Ekstremt kontrollerende mor.

[Pingleton]

Jeg er en 28 år gammel kvinne. Jeg bor i en annen by enn foreldrene og søskene mine. Men når jeg er hjemme på besøk eller på ferie kjenner jeg hvor STERKT kontroll-behovet til moren min er. 

Hun kan bli veldig bråsint hvis ikke ting gjøres akkurat sånn hun vil ha det. Hva man har til middag, hvordan maten lages (selv om det ikke nødvendigvis er hun som lager middagen), hvor man skal sette ting på bordet, og så videre.
Hvis hun sier at man må huske å ta av seg skoene når man kommer hjem til dem sier hun det ikke en gang, men fire ganger, før man i det hele tatt har rukket å sette seg ned og ta dem av seg.  Hun sjekker døren femten ganger, og må få andre til å se over døren i tillegg til henne. Dette selv om jeg har bekreftet at "ja, jeg skal ta dem av meg".  I tillegg kontrollerer hun alltid hva samtalen handler om, når vi har snakket ferdig om det vi snakker om. Dette gjør at man alltid går på eggeskall rundt i huset, og ikke kan slappe helt av.
En ting er at det går utover meg, noe som tlldels er noe jeg kan tåle fordi jeg er så sjeldent hjemme, men det går også veldig utover faren min - og det virker ikke som at han klarer å stå opp for seg selv. Hun kontrollerer når han skal og ikke skal gjøre ting -virker det som.

I tillegg til alle disse tingene snakker hun så og si konstant, avbryter og hører virkelig ikke etter.  Hun sier at hun har vondt i hodet og at vi derfor ikke kan ha Tven høyt eller høre på musikk, men snakker KJEMPEHØYT selv. Hun kan også bli veldig skarp og frekk hvis man (spesielt faren min) sier noe med små faktafeil, eller bruker et ord feil. Hun er umulig å snakke til om disse tingene, da hun går rett i forsvar og blir illsint og avstengt.  Hun er også hyperfokusert på en spesiell interesse, og tror at vi er like interessert i det som henne, uten å klare å se at vi absolutt ikke finner det like interessant som henne. Hun er også tidvis veldig barnslig i måten hun er på. 

 Hun selv at hun har OCD. Kan alle disse tingene komme av OCD? Jeg mistenker også at hun har ADHD, og kanskje noe mer? Det har forverret seg veldig etter en traumatisk opplevelse vi som familie gikk gjennom for endel år siden, og fremdeles tildels står i. 

Endret 19. juli av Pingleton

[Pingleton]

Ingen?

[Amadeus89]

Kjenner meg 100% igjen. Mange mødre mister fotfeste etter at barna flytter ut, da særlig mødre i den genrasjonen der. 

[AnonymBruker]

Pingleton skrev (10 timer siden):

Jeg er en 28 år gammel kvinne. Jeg bor i en annen by enn foreldrene og søskene mine. Men når jeg er hjemme på besøk eller på ferie kjenner jeg hvor STERKT kontroll-behovet til moren min er. 

Hun kan bli veldig bråsint hvis ikke ting gjøres akkurat sånn hun vil ha det. Hva man har til middag, hvordan maten lages (selv om det ikke nødvendigvis er hun som lager middagen), hvor man skal sette ting på bordet, og så videre.
Hvis hun sier at man må huske å ta av seg skoene når man kommer hjem til dem sier hun det ikke en gang, men fire ganger, før man i det hele tatt har rukket å sette seg ned og ta dem av seg.  Hun sjekker døren femten ganger, og må få andre til å se over døren i tillegg til henne. Dette selv om jeg har bekreftet at "ja, jeg skal ta dem av meg".  I tillegg kontrollerer hun alltid hva samtalen handler om, når vi har snakket ferdig om det vi snakker om. Dette gjør at man alltid går på eggeskall rundt i huset, og ikke kan slappe helt av.
En ting er at det går utover meg, noe som tlldels er noe jeg kan tåle fordi jeg er så sjeldent hjemme, men det går også veldig utover faren min - og det virker ikke som at han klarer å stå opp for seg selv. Hun kontrollerer når han skal og ikke skal gjøre ting -virker det som.

I tillegg til alle disse tingene snakker hun så og si konstant, avbryter og hører virkelig ikke etter.  Hun sier at hun har vondt i hodet og at vi derfor ikke kan ha Tven høyt eller høre på musikk, men snakker KJEMPEHØYT selv. Hun kan også bli veldig skarp og frekk hvis man (spesielt faren min) sier noe med små faktafeil, eller bruker et ord feil. Hun er umulig å snakke til om disse tingene, da hun går rett i forsvar og blir illsint og avstengt.  Hun er også hyperfokusert på en spesiell interesse, og tror at vi er like interessert i det som henne, uten å klare å se at vi absolutt ikke finner det like interessant som henne. Hun er også tidvis veldig barnslig i måten hun er på. 

 Hun selv at hun har OCD. Kan alle disse tingene komme av OCD? Jeg mistenker også at hun har ADHD, og kanskje noe mer? Det har forverret seg veldig etter en traumatisk opplevelse vi som familie gikk gjennom for endel år siden, og fremdeles tildels står i. 

Høres jo ut som ocd, men godt mulig det er noe mer

Anonymkode: 3208e...280

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg i mistanken om ad/hd. Ei chillpille hadde hjulpet veldig.

Anonymkode: b30ed...b01

[Natu]

Pingleton skrev (13 timer siden):

Jeg er en 28 år gammel kvinne. Jeg bor i en annen by enn foreldrene og søskene mine. Men når jeg er hjemme på besøk eller på ferie kjenner jeg hvor STERKT kontroll-behovet til moren min er. 

Hun kan bli veldig bråsint hvis ikke ting gjøres akkurat sånn hun vil ha det. Hva man har til middag, hvordan maten lages (selv om det ikke nødvendigvis er hun som lager middagen), hvor man skal sette ting på bordet, og så videre.
Hvis hun sier at man må huske å ta av seg skoene når man kommer hjem til dem sier hun det ikke en gang, men fire ganger, før man i det hele tatt har rukket å sette seg ned og ta dem av seg.  Hun sjekker døren femten ganger, og må få andre til å se over døren i tillegg til henne. Dette selv om jeg har bekreftet at "ja, jeg skal ta dem av meg".  I tillegg kontrollerer hun alltid hva samtalen handler om, når vi har snakket ferdig om det vi snakker om. Dette gjør at man alltid går på eggeskall rundt i huset, og ikke kan slappe helt av.
En ting er at det går utover meg, noe som tlldels er noe jeg kan tåle fordi jeg er så sjeldent hjemme, men det går også veldig utover faren min - og det virker ikke som at han klarer å stå opp for seg selv. Hun kontrollerer når han skal og ikke skal gjøre ting -virker det som.

I tillegg til alle disse tingene snakker hun så og si konstant, avbryter og hører virkelig ikke etter.  Hun sier at hun har vondt i hodet og at vi derfor ikke kan ha Tven høyt eller høre på musikk, men snakker KJEMPEHØYT selv. Hun kan også bli veldig skarp og frekk hvis man (spesielt faren min) sier noe med små faktafeil, eller bruker et ord feil. Hun er umulig å snakke til om disse tingene, da hun går rett i forsvar og blir illsint og avstengt.  Hun er også hyperfokusert på en spesiell interesse, og tror at vi er like interessert i det som henne, uten å klare å se at vi absolutt ikke finner det like interessant som henne. Hun er også tidvis veldig barnslig i måten hun er på. 

 Hun selv at hun har OCD. Kan alle disse tingene komme av OCD? Jeg mistenker også at hun har ADHD, og kanskje noe mer? Det har forverret seg veldig etter en traumatisk opplevelse vi som familie gikk gjennom for endel år siden, og fremdeles tildels står i. 

Levd med en med ekstrem-varianten av ADHD og her var det mye likt. Samme hva slags diagnose det er, hun er 100% sikkert syk og høres ut til å trenge hjelp. Det er svært slitsomt for menneskene rundt å orke slik oppførsel, det må jo også være slitsomt for henne. Dessverre er total mangel på selvinnsikt ofte et stort problem for slike som henne, også stor stahet og null interesse i å ta i mot hjelp, så jeg har dessverre ingen andre råd enn at du må beskytte deg selv. 

[Pingleton]

Takk for svar. Er det noen her som har erfaring med at adhd / ocd ble verre etter vonde/traumatiske hendelser?

[AnonymBruker]

Jeg ville begynt å utfordre henne, høflig og rolig, hver gang det skjer. Ta faren din i forsvar. Si henne imot. Gi henne litt motstand. Du sier hun blir sur osv., men det er ikke farlig. Det er bare en følelse og den tåler hun og stå i.

Anonymkode: e0894...b4d

[Pingleton]

Takk for svar. jeg prøver å være rolig og høflig, og utfordrer spesielt når hun avbryter og noen ganger når hun sier frekke ting. 
Samtidig sliter jeg ekstremt med sanvittigheten når jeg gjør det, sikkert på grunn av at hun er som hun er, har jeg blitt ekstremt redd for konflikt og å såre folk. Men jobber hardt og prøver å si ifra. 

[AnonymBruker]

Pingleton skrev (26 minutter siden):

Takk for svar. jeg prøver å være rolig og høflig, og utfordrer spesielt når hun avbryter og noen ganger når hun sier frekke ting. 
Samtidig sliter jeg ekstremt med sanvittigheten når jeg gjør det, sikkert på grunn av at hun er som hun er, har jeg blitt ekstremt redd for konflikt og å såre folk. Men jobber hardt og prøver å si ifra. 

Så flott at du prøver. Hvorfor er du redd for konflikt? Konflikt er ikke farlig. I bunn og grunn er konflikt bare at du og moren din er uenige om noe. I noen tilfeller er det riktig å la henne bestemme, f.eks. dersom det er hun som lager maten. Men når du lager maten, da bestemmer du hvordan maten lages - så lenge det ikke handler om allergi o.l. Du må forsøke å slutte å tenke at du "sårer henne" gjennom å lage maten slik du ønsker å lage den, det er bare noe hun later som for å kontrollere deg. Ufordre det høflig og vennlig.

Ellers kan grey rock-metoden være fin å bruke i andre situasjoner, f.eks. den med skoene. Bare mumle "mhm" og smile mens du rolig og behersket setter fra deg skoene. I den situasjonen får hun bare styre på, for du kontrollerer hvordan du reagerer. Her er det ingen konflikt, moren din er bare irriterende.

Når hun ber andre se over døren, si at du stoler på hennes dømmekraft. Hvis hun mener døren er låst, så stoler du på det.

Forsøk å tenke at du har to veier:

1. Du bøyer deg helt for henne. Da svikter du faren din, og hun blir antakeligvis ikke så mye blidere eller lettere å ha med å gjøre?
2. Du gir henne motstand på de viktigste områdene. Da viser du faren din at det finnes en annen vei, og er tro mot deg selv. Det er ikke ditt ansvar å gjøre livet til faren din bedre, men jeg ville personlig valgt denne veien. Ja, hun blir sur, avstengt osv., men det er ikke farlig. Det tåler både hun og du å stå i.

Anonymkode: e0894...b4d