Har en voldsom vannskrekk. Det er flaut.

[AnonymBruker]

I tillegg bor jeg ved kysten hvor ALLE elsker båtlivet, sjøen og bading.

For å gjøre saken kort; jeg lærte å svømme på barneskolen, men jeg var en av de siste. I tillegg hadde jeg spesialundervisning uten at det gjorde meg trygg i vannet. Det var mange ting jeg ikke kunne være med på, rett og slett. Det eneste jeg behersket var vanlige svømmetak. Ikke crawl eller noe annet.

Min største bragd må være at jeg klarte å svømme under vann en halv lengde på ungdomsskolen. Men jeg var definitivt den dårligste i alle klassene jeg gikk i. Jeg hadde en traumatisk hendelse i skolebassenget som har preget meg.

Har aldri badet i sjøen på dypt vann. Jeg må kunne stå i bunnen, ellers tør jeg ikke. Har ikke vært i et basseng siden 2002 (slutten på ungdomsskolen).

Har ikke barn, og føler ikke jeg kan ha det slik jeg er. Hvis jeg ser scener i filmer hvor folk svømmer får jeg hjertet i halsen og tenker "der ville jeg ha druknet". Om familiemedlemmer reiser for å bade får jeg katastrofetanker, som at noe skal skje med dem.

Hvor tragisk er det å ikke kunne svømme? Eller ikke være svømmedyktig. Noen andre i samme.... båt?

Anonymkode: 5bd71...91b

[AnonymBruker]

Hvor mye er du i vannet? Nå er det jo så varmt, så det er perfekt å eksponere seg. Jeg ville fått meg en badering eller noe, og gått ut og "lekt" i vannet, helt fullstendig uten å presse meg. Jeg har ikke vannskrekk, men har syns det har vært vanskelig å bade på dypt vann, og også å være under vann, når jeg var mindre. Jeg øvde meg på å dykke i badekaret, og kunne snart dykke uten neseklype. Når det er lenge siden jeg har badet liker jeg ikke å ikke se bunnen, men dess mer jeg er i vannet der som jeg kan nå bunnen, dess mer vant blir jeg med det stedet, og plutselig svømmer jeg på dypet også. 
Jeg tror cluet er å ikke presse seg slik at man blir redd. Da får man jo bare panikk inni seg som man fortrenger, og så ligger det der for evig og plager en, også når andre bader. Det bare vokser.
En annen ting du kan gjøre er å begynne å snorkle, da kan du se ned i vannet så du ser hva som er der. 

Og faktisk er det ikke uvanlig i det hele tatt å ikke ville bade der man ikke ser bunnen. Det er helt naturlig, og er en helt grei forholdsregel om man bader et sted der det faktisk kan være farlige dyr i vannet. På samme måte som at det er mer logisk å være redd for slanger og edderkopper enn f.ex. fluer.

Anonymkode: 4d273...65b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I tillegg bor jeg ved kysten hvor ALLE elsker båtlivet, sjøen og bading.

For å gjøre saken kort; jeg lærte å svømme på barneskolen, men jeg var en av de siste. I tillegg hadde jeg spesialundervisning uten at det gjorde meg trygg i vannet. Det var mange ting jeg ikke kunne være med på, rett og slett. Det eneste jeg behersket var vanlige svømmetak. Ikke crawl eller noe annet.

Min største bragd må være at jeg klarte å svømme under vann en halv lengde på ungdomsskolen. Men jeg var definitivt den dårligste i alle klassene jeg gikk i. Jeg hadde en traumatisk hendelse i skolebassenget som har preget meg.

Har aldri badet i sjøen på dypt vann. Jeg må kunne stå i bunnen, ellers tør jeg ikke. Har ikke vært i et basseng siden 2002 (slutten på ungdomsskolen).

Har ikke barn, og føler ikke jeg kan ha det slik jeg er. Hvis jeg ser scener i filmer hvor folk svømmer får jeg hjertet i halsen og tenker "der ville jeg ha druknet". Om familiemedlemmer reiser for å bade får jeg katastrofetanker, som at noe skal skje med dem.

Hvor tragisk er det å ikke kunne svømme? Eller ikke være svømmedyktig. Noen andre i samme.... båt?

Anonymkode: 5bd71...91b

Henger ikke helt med, her, du kan jo svømme, innledningsvis i tråden, mens du avslutter med at du ikke kan svømme? 
 

Her har du to alternativer. Fortsette å leve som du gjør, eller komme deg i traumebehandling, alternativt drive eksponering på egenhånd. Må være grusomt å ha det slik? Og en grusom opplevelse du har hatt? 
 

Traumebehandling snakker du med fastlegen om. Eksponeringsterapi må du begynne med å egenhånd dersom du ikke vil i terapi. 
 

Hva med å finne deg et basseng der du kan prøve og øve deg på å bli tryggere i vannet? Eller dra til sjøen og begynne i år med å bare vasse? 

Jeg liker hverken vann eller båt opp på vann, men jeg har det ikke så ille som deg, uten at den infoen hjelper deg noe. 

Anonymkode: e7bcb...8b3

[AnonymBruker]

Det handler nok mest om katastrofetankene og et veldig negativt og dømmende syn på deg selv. Du kan jo svømme, så å tenke at du ville druknet et sted du ser på TV er jo for det første usant og bare en veldig merkelig ting å fokusere på. Hvis dette er et stort problem for deg ville jeg gått i terapi. Dette handler om tankemønstre du har og tankemønstre kan endres.

Anonymkode: bab1f...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det handler nok mest om katastrofetankene og et veldig negativt og dømmende syn på deg selv. Du kan jo svømme, så å tenke at du ville druknet et sted du ser på TV er jo for det første usant og bare en veldig merkelig ting å fokusere på. Hvis dette er et stort problem for deg ville jeg gått i terapi. Dette handler om tankemønstre du har og tankemønstre kan endres.

Anonymkode: bab1f...e37

Forstår du ikke hvordantraumer kan påvirke et menneske? 
Både ts og alle oss andre forstår nok at hun ikke drukner av å se på tv, men hjernen hennes er traumatisert, og forstår ikke forskjellene her. Det er en traumereaksjon. Legg ikke stein til byrden for ts da, hva? 

Anonymkode: e7bcb...8b3

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn

Og nå har jeg tenåringer som drar å bader med venner og jeg sitter hjemme og er bekymret 

Anonymkode: 4f70c...16e

[Peanut]

(Er i samme båt. Jeg kan bare svømme vanlig. Tok en evighet for å tørre å være ute i et basseng grunnet en traumatisk hendelse som barn (holdt på å drukne). Hendelsen har ikke gått helt bort, for jeg tør ikke hoppe uti basseng fordi hodet jo kommer under vann. Å hoppe i havet skjer heller ikke for hvis jeg ikke ser bunnen eller jeg ser det er store steiner under vannet, så får jeg fullstendig panikk.)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Forstår du ikke hvordantraumer kan påvirke et menneske? 
Både ts og alle oss andre forstår nok at hun ikke drukner av å se på tv, men hjernen hennes er traumatisert, og forstår ikke forskjellene her. Det er en traumereaksjon. Legg ikke stein til byrden for ts da, hva? 

Anonymkode: e7bcb...8b3

Hans. Hjernen hans.

Jeg anbefaler terapi. Ta ansvar for eget liv. Er du uenig i det?

TS har en god del rare ideer som ikke har noen ting med traumer å gjøre. Han tar valg om å ha så stort fokus på sin vannskrekk at han skammer seg daglig pga. noe som er helt irrelevant i hverdagen og mener han må la være å få barn pga det. Kaller seg selv for ikke svømmedyktig når han faktisk kan svømme. Gjør det til en skamfull greie at han ikke lærte crawl på barneskolen?? Det har ingenting å si! Null praktisk betydning! Hvem bryr seg om det?

Ingen vet at TS ikke kan crawl. Det kan man ikke se på noen. Det er kun et problem fordi TS gjør det til et problem og pisker seg selv med denne informasjonen inne i sitt eget hode. Dette kan ikke jeg late som om jeg mener er rimelig hvis jeg skal ta TS på alvor. Han trenger psykolog. 

 

Anonymkode: bab1f...e37

[AnonymBruker]

Dette er ikke så stort problem som du tror. 

Jeg har verken vannskrekk eller vansker med å svømme.  Men bading skjer oftest på grunna fordi det er så kaldt. I båt sitter jeg på båten

Så jeg tror du overtenker en god del her

Anonymkode: 96ba4...7f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 17.29):

Hvor mye er du i vannet? Nå er det jo så varmt, så det er perfekt å eksponere seg. Jeg ville fått meg en badering eller noe, og gått ut og "lekt" i vannet, helt fullstendig uten å presse meg. Jeg har ikke vannskrekk, men har syns det har vært vanskelig å bade på dypt vann, og også å være under vann, når jeg var mindre. Jeg øvde meg på å dykke i badekaret, og kunne snart dykke uten neseklype. Når det er lenge siden jeg har badet liker jeg ikke å ikke se bunnen, men dess mer jeg er i vannet der som jeg kan nå bunnen, dess mer vant blir jeg med det stedet, og plutselig svømmer jeg på dypet også. 
Jeg tror cluet er å ikke presse seg slik at man blir redd. Da får man jo bare panikk inni seg som man fortrenger, og så ligger det der for evig og plager en, også når andre bader. Det bare vokser.
En annen ting du kan gjøre er å begynne å snorkle, da kan du se ned i vannet så du ser hva som er der. 

Og faktisk er det ikke uvanlig i det hele tatt å ikke ville bade der man ikke ser bunnen. Det er helt naturlig, og er en helt grei forholdsregel om man bader et sted der det faktisk kan være farlige dyr i vannet. På samme måte som at det er mer logisk å være redd for slanger og edderkopper enn f.ex. fluer.

Anonymkode: 4d273...65b

Jeg er aldri i vannet. Det er ikke et fiber i kroppen som har lyst til å være i vann.

Anonymkode: 5bd71...91b