Jeg er helt traumatisert

[AnonymBruker]

Kjære ts

Oppsøk Livskrisehjelpen på legevakten hvis du har behov for det.

Kondolerer❤️

Anonymkode: 82e9d...a85

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️

Mistet min far 6 mnd etter diagnose. Han ble bare 62. Min mor døde 2 mnd etter diagnose, men hun ble over 80. Jeg følte at jeg fikk lang tid til å forberede meg, men vi mennesker er forskjellige.

Begge hadde sterke smerter (fikk morfin). Jeg sørget da de døde, men tenkte også at det var godt at de fikk slippe mer smerter. Pluss at jeg var utslitt etter lange perioder ved sykesenger.

Fikk heldigvis holdt begge i hånda da de døde ❤️.

Når det verste sjokket har gitt seg, så får du etterhvert prøve å fokusere på gode minner. Og hold deg i aktivitet. Et godt råd, når det har gått en stund, er å sette av en viss tid hver dag til å sørge og gråte. F.eks en time i starten. Tenk at fra kl 17 - 18 skal jeg gråte og sørge. Resten av dagen skal jeg prøve å "leve normalt". Jeg har prøvd det, og det virket for meg.

 

Anonymkode: 2c130...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2025 den 9.05):

Hvem hjelper egentlig mennesker etter slike grusomme forløp? det virker strengt tatt som om ingen bryr seg, men er folk klar over hvor grusomme smerter som er involvert?

De sendte henne hjem med taxi, og hun krøp opp trappene- de sa det kom til å  bort etter noen dager, men det ble bare værre.  De burde jo tatt ct med en gang, for det der er jo og tortuere mennesker.

Anonymkode: 0614f...675

Dessverre er det ikke mye hjelp å få som pårørende ved brå død og forferdelige opplevelser. Det er ingen som banker på og tar kontakt. Man kan oppsøke sorggrupper eller psykolog som jobber med sorg, men dette er private tilbud. Da kan man gå gjennom hendelsene, møtene med helsevesenet, øyeblikkene man aldri glemmer, og være sammen med noen som vet litt om hvordan dette er og hvordan det føles. Enda bedre er hvis du har virkelig gode venner å snakke med, ihvertfall for en periode - ikke vær redd for å ta plass, og snakke om dette. 
 

(Selv har jeg opplevd brå død ved at mannen min tok livet sitt, da tror gjerne folk at man nesten automatisk får hjelp, eller krisepsykolog, men nei. Slik er det ikke. Gikk til psykolog privat selv, og det var det eneste som hjalp for skyldfølelsen og i det hele tatt orke å forholde meg til det som skjedde, det var for overveldende for meg alene å hanskes med.)

Anonymkode: 9fb03...528

[AnonymBruker]

Det er ts, det jeg skriver er sant.

De setter alvorlig syke mennesker i en stor stol foran mange leger og gir høyt og tydelig beskjed om hvor alvorlig dette er.

Som pårørende til en mamma som er veldig redd er dette en ekstra belastning- kan du forstå dette?

Jeg er ikke videre imponert over helsevesenet i denne saken, og mine advokater vil bli kontaktet.

Og DU- ta deg en bolle, få mer EMPATI.

🌸Tusen takk for alle som har svart, gitt råd og veiledning.🌸

Anonymkode: 0614f...675

Endret tirsdag kl 16:57 av Matas
Innlegget er redigert grunnet sitering av slettet innhold. - Matas, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ts, det jeg skriver er sant.

De setter alvorlig syke mennesker i en stor stol foran mange leger og gir høyt og tydelig beskjed om hvor alvorlig dette er.

Som pårørende til en mamma som er veldig redd er dette en ekstra belastning- kan du forstå dette?

Jeg er ikke videre imponert over helsevesenet i denne saken, og mine advokater vil bli kontaktet.

Og DU- ta deg en bolle, få mer EMPATI.

🌸Tusen takk for alle som har svart, gitt råd og veiledning.🌸

Anonymkode: 0614f...675

Men legene må jo fortelle hvor alvorlig det er. De må også noen ganger si at det ikke er noe de kan gjøre, og fortelle hvor lang tid pasienten har igjen. Om mulig, så får man ha pårørende med på slike møter. Kan du forklare litt mer presist hva du mener helsevesenet har gjort feil? Fikk hun god pleie? (Mat vil de fleste ikke ha på slutten. Vi fikk lirket i min mor litt yoghurt og is). Fikk hun smertelindring/morfin?

Jeg skjønner at du er opprørt pga sorg akkurat nå, men min erfaring er at kreftpasienter blir godt tatt vare på. Vi fikk også være så mye vi ville på sykehus og sykehjem da mine foreldre lå for døden, så det var mye småting vi kunne gjøre for den syke.

Anonymkode: 2c130...fa2

[Mr&Ro]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er ikke videre imponert over helsevesenet i denne saken, og mine advokater vil bli kontaktet.

Men, hva er det advokatene skal gjøre med dette? Skal du saksøke kreften som gjorde at din kjære gikk bort!?

Eller, skal du saksøke legene som gjorde sin plikt med å fortelle at legevitenskapen har nådd sitt ytterpunkt med å hjelpe din mor?La sorgen være sorg og tenk på de fine øyeblikkene dere hadde og la tiden lege savnet.

Å bruke tiden til legene i møter med advokatene dine i stedet for pasienter vil aldri bringe dine kjære tilbake.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men legene må jo fortelle hvor alvorlig det er. De må også noen ganger si at det ikke er noe de kan gjøre, og fortelle hvor lang tid pasienten har igjen. Om mulig, så får man ha pårørende med på slike møter. Kan du forklare litt mer presist hva du mener helsevesenet har gjort feil? Fikk hun god pleie? (Mat vil de fleste ikke ha på slutten. Vi fikk lirket i min mor litt yoghurt og is). Fikk hun smertelindring/morfin?

Jeg skjønner at du er opprørt pga sorg akkurat nå, men min erfaring er at kreftpasienter blir godt tatt vare på. Vi fikk også være så mye vi ville på sykehus og sykehjem da mine foreldre lå for døden, så det var mye småting vi kunne gjøre for den syke.

Anonymkode: 2c130...fa2

Det går an å formidle budskap som er alvorlige på en mindre traumatiserende måte.

Skrek etter meg. i gangen ( med hun ferdig påkledt klar til avreise ) at de hadde avsluttet behandlingen.

Hun skrek etter smertestillende mange ganger ( også til meg i telefonen ) der jeg måtte ringe sykehus for bistand.

Dette  er bare noe av det, hun var min. beste venn.

 

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Noe er veldig rart med denne historien her, med denne skrikende og kreftsyke mora, og helsepersonell som hyler til henne om hun vil dø. Tviler på at det er advokatmat vi snakker om her. 

Anonymkode: 97ccf...079

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Noe er veldig rart med denne historien her, med denne skrikende og kreftsyke mora, og helsepersonell som hyler til henne om hun vil dø. Tviler på at det er advokatmat vi snakker om her. 

Anonymkode: 97ccf...079

Typisk på kg dersom noen forteller om hva som kan skje.

Dette opplevde jeg før de visste om spredning, det var skikkelig dårlig behandling av min mamma med alvorlig kreftsykdom.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at ts ikke er veldig gammel, og har opplevd sjokket ved et dødsfall i nær familie, kanskje det første ts har opplevd.  Hvis mor har vært syk i 6 måneder, har de nok underveis fått informasjon om hvordan utviklingen var, og hvor alvorlig det var. Hvor var mor da hun døde, ts? På sykehuset eller hjemme hos seg selv?

At (flere) leger informerer om en alvorlig kreftsykdom mens pasient sitter i en stol, er vanlig. Det er også vanlig at det er veldig rett fram og uten særlig med filter. Slik ts skriver er det nærliggende å tro at det ble stor oppstandelse fra ts og evt mor, noe som kanskje gjorde det vanskelig for behandlere å kommunisere på sin vanlige måte.

Ble mor sendt hjem uten smertelindring, gjennom hele sykdomsforløpet? Hvis hun ble smertelindret, men ikke nok, hva sa sykehuset når du/dere tok kontakt med dem? Jeg vet med sikkerhet at de fleste behandlere gjør sitt ytterste for å gi en pasient en verdig avslutning på livet, inkludert smertelindring, så her må jo i så fall noe ha sviktet hvis hun ikke fikk nok. 

Jeg tror du mest er i sjokk, ts, etter å ha opplevd dødsfallet til din mor. Du har vært der og støttet henne gjennom hele prosessen, og det er alt du kunne gjøre. Hverken du eller leger kan utrette mirakler, og innimellom må man bare godta at livet er urettferdig. Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving, noen av oss. Sorg er tungt, og varer lenge, faktisk resten av livet. Det vil også minnene av din mor gjøre, så prøv huske de gode minnene og ikke de siste fra da hun var syk. Jeg er ganske sikker på at din mor ønsket at du skal gå videre i livet ditt og huske henne med glede, og ikke med sinne overfor leger/sykehus.

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mistenker at ts ikke er veldig gammel, og har opplevd sjokket ved et dødsfall i nær familie, kanskje det første ts har opplevd.  Hvis mor har vært syk i 6 måneder, har de nok underveis fått informasjon om hvordan utviklingen var, og hvor alvorlig det var. Hvor var mor da hun døde, ts? På sykehuset eller hjemme hos seg selv?

At (flere) leger informerer om en alvorlig kreftsykdom mens pasient sitter i en stol, er vanlig. Det er også vanlig at det er veldig rett fram og uten særlig med filter. Slik ts skriver er det nærliggende å tro at det ble stor oppstandelse fra ts og evt mor, noe som kanskje gjorde det vanskelig for behandlere å kommunisere på sin vanlige måte.

Ble mor sendt hjem uten smertelindring, gjennom hele sykdomsforløpet? Hvis hun ble smertelindret, men ikke nok, hva sa sykehuset når du/dere tok kontakt med dem? Jeg vet med sikkerhet at de fleste behandlere gjør sitt ytterste for å gi en pasient en verdig avslutning på livet, inkludert smertelindring, så her må jo i så fall noe ha sviktet hvis hun ikke fikk nok. 

Jeg tror du mest er i sjokk, ts, etter å ha opplevd dødsfallet til din mor. Du har vært der og støttet henne gjennom hele prosessen, og det er alt du kunne gjøre. Hverken du eller leger kan utrette mirakler, og innimellom må man bare godta at livet er urettferdig. Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving, noen av oss. Sorg er tungt, og varer lenge, faktisk resten av livet. Det vil også minnene av din mor gjøre, så prøv huske de gode minnene og ikke de siste fra da hun var syk. Jeg er ganske sikker på at din mor ønsket at du skal gå videre i livet ditt og huske henne med glede, og ikke med sinne overfor leger/sykehus.

Anonymkode: 60225...997

Du har mye rett, men det å bli skreket til at de har stoppet behandling, se en pleier stå over henne 🈁vil du dø, vil du dø" ( ved ekstreme smerter ) må ringe mange gange/ mye rundt for å bli hørt, lege som undersøker og sier det vil gå over, sendt hjem og må krype opp trappene.. tiilbake igjen med ambulanse først da tar de ct l..  

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har mye rett, men det å bli skreket til at de har stoppet behandling, se en pleier stå over henne 🈁vil du dø, vil du dø" ( ved ekstreme smerter ) må ringe mange gange/ mye rundt for å bli hørt, lege som undersøker og sier det vil gå over, sendt hjem og må krype opp trappene.. tiilbake igjen med ambulanse først da tar de ct l..  

Anonymkode: 0614f...675

Dette med pleieren må du bare legge inn i hylla med "feil person i feil jobb". Dessverre så gjøres det feil også på sykehus og i helsevesenet generelt, spesielt i starten før man faktisk har funnet ut hva som feiler. Uten sammenligning forøvrig; jeg kjenner en som etter ett år tilslutt har fått diagnosen blære og prostatakreft. Selvfølgelig ALT for sent, og vi vet jo dermed oddsen han har videre i livet. Men som han selv sier, noen ganger trekker man det dårligste kortet. Urettferdig er det, og ikke minst fordi det er på grunn av at andre "ikke har gjort jobben.

Men ts, får du din mor tilbake ved å være sint på behandlingen hun fikk, ved å tenke på alt hva som burde vært gjort anderledes?  Du kommer til å slite deg ut over alle spørsmålene, over alle "hvis de heller hadde gjort slikt og sånn". Nå er dette dødsfallet nylig skjedd, men hvis du ikke om noen få dager klarer få bort disse tankene, må du be om hjelp. Å gruble vil ikke hjelpe deg i sorgprosessen, og nå må du samle styrke til å komme deg gjennom dagene fram til begravelse, og til tiden etter. Du må godta at ting skjedde som de gjorde, og at du ikke får din mor tilbake uansett hvor mye du ønsker ting ble gjort på en annen måte. Viser det seg, etter begravelse, at hun ble totalt feilbehandlet, så tar dere det videre med helsevesenet/ pasientskadeerstatning. Men ikke nå, nå har du andre ting du skal bruke kreftene dine på.

Som jeg nevnte tidligere, jeg tror ikke du er voldsomt gammel (jeg kan ta feil), men har du en far, søsken, eller annen familie som hjelper deg fram mot begravelsen?;

Anonymkode: 60225...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette med pleieren må du bare legge inn i hylla med "feil person i feil jobb". Dessverre så gjøres det feil også på sykehus og i helsevesenet generelt, spesielt i starten før man faktisk har funnet ut hva som feiler. Uten sammenligning forøvrig; jeg kjenner en som etter ett år tilslutt har fått diagnosen blære og prostatakreft. Selvfølgelig ALT for sent, og vi vet jo dermed oddsen han har videre i livet. Men som han selv sier, noen ganger trekker man det dårligste kortet. Urettferdig er det, og ikke minst fordi det er på grunn av at andre "ikke har gjort jobben.

Men ts, får du din mor tilbake ved å være sint på behandlingen hun fikk, ved å tenke på alt hva som burde vært gjort anderledes?  Du kommer til å slite deg ut over alle spørsmålene, over alle "hvis de heller hadde gjort slikt og sånn". Nå er dette dødsfallet nylig skjedd, men hvis du ikke om noen få dager klarer få bort disse tankene, må du be om hjelp. Å gruble vil ikke hjelpe deg i sorgprosessen, og nå må du samle styrke til å komme deg gjennom dagene fram til begravelse, og til tiden etter. Du må godta at ting skjedde som de gjorde, og at du ikke får din mor tilbake uansett hvor mye du ønsker ting ble gjort på en annen måte. Viser det seg, etter begravelse, at hun ble totalt feilbehandlet, så tar dere det videre med helsevesenet/ pasientskadeerstatning. Men ikke nå, nå har du andre ting du skal bruke kreftene dine på.

Som jeg nevnte tidligere, jeg tror ikke du er voldsomt gammel (jeg kan ta feil), men har du en far, søsken, eller annen familie som hjelper deg fram mot begravelsen?;

Anonymkode: 60225...997

Nei, jeg er alene.

Dette handler om torturlignende smerter og fok som skal yte omsorg er regelrett stygge, det er ingen som kan forsvare det, ingen.

De er forsvarsløse, alene og blir kjørt over, plassert i stoler av en haug med leger som forteller dem brutalt hvor ubamhjertig dette er.

Uten håp sendes de ut alene selv om leger vet gangen i slike saker, jeg fikk det formidlet gjennom strenge blikk. 

Dere forteller meg at slike ting må vi godta, at det er noe feil med meg siden jeg har slike tanker, at mine opplevelser ikke er riktige og hvor ung jeg må være.    

Men mine opplevelser er riktige, måten vi ble møtt på er også det, og jo jeg kommer til å ta det videre.

Til alle som ikke har en stemme, neddopet, livredde og alene.

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du har mye rett, men det å bli skreket til at de har stoppet behandling, se en pleier stå over henne 🈁vil du dø, vil du dø" ( ved ekstreme smerter ) må ringe mange gange/ mye rundt for å bli hørt, lege som undersøker og sier det vil gå over, sendt hjem og må krype opp trappene.. tiilbake igjen med ambulanse først da tar de ct l..  

Anonymkode: 0614f...675

Kondulerer TS ❤️

Tok du noengang kontakt med kreftforeningen eller andre instanser for å få støtte og hjelp i denne perioden? Uten å kjenne deg, men det jeg kanskje kan se ift hva du skriver er at du enten har psykiske utfordringer som gjorde situasjonen ekstra belastende oppi det hele med å bli forstått og få den støtten og hjelpen som trengtes i situasjonen? Eller at situasjonen i segselv utløste slike utfordringer? Jeg vet hvertfall selv hvordan mentale utfordringer i en svert belastende situasjon kan utspille seg, og da kan folk som ikke vet bedre, oppføre seg på en måte som kan være ekstra belastende for de det gjelder. OM det er tilfelle, så har man selv et ansvar også med å sørge for at man får den hjelpen man trenger gjennom fastlegen som kan henvise. Hvis ikke blir situasjonen så belastende at man dessverre kan møte en kald skulder av de som rett og slett ikke er «skolert» i å håndtere folk i en slik situasjon med de utfordringene.

Jeg har selv hatt en syk mor, som tilslutt valgte å ta sitt eget liv. Jeg slet og hadde ikke kapasitet til å være der for henne på den måten hun trengte, for det ødela veldig for meg mentalt. Og jeg måtte verne megselv og barn som jeg hadde ansvar for. Det er det værste valget jeg noengang har måtte ta, men jeg hadde et ansvar. 
 

Jeg ønsket å si noe om det, OM det er tilfelle, TS. Slik jeg fikk inntrykk av i HI så var det snakk om ekstremt kort tid fra din mor fikk diagnose til hun døde, men 6 mnd, er kort tid det også, men man har tid til å skaffe seg nødvendig støtte og hjelp hvertfall. 

Anonymkode: 802dd...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere forteller meg at slike ting må vi godta, at det er noe feil med meg siden jeg har slike tanker, at mine opplevelser ikke er riktige og hvor ung jeg må være. 

Ingen sier at det er noe feil med deg eller at det skal godtas, men at du virker ung i skrivemåten, det gjør du. Uansett så får du ikke gjort noe med dette NÅ, langt mindre hvis du er alene som skal ordne opp før begravelsen. Du har helt andre ting du bør fokusere på akkurat nå. 

Anonymkode: 60225...997

[pennyless]

Snakk med lege, prest eller med healer, bare de som skjønner.🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kondulerer TS ❤️

Tok du noengang kontakt med kreftforeningen eller andre instanser for å få støtte og hjelp i denne perioden? Uten å kjenne deg, men det jeg kanskje kan se ift hva du skriver er at du enten har psykiske utfordringer som gjorde situasjonen ekstra belastende oppi det hele med å bli forstått og få den støtten og hjelpen som trengtes i situasjonen? Eller at situasjonen i segselv utløste slike utfordringer? Jeg vet hvertfall selv hvordan mentale utfordringer i en svert belastende situasjon kan utspille seg, og da kan folk som ikke vet bedre, oppføre seg på en måte som kan være ekstra belastende for de det gjelder. OM det er tilfelle, så har man selv et ansvar også med å sørge for at man får den hjelpen man trenger gjennom fastlegen som kan henvise. Hvis ikke blir situasjonen så belastende at man dessverre kan møte en kald skulder av de som rett og slett ikke er «skolert» i å håndtere folk i en slik situasjon med de utfordringene.

Jeg har selv hatt en syk mor, som tilslutt valgte å ta sitt eget liv. Jeg slet og hadde ikke kapasitet til å være der for henne på den måten hun trengte, for det ødela veldig for meg mentalt. Og jeg måtte verne megselv og barn som jeg hadde ansvar for. Det er det værste valget jeg noengang har måtte ta, men jeg hadde et ansvar. 
 

Jeg ønsket å si noe om det, OM det er tilfelle, TS. Slik jeg fikk inntrykk av i HI så var det snakk om ekstremt kort tid fra din mor fikk diagnose til hun døde, men 6 mnd, er kort tid det også, men man har tid til å skaffe seg nødvendig støtte og hjelp hvertfall. 

Anonymkode: 802dd...0db

Eneste psykiske utfordringer jeg hadde var at jeg ble ekstremt skremt og lei meg når hun ikke fikk den smertelindringen hun skulle ha.

Jeg har snakket med lege, ingen hjelp der- tvert i mot avslo de meg tvert da jeg bar om at hun ble flyttet til sykehuset for vurdering av smertepumpe.

 

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

Hvilken type kreft var det hun hadde? Fikk hun smertepumpe, evt flere? 

Anonymkode: 97ccf...079

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvilken type kreft var det hun hadde? Fikk hun smertepumpe, evt flere? 

Anonymkode: 97ccf...079

Kan ikke svare på det, men en ganske stygg en som burde blitt fulgt opp annerledes i forhold til "dens natur"

Anonymkode: 0614f...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2025 den 19.09):

Kanskje du kan snakke med noen i det virkelige liv? Det er trist at moren din døde, men det er en naturlig del av livet. 

Anonymkode: 94d7d...115

Jada, naturlig ja, men her vet vi ikke alder på TS. Det er ikke naturlig å takle en død forelder som ungdom eller ung voksen. Vi har også alle forskjellig utgangspunkt! 

Anonymkode: c40d2...d06