Venninne og negativitet

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg vet at noen kanskje vil tenke at jeg er en dårlig venninne når jeg skriver dette, men jeg håper likevel dere leser med et åpent sinn. Jeg har forsøkt å være en god venn over lang tid – flere år, men nå kjenner jeg at jeg er sliten, frustrert og lei.

 

Jeg har ei venninne som har hatt det vanskelig i noen år. Nesten hver gang vi møtes, er det fordi hun trenger hjelp til noe eller bare “må” snakke med noen. Det føles aldri som det handler om å ha det hyggelig sammen, men om å lufte frustrasjon. Hun har låst seg helt i at livet hennes er dårlig, og det virker ikke som hun ønsker eller er åpen for å se noe positivt.

 

Hun sliter veldig med sjalusi overfor et nært familiemedlem, og det fører stadig til konflikter og drama. De krangler ofte, og selv om hun gjerne selv starter diskusjonen, ender hun i offerrollen og mener alle er imot henne. Jeg opplever at hun har urealistiske forventninger til folk rundt seg, som når hun blir sint fordi foreldrene ikke kan sitte barnevakt, selv om de har egne planer. Da mener hun at de bør avlyse, fordi hun har det vanskelig.

 

Ofte ringer hun meg og må møtes fordi “nå har hun det så fælt”. Jeg prøver å stille opp, men jeg har selv helseutfordringer og svært lite energi etter jobb. Når jeg først sier at jeg er for sliten, får jeg gjerne til svar at hun kommer uansett,  at hun må snakke med noen. Jeg føler at mine grenser og behov ikke blir respektert.

 

Problemet er at det som ofte gjør livet hennes “ufattelig vanskelig”, handler om små ting – som at noen sier noe hun ikke liker. Jeg prøver å være ærlig, positiv og løsningsorientert, men hun avviser det og sier at hun ikke “er sånn” og ikke vil tenke sånn. Hvis jeg sier noe som ikke passer inn i hvordan hun ser det, kan hun bli sint, heve stemmen og til og med smelle med dører – noe som er veldig ubehagelig, spesielt ute blant folk. Jeg har begynt å holde tilbake og si det hun vil høre, bare for å unngå slike reaksjoner.

 

Det har gått så langt at jeg lyver når jeg ikke orker å møtes. Jeg tør ikke si at jeg er sliten, fordi det ikke blir akseptert. Og hvis jeg først har sagt nei, tør jeg ikke dra ut i butikken i tilfelle jeg møter henne og må forklare hvorfor jeg “ikke er hjemme”. Det hele har blitt kaotisk, og jeg orker ikke mer.

 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hvordan setter man grenser for en person som ikke tar dem på alvor – uten å føle seg som en dårlig venn? Jeg vil ikke såre henne, men det har blitt litt for mye de siste. 

Anonymkode: c3163...7ea

[AnonymBruker]

Jeg har vært den personen som venninna de er. Blir dårlig av å lese hvordan du har det i vennskapet, det minner om hvordan jeg selv var.

Det som hjalp meg var de få menneskene som turte å sette tydelige grenser. Jeg begynte å miste alle. Så hadde jeg vært deg ville jeg satt enda tydeligere grenser. Si at det lar seg ikke å gjøre å møtes nå (når hun sier det er krise og kommer selv om du er sliten.) Ikke gi henne en grunn til hvorfor for det skal du ikke behøve å gjøre. 

Anonymkode: a8389...615

[AnonymBruker]

Du må i alle fall gjøre noe, for slik skal du ikke trenge å ha det. Kunne du f.eks. sendt henne en melding (epost, WhatsApp e.l.) hvor du forklarer på en rolig og ganske kortfattet måte hvordan du har det? Da kan du skrive det ned i ro og fred, tenke tanken ut, redigere litt og så sende. Da vet du at du har fått formidlet det du ønsket.

Eventuelt kan du invitere henne til en prat, og være 100 % tydelig på forhånd at denne gangen er det noe du ønsker å formidle, og du ønsker at hun skal lytte. Så formidler du det du formidler her.

Begge disse måtene er modige og gir henne en sjanse til å endre seg. Jeg synes personlig de er bedre enn å bare ghoste folk.

Alternativt kan du begynne å sette grenser for deg selv, litt etter litt, og se hvordan det går. Kanskje kutter hun deg ut selv, når du ikke er fullstendig dørmatte for henne lengre.

• "Nei, Trine, det passer ikke at du kommer innom i dag. Jeg skal ta et langt bad/ta meg en lur og kommer ikke til å åpne hvis du likevel velger å komme, selv om jeg har sagt nei." Og så må du selvfølgelig låse døren og gjennomføre.
• "Nå hever du stemmen, Trine, og det er unødvendig. Snakk med normal stemme, er du snill".
• "Det er helt unødvendig å smelle med dører, Trine, så nå drar jeg hjem".

Og jeg kan forsikre deg om at INGEN mener du er en dårlig venninne!

Anonymkode: 33938...bee

[AnonymBruker]

Det er ikke hun som ikke tar deg på alvor, det er DU som ikke tar deg på alvor.

At du lyver for å ikke treffe henne, det forteller meg at dette er ganske heftig for deg.

Jeg var i samme situasjon selv og ville ikke kutte henne ut, men kutte ned. Så jeg begrenset først hvor mye tilgang hun hadde på meg gjennom sosiale medier, med det påskudd at jeg ville ha mindre skjermtid. (noe som er sant)

Deretter begrenset jeg hvor ofte vi møttes og varigheten. Vi møtes ute og jeg har med treningstøy slik at jeg kan si "nå må jeg på trening, hadet".

Min venninne er like negativ enda, det har ikke endret seg. Men nå treffer jeg henne 3-4 ganger i året og vet hva jeg går til, noe jeg er ok med.

 

 

Anonymkode: b2ebd...c38

[enkefru]

Sånne folk suger energi av meg, jeg prøver å unngå sånne så mye jeg kan. Har en bekjent som er sånn, og det virker som hun «koser seg» med å ha det kjipt, det er det hun lever for virker det som (og slik suger hun energi fra andre). 

[AnonymBruker]

Haha...asså: var det mulig?

Men det bekrefter min fordom om damer som er sjalu på søsken. Pling i bollen liksom.

Jeg hadde vel bedt henne ryke og reise med alle "problemene" hennes. Hun høres jo hemmet ut. Jeg har hatt ungdommer som har smelt dører, men hadde en venninne invadert huset og smelt med dører.... ja, jeg vet ikke helt.

Og du TS? Hvor blond er du? "Jeg vil være en god venninne". Er du tre år? Hvem bryr seg? Du setter dine grenser. Dvs- nå setter du ingen grenser for verken deg selv eller den krakilske venninna di. 

Anonymkode: 9428e...445