Svigermor sa at hun ville være medmor

[AnonymBruker]

Oj, svigermor som medmor faktisk 😳 

Det tenker jeg er ugreit, både for dere foreldre og barnet.

Hvorfor vil hun ikke være bestemor? 

Anonymkode: ac9f3...db5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, jeg svarte ikke direkte på det med medmor. Det kom i en setting hvor hun først gjorde narr av hvordan jeg setter grenser og sa jeg burde mykne, så jeg svarte heller at vi som foreldre setter rammene.

Samboeren min og jeg har god kommunikasjon og står sammen i dette. Vi tar avgjørelser i fellesskap, og her har vi vært ganske samstemte. Nå er det pause, og det er tydelig sagt. Om det blir kontakt igjen, vet jeg ikke. Det er skikkelig trist, for vi ønsket egentlig noe nært og trygt. 
 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

Å gjøre narr av andre er ikke normalt i en sunn familie. Å være uenig i grensesetting er ok om man kommuniserer det uten for mye følelser. Men å gjøre narr er langt over streken og ikke noe man skal akseptere av et familiemedlem.  

Anonymkode: c1e30...f73

[AnonymBruker]

Hvilke grenser var det som du satt som hun gjorde narr av? Har du noen eksempler på hvordan hun forsøker å dominere?

Jeg har en lik svigermor. Så jeg forstår deg. Hun har ikke sagt medmor, men hun oppfører seg slik. Her er situasjonen en annen, fordi jeg ikke er mor til min samboers barn. Jeg har et eget barn og vi har flyttet sammen. Det ble veldig tydelig etter hvert at hun fungerte som «mor» for barnet og «partner» for min samboer. Hun styrte alt av ferier og de fleste helger. Planla i øst og vest og jeg og mitt barn ble inkludert og forventet å være med på lasset… jeg er snart 40 år og har egne rutiner og planer og ønsket å ha et liv med min kjæreste og våre barn og sveise oss sammen som familie. 
 

Tilbake til deg, godt dere har fått startet et oppgjør med henne! Og fint hun sa hvordan hun egentlig opplever sin egen rolle. Da blir det enklere å tegne opp for henne hvor ugreit det er. 
det at hun gjorde narr av dine forsøk på å sette grenser, er typisk. Det er en hersketeknikk for å overkjøre deg og gjøre deg usikker, slik at du skal føle deg liten og vike. Veldig bra at du svarte henne slik du gjorde. At dere står sammen! 
 

mitt råd til deg, er å la mannen din ta alle kamper med henne og at dere har god kommunikasjon mellom dere. Du blir dessverre «heksa» uansett hva du gjør. Hun kan forsøke å lage splid mellom dere for å kunne ta større plass. Jeg anbefaler virkelig å snakke med en psykolog (deg og mannen din). Det har hjulpet oss mye å få perspektiver fra en tredjepart og klare å stå i grensene. 

Anonymkode: cca9f...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Nei, altså vårt barn er bare 5 måneder så vi er i startgropa. Har ikke sett bestemor på 3 måneder nå fordi hun kun vil se barnebarnet hjemme hos seg selv. 6 timer unna i bil. Du må tro det er vår feil at baby ikke klarer 6 timer i bil. I tillegg til alt annet vi gjør feil.

Jeg kommer ikke til å gi opp enda, men må være veldig tydelig på grensene. Hun får være bestemor innenfor dem, ellers blir det ikke noe forhold på dem. Din er jo mange hakk verre enn min, så jeg skjønner om du ikke orker mer!

Anonymkode: c7b60...4b2

Skjønner. Her er babyen litt over halvt år, så vi er ganske likt i løypa. Håper for deres del at det roer seg litt fremover.

Det fine, og kanskje også krevende, med lang avstand og litt vanskelig familiedynamikk, er at det kan gjøre det litt lettere å beskytte seg mot press og forventninger. Men det gjør fortsatt vondt når man får kjipe tilbakemeldinger i en sårbar fase. Man skulle tro det gikk an å møte nybakte foreldre med respekt, selv om man er uenig i detaljer.

Her har vi virkelig gjort vårt. Det har vært over ti samtaler. På melding, telefon og ansikt til ansikt. Alt vi har bedt om, er å bli møtt med respekt og forståelse. Jeg møtte svigermor på halvveien flere ganger, til tross for at vi var utmattet etter fødselen og egentlig trengte ro. Jeg var raus, selv etter å ha blitt møtt med maktgrep og null ansvarstaking.

Problemet var aldri at det ikke var kontakt. Men at kontakten stadig måtte skje på deres premisser. Når vi satte rammer, endret de bare strategi for å komme seg rundt dem. Ingenting endret seg egentlig. Det bare så annerledes ut.

Det hjelper ikke at vi bor fem minutter unna. Det ble til slutt samboeren min som foreslo å gå no contact. Jeg holdt igjen i starten og foreslo at vi skulle ha is i magen, særlig med tanke på barnet. Men så skjedde det noe som ikke lot seg reparere.

Det som sitter igjen i meg nå, er hvor mye ansvar jeg har båret på for å redde relasjonen. Når det aldri var mitt å bære i utgangspunktet. I stedet for at det ble jobbet med oss, ble det jobbet mot oss.

Så nå er ikke spørsmålet lenger hvordan vi får det til å fungere. Nå handler det mer om hvor mye vi egentlig skal tåle. Og om dette er et miljø vi ønsker at barnet vårt skal vokse opp i og speile seg i.

 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

[AnonymBruker]

Det at hun har kommet med den «innrømmelsen» tenker jeg er et godt utgangspunkt for å ta en god prat om tiden som har vært og hva som ligger foran.

Anonymkode: 83115...e39

[AnonymBruker]

Fra ei som er 10 år inn i dette, med ei svigerinne som er enda lenger inn i dette(voksent barn); det blir verre med tiden. Eller rettere sagt; svigermor kommer sannsynligvis til å bli verre med alderen, så oppførselen dere har sett til nå, vil sannsynligvis eskalere med tiden dersom dere gjenopptar kontakten og går tilbake til slik det var før dere tok pause.

 

Heldigvis for deg er i alle fall mannen din på lag med deg. Det er bra! Min har i flere år unnskyldt sin mor med at hun kan være litt hårsår av og til, la henne nå få dille og kose seg med å være bestemor, hun har opplevd mye vondt i livet, hun har så dårlig selvtillit etc etc etc. Først nå de siste par årene er det blitt ille nok til at han ser og merker det selv. Han prøver jo å sette grenser og forsvare meg når han kan, men hun gjør det på så skjulte måter og helst slik at det blir ord mot ord. Så da står han der i midten, da, og vet ikke hva han skal gjøre. Og han er ikke klar for å kutte kontakten heller.

Anonymkode: bcdb3...b9b

[AnonymBruker]

Medmor 😄 du får si fra at heldigvis for sønnen hennes, er du heterofil.

Anonymkode: a0c1f...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvilke grenser var det som du satt som hun gjorde narr av? Har du noen eksempler på hvordan hun forsøker å dominere?

Jeg har en lik svigermor. Så jeg forstår deg. Hun har ikke sagt medmor, men hun oppfører seg slik. Her er situasjonen en annen, fordi jeg ikke er mor til min samboers barn. Jeg har et eget barn og vi har flyttet sammen. Det ble veldig tydelig etter hvert at hun fungerte som «mor» for barnet og «partner» for min samboer. Hun styrte alt av ferier og de fleste helger. Planla i øst og vest og jeg og mitt barn ble inkludert og forventet å være med på lasset… jeg er snart 40 år og har egne rutiner og planer og ønsket å ha et liv med min kjæreste og våre barn og sveise oss sammen som familie. 
 

Tilbake til deg, godt dere har fått startet et oppgjør med henne! Og fint hun sa hvordan hun egentlig opplever sin egen rolle. Da blir det enklere å tegne opp for henne hvor ugreit det er. 
det at hun gjorde narr av dine forsøk på å sette grenser, er typisk. Det er en hersketeknikk for å overkjøre deg og gjøre deg usikker, slik at du skal føle deg liten og vike. Veldig bra at du svarte henne slik du gjorde. At dere står sammen! 
 

mitt råd til deg, er å la mannen din ta alle kamper med henne og at dere har god kommunikasjon mellom dere. Du blir dessverre «heksa» uansett hva du gjør. Hun kan forsøke å lage splid mellom dere for å kunne ta større plass. Jeg anbefaler virkelig å snakke med en psykolog (deg og mannen din). Det har hjulpet oss mye å få perspektiver fra en tredjepart og klare å stå i grensene. 

Anonymkode: cca9f...789

Takk for svaret ditt. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Grensene jeg har satt har vært helt grunnleggende. At vi må få si nei til treff når det ikke passer, uten at det får sosiale sanksjoner (har vært kollektiv utfrysning utført av svigers i kolikk-nyfødttiden). At vi ønsker beskjed før besøk. At barnet vårt ikke skal eksponeres i sosiale medier uten å forhøre om samtykke. At vi skal få være foreldre på vår måte, uten påtrykk eller forsøk på å forhandle oss ut av valgene vi har tatt. Mye press, forventninger, utfordring av avgjørelser mtp barnet. 

Hun gjorde narr av grensene ved å imitere hele idéen om å sette grenser i en sur og nedlatende tone (generelt, ikke spesifikk grenser; noe i den duren - ‘jeg er forelder og her er grensen min. Det er jeg som bestemmer og du må respektere!’), i en samtale der vi forsøkte å snakke ordentlig. Det var en måte å undergrave på, forså kom spm om å mykne grensene rett etter imitering.

Mest utfordrende har likevel vært splitting og forsøk på å påvirke typen min etter at vi sammen har satt grenser. Hun har brukt følelser og spørsmål for å så tvil om lojalitet, særlig etter at vi har satt nødvendig konsekvens. For eksempel da vi tok en liten pause som følge av et klart grensebrudd hun var veldig klar over men gjorde likevel, gikk hun rett til typen min alene for å påvirke avgjørelsen. 

Vi har gjort mange forsøk på å finne en balansert og respektfull relasjon. Nå har vi tatt en pause, og det har vært riktig for oss. Vi har snakket om terapi, og det er noe vi vurderer. Akkurat nå prøver vi bare å få litt avstand og ro.

Takk for at du deler. Det betyr mye å møte andre som forstår dynamikken.

 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, det er ikke første gang jeg hører om besteforeldre som ser på sine barns barn som en ‘second chance’ på å være foreldre igjen.

Spesielt vondt i de tilfellene de ikke var særlig gode foreldre for sine egne barn, og tenker at nå får de sjansen til å gjøre det riktig…

 

Anonymkode: a0aa1...0b7

Ja, det er litt sånn «second chance» noen bestemødre føler på, tror jeg.

Til TS: Opplever dette ikke med svigermor, men med egen mor. Tror hun ubevisst driver med second chance. Kan ikke akkurat si at det nødvendigvis blir bedre med årene, hun er som hun er (min mor). Jeg øver stadig på å sette grenser og ta tilbake makten som mor for særlig mitt ene barn, der vi nå er i en periode der mormor har tatt over litt vel mye. Her er det ingen far i bildet da.

Vurder om tett kontakt er realistisk er mitt råd og hold på deres grenser, uavhengig  av om hun blir fornærmet eller rasende for det.

Medfølelse til deg, jeg vet hvor kjipt det er.

Anonymkode: 3ba6f...a9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svaret ditt. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Grensene jeg har satt har vært helt grunnleggende. At vi må få si nei til treff når det ikke passer, uten at det får sosiale sanksjoner (har vært kollektiv utfrysning utført av svigers i kolikk-nyfødttiden). At vi ønsker beskjed før besøk. At barnet vårt ikke skal eksponeres i sosiale medier uten å forhøre om samtykke. At vi skal få være foreldre på vår måte, uten påtrykk eller forsøk på å forhandle oss ut av valgene vi har tatt. Mye press, forventninger, utfordring av avgjørelser mtp barnet. 

Hun gjorde narr av grensene ved å imitere hele idéen om å sette grenser i en sur og nedlatende tone (generelt, ikke spesifikk grenser; noe i den duren - ‘jeg er forelder og her er grensen min. Det er jeg som bestemmer og du må respektere!’), i en samtale der vi forsøkte å snakke ordentlig. Det var en måte å undergrave på, forså kom spm om å mykne grensene rett etter imitering.

Mest utfordrende har likevel vært splitting og forsøk på å påvirke typen min etter at vi sammen har satt grenser. Hun har brukt følelser og spørsmål for å så tvil om lojalitet, særlig etter at vi har satt nødvendig konsekvens. For eksempel da vi tok en liten pause som følge av et klart grensebrudd hun var veldig klar over men gjorde likevel, gikk hun rett til typen min alene for å påvirke avgjørelsen. 

Vi har gjort mange forsøk på å finne en balansert og respektfull relasjon. Nå har vi tatt en pause, og det har vært riktig for oss. Vi har snakket om terapi, og det er noe vi vurderer. Akkurat nå prøver vi bare å få litt avstand og ro.

Takk for at du deler. Det betyr mye å møte andre som forstår dynamikken.

 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

Fy fader, jeg får helt frysninger. Det er så gjenkjennelig det du beskriver. Dette er ikke enkelt for hverken han eller deg å stå i. Det er veldig vondt, når det eneste man ønsker er en normal og hyggelig familierelasjon, for både din kjære, deg selv og barnet deres. 
 Så bra dere klarer å stå sammen i avgjørelsen om en pause. Selv om det også sikkert er vondt og fører til mange tanker. Det er noen ganger nødvendig og kanskje det kan gjøre at hun klarer å ta dere mer «på alvor» og går i seg selv. 
 

Her har det blitt forsøk med konfrontasjon fra min samboer. som resulterte i utrolig stygge krangler. Svigermor har null selvinnsikt og går fullstendig i offerrolle. Veksler mellom dét og hånlige utsagt om grensene som prøver å settes og om hva som er galt. Hun begynte selv å trekke seg unna etter dette og sier ting som «jeg gjør bare alt feil, jeg» og «ja, det er sånn dere gjør det der nede på «stedsnavn»» (hun var nemlig veldig kritisk til det stedet vi valgte å bo. Det er for øvrig 15 minutter med bil fra henne og ikke gåavstand slik det var før vi flyttet sammen. 
Etter en stund begynte hun å ta mer kontakt igjen og ville ha besøk. Hun inviterte da bare sin sønn og sitt barnebarn. Mange ganger. Selv om konfrontasjonene var mellom hennes sønn og henne. Jeg har alltid forholdt meg fullstendig nøytral, ovenfor henne. Psykologen hadde forberedt oss på dette. At jeg ville uansett bli «heksa» som stjeler hennes sønn og barnebarn. Men, det er vondt. Jeg ønsker et godt forhold til henne, men ikke kun på hennes premisser. 
 

Jeg prøver å ikke påvirke min samboer ift hvilke avgjørelser han skal ta. Men, jeg har forberedt han på at jeg på et tidspunkt kan få problemer med å stå i det med han. Eventuelt så får jeg droppe å være med i de situasjonene jeg er invitert med til og han får gjøre som han føler for. 
 

Jeg blir imponert over deg og din samboer, som klarer å være så tydelige og jeg tror det er veldig sunt og bra for dere og barnet deres at dere har oppdaget det og setter grenser nå. Det er eneste sjanse for henne å kunne korrigere seg. Og om hun ikke tar den muligheten, så er det veldig synd. Bra jobba! 👍🏼

Anonymkode: cca9f...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Skjønner. Her er babyen litt over halvt år, så vi er ganske likt i løypa. Håper for deres del at det roer seg litt fremover.

Det fine, og kanskje også krevende, med lang avstand og litt vanskelig familiedynamikk, er at det kan gjøre det litt lettere å beskytte seg mot press og forventninger. Men det gjør fortsatt vondt når man får kjipe tilbakemeldinger i en sårbar fase. Man skulle tro det gikk an å møte nybakte foreldre med respekt, selv om man er uenig i detaljer.

Her har vi virkelig gjort vårt. Det har vært over ti samtaler. På melding, telefon og ansikt til ansikt. Alt vi har bedt om, er å bli møtt med respekt og forståelse. Jeg møtte svigermor på halvveien flere ganger, til tross for at vi var utmattet etter fødselen og egentlig trengte ro. Jeg var raus, selv etter å ha blitt møtt med maktgrep og null ansvarstaking.

Problemet var aldri at det ikke var kontakt. Men at kontakten stadig måtte skje på deres premisser. Når vi satte rammer, endret de bare strategi for å komme seg rundt dem. Ingenting endret seg egentlig. Det bare så annerledes ut.

Det hjelper ikke at vi bor fem minutter unna. Det ble til slutt samboeren min som foreslo å gå no contact. Jeg holdt igjen i starten og foreslo at vi skulle ha is i magen, særlig med tanke på barnet. Men så skjedde det noe som ikke lot seg reparere.

Det som sitter igjen i meg nå, er hvor mye ansvar jeg har båret på for å redde relasjonen. Når det aldri var mitt å bære i utgangspunktet. I stedet for at det ble jobbet med oss, ble det jobbet mot oss.

Så nå er ikke spørsmålet lenger hvordan vi får det til å fungere. Nå handler det mer om hvor mye vi egentlig skal tåle. Og om dette er et miljø vi ønsker at barnet vårt skal vokse opp i og speile seg i.

 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

Man skal ikke tåle. Har vært igjennom dette i flere år selv og det ble bare verre. Satte vi en grense så presset hun seg igjennom en annen plass. Og det gikk så langt som at hun meldte meg til barnevernet. Hennes ord var "ikke vær redd for barnevernet du, om du mister han så får jeg han. Så kan du treffe han her." 

 

Anonymkode: 71f0a...c60

[AnonymBruker]

Svigermor høres latterlig ut, og jeg har stor medfølelse med deg, ts. Jeg har en vanskelig mor, så jeg er litt kjent med problemstillingen.
Men jeg forstår ikke greia: dere sitter jo med kortene, og det er hun som må tilpasse seg. Hvorfor stenger dere henne ikke ute inntil hun gjør som dere sier? Hun oppfører seg crazy og trenger grenser. 

Anonymkode: 9e026...e47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Svigermor høres latterlig ut, og jeg har stor medfølelse med deg, ts. Jeg har en vanskelig mor, så jeg er litt kjent med problemstillingen.
Men jeg forstår ikke greia: dere sitter jo med kortene, og det er hun som må tilpasse seg. Hvorfor stenger dere henne ikke ute inntil hun gjør som dere sier? Hun oppfører seg crazy og trenger grenser. 

Anonymkode: 9e026...e47

Det er det de gjør. De har prøvd å snakke med henne, uten å komme gjennom og har nå er pause i kontakten

Anonymkode: cca9f...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Fy fader, jeg får helt frysninger. Det er så gjenkjennelig det du beskriver. Dette er ikke enkelt for hverken han eller deg å stå i. Det er veldig vondt, når det eneste man ønsker er en normal og hyggelig familierelasjon, for både din kjære, deg selv og barnet deres. 
 Så bra dere klarer å stå sammen i avgjørelsen om en pause. Selv om det også sikkert er vondt og fører til mange tanker. Det er noen ganger nødvendig og kanskje det kan gjøre at hun klarer å ta dere mer «på alvor» og går i seg selv. 
 

Her har det blitt forsøk med konfrontasjon fra min samboer. som resulterte i utrolig stygge krangler. Svigermor har null selvinnsikt og går fullstendig i offerrolle. Veksler mellom dét og hånlige utsagt om grensene som prøver å settes og om hva som er galt. Hun begynte selv å trekke seg unna etter dette og sier ting som «jeg gjør bare alt feil, jeg» og «ja, det er sånn dere gjør det der nede på «stedsnavn»» (hun var nemlig veldig kritisk til det stedet vi valgte å bo. Det er for øvrig 15 minutter med bil fra henne og ikke gåavstand slik det var før vi flyttet sammen. 
Etter en stund begynte hun å ta mer kontakt igjen og ville ha besøk. Hun inviterte da bare sin sønn og sitt barnebarn. Mange ganger. Selv om konfrontasjonene var mellom hennes sønn og henne. Jeg har alltid forholdt meg fullstendig nøytral, ovenfor henne. Psykologen hadde forberedt oss på dette. At jeg ville uansett bli «heksa» som stjeler hennes sønn og barnebarn. Men, det er vondt. Jeg ønsker et godt forhold til henne, men ikke kun på hennes premisser. 
 

Jeg prøver å ikke påvirke min samboer ift hvilke avgjørelser han skal ta. Men, jeg har forberedt han på at jeg på et tidspunkt kan få problemer med å stå i det med han. Eventuelt så får jeg droppe å være med i de situasjonene jeg er invitert med til og han får gjøre som han føler for. 
 

Jeg blir imponert over deg og din samboer, som klarer å være så tydelige og jeg tror det er veldig sunt og bra for dere og barnet deres at dere har oppdaget det og setter grenser nå. Det er eneste sjanse for henne å kunne korrigere seg. Og om hun ikke tar den muligheten, så er det veldig synd. Bra jobba! 👍🏼

Anonymkode: cca9f...789

Jeg vet alt om den typen manøver du beskriver. Det har et navn. I psykologien kalles det triangulering. Det skjer når noen unngår å møte en relasjon direkte, og heller prøver å påvirke situasjonen gjennom en tredjepart. Ofte partneren. Det rokker ved tillit, og gjør samspill utrygt. I stedet for å ta ansvar for egne følelser og handlinger, plasseres ansvaret på en annen. Den som ikke spiller med, blir problemet. Ikke på grunn av handlinger, men fordi man ikke gjør seg tilgjengelig for påvirkning.

For meg ble det en av hovedgrunnene til at vi tok avstand. Ikke fordi det var mest dramatisk, men fordi det var mest avslørende. Det viser hva man egentlig tenker om deg. Hvis stemmen din ikke møtes, men heller forsøkes svekket bak ryggen din, da er det ikke en relasjon bygget på respekt. Da handler det ikke lenger om kontakt, men om kontroll.

 

Vi har et kulturelt problem også. Spesielt i familier. Der hvor det forventes at vi alltid skal være den største. Være forståelsesfulle. Tåle. Holde relasjonen sammen, selv når den andre parten ikke gjør sin del. Vi blir lært opp til at familie er viktigere enn alt. Men hvem tar vare på deg mens du tar vare på alle andre?

Når du sier ifra, blir det ofte tolket som et angrep. Når du setter grenser, blir det kalt unødvendig. Når du trekker deg, blir du stemplet som vanskelig. Alt for å bevare en illusjon av familiefred. En fred som bygger på at én part bærer alt, mens den andre får fritak. Men det er ikke fred. Det er utmattelse.

Hvis dette hadde vært hvilken som helst annen relasjon, ville ingen akseptert det. Ingen ville ment at du burde tåle det samme fra en nabo, en kollega eller en tilfeldig bekjent. Men i familien forventes det. Da skal du tåle å bli gjort til syndebukk, bli oversett, bli snakket om i tredje person. Bare fordi det er familie. Det gir ikke mening.

Derfor har jeg et grunnprinsipp: trygghet først. Alltid. Selv om samboeren min ikke hadde støttet det, ville jeg likevel gjort det som er rett for oss og barnet vårt. Det handler ikke om å stå alene. Det handler om å stå støtt. Fordi ingen andre bærer det ansvaret. Og fordi ingen barn skal vokse opp med voksne som trenger at du tilpasser deg deres behov, for å få være i fred.

Men jeg er takknemlig for at vi er samstemte. Det har vært avgjørende. Ikke fordi det gjør alt enkelt, men fordi det gir ro. Vi vet hva vi står for, og vi står der sammen. Uten lojalitetspress. Uten å dekke over det som ikke tålte lyset.

Jeg ble berørt av det du skrev om deres situasjon. Den følelsen av å være nøytral, men likevel bli gjort til symbol på det som står i veien. Det er klassisk. Den som stiller spørsmål blir problemet. Ikke den som lager det. Du fortjener ikke å stå alene i det. Ingen gjør det.

Takk for at du deler. Det gir så mye gjenklang. Og det betyr noe å vite at vi ikke er alene om å gjennomskue det som ellers ville blitt tålt i stillhet ❣️

 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er det de gjør. De har prøvd å snakke med henne, uten å komme gjennom og har nå er pause i kontakten

Anonymkode: cca9f...789

Problem løst!

Anonymkode: 9e026...e47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Takk for svaret ditt. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Grensene jeg har satt har vært helt grunnleggende. At vi må få si nei til treff når det ikke passer, uten at det får sosiale sanksjoner (har vært kollektiv utfrysning utført av svigers i kolikk-nyfødttiden). At vi ønsker beskjed før besøk. At barnet vårt ikke skal eksponeres i sosiale medier uten å forhøre om samtykke. At vi skal få være foreldre på vår måte, uten påtrykk eller forsøk på å forhandle oss ut av valgene vi har tatt. Mye press, forventninger, utfordring av avgjørelser mtp barnet. 

Hun gjorde narr av grensene ved å imitere hele idéen om å sette grenser i en sur og nedlatende tone (generelt, ikke spesifikk grenser; noe i den duren - ‘jeg er forelder og her er grensen min. Det er jeg som bestemmer og du må respektere!’), i en samtale der vi forsøkte å snakke ordentlig. Det var en måte å undergrave på, forså kom spm om å mykne grensene rett etter imitering.

Mest utfordrende har likevel vært splitting og forsøk på å påvirke typen min etter at vi sammen har satt grenser. Hun har brukt følelser og spørsmål for å så tvil om lojalitet, særlig etter at vi har satt nødvendig konsekvens. For eksempel da vi tok en liten pause som følge av et klart grensebrudd hun var veldig klar over men gjorde likevel, gikk hun rett til typen min alene for å påvirke avgjørelsen. 

Vi har gjort mange forsøk på å finne en balansert og respektfull relasjon. Nå har vi tatt en pause, og det har vært riktig for oss. Vi har snakket om terapi, og det er noe vi vurderer. Akkurat nå prøver vi bare å få litt avstand og ro.

Takk for at du deler. Det betyr mye å møte andre som forstår dynamikken.

 

ts

Anonymkode: 94802...c1f

(Regner med at hun alltid har oppført seg slik, og dette ikke er en helomvending sent i livet.)

Jeg hadde vært opptatt av din manns psykiske helse, for han må ha blitt påvirket av å vokse opp med en mor som bedriver psykisk vold. Hun tråkker over grenser, latterliggjør, er kun opptatt av egne følelser og behov, ser ikke andres behov, mangler empati og ydmykhet, straffer ved å isolere ham sosialt. Dette er klart psykisk vold, og svært skadelig for et barn å vokse opp i.
Jeg hadde forlangt at mannen starter i terapi, sånn at han ikke uforvarende gjentar mønsteret fra sin barndom med deres barn.  Det er dessverre svært vanlig, fordi man blir så dypt skadet av en slik barndom.

Anonymkode: c1e30...f73

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut , om hun ikke endrer holdning tror jeg dere må kutte kontakten en stund for og se om hun forstår . Men ut av det du skriver så vil jeg tro dama har ett problem hun bør få hjelp til . Det er overhodet ikke normalt . Hilsen farmor til 3 

Anonymkode: aad16...95f

[AnonymBruker]

Ingen med lignende erfaring? Ingen som ble bedre?

Anonymkode: 94802...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ingen med lignende erfaring? Ingen som ble bedre?

Anonymkode: 94802...c1f

Jeg har svart i tråden at jeg har erfaring med det og nei, det blir ikke bedre

Anonymkode: 71f0a...c60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2025 den 0.14):

Ingen med lignende erfaring? Ingen som ble bedre?

Anonymkode: 94802...c1f

 

AnonymBruker skrev (På 24.7.2025 den 8.39):

Jeg har svart i tråden at jeg har erfaring med det og nei, det blir ikke bedre

Anonymkode: 71f0a...c60

Jeg har også svart, men jeg som opplever lignende med min egen mor. Nei, det blir ikke egentlig bedre. Slike personer er som de er, og når de er såpass gamle er det for sent å endre dem. Dessuten klarer de ikke endre seg. Slike personer som din svigermor og min mor, de har ikke selvinnsikt. Hadde de hatt selvinnsikt i utgangspunktet så hadde de ikke uttalt f.eks «jeg vil være medmor» eller prøvd å overta barnebarnet sitt som om hun (min mor) er den «beste moren» av oss. Så nei, det blir ikke bedre. Det beste du kan gjøre er å stå fast på deres grenser for deres barn og deres liv om du skal ha en relasjon til svigermor. Da er det det du må jobbe med resten av livet. Du kan ha en relasjon til henne, men den vil aldri bli den relasjonen du drømmer om. Hun må grensesetter, kameler må svelges og hun er en umoden voksen, et såret barn fanget i en gammel kvinnes kropp.

Eller dere kan ta valget om å ha fjernere kontakt eller no contact. Det er deres valg.

Så du har fått svar. Som regel blir ikke slikt magisk bedre etter en tid fordi disse personene er «damaged» i utgangspunktet. Det du får er det du ser/opplever nå.

Anonymkode: 3ba6f...a9b