Hadde du gått tilbake og hvorfor?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med en i over 10 år. Vi kom fra forskjellige verdener. Jeg kom fra et overbeskyttet hjem og var veldig naiv. Hadde heller ingen gode rollemodeller for hvordan et sunt forhold ser ut. Hen kom fra et hjem uten grensesetting og forventninger, overlatt til seg selv.
Våre verdener kolliderte og det oppstod en boble. En boble som jeg tenkte var spesiell. Et bånd som ikke kunne brytes. Men forholdet fungerte ikke utenfor boblen. Vi hadde ulike interesser, ulikt energinivå. Men i boblen var det fint, kjærlig, trygt.  Men etter hvert ble boblen mer og mer fylt med verden til kjæresten, og jeg tilpasset meg. I ettertid ser jeg at det var røde flagg som ble ignorert, grenser tråkket på og brent til grunne.  Mistenker manipulasjon og emosjonelt utpressing. Det ble trangt, og vanskelig å puste. Det var ikke plass til meg i den boblen lenger. Og det som måtte skje, skjedde. Boblen sprakk. Illusjonen knust.
Rusmisbruk, utroskap, og bedrag ble avdekket og det ble enda vanskeligere å puste. 
Istedet for å løpe og aldri se meg tilbake,  prøvde jeg å opprettholde vennskapet, selv om det var slutt. Reparere noe jeg ikke visste hva skulle være til slutt. 

Det tok tid og mye jobb å stå imot, si nei, stå opp for meg selv, sette opp grenser igjen når hen prøvde seg. 
Nå sliter jeg tidvis. Sliter med å stå i grensene mine. Tenker fremdeles på boblen av og til. Og undres om jeg har gitt opp for lett. Om jeg skulle gitt en ny sjanse, selv om jeg vet at det ikke er bra for meg. Hver gang jeg leser om  noen som har funnet veien tilbake og tilgitt undres jeg om jeg var for hard. Om jeg er for dramatisk. Alle snakker om avstand, null kontakt. Men ingen snakker om hvor vanskelig det er med alle triggere. Musikk, steder, minner som plutselig dukker opp og som tuller med hodet.

Derfor lurer jeg på hva skulle til for at du hadde tilgitt og gitt noen en ny sjanse? 


 

Anonymkode: 9682f...5ad

[AnonymBruker]

Rusbruk, utroskap og bedrag måtte i hvert fall ikke vært en del av pakka fra fortiden.

Kunne vurdert å tatt en tilbake hvis vi begge to hadde unnlatt å ta vare på et ellers godt forhold, og at det hadde gjort at vi skled fra hverandre pga. mye unødvendig gnaging. Men hadde kun vurdert det hvis vi begge to hadde gode refleksjoner rundt hva som brakte oss dit, hva som skal til for å finne tilbake, reparere og så skape og bevare et godt forhold. Vil tro at parterapi i et slikt tilfelle også ville vært bra. Og en annen ting, at ingen av oss hadde rotet rundt med andre etter det ble slutt, men heller hadde brukt tiden til å reflektere over seg selv og egen rolle i forholdet og forholdet.

Det du forteller om, Ts, det er bare et veldig destruktivt forhold! Destruktivt for deg selv.

Jeg synes det er mange som snakker om triggere som kan gjøre det vanskeligere å gå videre etter at et forhold er slutt. Men da er det ofte viktig å se de bedre tingene, men ikke glemme at glimt av det gode ikke veier opp for alt det andre. Viktig også å akseptere at den du var sammen med ikke var den du trodde personen var. Personen holdt deg for narr, løy til deg, var utro, ruset seg. Det viser en person som har så store problemer med seg selv at den ikke bør være i noe forhold før den har gått i langvarig behandling!

Jeg tenker at du med fordel kan snakke med fagpersoner både om din barndom og oppvekst, og om hvordan du takler forhold selv nå.

Ikke gå tilbake! Det vil gjøre at du får flere skader av forhold med personen, og du kaster bort flere år av ditt liv. Ikke gjør det. 

Vær glad for at du nå har kommet deg ut av et veldig destruktivt forhold, så ikke se deg tilbake! Ikke gå tilbake!

❤️

Anonymkode: 7f21d...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har vært sammen med en i over 10 år. Vi kom fra forskjellige verdener. Jeg kom fra et overbeskyttet hjem og var veldig naiv. Hadde heller ingen gode rollemodeller for hvordan et sunt forhold ser ut. Hen kom fra et hjem uten grensesetting og forventninger, overlatt til seg selv.
Våre verdener kolliderte og det oppstod en boble. En boble som jeg tenkte var spesiell. Et bånd som ikke kunne brytes. Men forholdet fungerte ikke utenfor boblen. Vi hadde ulike interesser, ulikt energinivå. Men i boblen var det fint, kjærlig, trygt.  Men etter hvert ble boblen mer og mer fylt med verden til kjæresten, og jeg tilpasset meg. I ettertid ser jeg at det var røde flagg som ble ignorert, grenser tråkket på og brent til grunne.  Mistenker manipulasjon og emosjonelt utpressing. Det ble trangt, og vanskelig å puste. Det var ikke plass til meg i den boblen lenger. Og det som måtte skje, skjedde. Boblen sprakk. Illusjonen knust.
Rusmisbruk, utroskap, og bedrag ble avdekket og det ble enda vanskeligere å puste. 
Istedet for å løpe og aldri se meg tilbake,  prøvde jeg å opprettholde vennskapet, selv om det var slutt. Reparere noe jeg ikke visste hva skulle være til slutt. 

Det tok tid og mye jobb å stå imot, si nei, stå opp for meg selv, sette opp grenser igjen når hen prøvde seg. 
Nå sliter jeg tidvis. Sliter med å stå i grensene mine. Tenker fremdeles på boblen av og til. Og undres om jeg har gitt opp for lett. Om jeg skulle gitt en ny sjanse, selv om jeg vet at det ikke er bra for meg. Hver gang jeg leser om  noen som har funnet veien tilbake og tilgitt undres jeg om jeg var for hard. Om jeg er for dramatisk. Alle snakker om avstand, null kontakt. Men ingen snakker om hvor vanskelig det er med alle triggere. Musikk, steder, minner som plutselig dukker opp og som tuller med hodet.

Derfor lurer jeg på hva skulle til for at du hadde tilgitt og gitt noen en ny sjanse? 


 

Anonymkode: 9682f...5ad

Så lenge det er rus og utroskap involvert så hadde jeg ikke gitt noen ny sjanse. 

Ingen relasjon er verdt å utslette seg selv for. Ingen! 

Anonymkode: b3282...eff

[monican94]

ikke noe i din historie passer opp mot å gi en ny sjanse... Jeg kunne gitt en ny sjanse til en ungdomskjæreste jeg gjorde det slutt med pga avstand når jev studerte..  men ellers mener jeg de fleste forhold som tar slutt gjør det av en grunn og den grunnen blir sjelden borte