Føler meg som en helt ubrukelig mamma

[AnonymBruker]

Jeg har to jenter på 3 og 5 år og en til på vei med termin om seks uker. Mannen min er borte i en uke om gangen pga jobb og er hjemme fire dager i mellom grunnet pendling. Altså er jeg veldig mye alene med døtrene mine.

I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe problem å være alene med jentene, men de krangler altså konstant. Hun på 3 er også veldig mye i dårlig humør, til tross for at jeg pøser på med hyppige måltider og sunn snacks, is og all mulig drikke nå i sommervarmen. Hun kan våkne illsint om morgenen og være helt umulig å håndtere. Og slike utbrudd har hun jevnt utover ettermiddagen når hun begynner å bli sliten av dagen også. Vi har nå ferie og de er hjemme fra barnehagen, men mannen min jobber.

Jeg er en rolig person som er god på rutiner, stell og nærhet. Så jeg føler at alt ligger til rette for at vi skal ha det fint sammen om dagene. Jeg liker å være hjemme med dem nå som det er ferie og vi kan kose oss sammen med forskjellige aktiviteter og små utflukter hver eneste dag. Men likevel blir dagene så vanskelige, de er oppå hverandre HELE tiden og terger og erter og plager og gud vet hva. Dette til tross for at vi drar ut av huset og finner på noe hver eneste dag, vi har Lego på spisebordet, tegner, leker med små leker og bamser osv osv osv.

Jeg blir så lei meg når dagene blir så utrivelige og jeg ikke får dem til å spise frokost, kle på seg når vi skal ut, være snille mot hverandre og bare noe så enkelt som å gå på do før vi skal ut døra. De nekter og klager og syter hver eneste dag. Jeg er tydelig, rolig og gjennomfører det jeg sier vi skal hver eneste gang. Men likevel er de altså så vanskelige.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Hvorfor har de så mye dårlig humør og lite samarbeidsvilje? Jeg fokuserer på både fysisk og mental stimuli hver eneste dag. Vi leser bøker, koser og tar dagen i rolig tempo. Likevel oppfører de seg bare så dårlig. Hva kan jeg gjøre for å fikse dette? Eller er dette bare noe man må tolerere? Jeg drømmer sånn om glade eller i det minste litt rolige og fornøyde barn når de burde egentlig ha det ganske godt. Føler meg som en dårlig mor og er redd for at de ikke trives i livene sine selv om jeg virkelig prøver alt jeg kan for at de skal ha det bra.

Anonymkode: bb122...41b

[AnonymBruker]

Jeg er sur. Det er sult varmt. Ungene er leie, varme og slitne av varmen. Sovner sner, sover dårlig… teller ned mot annet vær! Så det kan være en grunn. Både jeg og minste på 7 sliter veldig i varmen. Hun sier selv at hun føler seg dårlig. Jeg er bare sur. Ikke alle elsker denne varmen. Men en 3-åring får ikke sagt det med ord….

Anonymkode: cce90...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er sur. Det er sult varmt. Ungene er leie, varme og slitne av varmen. Sovner sner, sover dårlig… teller ned mot annet vær! Så det kan være en grunn. Både jeg og minste på 7 sliter veldig i varmen. Hun sier selv at hun føler seg dårlig. Jeg er bare sur. Ikke alle elsker denne varmen. Men en 3-åring får ikke sagt det med ord….

Anonymkode: cce90...67d

Haha, tusen takk for innspill. Håper virkelig dette er hovedgrunnen! Ts.

Anonymkode: bb122...41b

[AnonymBruker]

Ikke godt å si, kan være varmen. Kan være alderen. Utviklingen hennes. 
Sender en klem til deg, du har god grunn til å være sur og sliten 😊

Mitt tips er å gjøre dagene lettest mulig for deg og ungene. Be om litt avlastning hvis du kan.
 

Lykke til med fødselen!

Anonymkode: 60138...775

[AnonymBruker]

Jeg har bare én, treåring, som jeg er alene med, men er fullstendig kjørt! Hun våkner også sur, blir illsint for hvert eneste nei hun får, og i går bet/slo hun meg mange ganger i løpet av dagen. Hun virker slapp, men siste halvdel av dagen har hun en sånn overtrøtt energi hvor hun må bevege kroppen i alle retninger,klatre på meg, dra meg i armer, plutselig hoppe på meg, snubler i ting, slår seg og får vondt hele tiden, og det er rett og slett hardt å takle når jeg er helt utkjørt av varmen selv! Vi dro på stranda i dag, men sanda var for varm, fluer var skumle, vannet var for kaldt, det var vondt å gå på bunnen, og å sitte i ro var uaktuelt... masse søl med sand og drikke og håndklær og stress... 

Føler med deg, her prøver vi å lage gode sommerminner og ha en fin ferie, men det føles ikke som en fin ferie når alt er feil hele tiden! Du høres ut som en god mamma som gjør ditt beste, og det er godt nok! 

Anonymkode: 623db...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har bare én, treåring, som jeg er alene med, men er fullstendig kjørt! Hun våkner også sur, blir illsint for hvert eneste nei hun får, og i går bet/slo hun meg mange ganger i løpet av dagen. Hun virker slapp, men siste halvdel av dagen har hun en sånn overtrøtt energi hvor hun må bevege kroppen i alle retninger,klatre på meg, dra meg i armer, plutselig hoppe på meg, snubler i ting, slår seg og får vondt hele tiden, og det er rett og slett hardt å takle når jeg er helt utkjørt av varmen selv! Vi dro på stranda i dag, men sanda var for varm, fluer var skumle, vannet var for kaldt, det var vondt å gå på bunnen, og å sitte i ro var uaktuelt... masse søl med sand og drikke og håndklær og stress... 

Føler med deg, her prøver vi å lage gode sommerminner og ha en fin ferie, men det føles ikke som en fin ferie når alt er feil hele tiden! Du høres ut som en god mamma som gjør ditt beste, og det er godt nok! 

Anonymkode: 623db...8e1

Tusen takk skal du ha, dette var virkelig et slikt svar jeg håpet å få. Det hjelper å tenke på at andre 3-åringer også kan være like sure og vrange, da føler jeg i alle fall ikke at alt bare skyldes at JEG gjør noe feil. Jeg blir så flau av det også når hun er så vrang foran andre. Kjennes ut som at jeg har null kontroll. Men det har jeg vel da heller ikke, haha. Takk igjen, ts.

Anonymkode: bb122...41b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, mine to yngste er 2.5 og 4.5. Han på 4 er sykt utfordrende om dagen, og tester alt av grenser. Jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å være pedagogisk eller en god nok mor han han overhodet IKKE hører. Jeg er rådvill på hvordan jeg/vi skal håndtere det da det ikke hjelper å kjefte, tilsnakk eller fjerne han fra situasjonen uten at det blir et helvete. Nå har bhg også meldt bekymring her, så vi har fått et skriv fra bhg vi skal levere fastlege og søke oss inn på bup og rett og slett se om det er noe mer her. Jeg/vi trenger sårt familie/barneveiledning. ALDRI før har jeg vært så sint og frustrert, og jeg er i utgangspunktet en rolig person. 

Anonymkode: efd1f...013

[AnonymBruker]

Føler så med deg! Har et barn på straks 3 og et på snart 6 mnd, og jeg krysser bare fingrene for at den minste kommer til å overleve ferien 🫠 3åringen har hatt trassanfall siden i fjor høst, og det går aldri over, det bare utvikler seg videre. Hørselen er iallfall skrudd av, alle har hatt en saftig runde forkjølelse og feber, solkrem er satans verk og stranda er ekkel med, gud forby, SAND! Og oppi alt dette skal vi seff slutte med bleie også. Heldigvis har vi aircondition på alle rom 🙌 Jeg ber for alle oss mødre med 3 åringer! 

Anonymkode: be01d...1f0

[AnonymBruker]

Unger er slitsomme - punktum 😂 mine er tenåringer nå, men de oppleves som små trassne barn i store store kropper. Denne trassalderen som en gang kom - gikk aldri over, den ble bare annerledes. Det er noe nytt hvert år og man føler seg til tider ganske kvelt av tilværelsen. Min mann har også jobbet turnus og det å være så mye alene med både små og store barn har vært helt grusomt til tider. Jeg hadde ikke familie, men om du har det - bruk dem! Avlastning er redningen ❤️

Anonymkode: d90db...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har to jenter på 3 og 5 år og en til på vei med termin om seks uker. Mannen min er borte i en uke om gangen pga jobb og er hjemme fire dager i mellom grunnet pendling. Altså er jeg veldig mye alene med døtrene mine.

I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe problem å være alene med jentene, men de krangler altså konstant. Hun på 3 er også veldig mye i dårlig humør, til tross for at jeg pøser på med hyppige måltider og sunn snacks, is og all mulig drikke nå i sommervarmen. Hun kan våkne illsint om morgenen og være helt umulig å håndtere. Og slike utbrudd har hun jevnt utover ettermiddagen når hun begynner å bli sliten av dagen også. Vi har nå ferie og de er hjemme fra barnehagen, men mannen min jobber.

Jeg er en rolig person som er god på rutiner, stell og nærhet. Så jeg føler at alt ligger til rette for at vi skal ha det fint sammen om dagene. Jeg liker å være hjemme med dem nå som det er ferie og vi kan kose oss sammen med forskjellige aktiviteter og små utflukter hver eneste dag. Men likevel blir dagene så vanskelige, de er oppå hverandre HELE tiden og terger og erter og plager og gud vet hva. Dette til tross for at vi drar ut av huset og finner på noe hver eneste dag, vi har Lego på spisebordet, tegner, leker med små leker og bamser osv osv osv.

Jeg blir så lei meg når dagene blir så utrivelige og jeg ikke får dem til å spise frokost, kle på seg når vi skal ut, være snille mot hverandre og bare noe så enkelt som å gå på do før vi skal ut døra. De nekter og klager og syter hver eneste dag. Jeg er tydelig, rolig og gjennomfører det jeg sier vi skal hver eneste gang. Men likevel er de altså så vanskelige.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Hvorfor har de så mye dårlig humør og lite samarbeidsvilje? Jeg fokuserer på både fysisk og mental stimuli hver eneste dag. Vi leser bøker, koser og tar dagen i rolig tempo. Likevel oppfører de seg bare så dårlig. Hva kan jeg gjøre for å fikse dette? Eller er dette bare noe man må tolerere? Jeg drømmer sånn om glade eller i det minste litt rolige og fornøyde barn når de burde egentlig ha det ganske godt. Føler meg som en dårlig mor og er redd for at de ikke trives i livene sine selv om jeg virkelig prøver alt jeg kan for at de skal ha det bra.

Anonymkode: bb122...41b

Bli sint på dem på en rolig og kald måte, kutt ut pedagogisk tøv og vis dem hvem som bestemmer

Anonymkode: 87a60...4d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Føler så med deg! Har et barn på straks 3 og et på snart 6 mnd, og jeg krysser bare fingrene for at den minste kommer til å overleve ferien 🫠 3åringen har hatt trassanfall siden i fjor høst, og det går aldri over, det bare utvikler seg videre. Hørselen er iallfall skrudd av, alle har hatt en saftig runde forkjølelse og feber, solkrem er satans verk og stranda er ekkel med, gud forby, SAND! Og oppi alt dette skal vi seff slutte med bleie også. Heldigvis har vi aircondition på alle rom 🙌 Jeg ber for alle oss mødre med 3 åringer! 

Anonymkode: be01d...1f0

Ja gud den hørselen! Det er så utrolig provoserende å bli regelrett ignorert gjentatte ganger om dagen. Og det er ikke kun når beskjeder eller irettesettelser gis, det kan jeg jo faktisk forstå at man noen ganger vil ignorere hvis man er 3 år, men det kan være så enkelt som «vil du ha litt banan?» eller lignende. Fantastisk med aircondition da, det skulle vi virkelig hatt. Det skulle definitivt vært en støttegruppe for mødre med 3-åringer ja, jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle bli SÅ utfordrende. Takk for fin kommentar, ts.

Anonymkode: bb122...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bli sint på dem på en rolig og kald måte, kutt ut pedagogisk tøv og vis dem hvem som bestemmer

Anonymkode: 87a60...4d7

Det er lite tålmodighet igjen her for pedagogisk tøv altså, så jeg er veldig tydelig og må ofte bare ta dem fysisk inn eller ut av situasjoner for å få gjennomført noe. Men det var kanskje ikke helt sånn du mente? Ts.

Anonymkode: bb122...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Unger er slitsomme - punktum 😂 mine er tenåringer nå, men de oppleves som små trassne barn i store store kropper. Denne trassalderen som en gang kom - gikk aldri over, den ble bare annerledes. Det er noe nytt hvert år og man føler seg til tider ganske kvelt av tilværelsen. Min mann har også jobbet turnus og det å være så mye alene med både små og store barn har vært helt grusomt til tider. Jeg hadde ikke familie, men om du har det - bruk dem! Avlastning er redningen ❤️

Anonymkode: d90db...fb0

Takk for ærlig kommentar, det er jo lite oppløftende å tenke på at det kan fortsette inn i evigheten på en måte, men jeg må nok prioritere å komme meg litt ut av huset alene når jeg kan, ja. Har ikke familie rundt oss, så jeg og mannen må bare bytte på. Takk for støtte, ts.

Anonymkode: bb122...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har to jenter på 3 og 5 år og en til på vei med termin om seks uker. Mannen min er borte i en uke om gangen pga jobb og er hjemme fire dager i mellom grunnet pendling. Altså er jeg veldig mye alene med døtrene mine.

I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe problem å være alene med jentene, men de krangler altså konstant. Hun på 3 er også veldig mye i dårlig humør, til tross for at jeg pøser på med hyppige måltider og sunn snacks, is og all mulig drikke nå i sommervarmen. Hun kan våkne illsint om morgenen og være helt umulig å håndtere. Og slike utbrudd har hun jevnt utover ettermiddagen når hun begynner å bli sliten av dagen også. Vi har nå ferie og de er hjemme fra barnehagen, men mannen min jobber.

Jeg er en rolig person som er god på rutiner, stell og nærhet. Så jeg føler at alt ligger til rette for at vi skal ha det fint sammen om dagene. Jeg liker å være hjemme med dem nå som det er ferie og vi kan kose oss sammen med forskjellige aktiviteter og små utflukter hver eneste dag. Men likevel blir dagene så vanskelige, de er oppå hverandre HELE tiden og terger og erter og plager og gud vet hva. Dette til tross for at vi drar ut av huset og finner på noe hver eneste dag, vi har Lego på spisebordet, tegner, leker med små leker og bamser osv osv osv.

Jeg blir så lei meg når dagene blir så utrivelige og jeg ikke får dem til å spise frokost, kle på seg når vi skal ut, være snille mot hverandre og bare noe så enkelt som å gå på do før vi skal ut døra. De nekter og klager og syter hver eneste dag. Jeg er tydelig, rolig og gjennomfører det jeg sier vi skal hver eneste gang. Men likevel er de altså så vanskelige.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Hvorfor har de så mye dårlig humør og lite samarbeidsvilje? Jeg fokuserer på både fysisk og mental stimuli hver eneste dag. Vi leser bøker, koser og tar dagen i rolig tempo. Likevel oppfører de seg bare så dårlig. Hva kan jeg gjøre for å fikse dette? Eller er dette bare noe man må tolerere? Jeg drømmer sånn om glade eller i det minste litt rolige og fornøyde barn når de burde egentlig ha det ganske godt. Føler meg som en dårlig mor og er redd for at de ikke trives i livene sine selv om jeg virkelig prøver alt jeg kan for at de skal ha det bra.

Anonymkode: bb122...41b

Ja, sånn ser oftest livet ut. Selv når jeg svarer 5 åringen at ja, du kan det, så bryter han ut i trassegråt for han trodde han hørte noe annet 🙈

Anonymkode: 7004f...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har to jenter på 3 og 5 år og en til på vei med termin om seks uker. Mannen min er borte i en uke om gangen pga jobb og er hjemme fire dager i mellom grunnet pendling. Altså er jeg veldig mye alene med døtrene mine.

I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe problem å være alene med jentene, men de krangler altså konstant. Hun på 3 er også veldig mye i dårlig humør, til tross for at jeg pøser på med hyppige måltider og sunn snacks, is og all mulig drikke nå i sommervarmen. Hun kan våkne illsint om morgenen og være helt umulig å håndtere. Og slike utbrudd har hun jevnt utover ettermiddagen når hun begynner å bli sliten av dagen også. Vi har nå ferie og de er hjemme fra barnehagen, men mannen min jobber.

Jeg er en rolig person som er god på rutiner, stell og nærhet. Så jeg føler at alt ligger til rette for at vi skal ha det fint sammen om dagene. Jeg liker å være hjemme med dem nå som det er ferie og vi kan kose oss sammen med forskjellige aktiviteter og små utflukter hver eneste dag. Men likevel blir dagene så vanskelige, de er oppå hverandre HELE tiden og terger og erter og plager og gud vet hva. Dette til tross for at vi drar ut av huset og finner på noe hver eneste dag, vi har Lego på spisebordet, tegner, leker med små leker og bamser osv osv osv.

Jeg blir så lei meg når dagene blir så utrivelige og jeg ikke får dem til å spise frokost, kle på seg når vi skal ut, være snille mot hverandre og bare noe så enkelt som å gå på do før vi skal ut døra. De nekter og klager og syter hver eneste dag. Jeg er tydelig, rolig og gjennomfører det jeg sier vi skal hver eneste gang. Men likevel er de altså så vanskelige.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Hvorfor har de så mye dårlig humør og lite samarbeidsvilje? Jeg fokuserer på både fysisk og mental stimuli hver eneste dag. Vi leser bøker, koser og tar dagen i rolig tempo. Likevel oppfører de seg bare så dårlig. Hva kan jeg gjøre for å fikse dette? Eller er dette bare noe man må tolerere? Jeg drømmer sånn om glade eller i det minste litt rolige og fornøyde barn når de burde egentlig ha det ganske godt. Føler meg som en dårlig mor og er redd for at de ikke trives i livene sine selv om jeg virkelig prøver alt jeg kan for at de skal ha det bra.

Anonymkode: bb122...41b

Sover de nok? 

Spesielt den eldste min er veldig sensitiv på for lite søvn / dårlig søvn. Man kan omtrent se en svart sky henge over hodet hennes når hun kommer ut av rommet.

Det har vært mye dårlig humør siste uken da det har blitt litt for sene kvelder og tidlige morgner. Vi merker forskjell på humøret bare med en halvtime lengre søvn på morgenen.

Anonymkode: f77b4...bc2

[~white lady~]

Jeg jobber som familieveileder, og har barn selv. 
Vet godt hvor tøft det kan være med disse små, og er ikke alltid pedagogisk korrekt selv, det er det ingen som er. (Og ungene tåler det!)

Men det hjelper å forsøke å se livet fra et barneperspektiv når ungene utfordrer. 
En barnehjerne er ikke ferdig utviklet før langt opp i tjueårene, så ungene styres i større grad av følelsene sine enn oss voksne, som stort sett har kapteinen ved roret i den logiske delen av hjernen. 
Unger «snakker» med kroppsspråket sitt, fordi de mangler ord og verbal forståelse for å uttrykke seg. 
Og de utagerer og slipper ut damp rundt omsorgspersonene sine, hvis tryggheten og den sikre tilknytningen er der. 

Så om ungene dine oppfører seg som små monstre rundt deg, ta det som et kompliment😅

 

[AnonymBruker]

Da jeg leste dette kom jeg på en episode da min var på den alderen. Måtte bæres opp hylende fra stranda med badedyr, strandvesker parasoller og alt som er. Vi har alle vært der. Du er god mor og alt arbeidet du legger ned vil du få igjen for senere  når de er eldre. 

Anonymkode: d0c3f...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har bare én, treåring, som jeg er alene med, men er fullstendig kjørt! Hun våkner også sur, blir illsint for hvert eneste nei hun får, og i går bet/slo hun meg mange ganger i løpet av dagen. Hun virker slapp, men siste halvdel av dagen har hun en sånn overtrøtt energi hvor hun må bevege kroppen i alle retninger,klatre på meg, dra meg i armer, plutselig hoppe på meg, snubler i ting, slår seg og får vondt hele tiden, og det er rett og slett hardt å takle når jeg er helt utkjørt av varmen selv! Vi dro på stranda i dag, men sanda var for varm, fluer var skumle, vannet var for kaldt, det var vondt å gå på bunnen, og å sitte i ro var uaktuelt... masse søl med sand og drikke og håndklær og stress... 

Føler med deg, her prøver vi å lage gode sommerminner og ha en fin ferie, men det føles ikke som en fin ferie når alt er feil hele tiden! Du høres ut som en god mamma som gjør ditt beste, og det er godt nok! 

Anonymkode: 623db...8e1

Kan det være at disse barna deres er altfor vant til at dere legger for mye til rette for dem? De er bortskjemte. Ikke la dem styre familien?! Kan de ikke oppføre seg så sett de på rommet sitt til de har tenkt til å være greie. 

Mine unger var aldri sånn - selv om det var aldri så varmt ute. Jeg gikk heller ikke på pinner for dem. 

Anonymkode: 39b3c...4d0

[AnonymBruker]

Anbefaler å sjekke ut Dr. Vanessa Lapointe. Har selv lært masse av henne.

Anonymkode: d5021...0a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan det være at disse barna deres er altfor vant til at dere legger for mye til rette for dem? De er bortskjemte. Ikke la dem styre familien?! Kan de ikke oppføre seg så sett de på rommet sitt til de har tenkt til å være greie. 

Mine unger var aldri sånn - selv om det var aldri så varmt ute. Jeg gikk heller ikke på pinner for dem. 

Anonymkode: 39b3c...4d0

Dette skjønner jeg ikke hvordan man gjør i praksis. Stenger dem inne på et rom og sitter utenfor helt til de klarer å besinne seg? Min treåring ville klikket i vinkel av det og kommet ut tre hundre ganger, og dagen ville gått. Jeg har en standhaftig frøken med vilje av stål. 

Anonymkode: bb122...41b