"Savior fantasy", når jeg møter motstand tenker jeg at noen må redde meg

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne, i alder. I opplevelse, kan jeg periodevis føle meg som et barn. 

Det jeg vil ta opp er en gjentakende fantasi som stadig vekk kommer når noe blir vanskelig i livet mitt. Og det er ofte. Jeg trigges ofte av andre mennesker. Jeg føler meg verdiløs, ikke god nok, og jeg er misfornøyd med tingenes tilstand. Jeg gjør mye for å gjøre noe med det, til hverdags. Men når jeg trigges og liksom kommer utenfor toleransevinduet, så kommer det umiddelbart denne fantasien at noen må komme å redde meg. Mine foreldre burde forstå mer enn de gjør, vennene mine burde ringt meg mer, kjæresten min burde veilede meg til trygghet, og helsevesenet burde ha lagt opp et helt system rundt meg for å trøste og hjelpe meg gjennom livet (noe jeg tenker når jeg trigges, ikke ellers). Faktum er jo at jeg har veldig lite støtte, kanskje mindre enn normalt? Men i denne triggingen så er det veldig voldsomt det jeg forventer meg. Og dette er det som kommer fra en liten barnedel, et hjelpeløst sted i meg som både er sint og frustrert for at ingen redder oss, men som også tenker at det trenger vi desperat for å leve. 

Og så er det som det blir veldig indre konflikt, for det er som at det er en annen del av meg som krangler på dette. En rasende del, jævlig lei av å vente på at noen skal komme som aldri kommer. Som sier "du er faen meg over 30 dette må du takle selv!". 

Akkurat nå tar jeg side med denne rasende delen, for jeg vet jo at ingen kommer for å redde meg. Men uansett hvor mye jeg legger opp til å redde meg selv, til å ta grep om livet mitt, kommer denne følelsen av "redd meg, redd meg" igjen og igjen og igjen, flere ganger i uka. Det tar over dagen min, og jeg ender med å gruble over hvordan ingen bryr seg (som på en måte er sant, for hvor mye bryr folk seg egentlig om folk som strever i årevis, men uansett er fullstendig poengløst å tenke på). Og å føle meg passiv, hjelpeløs, handlingslammet. 

Er det andre som har hatt det på lignende måter og kommet seg fri fra denne fantasien om å bli reddet? Hvordan? Eventuelt andre refleksjoner basert på det jeg skriver som kanskje kan hjelpe meg.

Anonymkode: 542e3...d7b