Hva er mye motgang og når bør en gi opp?

[Flintis]

Inspirert av tråden "De som aldri har opplevd  motgang takler det best"

Det er mange former for motgang og noen takler det bra og andre dårlig. Så da lurer jeg på hva er mye motgang og når bør en gi opp?

En kan jo si litt om hvordan takle motgang også.

Endret mandag kl 18:01 av Flintis

[Flintis]

Link til den andre tråden.

[Irak]

Det kommer litt an på hva slags motgang det er snakk om. Om man er vant til motgang så er man vant til å stå stødig når det kreves av deg. Det mener jeg er med på å øke resiliens altså motstandskraft. 

Så er det slik om man bare møter motstand og ingen medgang, da kan det bli ekstremt vanskelig. 

Jeg tror at mennesker som ikke er vant til motstand/motgang gir raskere opp enn de som er vant til det. Det er mitt inntrykk. Så finnes det selvfølgelig unntak. 

[AnonymBruker]

Det er aldri for seint å starte på nytt. Jeg har sett mange eksempler på mennesker som for lengst skulle gitt opp, men som likevel reiser seg.

❤️💪

Anonymkode: 34e6d...784

[AnonymBruker]

Levde en gang for lenge siden i et voldelig ekteskap. Det fortsatte et par år etter at jeg kom meg unna, med ukentlige drapstrusler, forfølgelser osv.

Jeg bestemte meg for at han for pokker ikke skulle få ødelegge flere år av mitt liv, og la alt bak meg. Har hatt et supert liv nå i snart 30 år etter dette.

Jeg har forståelse for at noen ikke klarer dette. Men det er synd, for da får de aldri noe bra liv. Da har de latt den som skadet dem vinne.

Anonymkode: 172a0...6e1

[Nowayback]

Flintis skrev (5 minutter siden):

Inspirert av tråden "De som har opplevd minst motgang takler det best"

Det er mange former for motgang og noen takler det bra og andre dårlig. Så da lurer jeg på hva er mye motgang og når bør en gi opp?

En kan jo si litt om hvordan takle motgang også.

Det utsagnet tror jeg stemmer veldig bra.

Noen får bare alt av motgang, av en eller annen grunn. Langt i fra alle blir sterkere av motgang, snarere tvert imot. Hvordan skal det være noe positivt i det å bare oppleve de dype dalene men aldri de høye toppene?

Med fare for å bli selvmedlidende, så vet jeg ikke om noen andre familier som det er så mye rart med som min familie. Skal ikke gå i detalj, men personlig føler jeg hvert avvik trykker meg lenger ned i gjørma mentalt. Litt etter litt.

Jeg er veldig misunnelig på de som har et liv som tilsynelatende går på skinner. Og nei, alle "har ikke sine ting å stri med". Ikke alle problemer er sammenlignbare.

[AnonymBruker]

Noen mennesker ser uttil å  bli eit offer for mere motgang en andre.  Motgang handler i stor grad om forskjellig  belastningspotensialer og noen takler motgang, og kriser åpenbart bedre en andre, og det handler ofte om erfaringer. Det å takle,og forstå reaksjonsmønsteret i forskjellige grad  av motgang er ikkje noe ein kan "lese seg opptil "men må erfares.  "Motgang gjør ein sterkt " blir det sagt, men det kan bare vera utenpå.  

Folk som har levd på en medgangsbølge kan ha  vansker med å takle selv den minste motgang, og de kan  ha utfordringer med å empati overfor andre som har hatt dette det verre en de selve. 

Det er grunn til å tru mange av våre politikere har levd på en medgangsbølge samanlignet med tidligere genrasjoner, og det setter også sitt preg på politikken.      

Anonymkode: 45692...c99

[AnonymBruker]

Jeg har ennå ikke sett noen grunn til å gi opp.

Fra fødsel hatet av min mor, utsatt for vold hele veien. Fått høre at jeg ikke har noen verdi, ikke fortjener respekt, ikke er elsket. Samt en far som var for konfliktsky til å gjøre noe. Mobbet av søsken da mor satte de opp mot meg. Alltid fått færre og dårligere gaver for jeg var ikke så viktig.

Overgrep fra jeg var 9-16. Overgrep av ukjent som 17 åring.

Har vært i et forhold med grov vold som knivstikking, slengt ned trappen og slengt i murvegg. 

Har måtte sove i bilen midt på vinteren i 20 minus, en hel uke pga manglende familie. 

Har opplevd svindel på en slik måte at jeg måtte betale 300k selv. Var umulig å bevise, men banken kjente til flere tilfeller så jeg har blitt hørt og trodd føler jeg.

Har hatt grove celleforandringer og vært uviss på kreft og det å få flere barn. Ble frisk.

Har født alene fordi far ikke syns det var så viktig å møte opp.

Har et barn som er kronisk syk og mange operasjoner i vente.

Har slitt så med økonomi som ung voksen at jeg spiste havregryn 3x dagen i 1 år i strekk. 

Har vært igjennom bekymringsmelding basert på løgn og hevn. Fikk høre at jeg var en god mor og ingen nødvendige tiltak.

Har søsken med sterke psykiske problemer og rusproblemer som har ødelagt mye for meg. 

Har sterke leddplager og andre smerter i kroppen. Smerter hver dag i 3 år, ble ikke hørt av lege før jeg nå fikk påvist en ting i hvert fall. 

Har blitt utsatt for rykter og løgner som var så ille at jeg flyttet fra hjembyen. Endte med å få gode venner, bedre selvtillit, bedre jobb og flotte kollegaer. 

 

Har tenkt at ting som skjer meg og bare går utover meg, det takler jeg fint. Men så fort det er noe med barna så blir det tøft. 

Jeg står alene med 3 barn, er ganske sliten i lange perioder, men hvorfor skal jeg gi opp? Fungerer det ikke på første forsøk, så får jeg prøve andre ting. Ta tiden til hjelp, gjøre noe som gleder meg, ha rolige dager i blant, være sammen med barna på det de gjør gir masse glede. 

Det er så mange muligheter, man må bare prøve. 

For 10 år siden fikk jeg et valg om å satse på noe, alle rundt meg sa nei, ikke gjør det for det klarer du ikke. Og det endte med et stort springbrett for meg videre i livet. Av det ene valget jeg tok endte jeg med en flott CV og et godt rykte på meg i arbeidslivet. Ved et av stedene jeg søkte jobb etterpå så var jeg inne i 15 min, måtte skynde meg å signere kontrakt også var jeg rett i jobb.

Det har også hjulpet meg stort å kutte kontakt med mennesker som ikke gjør meg noe godt. Å måtte holde ut kontakt med søsken fordi vi er familie, var ikke et godt valg. Å forbli single er et veldig godt valg, jeg vet jo at jeg klarer masse selv. Å søke hjelp hvis man føler depresjon og angst er lurt, jeg kom meg igjennom ptsd tilslutt. 

 

Anonymkode: d01ec...27f

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt at noe motgang gjør at en og kjemper litt mer  og takler en del ting bedre,  en de som aldri har måtte kjempe noe for å nå ting. At de setter mer pris på ting og kan se ting fra flere ståsted en de som bare har delvis fått ting i hendene.

 

Anonymkode: a8266...47d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at "de som aldri har opplevd motgang takler det best", er en sannhet med modifikasjoner. Hvis man medten alltid lever i medvind, så vil man naturligvis ha rikelig med energi og selvtillit til å takle perioder med motgang. Men hvis man opplever motgang hver eneste dag  så vil man jo sakte men sikkert formes av det. Jeg har selv opplevd massiv motgang de siste 7-8 årene. Livet blir egentlig bare verre på alle fronter. Flere barn med diagnoser, et skrantende ekteskap, dårlig økonomi og en kropp som forfaller mer og mer fordi jeg ikke ser poenget med noe lenger. Jeg er mer sint, mer lei meg, mer apatisk og ser ingen vei ut. Kjenner at stadig mer motgang bare knekker meg enda mer, har ikke mer kampvilje i meg.

Anonymkode: fbf32...1fd

[AnonymBruker]

Spør om hjelp…

Anonymkode: cd0be...f39

[Flintis]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at "de som aldri har opplevd motgang takler det best", er en sannhet med modifikasjoner. Hvis man medten alltid lever i medvind, så vil man naturligvis ha rikelig med energi og selvtillit til å takle perioder med motgang. Men hvis man opplever motgang hver eneste dag  så vil man jo sakte men sikkert formes av det. Jeg har selv opplevd massiv motgang de siste 7-8 årene. Livet blir egentlig bare verre på alle fronter. Flere barn med diagnoser, et skrantende ekteskap, dårlig økonomi og en kropp som forfaller mer og mer fordi jeg ikke ser poenget med noe lenger. Jeg er mer sint, mer lei meg, mer apatisk og ser ingen vei ut. Kjenner at stadig mer motgang bare knekker meg enda mer, har ikke mer kampvilje i meg.

Anonymkode: fbf32...1fd

Hvordan får du bukt med apatien?

[AnonymBruker]

Flintis skrev (46 minutter siden):

Hvordan får du bukt med apatien?

Det er jo ikke alltid at jeg klarer det. Man legger lista lavere bare. For alt. Renhold og ryddighet i huset. Personlig hygiene. Oppfølging av barna.

Jeg har en selvhjelpsapp som heter Assistert Selvhjelp etter et lavterskel stressmestringskurs som jeg tok via kommunen. Bruker det mye når angsten og panikken river. Har også en del podcaster jeg hører på. Møter stadig på nye, store bekymringer og har en god del mørke tanker.

Man får ikke mer utfordringer enn man kan takle, har jeg lest. Det er bare tull. Mange foreldre har ødelagt barna sine pga altfor store utfordringer og belastninger. Mange snakker om ptsd pga vond barndom, men mange glemmer at da har foreldrene selv levd i psykiske helveter som var umulige å komme ut av. Det er svært få som oppfører seg som monstre fordi de har lyst, det er som regel fordi de har det forferdelig vondt.

Jeg tenker at mange er mye sterkere enn andre. Samtidig så er det mange som har mye flaks, og som samtidig tar gjennomgående smarte valg. Da får man som regel svært behagelige liv. Så har du de som har uflaks, og som ikke tar fullt så smarte valg. Da får man dårligere utgangspunkt med en gang, og da baller det som regel mer og mer på seg, til man til slutt ikke orker mer.

Anonymkode: fbf32...1fd

[AnonymBruker]

Jeg fikk en kronisk sykdom i fjor. En som ofte er forbundet med selvmord, fordi den gir så store smerter. 

De fleste leger jeg har møtt sier "det er så utrolig at du holder humøret oppe". Som jeg sier "hvilket valg har jeg?" 

Jeg har vært igjennom mye sykdom, opplevd overgrep, og jeg har mistet mange nære på kort tid, jeg har hatt psykolog som griner foran meg fordi ingen burde oppleve så mye som jeg har gjort. Men hvilket valg har jeg? Jeg kan legge meg ned å gi opp, eller jeg kan velge reise meg å gå igjennom nok en jævla storm... herregud så mange ganger jeg har tenkt at det er lettere gi opp, men det er jo ikke ett alternativ... 

Anonymkode: 07db4...912

[Flintis]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2025 den 0.12):

Det er jo ikke alltid at jeg klarer det. Man legger lista lavere bare. For alt. Renhold og ryddighet i huset. Personlig hygiene. Oppfølging av barna.

Jeg har en selvhjelpsapp som heter Assistert Selvhjelp etter et lavterskel stressmestringskurs som jeg tok via kommunen. Bruker det mye når angsten og panikken river. Har også en del podcaster jeg hører på. Møter stadig på nye, store bekymringer og har en god del mørke tanker.

Man får ikke mer utfordringer enn man kan takle, har jeg lest. Det er bare tull. Mange foreldre har ødelagt barna sine pga altfor store utfordringer og belastninger. Mange snakker om ptsd pga vond barndom, men mange glemmer at da har foreldrene selv levd i psykiske helveter som var umulige å komme ut av. Det er svært få som oppfører seg som monstre fordi de har lyst, det er som regel fordi de har det forferdelig vondt.

Jeg tenker at mange er mye sterkere enn andre. Samtidig så er det mange som har mye flaks, og som samtidig tar gjennomgående smarte valg. Da får man som regel svært behagelige liv. Så har du de som har uflaks, og som ikke tar fullt så smarte valg. Da får man dårligere utgangspunkt med en gang, og da baller det som regel mer og mer på seg, til man til slutt ikke orker mer.

Anonymkode: fbf32...1fd

Hvordan virker denne appen?

PTSD er jo noe, men før det må en jo ha vært i traumatisk stress.  Dette må en kanskje mestre på en måte?