Å få en diagnose - Et hinder eller en fordel?

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne 30+. Og venner/familiemedlemmer mener jeg har høytfungerende autisme. 

Jeg er snart ferdig med en master, og har gått igjennom svært mye ubehag sosialt for å få det til (lektor av alle ting 😅). Å stå foran mange folk var det verste jeg visste (bokstavelig talt, som barn skalv jeg så jeg ristet under fremføringer 🙈), men jeg har alltid hatt et behov for å "forbedre meg selv", så det var en av grunnen til at jeg valgte lektor. (I tillegg til en sterk interesse for fag jeg får kompetanse til å undervise i)

Men nå nylig er det da flere som mener jeg er "på spekteret". Og jeg merker at jeg begynner å få en tendens til å "åja det er derfor jeg gjør sånn, fordi jeg er sånn"

Altså allerede begynner jeg å føle at en diagnose, som jeg ikke har fått, begynner å definere meg som person.

En medstudent hadde dysleksi og adhd. Og hun hadde nok aldri tatt høyere utdanning hadde det ikke vært for foreldre som nektet å ha henne i en "spesialklasse". Hun er nå på vei til å bli proffessor. 

Vil en diagnose tidlig, spesielt i barndommen, gjøre at folk ikke prøver? Fordi de "kan ikke" pga diagnoser?

Mener du det er en fordel eller ulempe å få en merkelapp?

 

Anonymkode: bd9db...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er kvinne 30+. Og venner/familiemedlemmer mener jeg har høytfungerende autisme. 

Jeg er snart ferdig med en master, og har gått igjennom svært mye ubehag sosialt for å få det til (lektor av alle ting 😅). Å stå foran mange folk var det verste jeg visste (bokstavelig talt, som barn skalv jeg så jeg ristet under fremføringer 🙈), men jeg har alltid hatt et behov for å "forbedre meg selv", så det var en av grunnen til at jeg valgte lektor. (I tillegg til en sterk interesse for fag jeg får kompetanse til å undervise i)

Men nå nylig er det da flere som mener jeg er "på spekteret". Og jeg merker at jeg begynner å få en tendens til å "åja det er derfor jeg gjør sånn, fordi jeg er sånn"

Altså allerede begynner jeg å føle at en diagnose, som jeg ikke har fått, begynner å definere meg som person.

En medstudent hadde dysleksi og adhd. Og hun hadde nok aldri tatt høyere utdanning hadde det ikke vært for foreldre som nektet å ha henne i en "spesialklasse". Hun er nå på vei til å bli proffessor. 

Vil en diagnose tidlig, spesielt i barndommen, gjøre at folk ikke prøver? Fordi de "kan ikke" pga diagnoser?

Mener du det er en fordel eller ulempe å få en merkelapp?

 

Anonymkode: bd9db...9d5

Hva skal folk med diagnoser i øst og i vest? 
 

Hvis vi skal trekke en sammenligning; mennesker med downs ble før Wenche Foss fikk Tommeliten, stuet bort. De skulle verken sees eller høres. Så fikk Wenche et annerledes barn. Hun var åpen om at hun hadde et annerledes barn. Det var begynnelsen på åpenhet rundt downs. Se i dag. Disse barna klarer nå både lese, skrive, går på vgs og mange får førerkort og lever bra liv. Tidligere ble de i all hovedsak stuet bort på institusjon. 
Men å skulle diagnostisere noen som fungerer bra, klarer seg bra det er tull. Konsentrer deg om det du kan, øv deg på å bli bedre på det du ikke kan. Og lukk ørene for hva andre mener om deg og diagnoser, de er ikke fagfolk med lov til å diagnostisere andre. 

Anonymkode: 22b3a...298

[AnonymBruker]

Her er diagnosen en mulighet til å forstå vanskene bedre. Så her er jeg lettet over at det er en diagnose, for vanskene og handicappet er jo der uansett. Men nå har vi fått noen knagger å henge de på.

Men en er aldri sin diagnose.

Anonymkode: 48743...758

[AnonymBruker]

Å få en diagnose vil jo gi en forklaring på hvorfor ting er som de er. Men så er det også mange som sliter med å være sosial uten at det nødvendigvis er en diagnose bak. 
En diagnose vil nok ikke endre noe nødvendigvis.

Anonymkode: 73e6b...652

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skal folk med diagnoser i øst og i vest? 
 

Hvis vi skal trekke en sammenligning; mennesker med downs ble før Wenche Foss fikk Tommeliten, stuet bort. De skulle verken sees eller høres. Så fikk Wenche et annerledes barn. Hun var åpen om at hun hadde et annerledes barn. Det var begynnelsen på åpenhet rundt downs. Se i dag. Disse barna klarer nå både lese, skrive, går på vgs og mange får førerkort og lever bra liv. Tidligere ble de i all hovedsak stuet bort på institusjon. 
Men å skulle diagnostisere noen som fungerer bra, klarer seg bra det er tull. Konsentrer deg om det du kan, øv deg på å bli bedre på det du ikke kan. Og lukk ørene for hva andre mener om deg og diagnoser, de er ikke fagfolk med lov til å diagnostisere andre. 

Anonymkode: 22b3a...298

Det er absolutt ikke «mange» med DS som får førerkort. Og at de går på vgs… Det er sant, fordi alle ungdommer har RETT til det - men de aller aller fleste med DS følger en modell hvor de ikke oppnår studie- eller yrkeskompetanse. De fullfører med det som før ny opplæringslov het «grunnkompetanse», det vil si med færre kompetansemål og IOP. 

Anonymkode: 90512...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skal folk med diagnoser i øst og i vest? 
 

Hvis vi skal trekke en sammenligning; mennesker med downs ble før Wenche Foss fikk Tommeliten, stuet bort. De skulle verken sees eller høres. Så fikk Wenche et annerledes barn. Hun var åpen om at hun hadde et annerledes barn. Det var begynnelsen på åpenhet rundt downs. Se i dag. Disse barna klarer nå både lese, skrive, går på vgs og mange får førerkort og lever bra liv. Tidligere ble de i all hovedsak stuet bort på institusjon. 
Men å skulle diagnostisere noen som fungerer bra, klarer seg bra det er tull. Konsentrer deg om det du kan, øv deg på å bli bedre på det du ikke kan. Og lukk ørene for hva andre mener om deg og diagnoser, de er ikke fagfolk med lov til å diagnostisere andre. 

Anonymkode: 22b3a...298

Helt uenig. Mange av disse sliter jo enormt - på innsiden. 

Det er mye bedre å føle seg som en normal zebra enn å føle seg som en unormal hest, er det en fyr som forklarer det som.

Vi er flokkdyr, og når vi føler at vi ikke helt passer inn, så tærer det på oss. Kvinner maskerer mye bedre enn menn, og ser tilsynelatende velfungerende ut, men det er vanvittig slitsomt! Å få diagnoser gjør at vi får bedre forståelse av oss selv, og enda viktigere, lettere aksepterer hele oss. I stedet for å kjempe for å passe inn.

Dessuten er det enklere å finne nettverk, og det er det mest magiske med å være på spekteret - når man omringer seg med andre som også er på spekteret, er det helt vanvittig hvor mye magisk produktivitet man kan fyre opp! For entreprenører og kreative er det en skikkelig superkraft. 

For de menneskene som ikke bryr seg om selvutvikling, så er det kanskje en annen sak. De som leter etter en unnskyldning til å ikke forbedre seg, de vil fikne en unnskyldning uansett. Diagnose eller noe annet. 

Anonymkode: 10211...479

[AnonymBruker]

Du trenger ikke måtte ha autisme for å gå gjennom ubehagelig sosialt. Jeg er veldig sosialt klønete, har ingen venner og aldri hatt. Alltid slitt sosialt, men vært hos psykologisk utredning flere ganger hvor ikke kom frem til noe autisme. 

Autisme er noe du er født med og tegnene er allerede barnsalder

Anonymkode: 6a10f...e88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Du trenger ikke måtte ha autisme for å gå gjennom ubehagelig sosialt. Jeg er veldig sosialt klønete, har ingen venner og aldri hatt. Alltid slitt sosialt, men vært hos psykologisk utredning flere ganger hvor ikke kom frem til noe autisme. 

Autisme er noe du er født med og tegnene er allerede barnsalder

Anonymkode: 6a10f...e88

Jeg kjenner meg igjen i dette. Ikke i de sosiale vanskene, men å ha mange og til dels store problemer som bare nesten passer inn i en diagnose. Men frykt ikke, diagnosene blir stadig fler og mer nyanserte, så det er nok ikke lenge til vi begge kan smykke oss med å være på ett eller annet spekter slik at vi kan sette en diagnose på våre problemer med å passe inn i samfunnets forventninger.

Anonymkode: 67c95...cf9

[AnonymBruker]

Jeg mistenker at jeg er på spekteret og vurderer å bli utredet. For meg handler det ikke om å bruke diagnosen til å unnskylde meg (jeg har jo tross alt fått både utdannelse, jobb og partner), men for å kunne forklare for folk rundt meg hvorfor jeg fungerer dårlig på enkelte områder. Som høytfungerende/maskerende autist fremstår man jo som "normal" fordi man klarer seg greit i livet, men samtidig sliter man med enkelte ting som gjør at andre oppfatter deg som rar, vanskelig, lat eller egoistisk. I tillegg gjør den konstante maskeringen at man sliter seg ut på helt grunnleggende ting i hverdagen. 

Det nytter liksom ikke å si at "jeg tror jeg er autist" til folk når man sliter med å være sånn som andre og fungere i både jobb og hverdag. Selvdiagnostisering er enda mer uglesett enn faktisk autismediagnose, og man får fort ryktet på seg for å innbille seg at man har en diagnose og bruker det som en dårlig unnskyldning for at man ikke klarer/gidder å oppføre seg normalt.
Med en faktisk diagnose kunne jeg ha forklart for vennene mine hvorfor jeg sliter med å ivareta vennskap og alt som følger med (telefonsamtaler, sosiale sammenkomster, sosiale koder osv). Jeg kunne også forklart de på jobben hvorfor jeg sliter med enkelte deler av jobben min, og hvorfor jeg blir så inni granskauen sliten av ting andre knapt tenker over. 
Og sist men ikke minst; med en diagnose kan man få profesjonell veiledning i hvilke strategier man kan bruke for å jobbe med de autistiske trekkene, heller enn å hele tiden jobbe mot dem (les: maskere), for å unngå utbrenthet og psykiske problemer.

Men TS; diagnostisering må du gjøre for deg selv, ikke fordi andre sier du bør det. Føler du at du trenger det og kan få det bedre med en diagnose på papiret, så kjør på. Hvis du ikke skjønner helt greia, så la være.

Anonymkode: b37c2...e6f

[AnonymBruker]

For meg var det en lettelse å få ADHD diagnosen. Det var en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg ble så fort overstimulert, grunnen til at jeg ble så fort utslitt var pga all tankekjøret, aktiviteten og det konstante støyet i hodet mitt. Hvorfor jeg fikler så mye med håret og smykket, hvorfor jeg spacer så fort under samtaler som ikke interesserer meg, all dagdrømmingen min. Hvorfor jeg har så vanskelig for å sette i gang med oppgaver som jeg synes er gørrkjedelig, og hyperfikseringen min når jeg først finner noe som faktisk interesserer meg - blir jo helt oppslukt i det.

Og det var en lettelse å få behandling for det. Medisinen har tatt knekken på myye av tankekjøret og støyen som var mine største utfordringer. Nå er jeg mer observant og spacer ikke så mye ut. 

Anonymkode: db799...3e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i dette. Ikke i de sosiale vanskene, men å ha mange og til dels store problemer som bare nesten passer inn i en diagnose. Men frykt ikke, diagnosene blir stadig fler og mer nyanserte, så det er nok ikke lenge til vi begge kan smykke oss med å være på ett eller annet spekter slik at vi kan sette en diagnose på våre problemer med å passe inn i samfunnets forventninger.

Anonymkode: 67c95...cf9

Grunnen til at flere blir diagnostiserte som autister er ikke fordi diagnosene blir flere eller mer nyanserte. Det er av to grunner:

1. De har skjønt at autisme ikke er en guttediagnose, så jenter/kvinner kan også få diagnosen nå.

2. De har funnet ut at autisme er et spekter og at autister er like ulike som nevrotypikere (ikke-autister). Det er like fullt visse kriterier man må oppfylle for å få diagnosen, så det er ingen utvasking av kriterier som gjør at flere og flere kan "smykke seg" med diagnosen. Det er slitsomt å være autist i en nevrotypisk verden, så jeg synes ikke det er noe å "smykke seg med".

Anonymkode: b37c2...e6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er absolutt ikke «mange» med DS som får førerkort. Og at de går på vgs… Det er sant, fordi alle ungdommer har RETT til det - men de aller aller fleste med DS følger en modell hvor de ikke oppnår studie- eller yrkeskompetanse. De fullfører med det som før ny opplæringslov het «grunnkompetanse», det vil si med færre kompetansemål og IOP. 

Anonymkode: 90512...263

Alt dette kan du uttale deg bastant om fordi du kjenner mange med Downs over 18. år?

Ikke bare tror jeg du tar feil, jeg vet at du tar feil. 

Anonymkode: 22b3a...298

[Virrevirrevapp]

Poenget med en diagnosen er å:

Skjønne seg selv 

Kunne få relevant hjelp 

Er mange skoleflinke dyslektikere som opplever å bli utbrent under studiene eller i starten av arbeidslivet fordi de bruker dobbelt så mye krefter på å løse ting som kunne vært løst fort med hjelpemidler. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vil en diagnose tidlig, spesielt i barndommen, gjøre at folk ikke prøver? Fordi de "kan ikke" pga diagnoser?

Mener du det er en fordel eller ulempe å få en merkelapp?

 

Anonymkode: bd9db...9d5

Jeg tenker at det er mye som spiller inn her. I dag vet man jo mye mer om autisme enn man gjorde for 30-40 år siden. Forhåpentligvis blir man mindre stigmatisert av en diagnose nå.

Jeg skulle gjerne gått tilbake 20 år, da jeg var i starten av 20-årene, og visst det jeg vet nå om autisme. Kanskje jeg hadde klart å fullføre utdanning. Kanskje jeg hadde forstått at jeg var utbrent alle de gangene jeg trodde jeg var deprimert. Kanskje jeg hadde fungert nå som 40-åring. Men jeg er glad jeg ikke fikk diagnose som barn. Det hadde curling-mammaen min taklet dårlig. 

Anonymkode: 0045d...8dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Grunnen til at flere blir diagnostiserte som autister er ikke fordi diagnosene blir flere eller mer nyanserte. Det er av to grunner:

1. De har skjønt at autisme ikke er en guttediagnose, så jenter/kvinner kan også få diagnosen nå.

2. De har funnet ut at autisme er et spekter og at autister er like ulike som nevrotypikere (ikke-autister). Det er like fullt visse kriterier man må oppfylle for å få diagnosen, så det er ingen utvasking av kriterier som gjør at flere og flere kan "smykke seg" med diagnosen. Det er slitsomt å være autist i en nevrotypisk verden, så jeg synes ikke det er noe å "smykke seg med".

Anonymkode: b37c2...e6f

Her motsier du deg selv. Først sier du at det ikke er fordi diagnosene blir fler/mer nyansert, så viser du til at det er nettopp det som skjer. Autisme har blitt et spekter. Og det kommer stadig nye diagnoser og utvidelser og oppdelinger av de gamle.

Ja, det er slitsomt, men at "verden er nevrotypisk" er nå en illusjon, for vi er på vei til et samfunn hvor det er unormalt å ikke være på et spekter. Det er faktisk (og dette mener jeg helt uironisk) slitsomt å streve med ting uten å ha en diagnose som kan tilby forklaring, unnskyldning eller medisinsk behandling.

Anonymkode: 67c95...cf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alt dette kan du uttale deg bastant om fordi du kjenner mange med Downs over 18. år?

Ikke bare tror jeg du tar feil, jeg vet at du tar feil. 

Anonymkode: 22b3a...298

Vis gjerne til kilder som støtter ditt syn. 

Anonymkode: 90512...263

[AnonymBruker]

For å bestå vgs må man gjennomføre all opplæring etter ordinær nasjonal læreplan og få minimum 2 i alle fag. Om opplæringen avviker fra ett eller hundre mål, er det ikke grunnlag for karakter. Elever med DS er i all hovedsak i behov av spesialundervisning og IOP, det vil si avvik fra kompetansemål. Da sier det seg selv at det å bestå ikke er mulig. 
«Fullført vgs» er ikke det samme som «fullført og bestått vgs». Det eksisterer ingen lov som forbyr noen å ta høyere utdanning i Norge. Alle har rett til videregående opplæring, det vil si at fylkeskommunen er forpliktet til å gi et tilrettelagt tilbud slik at de med andre forutsetninger enn «normalbefolkningen» skal ha mulighet til å fullføre vgs. Denne rettigheten har du ikke når det gjelder høyere utdanning. Om man ikke har bestått videregående eller evner å gjennomføre uten særskilt tilrettelegging har man ikke mulighet til å studere på høgskole/universitet. 
Ingen har «rett til» høyere utdanning. Det er åpent for alle som er KVALIFISERT  til det enkelte studiet å søke. Som regel betyr det at man må ha generell studiekompetanse og et visst antall karakterpoeng. 
Ungdom med DS går som regel i tilrettelagte grupper på vgs hvor det er reduserte kompetansemål og dermed ikke grunnlag for karaktervurdering = får ikke studiekompetanse. 
Derfor kommer ikke en person med DS inn på høyere utdanning, ikke pga diagnosen som sådan. 

Anonymkode: 90512...263

[AnonymBruker]

Jeg leser en bok som heter «Kunsten å feike arabisk», som handler om en svensk dame som fikk autismediagnose i voksen alder. Veldig interessant! Hun har lykkes med mye i livet (høyere utdanning, er forfatter og journalist), men når man leser om alt hun har strevd med inni seg hele livet, så forstår jeg veldig godt at en diagnose som forklarte at det «var noe» er tusen ganger bedre enn å tro at man bare er…feil.. (for mange da, selvsagt ikke alle)

Anonymkode: 67293...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2025 den 0.31):

Jeg er kvinne 30+. Og venner/familiemedlemmer mener jeg har høytfungerende autisme. 

Jeg er snart ferdig med en master, og har gått igjennom svært mye ubehag sosialt for å få det til (lektor av alle ting 😅). Å stå foran mange folk var det verste jeg visste (bokstavelig talt, som barn skalv jeg så jeg ristet under fremføringer 🙈), men jeg har alltid hatt et behov for å "forbedre meg selv", så det var en av grunnen til at jeg valgte lektor. (I tillegg til en sterk interesse for fag jeg får kompetanse til å undervise i)

Men nå nylig er det da flere som mener jeg er "på spekteret". Og jeg merker at jeg begynner å få en tendens til å "åja det er derfor jeg gjør sånn, fordi jeg er sånn"

Altså allerede begynner jeg å føle at en diagnose, som jeg ikke har fått, begynner å definere meg som person.

En medstudent hadde dysleksi og adhd. Og hun hadde nok aldri tatt høyere utdanning hadde det ikke vært for foreldre som nektet å ha henne i en "spesialklasse". Hun er nå på vei til å bli proffessor. 

Vil en diagnose tidlig, spesielt i barndommen, gjøre at folk ikke prøver? Fordi de "kan ikke" pga diagnoser?

Mener du det er en fordel eller ulempe å få en merkelapp?

 

Anonymkode: bd9db...9d5

Det var litt interessant å lese det du skrev om hun som er på vei til å bli professor. Er flere som har sagt at det var bra de fikk diagnosen fordi det var lettere å forstå seg selv, men kan det bety at de må presses litt mer enn hva man tror, i stedet for å la være å strekke seg etter noe fordi man har en diagnose?  Spennende

Anonymkode: 734d9...90d

[AnonymBruker]

Når det er snakk om diagnoser på barn tror jeg miljø har mye å si, altså hvordan de rundt responderer på diagnosen - skole, men spesielt foreldrene. 

Jeg satt nettopp og hørte på Sommer i p2 med Ronny Brede Aase, der han forteller om sin oppvekst som svaksynt. Han fikk lov til å utfolde seg, klatre i trær, sykle, drive med sport, men møtte unger som hadde vokst opp med fokus på begrensningene og alt de ikke kunne få til i livet.

Min mor er av sistnevnte sort. Jeg ble diagnostisert med en skjelettsykdom som 10-åring. En mild variant, men det ble et enormt fokus på alt jeg ikke kunne gjøre, eller bli som voksen. Jeg måtte stå og se på at andre barn lekte fordi mor var redd for at jeg kunne få vondt. Alt dette gjorde sykdommen verre, da aktivitet og trening er det som holder den i sjakk. Derfor er jeg glad for at jeg ikke fikk autisme diagnose som barn. Jeg kunne nok helt klart ha trengt noe tilrettelegging og støtte, men jeg tror de rundt meg ville taklet det dårlig.

Man ser jo også foreldre som bruker barnas diagnoser som en unnskyldning for dårlig oppførsel, eller et frikort for slapp oppdragelse. Nå mener jeg ikke at barn ikke skal få diagnoser, altså. 

Anonymkode: 0045d...8dc