Dømt til å være evig singel?

[AnonymBruker]

Jeg er en 26 år gammel kvinne, og jeg har aldri hatt en kjæreste. Det meste jeg har gjort er å kysse en gutt. Det var et kyss som kom helt ut av det blå, som jeg bare ble med på uten å kjenne noe spesielt. Egentlig har jeg aldri sett på det som et problem at jeg ikke har hatt noen før. Men nå begynner jeg å kjenne på at det er litt merkelig å ha så lite erfaring. Flere rundt meg er i stabile forhold, de etablerer seg, og jeg ønsker jo det samme på et tidspunkt. Problemet er at jeg ikke helt forstår hvordan jeg skal komme dit.

Det handler ikke nødvendigvis om at jeg ikke kunne fått meg kjæreste hvis det var målet i seg selv, men jeg blir ikke forelsket. Jeg har hatt små crush, men aldri vært ordentlig tiltrukket av noen på den måten. Og jeg tror ikke jeg klarer å oppnå den typen tiltrekning med folk jeg møter på Tinder eller Hinge. For meg tror jeg det må det bygges over tid, gjerne i naturlige settinger, ikke på en avtalt date. Jeg tror det handler litt om at dagens dating virker så forhastet. Det virker som om alt skal gå så fort, og jeg kjenner på et stressmoment rundt det. Jeg har ingen problemer med å sette grenser, men jeg blir stresset av at det nærmest forventes at man skal ligge sammen tidlig som en slags test på om det er følelser der. Det har jeg rett og slett ingen interesse av.

Jeg har heller aldri vært spesielt glad i dating. Det sitter langt inne å møte folk fra apper, og hver gang jeg har avtalt en date kjenner jeg på en slags indre motstand. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Kanskje henger det sammen med at jeg mest sannsynlig vet at det ikke blir det store. Jeg synes også det å swipe på mennesker er helt håpløst da bare et ansikt gir meg egentlig ingenting. Som sagt, blir helst tiltrukket av å se menn i naturlig settinger fordi det forteller meg så mye mer om personligheten deres.

Til nå har jeg møtt kanskje seks personer fra datingapper over ganske mange år (det bør si noe om hvor langt inne det sitter å avtale en date). Jeg har ikke hatt dårlige opplevelser, men det har som regel ikke vært noen kjemi. Bare én gang opplevde jeg at kjemien faktisk var der, men det endte fordi jeg ikke klarte å overse hvor lite grunnleggende allmennkunnskap han hadde. (Jeg trenger ikke et geni, men litt må det være for at jeg ikke skal bli sprø.) Jeg tror nok flere av de jeg har møtt opplever kjemien som bedre enn jeg gjør. Jeg tror jeg er ganske god på å holde samtaler med de fleste. Noen ganger lurer jeg på om jeg gir opp for raskt, men hvor raskt skal man egentlig kjenne på kjemi? Jeg snakker ikke om følelser, men den der grunnleggende gnisten.

Hvorfor kan jeg ikke bli forelsket? Jeg vet at jeg fortsatt er ung og har god tid, men jeg ser bare ikke hvordan dette problemet skal løse seg? Jeg har ikke så mange andre arenaer hvor jeg kan møte menn. Det måtte i så fall hvert på jobb, men der er alle i riktig alder i stabile forhold (uansett hadde det føles det litt risikosport å finne seg noen på jobb).
 

Anonymkode: 803fb...154

[AnonymBruker]

Og bare for legge til: Jeg har vokst opp med to lykkelig gifte foreldre, så det handler ikke om noen psykologisk knyttet til barndommen eller lignende.

Anonymkode: 803fb...154

[AnonymBruker]

Gå ut på byen med venner og venninner og skaff flere bekjentskap der. Kjemi og forelskelse kommer når man møtes IRL

Anonymkode: 5691f...2e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en 26 år gammel kvinne, og jeg har aldri hatt en kjæreste. Det meste jeg har gjort er å kysse en gutt. Det var et kyss som kom helt ut av det blå, som jeg bare ble med på uten å kjenne noe spesielt. Egentlig har jeg aldri sett på det som et problem at jeg ikke har hatt noen før. Men nå begynner jeg å kjenne på at det er litt merkelig å ha så lite erfaring. Flere rundt meg er i stabile forhold, de etablerer seg, og jeg ønsker jo det samme på et tidspunkt. Problemet er at jeg ikke helt forstår hvordan jeg skal komme dit.

Det handler ikke nødvendigvis om at jeg ikke kunne fått meg kjæreste hvis det var målet i seg selv, men jeg blir ikke forelsket. Jeg har hatt små crush, men aldri vært ordentlig tiltrukket av noen på den måten. Og jeg tror ikke jeg klarer å oppnå den typen tiltrekning med folk jeg møter på Tinder eller Hinge. For meg tror jeg det må det bygges over tid, gjerne i naturlige settinger, ikke på en avtalt date. Jeg tror det handler litt om at dagens dating virker så forhastet. Det virker som om alt skal gå så fort, og jeg kjenner på et stressmoment rundt det. Jeg har ingen problemer med å sette grenser, men jeg blir stresset av at det nærmest forventes at man skal ligge sammen tidlig som en slags test på om det er følelser der. Det har jeg rett og slett ingen interesse av.

Jeg har heller aldri vært spesielt glad i dating. Det sitter langt inne å møte folk fra apper, og hver gang jeg har avtalt en date kjenner jeg på en slags indre motstand. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Kanskje henger det sammen med at jeg mest sannsynlig vet at det ikke blir det store. Jeg synes også det å swipe på mennesker er helt håpløst da bare et ansikt gir meg egentlig ingenting. Som sagt, blir helst tiltrukket av å se menn i naturlig settinger fordi det forteller meg så mye mer om personligheten deres.

Til nå har jeg møtt kanskje seks personer fra datingapper over ganske mange år (det bør si noe om hvor langt inne det sitter å avtale en date). Jeg har ikke hatt dårlige opplevelser, men det har som regel ikke vært noen kjemi. Bare én gang opplevde jeg at kjemien faktisk var der, men det endte fordi jeg ikke klarte å overse hvor lite grunnleggende allmennkunnskap han hadde. (Jeg trenger ikke et geni, men litt må det være for at jeg ikke skal bli sprø.) Jeg tror nok flere av de jeg har møtt opplever kjemien som bedre enn jeg gjør. Jeg tror jeg er ganske god på å holde samtaler med de fleste. Noen ganger lurer jeg på om jeg gir opp for raskt, men hvor raskt skal man egentlig kjenne på kjemi? Jeg snakker ikke om følelser, men den der grunnleggende gnisten.

Hvorfor kan jeg ikke bli forelsket? Jeg vet at jeg fortsatt er ung og har god tid, men jeg ser bare ikke hvordan dette problemet skal løse seg? Jeg har ikke så mange andre arenaer hvor jeg kan møte menn. Det måtte i så fall hvert på jobb, men der er alle i riktig alder i stabile forhold (uansett hadde det føles det litt risikosport å finne seg noen på jobb).
 

Anonymkode: 803fb...154

Du har bare ikke møtt den rette enda😊 og 1 av 6 med kjemi er jo ganske gode odds da.
Hiv deg utpå, hold på dine grenser og gi folk en sjanse, så vil du se at det er ganske mange ok folk der ute. Kanskje ha dates der det er en aktivitet begge liker (eller en ingen har prøvd), så er det lettere å omgås og vise ulike sider. 

Anonymkode: 2d0bb...1cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har bare ikke møtt den rette enda😊 og 1 av 6 med kjemi er jo ganske gode odds da.
Hiv deg utpå, hold på dine grenser og gi folk en sjanse, så vil du se at det er ganske mange ok folk der ute. Kanskje ha dates der det er en aktivitet begge liker (eller en ingen har prøvd), så er det lettere å omgås og vise ulike sider. 

Anonymkode: 2d0bb...1cb

Jeg vet at 6 stykk ikke er så mange, men problemet mitt er jo at jeg synes det er så «tiltak» å gå på dater. Folk har det så gøy med det mens jeg må på en måte ta meg sammen for å gjøre det

Anonymkode: 803fb...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gå ut på byen med venner og venninner og skaff flere bekjentskap der. Kjemi og forelskelse kommer når man møtes IRL

Anonymkode: 5691f...2e5

Jeg har virkelig aldri likt byen. Masse lyd og fulle folk = nei takk. Og siden jeg aldri er på byen gjør jo det det også vanskeligere for meg.

Anonymkode: 803fb...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har virkelig aldri likt byen. Masse lyd og fulle folk = nei takk. Og siden jeg aldri er på byen gjør jo det det også vanskeligere for meg.

Anonymkode: 803fb...154

Det hjelper å drikke litt selv. Man kan ikke sitte inne og aldri møte nye gutter/menn. I din alder er en tur ut i byen en sommerkveld en vei ut av dette tankekjøret. Alternativt en tur på brugga/stranda/festival/ hytte eller båt med en gjeng som inviterer flere. Et sosialt liv, og da må man kanskje tolerere at noen drikker.

Anonymkode: 5691f...2e5

[AnonymBruker]

Dersom du hverken ønsker å legge tilrette for å møte noen, eller være der andre folk er - så er jo det og et valg. Da er du ikke "dømt" til å være singel, men velger å være det. Det er og et helt ok valg å ta 😊

Anonymkode: 2d0bb...1cb

[Nowayback]

Jeg tror folk blir særere og særere i dagens samfunn. Folk orker ikke investere i forhold og er mer opptatt av hva de selv får ut av det, og ikke hva de har å gi.

Tror heller ikke jeg kan bli forelska lenger. Jeg ser flotte kvinner over alt men jeg ser ikke for meg å bli forelska i dem eller være i forhold med noen av dem.

Ser bare for meg alle problemene og maset som vil komme.

[AnonymBruker]

Som fraskilt mann (56), så virker det kanskje rart at jeg kjenner meg igjen i det du sier, TS, og jeg skjønner  jo at det blir noe annet når man ikke har hatt kjæreste overhodet, men jeg ville i hvert fall skrive for å si at den følelsen du kjenner på, ikke er så uvanlig. Da jeg ble skilt for fire år siden, ble jeg kastet inn i en datingverden hvor jeg ikke visste reglene, og motviljen mot å gå på date er noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Tanken på at "kan dette bli en kjæreste"-vurderingen skal ligge til grunn fra man ser det første bildet og i hvert eneste steg på veien gjør meg helt matt.

Jeg har gått til psykolog som snakket med meg om at det å være singel og på leting i dagens datingkultur mye handler om å lære seg å avvise og bli avvist. Og at det å avvise noen ikke handler om hvor godt eller dårlig det andre menneske er, men snarere om hva det mennesket gjør med deg der du kommer med dine erfaringer, drømmer og håp. På samme måte som å bli avvist ikke handler om deg som person, men snarere at du ikke er den rette for den personen der den er i livet. Det hjalp meg til å senke skuldrene og se på det å date som en måte å berede grunnen til det som du snakker om... ...å møte noen der ting kanskje kan utvikle seg. Så må man finne seg i å sile og bli silt på veien dit. Det var enklere da jeg var ung, og man som regel hadde avklart om man hadde kjemi før man dristet seg til å be noen med ut.

Jeg tror fortsatt på den store kjærligheten, og at dating kan være et middel på veien. Det er forstyrrende at dating tilsynelatende har så mange regler og skal gå så fort, men jeg krysser fingrene for at du møter noen som deler ditt syn og som du kan vokse sammen med, eventuelt at du en dag faller pladask for noen som gjengjelder følelsen.

Men jeg skjønner godt at det er vanskelig å tro det når du ikke har opplevd det til nå.

Anonymkode: 64506...d82