Jeg er helt traumatisert

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå er det ikke alle som har et nettverk. Eller det nettverket de har, svikter og skygger banen ved alvorlig sykdom og død.

Anonymkode: 3d144...84a

Mitt nettverk er dessverre ikke av den empatiske sorten, jeg er nesten alene.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Vær OBS på svette, jaget blikk, smerter som er "nye" antibiotikakurer som ikke virker.

Tegn privat forsikring, sett av midler til potensiell sykdom, snakk med pårørende om hva/hvis dersom man skal bli rammet.

Jeg har aldri sett kreft på denne måten tidligere, fy F så ondskapsfullt, ordløs for resten.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye ❤️

Jeg mistet også min mor i kreftsykdom i 2024, tok bare mindre enn 2 mnd fra beskjeden om kreftsykdom til hun sovnet inn🥰 Mistet min bror 1 mnd senere, han fikk et kraftig hjerteinfarkt når han sov 💙  

Det har vært kjempetøft å komme igjennom, og jeg er ikke flink til å snakke om alt som har skjedd. Så om du har noen å prate med (om du klarer det?)om alle følelsene rundt din mors dødsfall, så tror jeg det vil hjelpe betraktelig. 🥰

Livet begynner sakte men sikkert å falle mere på plass for meg nå, selv om jeg noen dager innimellom er helt på bånn. Trøster meg med at både min mor og min bror hadde ønsket at jeg fortsatte livet som før, vet jo at de kun ønsket meg det beste som jeg også gjorde for dem 🥰

Jeg er sikker på at din mor også hadde ønsket deg det beste ❤️ 

Beste ønsker for deg videre, det blir noe bedre med tiden ❤️

Varm trøsteklem 

Anonymkode: 53c39...759

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2025 den 18.47):

Men det gikk så fort, jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Hun var så redd, 

Anonymkode: 0614f...675

Grusomt. Kondolerer.

Anonymkode: bbbd2...be1

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis ikke mistet foreldre til kreft men de døde begge av hjertesvikt. Ene sovnet om natten hjemme og den andre sovnet inn på sykehuset samme dag som innleggelse. Begge dødsfall var brått og vondt. 

Anonymkode: bbbd2...be1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Grusomt. Kondolerer.

Anonymkode: bbbd2...be1

Takk.💞

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2025 den 18.32):

Min mor døde uventet og brått av kreft med spredning, mye smerter og jeg er fra meg av sorg, hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 0614f...675

❤️

Anonymkode: 9ad94...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

❤️

Anonymkode: 9ad94...ec5

Takk☀️

Anonymkode: 0614f...675

[Apis]

AnonymBruker skrev (På 21.7.2025 den 23.09):

Være vitne til så sterke smerter og folk rundt som ikke forstår det, jeg har hylt etter hjelp til tider.

Jeg er helt helt knust, og  har ikke fått hjelp av krisepsykolog selv om jeg har spurt.

Hun var verdens snilleste menneske, og så dø så grusomt som det der, hva skal jeg gjøre for noe?

Anonymkode: 0614f...675

Jeg tenker du burde kontakte din fastlege og få hjelp til å skjønne hva som medisinsk har skjedd med din mor. 

[AnonymBruker]

Hvordan ligger du an i løypa med begravelse/kremering, ts?  Fått noe hjelp til dette, oppi all sorgen?

Anonymkode: e1ba0...c8a

[Matas]

Tråden er ryddet for helseskadelige råd, krenkende utsagn, spekulasjoner, brukerdebatt, spam-innlegg og samtlige svar til dette. 

Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Skjønner du er traumatisert TS. Jeg er det selv etter å ha mistet min far til kreft for snart to år siden. Mange her sier du ikke er traumatisert, men sorg er ikke bare tristhet. Et nært tap traumatiserer nervesystemet. Man kan rett og slett havne i oveelevelsesmodus i måneder og år. 

Hvordan du opplever din sorg kan ingen her vite, da ingen relasjoner er lik. Jo tettere kontakt, jo værre blir jo tapet. 

Jeg er ikke den samme jeg var som før pappa døde, hun ble borte den dagen han døde. Relasjonen med mamma feks er heller ikke det samme, for hun er jo heller ikke den samme etter hun mistet han.
Har glede i livet, men selv i glade øyeblikk er jeg alltid minst 50% trist også.  

Med sorg kommer også ofte anger og skyld. Hvorfor besøkte jeg ikke mer? Hvorfor klarte jeg ikke å redde personen? Jeg ser du skriver det, og det er helt vanlig. I deres tilfelle gjor du det du kunne. Du var med henne til det siste. Det betyr masse.

Dette kommer til å gjøre vondt lenge. For mange er år 2 værre enn år 1. Det kan være mange grunner til det. I starten vil du ha mange som er der for deg, men dette vil dabbe av. For dem vil livet gå videre, selv om ditt står stille. Det kommer til å bli ensomt, for folk som ikke har opplevdt et tap som ryster dem inn i sjelen, klarer som regel ikke å forholde seg til folk i stor sorg over lang tid.
Folk forventer at sorgen skal være over etter 6-8 uker. Jeg kan ikke snakke med pappa til noen av venninnne mine. Får bare et hjerte i retur, så er den samtalen avsluttet. Slik har det vært siden en stund etter begravelsen. 
 

jeg har mistet to andre familiemedlemmer siden da, men ingen av dem kunne måle seg med tapet av pappa. 
Jeg savner livet før pappa døde. Da glede faktisk var pur glede og ikke samtidig tristhet. 

Ta en dag av gangen TS. Det er stort sett ikke annet å gjøre. 

Anonymkode: 29d55...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2025 den 12.32):

Det er ts, det jeg skriver er sant.

De setter alvorlig syke mennesker i en stor stol foran mange leger og gir høyt og tydelig beskjed om hvor alvorlig dette er.

Som pårørende til en mamma som er veldig redd er dette en ekstra belastning- kan du forstå dette?

Jeg er ikke videre imponert over helsevesenet i denne saken, og mine advokater vil bli kontaktet.

Og DU- ta deg en bolle, få mer EMPATI.

🌸Tusen takk for alle som har svart, gitt råd og veiledning.🌸

Anonymkode: 0614f...675

Det er faktisk legene sin jobb å være tydelig og ikke pakke inn budskapet. Og jeg forstår ikke hvorfor du ikke heller bruke tiden på å planlegge begravelse/kremasjon og jobber med sorgen i stedet for å bruke masse unødvendig penger på advokater som ikke har noen sak å gå videre med.

Anonymkode: 2a178...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2025 den 23.32):

Skjønner du er traumatisert TS. Jeg er det selv etter å ha mistet min far til kreft for snart to år siden. Mange her sier du ikke er traumatisert, men sorg er ikke bare tristhet. Et nært tap traumatiserer nervesystemet. Man kan rett og slett havne i oveelevelsesmodus i måneder og år. 

Hvordan du opplever din sorg kan ingen her vite, da ingen relasjoner er lik. Jo tettere kontakt, jo værre blir jo tapet. 

Jeg er ikke den samme jeg var som før pappa døde, hun ble borte den dagen han døde. Relasjonen med mamma feks er heller ikke det samme, for hun er jo heller ikke den samme etter hun mistet han.
Har glede i livet, men selv i glade øyeblikk er jeg alltid minst 50% trist også.  

Med sorg kommer også ofte anger og skyld. Hvorfor besøkte jeg ikke mer? Hvorfor klarte jeg ikke å redde personen? Jeg ser du skriver det, og det er helt vanlig. I deres tilfelle gjor du det du kunne. Du var med henne til det siste. Det betyr masse.

Dette kommer til å gjøre vondt lenge. For mange er år 2 værre enn år 1. Det kan være mange grunner til det. I starten vil du ha mange som er der for deg, men dette vil dabbe av. For dem vil livet gå videre, selv om ditt står stille. Det kommer til å bli ensomt, for folk som ikke har opplevdt et tap som ryster dem inn i sjelen, klarer som regel ikke å forholde seg til folk i stor sorg over lang tid.
Folk forventer at sorgen skal være over etter 6-8 uker. Jeg kan ikke snakke med pappa til noen av venninnne mine. Får bare et hjerte i retur, så er den samtalen avsluttet. Slik har det vært siden en stund etter begravelsen. 
 

jeg har mistet to andre familiemedlemmer siden da, men ingen av dem kunne måle seg med tapet av pappa. 
Jeg savner livet før pappa døde. Da glede faktisk var pur glede og ikke samtidig tristhet. 

Ta en dag av gangen TS. Det er stort sett ikke annet å gjøre. 

Anonymkode: 29d55...862

⭐Tusen takk⭐

Anonymkode: 0614f...675