Jeg er helt traumatisert

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Noe er veldig rart med denne historien her, med denne skrikende og kreftsyke mora, og helsepersonell som hyler til henne om hun vil dø. Tviler på at det er advokatmat vi snakker om her. 

Anonymkode: 97ccf...079

Typisk på kg dersom noen forteller om hva som kan skje.

Dette opplevde jeg før de visste om spredning, det var skikkelig dårlig behandling av min mamma med alvorlig kreftsykdom.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at ts ikke er veldig gammel, og har opplevd sjokket ved et dødsfall i nær familie, kanskje det første ts har opplevd.  Hvis mor har vært syk i 6 måneder, har de nok underveis fått informasjon om hvordan utviklingen var, og hvor alvorlig det var. Hvor var mor da hun døde, ts? På sykehuset eller hjemme hos seg selv?

At (flere) leger informerer om en alvorlig kreftsykdom mens pasient sitter i en stol, er vanlig. Det er også vanlig at det er veldig rett fram og uten særlig med filter. Slik ts skriver er det nærliggende å tro at det ble stor oppstandelse fra ts og evt mor, noe som kanskje gjorde det vanskelig for behandlere å kommunisere på sin vanlige måte.

Ble mor sendt hjem uten smertelindring, gjennom hele sykdomsforløpet? Hvis hun ble smertelindret, men ikke nok, hva sa sykehuset når du/dere tok kontakt med dem? Jeg vet med sikkerhet at de fleste behandlere gjør sitt ytterste for å gi en pasient en verdig avslutning på livet, inkludert smertelindring, så her må jo i så fall noe ha sviktet hvis hun ikke fikk nok. 

Jeg tror du mest er i sjokk, ts, etter å ha opplevd dødsfallet til din mor. Du har vært der og støttet henne gjennom hele prosessen, og det er alt du kunne gjøre. Hverken du eller leger kan utrette mirakler, og innimellom må man bare godta at livet er urettferdig. Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving, noen av oss. Sorg er tungt, og varer lenge, faktisk resten av livet. Det vil også minnene av din mor gjøre, så prøv huske de gode minnene og ikke de siste fra da hun var syk. Jeg er ganske sikker på at din mor ønsket at du skal gå videre i livet ditt og huske henne med glede, og ikke med sinne overfor leger/sykehus.

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mistenker at ts ikke er veldig gammel, og har opplevd sjokket ved et dødsfall i nær familie, kanskje det første ts har opplevd.  Hvis mor har vært syk i 6 måneder, har de nok underveis fått informasjon om hvordan utviklingen var, og hvor alvorlig det var. Hvor var mor da hun døde, ts? På sykehuset eller hjemme hos seg selv?

At (flere) leger informerer om en alvorlig kreftsykdom mens pasient sitter i en stol, er vanlig. Det er også vanlig at det er veldig rett fram og uten særlig med filter. Slik ts skriver er det nærliggende å tro at det ble stor oppstandelse fra ts og evt mor, noe som kanskje gjorde det vanskelig for behandlere å kommunisere på sin vanlige måte.

Ble mor sendt hjem uten smertelindring, gjennom hele sykdomsforløpet? Hvis hun ble smertelindret, men ikke nok, hva sa sykehuset når du/dere tok kontakt med dem? Jeg vet med sikkerhet at de fleste behandlere gjør sitt ytterste for å gi en pasient en verdig avslutning på livet, inkludert smertelindring, så her må jo i så fall noe ha sviktet hvis hun ikke fikk nok. 

Jeg tror du mest er i sjokk, ts, etter å ha opplevd dødsfallet til din mor. Du har vært der og støttet henne gjennom hele prosessen, og det er alt du kunne gjøre. Hverken du eller leger kan utrette mirakler, og innimellom må man bare godta at livet er urettferdig. Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving, noen av oss. Sorg er tungt, og varer lenge, faktisk resten av livet. Det vil også minnene av din mor gjøre, så prøv huske de gode minnene og ikke de siste fra da hun var syk. Jeg er ganske sikker på at din mor ønsket at du skal gå videre i livet ditt og huske henne med glede, og ikke med sinne overfor leger/sykehus.

Anonymkode: 60225...997

Du har mye rett, men det å bli skreket til at de har stoppet behandling, se en pleier stå over henne 🈁vil du dø, vil du dø" ( ved ekstreme smerter ) må ringe mange gange/ mye rundt for å bli hørt, lege som undersøker og sier det vil gå over, sendt hjem og må krype opp trappene.. tiilbake igjen med ambulanse først da tar de ct l..  

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har mye rett, men det å bli skreket til at de har stoppet behandling, se en pleier stå over henne 🈁vil du dø, vil du dø" ( ved ekstreme smerter ) må ringe mange gange/ mye rundt for å bli hørt, lege som undersøker og sier det vil gå over, sendt hjem og må krype opp trappene.. tiilbake igjen med ambulanse først da tar de ct l..  

Anonymkode: 0614f...675

Dette med pleieren må du bare legge inn i hylla med "feil person i feil jobb". Dessverre så gjøres det feil også på sykehus og i helsevesenet generelt, spesielt i starten før man faktisk har funnet ut hva som feiler. Uten sammenligning forøvrig; jeg kjenner en som etter ett år tilslutt har fått diagnosen blære og prostatakreft. Selvfølgelig ALT for sent, og vi vet jo dermed oddsen han har videre i livet. Men som han selv sier, noen ganger trekker man det dårligste kortet. Urettferdig er det, og ikke minst fordi det er på grunn av at andre "ikke har gjort jobben.

Men ts, får du din mor tilbake ved å være sint på behandlingen hun fikk, ved å tenke på alt hva som burde vært gjort anderledes?  Du kommer til å slite deg ut over alle spørsmålene, over alle "hvis de heller hadde gjort slikt og sånn". Nå er dette dødsfallet nylig skjedd, men hvis du ikke om noen få dager klarer få bort disse tankene, må du be om hjelp. Å gruble vil ikke hjelpe deg i sorgprosessen, og nå må du samle styrke til å komme deg gjennom dagene fram til begravelse, og til tiden etter. Du må godta at ting skjedde som de gjorde, og at du ikke får din mor tilbake uansett hvor mye du ønsker ting ble gjort på en annen måte. Viser det seg, etter begravelse, at hun ble totalt feilbehandlet, så tar dere det videre med helsevesenet/ pasientskadeerstatning. Men ikke nå, nå har du andre ting du skal bruke kreftene dine på.

Som jeg nevnte tidligere, jeg tror ikke du er voldsomt gammel (jeg kan ta feil), men har du en far, søsken, eller annen familie som hjelper deg fram mot begravelsen?;

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette med pleieren må du bare legge inn i hylla med "feil person i feil jobb". Dessverre så gjøres det feil også på sykehus og i helsevesenet generelt, spesielt i starten før man faktisk har funnet ut hva som feiler. Uten sammenligning forøvrig; jeg kjenner en som etter ett år tilslutt har fått diagnosen blære og prostatakreft. Selvfølgelig ALT for sent, og vi vet jo dermed oddsen han har videre i livet. Men som han selv sier, noen ganger trekker man det dårligste kortet. Urettferdig er det, og ikke minst fordi det er på grunn av at andre "ikke har gjort jobben.

Men ts, får du din mor tilbake ved å være sint på behandlingen hun fikk, ved å tenke på alt hva som burde vært gjort anderledes?  Du kommer til å slite deg ut over alle spørsmålene, over alle "hvis de heller hadde gjort slikt og sånn". Nå er dette dødsfallet nylig skjedd, men hvis du ikke om noen få dager klarer få bort disse tankene, må du be om hjelp. Å gruble vil ikke hjelpe deg i sorgprosessen, og nå må du samle styrke til å komme deg gjennom dagene fram til begravelse, og til tiden etter. Du må godta at ting skjedde som de gjorde, og at du ikke får din mor tilbake uansett hvor mye du ønsker ting ble gjort på en annen måte. Viser det seg, etter begravelse, at hun ble totalt feilbehandlet, så tar dere det videre med helsevesenet/ pasientskadeerstatning. Men ikke nå, nå har du andre ting du skal bruke kreftene dine på.

Som jeg nevnte tidligere, jeg tror ikke du er voldsomt gammel (jeg kan ta feil), men har du en far, søsken, eller annen familie som hjelper deg fram mot begravelsen?;

Anonymkode: 60225...997

Nei, jeg er alene.

Dette handler om torturlignende smerter og fok som skal yte omsorg er regelrett stygge, det er ingen som kan forsvare det, ingen.

De er forsvarsløse, alene og blir kjørt over, plassert i stoler av en haug med leger som forteller dem brutalt hvor ubamhjertig dette er.

Uten håp sendes de ut alene selv om leger vet gangen i slike saker, jeg fikk det formidlet gjennom strenge blikk. 

Dere forteller meg at slike ting må vi godta, at det er noe feil med meg siden jeg har slike tanker, at mine opplevelser ikke er riktige og hvor ung jeg må være.    

Men mine opplevelser er riktige, måten vi ble møtt på er også det, og jo jeg kommer til å ta det videre.

Til alle som ikke har en stemme, neddopet, livredde og alene.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du har mye rett, men det å bli skreket til at de har stoppet behandling, se en pleier stå over henne 🈁vil du dø, vil du dø" ( ved ekstreme smerter ) må ringe mange gange/ mye rundt for å bli hørt, lege som undersøker og sier det vil gå over, sendt hjem og må krype opp trappene.. tiilbake igjen med ambulanse først da tar de ct l..  

Anonymkode: 0614f...675

Kondulerer TS ❤️

Tok du noengang kontakt med kreftforeningen eller andre instanser for å få støtte og hjelp i denne perioden? Uten å kjenne deg, men det jeg kanskje kan se ift hva du skriver er at du enten har psykiske utfordringer som gjorde situasjonen ekstra belastende oppi det hele med å bli forstått og få den støtten og hjelpen som trengtes i situasjonen? Eller at situasjonen i segselv utløste slike utfordringer? Jeg vet hvertfall selv hvordan mentale utfordringer i en svert belastende situasjon kan utspille seg, og da kan folk som ikke vet bedre, oppføre seg på en måte som kan være ekstra belastende for de det gjelder. OM det er tilfelle, så har man selv et ansvar også med å sørge for at man får den hjelpen man trenger gjennom fastlegen som kan henvise. Hvis ikke blir situasjonen så belastende at man dessverre kan møte en kald skulder av de som rett og slett ikke er «skolert» i å håndtere folk i en slik situasjon med de utfordringene.

Jeg har selv hatt en syk mor, som tilslutt valgte å ta sitt eget liv. Jeg slet og hadde ikke kapasitet til å være der for henne på den måten hun trengte, for det ødela veldig for meg mentalt. Og jeg måtte verne megselv og barn som jeg hadde ansvar for. Det er det værste valget jeg noengang har måtte ta, men jeg hadde et ansvar. 
 

Jeg ønsket å si noe om det, OM det er tilfelle, TS. Slik jeg fikk inntrykk av i HI så var det snakk om ekstremt kort tid fra din mor fikk diagnose til hun døde, men 6 mnd, er kort tid det også, men man har tid til å skaffe seg nødvendig støtte og hjelp hvertfall. 

Anonymkode: 802dd...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere forteller meg at slike ting må vi godta, at det er noe feil med meg siden jeg har slike tanker, at mine opplevelser ikke er riktige og hvor ung jeg må være. 

Ingen sier at det er noe feil med deg eller at det skal godtas, men at du virker ung i skrivemåten, det gjør du. Uansett så får du ikke gjort noe med dette NÅ, langt mindre hvis du er alene som skal ordne opp før begravelsen. Du har helt andre ting du bør fokusere på akkurat nå. 

Anonymkode: 60225...997

[pennyless]

Snakk med lege, prest eller med healer, bare de som skjønner.🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kondulerer TS ❤️

Tok du noengang kontakt med kreftforeningen eller andre instanser for å få støtte og hjelp i denne perioden? Uten å kjenne deg, men det jeg kanskje kan se ift hva du skriver er at du enten har psykiske utfordringer som gjorde situasjonen ekstra belastende oppi det hele med å bli forstått og få den støtten og hjelpen som trengtes i situasjonen? Eller at situasjonen i segselv utløste slike utfordringer? Jeg vet hvertfall selv hvordan mentale utfordringer i en svert belastende situasjon kan utspille seg, og da kan folk som ikke vet bedre, oppføre seg på en måte som kan være ekstra belastende for de det gjelder. OM det er tilfelle, så har man selv et ansvar også med å sørge for at man får den hjelpen man trenger gjennom fastlegen som kan henvise. Hvis ikke blir situasjonen så belastende at man dessverre kan møte en kald skulder av de som rett og slett ikke er «skolert» i å håndtere folk i en slik situasjon med de utfordringene.

Jeg har selv hatt en syk mor, som tilslutt valgte å ta sitt eget liv. Jeg slet og hadde ikke kapasitet til å være der for henne på den måten hun trengte, for det ødela veldig for meg mentalt. Og jeg måtte verne megselv og barn som jeg hadde ansvar for. Det er det værste valget jeg noengang har måtte ta, men jeg hadde et ansvar. 
 

Jeg ønsket å si noe om det, OM det er tilfelle, TS. Slik jeg fikk inntrykk av i HI så var det snakk om ekstremt kort tid fra din mor fikk diagnose til hun døde, men 6 mnd, er kort tid det også, men man har tid til å skaffe seg nødvendig støtte og hjelp hvertfall. 

Anonymkode: 802dd...0db

Eneste psykiske utfordringer jeg hadde var at jeg ble ekstremt skremt og lei meg når hun ikke fikk den smertelindringen hun skulle ha.

Jeg har snakket med lege, ingen hjelp der- tvert i mot avslo de meg tvert da jeg bar om at hun ble flyttet til sykehuset for vurdering av smertepumpe.

 

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Hvilken type kreft var det hun hadde? Fikk hun smertepumpe, evt flere? 

Anonymkode: 97ccf...079

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvilken type kreft var det hun hadde? Fikk hun smertepumpe, evt flere? 

Anonymkode: 97ccf...079

Kan ikke svare på det, men en ganske stygg en som burde blitt fulgt opp annerledes i forhold til "dens natur"

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Det er trist om ts har mistet moren sin. men slik hun fremstiller det med leger og sykepleiere som sto og skrek nekter jeg å tro på. Alt dette virker som et eneste stort surr av en person som sliter med mye mere enn at hun har mistet moren sin. Jeg har mistet nære mennesker som har gått bort brått og uentet, og hatt en forelder som har vørt alvorlig kreftsyk i mange år. Aldri har møte med helsevesenet vørt noe i nærheten av dette.

Ingen vanlige voksne sitter klar med advokater (i flertall) og tror vi er i USA

Anonymkode: 50271...722

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2025 den 19.09):

Kanskje du kan snakke med noen i det virkelige liv? Det er trist at moren din døde, men det er en naturlig del av livet. 

Anonymkode: 94d7d...115

Jada, naturlig ja, men her vet vi ikke alder på TS. Det er ikke naturlig å takle en død forelder som ungdom eller ung voksen. Vi har også alle forskjellig utgangspunkt! 

Anonymkode: c40d2...d06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan ikke svare på det, men en ganske stygg en som burde blitt fulgt opp annerledes i forhold til "dens natur"

Anonymkode: 0614f...675

Vet du ikke, eller vil du ikke svare? Det blir vel ikke akkurat gjenkjennelig uansett hvilken kreftform det er snakk om. Med mindre det er en helt til nå ukjent type, noe som jo da ville gi begrunnelse til ts' opplevelse av å få riktig behandling.

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

*IKKE få riktig behandling..

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er trist om ts har mistet moren sin. men slik hun fremstiller det med leger og sykepleiere som sto og skrek nekter jeg å tro på. Alt dette virker som et eneste stort surr av en person som sliter med mye mere enn at hun har mistet moren sin. Jeg har mistet nære mennesker som har gått bort brått og uentet, og hatt en forelder som har vørt alvorlig kreftsyk i mange år. Aldri har møte med helsevesenet vørt noe i nærheten av dette.

Ingen vanlige voksne sitter klar med advokater (i flertall) og tror vi er i USA

Anonymkode: 50271...722

Det skjedde ved to tilfeller, det er dokumentert i helsejournaler, så jo det vil bli drøftet med advokat.

I tillegg skal kreftforeningen få rapport og det skal videre.

 

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet du ikke, eller vil du ikke svare? Det blir vel ikke akkurat gjenkjennelig uansett hvilken kreftform det er snakk om. Med mindre det er en helt til nå ukjent type, noe som jo da ville gi begrunnelse til ts' opplevelse av å få riktig behandling.

Anonymkode: 60225...997

Det er stor forskjell på kreftsykdom, det skal jeg love deg.

Ekstremt agressivt.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er stor forskjell på kreftsykdom, det skal jeg love deg.

Ekstremt agressivt.

Anonymkode: 0614f...675

Jeg vet det, spørsmålet var om du ikke vet hvilken type det var, eller om du ikke ønsker svare? Hvis du ikke ønsker svare, var poenget mitt at du ikke blir gjenkjent uansett hvilken krefttype det var.

Men nå, ts, tenker jeg du skal samle kreftene dine framover mot begravelsen og planleggingen av denne. (Evt kremering, uansett en hel del å ta inn over seg ettersom du er alene med oppgavene)

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet det, spørsmålet var om du ikke vet hvilken type det var, eller om du ikke ønsker svare? Hvis du ikke ønsker svare, var poenget mitt at du ikke blir gjenkjent uansett hvilken krefttype det var.

Men nå, ts, tenker jeg du skal samle kreftene dine framover mot begravelsen og planleggingen av denne. (Evt kremering, uansett en hel del å ta inn over seg ettersom du er alene med oppgavene)

Anonymkode: 60225...997

🌸

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Når det er noe galt med alle du møter i helsevesenet, må du kanskje se innover..

Tror du skal ta deg en tur ned til legen eller psykiatrisk, for å vurdere om du har vrangforestillinger. 

Anonymkode: 91e02...64e