi skulle begynne å prøve på nr to..

så jeg er jo veldig i sjokk..

 

jeg håper vi får til punkt 3 og 4, det er mitt mål.

Anonymkode: fbfea...fc1

[Anonym90059005]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har jo sagt at vi kan begynne å prøve da og da..jeg hadde jo hatt litt mer tid om han bare hadde sagt at han ikke vil ha nr to. Han satt og sa til sin mor for to uker siden at vi skulle begynne å prøve på nr to..

så jeg er jo veldig i sjokk..

 

jeg håper vi får til punkt 3 og 4, det er mitt mål.

Anonymkode: fbfea...fc1

Men da har han vel endret mening da, det er lov og skjer. Ikke løyet for det. Han har vel innsett at dere som par ikke fungerer og da faller jo naturligvis barn nr 2 bort som en mulighet. 

 

[AnonymBruker]

Anonym90059005 skrev (2 timer siden):

Men da har han vel endret mening da, det er lov og skjer. Ikke løyet for det. Han har vel innsett at dere som par ikke fungerer og da faller jo naturligvis barn nr 2 bort som en mulighet. 

 

Jeg føler det er å lyve når han hele veien har sagt at vi kan prøve på nr to i år. Vi var i middag hos svigers for han selv satt å sa at vi skulle begynne å prøve nå. Jeg er jo helt sjokkert.

har vært tydelig med han om jeg ønsker nr to og om han ikke er med være dønn ærlig så jeg kan ta ett valg. Barn har alltid vært min store drøm.

 

han har jo endret mening og det er lov men føles som ett svik når han to uker tidligere har sittet å snakket om det helt selv. Jeg ble jo kjempeglad.

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det du bør gjøre for deg selv er å opprettholde/ komme i gang med trening og være nøye med godt, sunt, variert kosthold. Da får du energi og det gjør underverker for å håndtere stress. 

Anonymkode: 7c604...8a3

Jeg trener og er slank..la på meg etter svangerskapet og hadde ikke energi til overs i 2 år. Men er i ok form nå selvom jeg ikke trener 4 dager i uken🙈. Er aktiv med ungen.

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

jeg tenker at dere må til megling siden dere har et barn sammen og at du der kan si åpent og ærlig at han ikke har vært til nå eller er en tilstedeværende far for sitt barn og at du derfor ser for deg at han må ta mer ansvar og være en bedre far nå som han har valg å ikke være en del av familien og se hva han sier og hvordan den samtalen utvikler seg med megler. Jeg ville bevisst lagt frem at målet er 50% samvær men at han må jobbe seg opp til det siden han ikke har en relasjon til barnet per i dag, 

Rett og slett fordi du selv sier barnet trenger en god far og på den måten tvinger du han til å si hvorvidt han kan være det eller ikke.
På den måten vet du også hvor du står videre etter meglingen. 

Anonymkode: 2c960...485

Takk, gode råd❤️

Anonymkode: fbfea...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har det veldig vondt. Etter 15 år bare gjorde han det slutt en kveld.

vi har en 5 åring sammen og planen var å prøve på ne to men han har utsatt og utsatt. Vekten min (han sa det aldri direkte men mente jeg måtte ta vare på meg selv igjen) og at vi rett og slett har blitt som et søskenpar.

vel, han har egentlig bare jobbet de siste årene. Vært lite hjemme, bidratt lite men alltid sagt at han gjør det for fremtiden vår. Nå sitter jeg her da..han lever det gode singel liv (har jeg inntrykk av) men jeg prøver å trøste ungen med at pappa bare er litt opptatt med jobb. Jeg har reist nordover til hvor jeg kommer fra for å få litt tankerom. Veldig gunstig for han. Han ringer innimellom for å si hei og småprate med ungen men ser ikke hvor mye lille sliter. Han nekter for at det har vært eller er noen andre. 

 

hvordan går jeg frem? Hva sier man til et så lite barn? Hvordan komme meg på beina fort som fy for barnet mitt når jeg har det så vondt selv?
Ser ikke for meg 50-50 eller noe i nærheten engang. Er så redd barnet mitt skal ta skade av å føle at pappa ikke elsker han eller er der for han. Jeg har venner hvor fedrene er svært involvert og ser at ungen min kaver etter oppmerksomhet fra dem og blir veldig veldig glad i dem veldig fort. Det gjør og vondt..

Har flere spørsmål men begynner her…

skifter mellom å ha raseriutbrudd og å være lei meg. Føler han har tatt muligheten til å få ett barn til fra meg..lurt meg til å tro at ting er fint mellom oss..så valgt han selv. Lever, men lever ikke om dere skjønner..er så vondt. Vil gjerne høre fra dere som har vært gjennom noe av det samme?

beklager at innlegget er så rotete, skriver på mobilen og er bare i en rar modus nå. 

Anonymkode: fbfea...fc1

Bare tenk at noenting skjer av en grunn...det var en grunn til at det skulle bli slik....ikke sant.......detcer mer mellom himmel og jord enn det vi vet......da blir det lettere å legge fra seg sorgen......

Anonymkode: 7ab3e...7c4