Å være sammen for barnas skyld?

[AnonymBruker]

Vi har to barn sammen på snart 1 og 2 år, og da vet jeg at dette blir kalt en unntakstilstand. Allikevel, kjæresten min ser meg ikke lengre. Vi klarer ikke å snakke sammen og hver gang jeg prøver, ender det i at jeg føler det er mer nytte for seg å snakke med en vegg. Uansett hvordan jeg prøver å snakke til han og tilpasse meg, er det som om han på forhånd har tenkt at jeg er en skikkelig dritt dame som alltid er ute etter han.

Jeg har foreslått parterapi. Det nekter han. Jeg har spurt om dette er noe vi kan jobbe med sammen og det er han lite interessert i, fordi han sier at det involverer at han må jobbe med det og det er han ikke særlig interessert i. Han har mer holdning om ''det du ser er det du får, kanskje hvis du endrer deg så får du mer av meg''. Jeg synes det å skulle være varm mot en mann som er emosjonelt tilbakeholden er vanskelig og spesielt når jeg annen hver dag får høre dritt om meg.

Det hadde vært lettere å se lys i tunnelen om jeg hadde følt at det hadde vært genuin kjærlighet mellom oss i det hele men jeg kan ikke føle at at han eier et fnug av kjærlighet ovenfor meg. Han virker bare som en kald og sint mann. Så...Er det verdt det å skulle være sammen for barnas skyld?. Jeg tipper litt mot ja, siden jeg har veldig til kontroll behov for barna mine og det dreper meg innvendig å tenke på å ikke skulle være sammen med dem hver dag. Med en gang jeg tenker på å være uten dem, så havner jeg i tanker om at kanskje forholdet ikke er så ille allikevel.. Og blir litt lengre. Samtidig blir tanken på å ikke skulle få oppleve kjærlighet i en kjærlighetsrelasjon tung. Jeg skulle kanskje ha gått, men '' hva om han bare en dag blir bedre'' tanken også treffer meg. 

Anonymkode: 0461b...00a

[AnonymBruker]

Hva vil du lære barna dine? At man bør bli i drittforhold for enhver pris, eller at ting ordner seg, og at det går bra selv om livet ikke blir helt som planlagt og man ender med å skille seg? 

De kommer til å gjenta det du viser dem at er riktig gjennom dine valg, når de selv skal ta avgjørelser i sine forhold. Hva ønsker du for dine barn?

Anonymkode: 74321...6b4

[AnonymBruker]

Hva tenker du barna får ut av å vokse opp i et hus der omsorgspersonene misliker hverandre?

det vil bli vanskelig for dem å både stole på folk, respektere seg selv og knytte bånd til andre. De får aldri se dette, de får se det motsatte. 

Anonymkode: 20e5a...147

[Isambard]

Skjønner han at det blir slutt hvis han ikke gjør noe?

Jeg forstår meg ikke på menn som sier nei til parterapi. Det er en siste advarsel, men også en utstrakt hånd.

Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på hva som er best for barna. Det er nok vanlig at forhold går i bølger, og barn på 1 til 2 år er spesielt krevende etter min erfaring. 

[AnonymBruker]

Siden ungene er så små så tror jeg det vil drepe deg og være tvungen borte fra dem. 
Syns du bare skal holde ut. 
Du tok et dårlig valg med og få barn med denne mannen og nå må du nesten bare stå i det. 
Her kan du bare ikke vinne uansett. 

Anonymkode: 2852e...cf1

[Brunello]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hva vil du lære barna dine? At man bør bli i drittforhold for enhver pris, eller at ting ordner seg, og at det går bra selv om livet ikke blir helt som planlagt og man ender med å skille seg? 

De kommer til å gjenta det du viser dem at er riktig gjennom dine valg, når de selv skal ta avgjørelser i sine forhold. Hva ønsker du for dine barn?

Anonymkode: 74321...6b4

Er det bedre å lære de at man skal gå hver gang det blir litt vanskelig? Barn av skilte foreldre ender oftere enn andre med å bli skilt selv. 
I tillegg er sjansen stor for at barn som opplever at foreldrene skiller seg når de er små opplever å bli nedprioritert på grunn av foreldrenes kjærlighetsliv.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (2 timer siden):

Er det bedre å lære de at man skal gå hver gang det blir litt vanskelig? Barn av skilte foreldre ender oftere enn andre med å bli skilt selv. 
I tillegg er sjansen stor for at barn som opplever at foreldrene skiller seg når de er små opplever å bli nedprioritert på grunn av foreldrenes kjærlighetsliv.

Slik jeg leser TS' innlegg så er ikke dette en situasjon som kan beskrives som "litt vanskelig". For meg høres det både grusomt og helt unødvendig ut å skulle leve sånn. Og jeg synes det er dårlig gjort mot barna å la dem tro at det er sånn et forhold skal være. For de kommer jo til å tro det, og ta med seg det videre.

Og ja, hadde jeg hatt barn, vil jeg heller at de lærte seg å skille seg selv hvis det blir nødvendig. 

Slik TS beskriver dette er det allerede en ganske ille situasjon i mine øyne, og så lenge ikke begge parter ønsker å bldra til bedring, så handler det vel mer om å pine seg gjennom noen få år før det ryker uansett. Og da er det vel bedre for barna at man skiller seg nå, enn å vente til de er større og i verste fall rive dem ut av skoler og nabolag hvor de har sine venner og har begynt å bli vant med en tilværelse de plutselig skal miste?

Sier ikke at det er optimalt, det er det vel ingenting som er i en sånn situasjon. Når det er sagt, så ser jeg godt dilemmaet med å ikke kunne få se egne barn hver dag, det må føles som en umulig avgjørelse. 

Håper du finner ut av det, TS!

Anonymkode: 74321...6b4

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut litt for lenge pga barn med spesielle behov og jeg ble syk og ufør.

Men det kom til et punkt der jeg innså at jeg måtte tenke på meg selv og barnet.

Å skille meg var det beste valget jeg kunne tatt.

Både jeg og ungen blomstret i hans fravær.

Og jeg møtte drømmemannen.

Er nå forlovet og eier hus sammen og livet smiler ♥️ 

Anonymkode: 2de54...d8d

[AnonymBruker]

Brunello skrev (På 20.7.2025 den 11.38):

Er det bedre å lære de at man skal gå hver gang det blir litt vanskelig? Barn av skilte foreldre ender oftere enn andre med å bli skilt selv. 
I tillegg er sjansen stor for at barn som opplever at foreldrene skiller seg når de er små opplever å bli nedprioritert på grunn av foreldrenes kjærlighetsliv.

Nei på ingen måte.                                    Men heller ikke bra å vise barna at det er greit å bli behandlet respektløst og en rekke andre aspekteri et parforhold.  
EN MÅ være bevisst overfor barna når det kommer nye voksne / steforelder  inn i livet deres!  

 

Anonymkode: 8117c...9bc

[AnonymBruker]

Det å holde ut for barnas skyld fungerer ikke hvis man ikke er venner med partner. Jeg hadde foreldre som kranglet, og jeg som 14-åring måtte snakke mellom foreldrene mine "du kan si til mamma at blablabla..." "du kan si til faren din at blablabla.." (noe mamma har sagt unskyld for, og vet det ikke var riktig av henne.) Jeg er godt voksen nå, og tenker at skillmisse mellom foreldre er trist for barna, og alle reagerer forskjellig. 

Nå er barna deres mye yngre, liksom litt lettere å forme deres syn på hvordan deres normale familie er, hvis de vokser opp med far og mor ikke sammen (kanskje stemor stefar senere inn i bildet, hvem vet.)

Anonymkode: 18aab...f95