Hvordan takler du den nær deg som har borderline diagnosen?

[AnonymBruker]

Trenger å høre fra faktiske pårørende, hvordan håndtere de som sliter med dette? 

Har god tone til barnas far og jeg gjør endel for å holde god kommunikasjon og godt samarbeid. Så er det denne borderline diagnosen som gjør det tøffere enn det hadde trengt å være. 

Nå har vi hatt et godt vennskap, uten noe tull i flere måneder, men i går merket jeg stor endring. Nå er jeg hatet og ute av livet hans. Jeg vet at om kort tid kommer han ruslende tilbake som om ingenting har hendt. Det er så slitsomt! 

Jeg velger å ikke konfrontere, være laidback og slikt, men jeg får ganske mange skyllebøtter for filleting. Eller silent treatment.

Råd?

Anonymkode: a24ec...c36

[AnonymBruker]

Har en venninne med borderline. Det er slitsomt. Hun er fryktelig selvopptatt og kan ringe og prate i timevis om drama med andre, drama som bare høres ut som bagateller. Da setter jeg henne på høytaler og vasker huset.. Av og til sier jeg ifra. At jeg syns hun sier dumme, sårende og irriterende ting.  En gang var jeg hatet og ute av livet hennes i årevis fordi jeg fikk nok og sprakk. Er ofte usikker på hvorfor vi egentlig er venner. Orker henne jo bare i små porsjoner, men det kan være hyggelig å gå en tur eller ta en kaffe. Vi er nok venner fordi jeg ikke har så mange andre tror jeg. Og fordi jeg vet at jeg også har mine sider, som hun godtar. Så er glad i henne og synnes synd på henne. Det er jo hun som går og grubler og må leve i dramaet og med usikkerheten sin hele tiden.  Tenker at måten å bevare vennskapet på er å holde det overfladisk, ikke slippe henne for tett innpå. Ikke betro henne hemmeligheter.  Ikke føle på alt hun føler, ikke ta inn over meg f eks selvmordstankene  hennes, som de første gangene rystet meg... det høres sikkert kaldt og ufølsomt ut, men det er sånn jeg holder ut ihvertfall. 

Anonymkode: a151c...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har en venninne med borderline. Det er slitsomt. Hun er fryktelig selvopptatt og kan ringe og prate i timevis om drama med andre, drama som bare høres ut som bagateller. Da setter jeg henne på høytaler og vasker huset.. Av og til sier jeg ifra. At jeg syns hun sier dumme, sårende og irriterende ting.  En gang var jeg hatet og ute av livet hennes i årevis fordi jeg fikk nok og sprakk. Er ofte usikker på hvorfor vi egentlig er venner. Orker henne jo bare i små porsjoner, men det kan være hyggelig å gå en tur eller ta en kaffe. Vi er nok venner fordi jeg ikke har så mange andre tror jeg. Og fordi jeg vet at jeg også har mine sider, som hun godtar. Så er glad i henne og synnes synd på henne. Det er jo hun som går og grubler og må leve i dramaet og med usikkerheten sin hele tiden.  Tenker at måten å bevare vennskapet på er å holde det overfladisk, ikke slippe henne for tett innpå. Ikke betro henne hemmeligheter.  Ikke føle på alt hun føler, ikke ta inn over meg f eks selvmordstankene  hennes, som de første gangene rystet meg... det høres sikkert kaldt og ufølsomt ut, men det er sånn jeg holder ut ihvertfall. 

Anonymkode: a151c...e36

Har fått eks på døren til alle døgnets tider med fortellinger om hvordan han skal ta sitt eget liv. Ene gangen endte med å ta han tilbake, så fikk jeg råd fra ei om å vise deg iskald for de gjør det aldri. Jeg gjorde dette og han sa faktisk at dette var noe som beviste at noen var glad i han, om de jobbet iherdig for å stoppe det, så han tenkte at da var jeg helt ferdig med han. Egentlig var jeg livredd for å faktisk oppleve det.

Siste gang han truet så kontaktet jeg legen han, så nå er det noen år siden jeg har fått den trusselen. 

Har også merket at om jeg er åpen om mine tanker og følelser så blir det brukt mot meg senere, på verste måte. For da kan jeg ha sagt et ord han reagerte på og da fortjener jeg å bli trykt ned, hardt. 

Han føler på så masse forskjellig, at folk er ufine eller at han er den som gjør mest på jobb. Jeg har lært meg hvordan jeg kan gi bekreftelse uten å føle noe selv. Etter mange år med dette har jeg omtrent blitt iskald, å bli såret slik i så mange år har stengt av så mye i meg. 

Hadde jeg vist det jeg nå vet om han så hadde vi ikke fått barn, det tok noen år før jeg skjønte hva som var galt. Den siste gang han truet med selvmord så snakket jeg med legen hans om hva jeg trodde. Så det ble akkurat den diagnosen og en til. 

Han føles som en psykopat som vil meg vondt i dårlige perioder, i andre perioder er han en god venn jeg liker godt. 

Anonymkode: a24ec...c36

[AnonymBruker]

Borderline er en trist diagnose. Først og fremst for den som lider, men ikke minst for pårørende. Jeg har erfaring fra private relasjoner med diagnosen, og noe som er ekstremt viktig å tenke på er at de aller fleste er som svarte hull. Ingenting du gjør kommer noen gang til å være helt "riktig" og 100 % slik "de ønsker." Og ting er 95 % av gangene andres feil. Det å være pårørende er på mange måter som å gå rundt på eggeskall og man vet aldri når det smeller neste gang. Man kan til og med gjøre noe man selv trodde var positivt, som for eksempel å smile til dem, men da blir det plutselig tolket negativt fordi du "smiler mer enn dem og det betyr at de ikke er et positivt nok menneske." Også blir man enten ignorert eller kuttet helt ut. Jeg synes absolutt veldig synd på de med diagnosen, men ja, de fleste ER vanskelige å forholde seg til. Jeg har kanskje ingen konkrete råd, jeg vet ikke.. jeg tenker at man er nødt til å være et ekstremt tålmodig, sterkt menneske, som kan lære seg å kjenne igjen triggere hos motparten og ikke ta silent treatment(ignorering personlig, men vente til det går over. Er du det mennesket, ts?

Anonymkode: 8c04a...baa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Borderline er en trist diagnose. Først og fremst for den som lider, men ikke minst for pårørende. Jeg har erfaring fra private relasjoner med diagnosen, og noe som er ekstremt viktig å tenke på er at de aller fleste er som svarte hull. Ingenting du gjør kommer noen gang til å være helt "riktig" og 100 % slik "de ønsker." Og ting er 95 % av gangene andres feil. Det å være pårørende er på mange måter som å gå rundt på eggeskall og man vet aldri når det smeller neste gang. Man kan til og med gjøre noe man selv trodde var positivt, som for eksempel å smile til dem, men da blir det plutselig tolket negativt fordi du "smiler mer enn dem og det betyr at de ikke er et positivt nok menneske." Også blir man enten ignorert eller kuttet helt ut. Jeg synes absolutt veldig synd på de med diagnosen, men ja, de fleste ER vanskelige å forholde seg til. Jeg har kanskje ingen konkrete råd, jeg vet ikke.. jeg tenker at man er nødt til å være et ekstremt tålmodig, sterkt menneske, som kan lære seg å kjenne igjen triggere hos motparten og ikke ta silent treatment(ignorering personlig, men vente til det går over. Er du det mennesket, ts?

Anonymkode: 8c04a...baa

Tror ikke alle med BPD er slik du beskriver. Jeg fikk diagnosen fordi jeg scoret 5/9 trekk. Så jeg vil f.eks. ikke fremstå litt mildere enn personer som scorer 9/9. Mine symptomer kan være ganske tydelige og sterke men jeg tolker da aldri et smil negativt. 

Og nei, ikke alle med BPD skylder alt på andre - vi veksler mellom å tenke svart/hvitt om andre OG oss selv.

Anonymkode: 80f5f...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Tror ikke alle med BPD er slik du beskriver. Jeg fikk diagnosen fordi jeg scoret 5/9 trekk. Så jeg vil f.eks. ikke fremstå litt mildere enn personer som scorer 9/9. Mine symptomer kan være ganske tydelige og sterke men jeg tolker da aldri et smil negativt. 

Og nei, ikke alle med BPD skylder alt på andre - vi veksler mellom å tenke svart/hvitt om andre OG oss selv.

Anonymkode: 80f5f...43b

Ja, og det er derfor jeg skriver "de aller fleste" og mener dermed ikke absolutt alle. Og det med smilet var bare et eksempel. Jeg vil ikke kategorisere de 5 av 9 symptomene du har som noen form for "mildere symptomer" kun fordi du ikke har alle sammen. Nå aner jeg ikke hvilke du har og det spiller egentlig ingen rolle, uansett hvilke 5/9 av kriteriene man mikser sammen, gir det et etter mine mening et  alvorlig og komplekst symptombilde. 

Anonymkode: 8c04a...baa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, og det er derfor jeg skriver "de aller fleste" og mener dermed ikke absolutt alle. Og det med smilet var bare et eksempel. Jeg vil ikke kategorisere de 5 av 9 symptomene du har som noen form for "mildere symptomer" kun fordi du ikke har alle sammen. Nå aner jeg ikke hvilke du har og det spiller egentlig ingen rolle, uansett hvilke 5/9 av kriteriene man mikser sammen, gir det et etter mine mening et  alvorlig og komplekst symptombilde. 

Anonymkode: 8c04a...baa

Ok, men jeg fungerer tålig normalt, de fleste tror nok jeg bare er litt eksentrisk og ikke noe mer. Så det er stor forskjell på borderlinere. Noen er quiet borderline, det meste skjer da på innsiden. 

Anonymkode: 80f5f...43b

[AnonymBruker]

Søsteren min har borderline. Vi har et sporadisk forhold. Snakker overfladisk og greit med henne når vi møtes, jeg blir med på ting når hun inviterer og holder meg langt unna når hun får dårlige perioder. Moren vår er bufferen, så hun har det nok veldig mye mer slitsomt enn meg.

Anonymkode: 43b1e...efb

[AnonymBruker]

Det takler jeg ved å holde vedkommende helt ute av mitt liv. Vi er i nær slekt. Jeg svarer ikke på meldinger, anrop eller andre former for kontakt, og prøver å unngå felles sammenkomster. Hvis vi må møtes er jeg høflig, men da kommer det alltid forsøk på kontakt en lang stund etterpå, så jeg unngår så mye jeg kan.

Greit at det er en slitsom diagnose, og helt sikker verst for den som har den, men jeg har bare ett liv, og det får ikke vedkommende ødelegge mer enn h*n har gjort til nå.

Anonymkode: fccef...dfd

[AnonymBruker]

Det er nok forskjell på hvilken grad du har, men i mitt tilfelle fikk jeg det ikke til å fungere. Dama til eksbestekompisen min har borderline. Vi tre hadde et utrolig godt forhold der vi alle tre ble bestevenner + etterhvert min mann. På et tidspunkt forsøkte hun å kontrollere å ta over livet mitt. Satt en grense og det klikket for henne. Samboeren hennes synes hun var urimelig men turde ikke å si ifra. Hun blokket meg overalt etter hun skrek at hun  hatet meg fordi jeg ikke lot henne bestemme. De er gift idag og synes oppriktig synd på mannen hennes. Hun kontrollerer han mens han løper etter. Jeg er trist idag for at det ikke gikk, men jeg gjorde mitt beste! Uansett hva jeg gjorde var det aldri bra nok. Jeg takker høyere makter hver dag for st hun forsvant ut av livet mitt da jeg i retrospektiv skjønte hvor mye det var. 

Anonymkode: 2463e...c13

[AnonymBruker]

Det er jo veldig mange forskjellige former for borderline. Mange utagerer på seg selv og holder det skjult for andre. Jeg har bl.a trekk av borderline , men med behandling fra helsevesenet er det mulig å bli mye bedre, jeg har i allefall erfart det!

Men det er nok lurt å ta vare på seg selv når man er pårørende. Finne måter å tåle personen og følelsesutbruddene. Og hvis det blir alt for ille må men jo bare ta avstand. Men det finnes veldig god behandling for det i dag, og mange blir veldig mye friskere!

Anonymkode: 98f0a...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo veldig mange forskjellige former for borderline. Mange utagerer på seg selv og holder det skjult for andre. Jeg har bl.a trekk av borderline , men med behandling fra helsevesenet er det mulig å bli mye bedre, jeg har i allefall erfart det!

Men det er nok lurt å ta vare på seg selv når man er pårørende. Finne måter å tåle personen og følelsesutbruddene. Og hvis det blir alt for ille må men jo bare ta avstand. Men det finnes veldig god behandling for det i dag, og mange blir veldig mye friskere!

Anonymkode: 98f0a...3a9

Dette. Jeg har også borderline, og gikk i gruppeterapi ved DPS sammen med andre borderlinere i et knapt år. Noe av det verste jeg har opplevd. Jeg vender inn i meg selv, fordi jeg også er unnvikende, men flere i gruppa var veldig "utover". De var anklagende, dramatiske, kritiske og med pekefingeren mot alle andre hele tiden. Av alle i gruppa var jeg eneste med et faktisk langt og stabilt ekteskap, med stabil og god økonomi, og med barn som verken er psykisk psyke eller henger bak på skolen eller i sosiale lag (føler meg grusom som sier det, men de andre i gruppa slet virkelig på akkurat dette området, og jeg hadde virkelig medfølelse for dem i det). For min del ble jeg mer psykere i hodet av å samhandle med folk som var enda psykere enn meg; opplever meg selv som langt friskere nå som jeg er langt borte fra DPS, diagnose og psykdomssnakk hele tiden. Har fortsatt diagnosen, og følelsene er fortsatt opp og ned som en ber-og-dalbane, men har nå vett nok til å holde meg unna folk som trigger de følelsene (og det er det dessverre mange som gjør). Det er nemlig slik at det går rundt en hel haug av udiagnostiserte mennesker i samfunnet som spyr rundt eder og galle, og "hurt people hurt people". Slike mennesker unngår jeg som pesten nå. Så bare fordi jeg har en diagnose, betyr det ikke at jeg er verdens verste menneske. Jeg vet i hvert fall hva jeg har å jobbe med. Det er alle de udiagnostiserte menneskene jeg er bekymret for.

Anonymkode: b2d21...aeb

[AnonymBruker]

Det er nok nyanser her som på alt annet, men jeg tror ikke det går an å ha et normalt og sunt forhold med en som er borderline. Jeg tror basert på egen erfaring, at når den som har diagnosen sier a den fungerer så greit og blablabla, så er det fordi vi rundt går som på en curlingbane og feier unna alt vi kan. Alt vi ikke kan feie unna tar vi i mot, og ender til slutt opp i terapi utbrent og med traumer selv. 

Hadde man fungert greit i livet uten å dratt med de rundt seg ned, så hadde man ikke kvalifisert for diagnosen, mener jeg. Det er dette avviket som er så ille og stort som gjør at den merkelappen settes, og jeg har ikke møtt et eneste menneske med borderline som ikke lyser borderline etter en kort stund, uansett hva de sier selv.  

Anonymkode: fccef...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ok, men jeg fungerer tålig normalt, de fleste tror nok jeg bare er litt eksentrisk og ikke noe mer. Så det er stor forskjell på borderlinere. Noen er quiet borderline, det meste skjer da på innsiden. 

Anonymkode: 80f5f...43b

Ok. Nå var ts på jakt etter råd fra pårørende, så det var det jeg ønsket å gi henne. 

Anonymkode: 8c04a...baa

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne komme med et innspill. En av mine næreste har borderline og oppfører seg ofte "borderlinesk". Det jeg har lært i årenes løp er: H*n er syk. H*n kan ikke for at vedkommende har denne lidelsen. Det hjelper å tenke at h*n er ikke normal, men syk. Gal på mange måter. Så det er basis, forholde seg til virkeligheten, at vedkommende oppfører seg unormalt. Stabilt ustabile blir det sagt om pasientene.

Anonymkode: 4fca1...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ok, men jeg fungerer tålig normalt, de fleste tror nok jeg bare er litt eksentrisk og ikke noe mer. Så det er stor forskjell på borderlinere. Noen er quiet borderline, det meste skjer da på innsiden. 

Anonymkode: 80f5f...43b

Det er jo litt symptomatisk da dette innlegget her da. TS spør om pårørende, du må få det til å handle om deg. Selv ting som skjer på innsiden påvirker de rundt, fordi de skal samhandle med deg. Point proven. 

Anonymkode: fccef...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg vil gjerne komme med et innspill. En av mine næreste har borderline og oppfører seg ofte "borderlinesk". Det jeg har lært i årenes løp er: H*n er syk. H*n kan ikke for at vedkommende har denne lidelsen. Det hjelper å tenke at h*n er ikke normal, men syk. Gal på mange måter. Så det er basis, forholde seg til virkeligheten, at vedkommende oppfører seg unormalt. Stabilt ustabile blir det sagt om pasientene.

Anonymkode: 4fca1...d36

Men vi rundt er jo ikke maskiner selv om det er sykdom. De tar regelrett livsgnisten ut av oss rundt, da hjelper det ikke å ha et mantra om at h*n er syk, h*n er syk. Man må likevel tåle og stå i all dritten. H*n kan ikke noe for at h*n er syk, men jeg kan ikke noe for at jeg må til helvette langt unna det mennesket for å ikke bli stabilt ustabil selv. 

Anonymkode: fccef...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men vi rundt er jo ikke maskiner selv om det er sykdom. De tar regelrett livsgnisten ut av oss rundt, da hjelper det ikke å ha et mantra om at h*n er syk, h*n er syk. Man må likevel tåle og stå i all dritten. H*n kan ikke noe for at h*n er syk, men jeg kan ikke noe for at jeg må til helvette langt unna det mennesket for å ikke bli stabilt ustabil selv. 

Anonymkode: fccef...dfd

Det kan ikke nytte å bli sint på en borderline for de er borderline. 

Anonymkode: 4fca1...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det kan ikke nytte å bli sint på en borderline for de er borderline. 

Anonymkode: 4fca1...d36

Nei, men det kan ikke unnskyldes den belastningen man utsetter andre for at man er borderline heller. Det må tas ansvar for det man påfører andre. Evner man ikke det, som mange ikke gjør fordi alt er alle andres skyld, og alle tar på seg skyld for å unngå at det smeller, så er det eneste man kan gjøre å flykte unna. Langt unna. 

Anonymkode: fccef...dfd

[Grüner]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tror ikke alle med BPD er slik du beskriver. Jeg fikk diagnosen fordi jeg scoret 5/9 trekk. Så jeg vil f.eks. ikke fremstå litt mildere enn personer som scorer 9/9. Mine symptomer kan være ganske tydelige og sterke men jeg tolker da aldri et smil negativt. 

Og nei, ikke alle med BPD skylder alt på andre - vi veksler mellom å tenke svart/hvitt om andre OG oss selv.

Anonymkode: 80f5f...43b

Men denne ustabiliteten mellom å oppføre seg normalt og unormalt er jo veldig slitsom for pårørende!