Uenighet med en mor på skolen

[Serutoverhavet]

Eldste gutten min begynte på skolen i fjor. Der fant jeg tonen med mor til en gutt med en lett diagnose fordi vi i tillegg til å ha et søsken med tics også har mistet hver vår forelder viser det seg. Hun til selvmord å jeg til kreft. Hun fant styrke i det at jeg er engasjert i lokalsamfunnet til tross for alt det vanskelige på privaten, at livet kan fremdeles gå videre å leves. Hun sliter fremdeles med sorg da hun er forholdsvis nyrammet.

 

I vinter oppstod det for øvrig en uenighet i mellom oss da det viser seg at et tredje barn ikke liker hennes barn pga dets diagnose. Jeg forsøkte å forklare dets aversjon med at det kan være ulike årsaker som ligger bak at det barnet ikke liker hennes barn, det kan være familiære årsaker eller annet som vi ikke har kjennskap til. Hun gikk rett i forsvar/angrep med at hennes barn hadde ikke så utgjørende diagnose til at hvis dette barnet ikke ville være venn med hennes barn på bakgrunn av dette, så trengte de jammen ikke å være venner!

 

Det ble en kjedelig situasjon, jeg forsøkte ikke å unnskylde noen på noen måter egentlig men bare prøvde å tale flere sider av saken, å forklare/forsvare et barn. Kanskje er det foreldrene som har et holdningsutfordring e.l. Hun ble veldig rystet virket det som at jeg snakket på vegne av det andre barnet fremfor å forsvare hennes med å utestenge det andre barnet, men det får jeg meg ikke til å gjøre. Det hadde uansett ikke noe med oss eller våre barns vennskap å gjøre. Hun ble veldig avvisende ovenfor meg, jeg prøvde å si om ikke vi evt kunne være enige om å være uenige å at dette måtte vi tåle. 

 

Det gjorde vi tydeligvis ikke. Jeg skulle egentlig hjelpe til å servere i en dåp i hennes nær slekt en måneds tid senere men hørte aldri noe mer. Hun skulle gi en lyd når alt var avklart om de trengte bistand eller ikke. Når vi har møttes på felles arena med guttene våre, har hun holdt avstand å jeg ga henne space. Hun har alltid hjertet å kommentert mine innlegg på SoMe men blitt taus i senere tid. Når jeg nå i sommer så hun hadde skrevet så fint på et innlegg til en felles kjent trykker jeg meg inn på henne for å se hvordan de har det i sommer å oppdager hun har fjernet meg som venn fra Facebook. 

 

Vi har barn som begynner i andre trinn. Vi skal få til et godt klassemiljø men nå forsvant min tro om at det skal bli bra på skolen når det er slik blant foreldre. Å om dette kan påvirke min gutt noe i miljøet rundt han.

 

Er det noe jeg bør si eller gjøre videre? Dette ble veldig kjipt.

[Snublefot62]

Hold deg saklig og ikke ta skittentøyvasken offentlig. Så går nok dette greit. Ikke sikkert dere blir venner igjen og du kan ikke hindre henne i å lage problemer men du kan kontrollere om du senker deg til hennes nivå.

Ut over det er det kanskje litt tidlig å anta at dette skal lage så store konsekvenser for alt rundt dere.

Dere ble uenige. Det skjer. Move on.

[got2go]

Serutoverhavet skrev (5 timer siden):

Eldste gutten min begynte på skolen i fjor. Der fant jeg tonen med mor til en gutt med en lett diagnose fordi vi i tillegg til å ha et søsken med tics også har mistet hver vår forelder viser det seg. Hun til selvmord å jeg til kreft. Hun fant styrke i det at jeg er engasjert i lokalsamfunnet til tross for alt det vanskelige på privaten, at livet kan fremdeles gå videre å leves. Hun sliter fremdeles med sorg da hun er forholdsvis nyrammet.

 

I vinter oppstod det for øvrig en uenighet i mellom oss da det viser seg at et tredje barn ikke liker hennes barn pga dets diagnose. Jeg forsøkte å forklare dets aversjon med at det kan være ulike årsaker som ligger bak at det barnet ikke liker hennes barn, det kan være familiære årsaker eller annet som vi ikke har kjennskap til. Hun gikk rett i forsvar/angrep med at hennes barn hadde ikke så utgjørende diagnose til at hvis dette barnet ikke ville være venn med hennes barn på bakgrunn av dette, så trengte de jammen ikke å være venner!

 

Det ble en kjedelig situasjon, jeg forsøkte ikke å unnskylde noen på noen måter egentlig men bare prøvde å tale flere sider av saken, å forklare/forsvare et barn. Kanskje er det foreldrene som har et holdningsutfordring e.l. Hun ble veldig rystet virket det som at jeg snakket på vegne av det andre barnet fremfor å forsvare hennes med å utestenge det andre barnet, men det får jeg meg ikke til å gjøre. Det hadde uansett ikke noe med oss eller våre barns vennskap å gjøre. Hun ble veldig avvisende ovenfor meg, jeg prøvde å si om ikke vi evt kunne være enige om å være uenige å at dette måtte vi tåle. 

 

Det gjorde vi tydeligvis ikke. Jeg skulle egentlig hjelpe til å servere i en dåp i hennes nær slekt en måneds tid senere men hørte aldri noe mer. Hun skulle gi en lyd når alt var avklart om de trengte bistand eller ikke. Når vi har møttes på felles arena med guttene våre, har hun holdt avstand å jeg ga henne space. Hun har alltid hjertet å kommentert mine innlegg på SoMe men blitt taus i senere tid. Når jeg nå i sommer så hun hadde skrevet så fint på et innlegg til en felles kjent trykker jeg meg inn på henne for å se hvordan de har det i sommer å oppdager hun har fjernet meg som venn fra Facebook. 

 

Vi har barn som begynner i andre trinn. Vi skal få til et godt klassemiljø men nå forsvant min tro om at det skal bli bra på skolen når det er slik blant foreldre. Å om dette kan påvirke min gutt noe i miljøet rundt han.

 

Er det noe jeg bør si eller gjøre videre? Dette ble veldig kjipt.

For en barnslig oppførsel av denne moren! Bare fortsett som vanlig du ts, er ingen vits i å løpe etter slike folk å tigge om vennskap.

[AnonymBruker]

Serutoverhavet skrev (5 timer siden):

Eldste gutten min begynte på skolen i fjor. Der fant jeg tonen med mor til en gutt med en lett diagnose fordi vi i tillegg til å ha et søsken med tics også har mistet hver vår forelder viser det seg. Hun til selvmord å jeg til kreft. Hun fant styrke i det at jeg er engasjert i lokalsamfunnet til tross for alt det vanskelige på privaten, at livet kan fremdeles gå videre å leves. Hun sliter fremdeles med sorg da hun er forholdsvis nyrammet.

 

I vinter oppstod det for øvrig en uenighet i mellom oss da det viser seg at et tredje barn ikke liker hennes barn pga dets diagnose. Jeg forsøkte å forklare dets aversjon med at det kan være ulike årsaker som ligger bak at det barnet ikke liker hennes barn, det kan være familiære årsaker eller annet som vi ikke har kjennskap til. Hun gikk rett i forsvar/angrep med at hennes barn hadde ikke så utgjørende diagnose til at hvis dette barnet ikke ville være venn med hennes barn på bakgrunn av dette, så trengte de jammen ikke å være venner!

 

Det ble en kjedelig situasjon, jeg forsøkte ikke å unnskylde noen på noen måter egentlig men bare prøvde å tale flere sider av saken, å forklare/forsvare et barn. Kanskje er det foreldrene som har et holdningsutfordring e.l. Hun ble veldig rystet virket det som at jeg snakket på vegne av det andre barnet fremfor å forsvare hennes med å utestenge det andre barnet, men det får jeg meg ikke til å gjøre. Det hadde uansett ikke noe med oss eller våre barns vennskap å gjøre. Hun ble veldig avvisende ovenfor meg, jeg prøvde å si om ikke vi evt kunne være enige om å være uenige å at dette måtte vi tåle. 

 

Det gjorde vi tydeligvis ikke. Jeg skulle egentlig hjelpe til å servere i en dåp i hennes nær slekt en måneds tid senere men hørte aldri noe mer. Hun skulle gi en lyd når alt var avklart om de trengte bistand eller ikke. Når vi har møttes på felles arena med guttene våre, har hun holdt avstand å jeg ga henne space. Hun har alltid hjertet å kommentert mine innlegg på SoMe men blitt taus i senere tid. Når jeg nå i sommer så hun hadde skrevet så fint på et innlegg til en felles kjent trykker jeg meg inn på henne for å se hvordan de har det i sommer å oppdager hun har fjernet meg som venn fra Facebook. 

 

Vi har barn som begynner i andre trinn. Vi skal få til et godt klassemiljø men nå forsvant min tro om at det skal bli bra på skolen når det er slik blant foreldre. Å om dette kan påvirke min gutt noe i miljøet rundt han.

 

Er det noe jeg bør si eller gjøre videre? Dette ble veldig kjipt.

Slutt å bry deg, selv om du forståelig nok er såret. 

Noen ganger må man bare tenke på seg selv, og la andre tenke på seg selv.

Sårt blir det når man deler med noen av sitt innerste og de senere tar avstand. Derfor er det tidvis best å ikke dele for mye med fremmede man vet man må ha en relasjon til over lang tid, slik som her. 
Nå har du fått en livserfaring med deg på veien videre i livet. Lær av den. 

Anonymkode: 9d5f1...db8

[cafflatte]

Enig med en over her, hun moren er barnslig.  Jeg er i litt liknende situasjon selv. Forsette å være saklig, ikke oppsøk henne, hun vil tydeligvis ha avstand.  Det vil nok gå seg til etterhvert.  

Hvis det skjer noe negativt med skolemiljøet til sønnen din så kontakter du skolen. 

[AnonymBruker]

Helt normal problemstilling, er det fler enn to kvinner i et rom så blir det alltid, uten unntak uenighet, diskusjon eller krangel på et tidspunkt. 

Så, etter en tid uten dialog så kommer åpner de opp for hverandre om hva de følte, hvorfor det som ble sagt føltes vanskelig å ta inn over seg, og bla bla x 1000. 

Og vips! Så ble de verdens beste venninner igjen, helt til hun ene var litt uforsiktig med å formulere seg. 

Anonymkode: c5d31...81e