Pågående spontanabort

[AnonymBruker]

Hei, og beklager allerede for langt innlegg..

Jeg er svært lite aktiv på forum, men akkurat nå trengte jeg ett sted å ventilere..

 

Jeg er midt i en spontanabort, jeg begynte å blø helt uten forvarsel på fredag (7+0) og blør enda, ingen smerter men psykisk er dette overraskende heavy. Vi har to barn fra tidligere (9+4 år), dette svangerskapet var etterlengtet i mange år av meg, men samboeren har egentlig opplevd at to var nok. Allikevel ble han også glad når det litt overraskende viste to streker på testen i juni.

 

Jeg hadde mye tøyesmerter i magen lenge før testen ble positiv, var trøtt og hadde ømme pupper. Men når jeg plutselig ikke følt meg gravid på noe som helst måte godt ut i uke 6 ble jeg skeptisk, men tenkte at jeg har hatt to veldig lette svangerskap tidligere også så jeg overtenker sikkert (men holdt en liten emosjonell distanse til det hele).

 

Fredag kveld hadde vi samleie, og ca 1,5 time etterpå begynte jeg å spotte. Jeg har ikke blødd en dråpe de andre to svangerskapene så jeg la to og to sammen ganske raskt, selv om jeg krysset fingrene for sprukket blodkar eller såre slimhinner. Men spottingen fortsatte og har i dag gått over til menslignende blødninger med koagler så ingen tvil lenger..

 

Jeg er en ekstremt fornuftig og rasjonell person, jeg vet det ikke er noe jeg har gjort som har forårsaket dette eller at jeg kunne gjort noe annerledes for å forhindret det, men oh boy ble jeg tatt på senga av egne følelser. Jeg har knapt spist eller sovet siden fredag, jeg får plutselig bølger med sorg kastende over meg hvor jeg knapt får puste. Samboeren synes også dette er kjedelig, men er nok ikke like emosjonelt påvirket av det hele som meg...

 

Jeg forstår at jeg kan bli gravid igjen, og at det i følge statistikken da vil gå hele veien, men etter å ha hatt et litt naivt forhold til befruktning og graviditet hvor alle tre gangene har sittet på tilnærmet første forsøk så er jeg nå engstelig, frynsete og rådvill. Det at det skulle skje på helg uten mulighet for å komme på ultralyd bare for å bekrefte gjorde det hele enda verre... Skal prøve å finne en privat klinikk i morgen, jeg vet med 100% sikkerhet hva dette er, men jeg tror bare jeg trenger en bekreftelse og noen som kan si noe om hvordan jeg ligger an i prosessen og veien videre

 

Jeg har gjennom helgen bare fortsatt livet som vanlig, lekt med barna, gått turer, beiset og renovert hytte fra morgen til kveld for å holde tankene og følelsene i sjakk, prøvd å tvinge i meg en brødskive i ny og ned + løpt på do for å sjekke om blødningen har gått over 100 ganger om dagen. Sorgen over vår-barnet som ikke lenger kommer må bare få gå seg til, og jeg krysser alt jeg har for at syklusen kommer raskt tilbake og at det blir baby i 2026 likevel

 

Men jeg er ikke komfortable med å snakket med venner og familie om dette, så jeg måtte bare ventilere, kanskje noen her har opplevd lignende og kan komme med noen oppløftende ord til et emosjonelt og hormonelt "vrak"

Anonymkode: 0f41c...f0c

[AnonymBruker]

Det er veldig forståelig at du er i sorg, uansett hvor rasjonell man egentlig er. Du har mistet det som kunne blitt et barn, og klart er det kjempetrist! Jeg mistet selv etter å ha prøvd i 1 år og tror jeg gråt 1 uke i strekk. Jeg snakka med Amathea og synes det var veldig fint med en støttesamtale der. Amathea er ikke bare for de som er gravid og usikker, men også for de som opplever slikt som dette.

Anonymkode: 2e46e...75f

[AnonymBruker]

Det er jo noen du kan snakke med hvis du har vært på sykehuset så får du nr til amathea som er gratis helse tjeneste for dem dom har mistet og trenger noe å snakke med 

Anonymkode: fef23...a02