Sønnen min er annerledes, BUP uenig..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2025 den 14.20):

Min sønn er nå fylt 18 år. Han har alltid vært annerledes. Han kunne som barn ofte sitte i sofaen og stirre foran seg med et tomt blikk. Han kunne komme inn i en samtale med setninger som ikke passet konteksten- og da jeg spurte hva han mente svarte han at jeg var dum som ikke forsto. Han har fra liten av hatt vansker med å fortelle fra dagen sin, det var som han gav meg puslespillbiter, altså enkelte ord- så måtte jeg forsøke spørre meg fram til hva han mente. 
 

På skolen var han innenfor normalatferd første skoleår, i følge lærer. Etterhvert ble han litt en klassens klovn, hadde en til to venner, og mente alle lærerne var slemme. Ukentlige møter med skolen fra 4. klasse. Belønningssystem for hver time og hvert friminutt- fungerte dårlig. Jeg opplevde at min sønn tok alt i verste mening- ble han dyttet til var han sikker på at dette var med vilje- og gjorde igjen. Løp rundt skolen hvert friminutt. Etterhvert interessert i fotball, og alle som ikke var interessert i det var dumme. Dårlig impulskontroll til tider, måtte etterhvert passes på i friminutt, mye oppringninger fra skole, de sa jeg måtte ta opp med han hendelsene som hadde skjedd på skolen da han kom hjem. Da jeg feks tok opp at han hadde kastet snøball på læreren, lo han bare av meg.

Rigid som barn, feks fant han ikke hårbåndet som var hvitt om morgenen, så nektet han dra på skolen. Hjalp ikke at jeg hadde et likedan i annen farge å tilby. Alle var slemme, han var sint på meg som hadde født han, han skjønte ikke hvorfor han skulle på skolen- keg var ei heks som hadde meldt han på skolen-  han skulle leve av å spille på dataen. Lagde ofte dårlig stemning,  feks over hvorfor vi bor i Norge når det finnes andre, bedre plasser. 
 

Han ble forsøkt utredet i 5. klasse- BUP konkluderte med at han ikke hadde noe i psykiatrien å gjøre, han var laidback og sta.

Etter konfirmasjonen sluttet han på skolen, skjønte fortsatt ikke hva han skulle gjøre der. Mente at han ikke lærte noe der uansett. Han ble deprimert og lå hjemme i senga, dusjet sjelden. Gutten fikk tilbud om innleggelse, da lokalsykehuset ikke kom i posisjon hos han. Han ville selv ikke gå på BUP, mange ganger jeg sto klar for å kjøre han hvor han valgte å gjøre andre ting- for han hadde jo ikke bedt om denne timen. Innleggelsen ble et helvette, han la seg for i senga der, nektet samarbeide, mente han fikk for lite mat, ringte og truet meg med å ta livet sitt- om jeg ikke hentet han. Løsninga var familieinnleggelse mente BUP, gutten hadde de siste månedene begynt å overspise, og hadde lagt på seg 20 kg på noen måneder. Selv var han godt fornøyd med dette, da livet nå kun dreide seg om trening/ styrkeløft. Under familieinnleggelsen lå han i senga, men spratt opp om han ble tilbydd trening. BUP- skole var han lite interessert i. Etter innleggelsen tenkte de at det måtte utredes mer mot ADHD. Men konklusjonen hos det lokale sykehuset var at han ikke hadde noen diagnose. De mente også at gutten er slik han er uansett, så de anbefalte oss å la være lete mer etter diagnose nå. Jeg og barnefar har i alle år sagt at vi tror han har asperger, og ønsket utredning på dette. BUP hadde visstnok tatt en kort intro/ kartlegging på asperger, for å se om de ville gå videre med utredning, men landet på at han skoret for lavt, og at det da kostet for mye å gjennomføre en slik utredning. 
 

Årene gikk, gutten ble mer og mer sint, truet med å drepe minstesøsken om han ble satt alene sammen med søsken. Jeg gikk som en hauk over minstemann, måtte alltid være tilstede og forsøke beholde roen i hjemmet. Han tålte dårlig barnegråt, det var en trigger. Som 15- åring ville han ikke dele noe av potetgullposen han hadde kjøpt seg, mente minste måtte lære seg at verden er urettferdig. Det var noen veldig slitsomme år i heimen.
 

å sette grenser var nærmest nytteløst, stengte jeg internettet for kvelden- så koplet han det om slik at kun han hadde koden.. jeg visste ikke selv hvordan man byttet kode. Han virket til å ikke bry seg om jeg tok inn telefon osv, helt til det smalt. Kunne plutselig bli sint, feks om støvsuginga mi plaget han.. men han fortalte meg det ikke, mente vel jeg burde forstå..? Når jeg spurte om kameraten hans godtok at internettet hjemme hos de ble slått av kl 23 så sa han ja. Jeg spurte han om hvorfor de syntes det var greit der, men ikke her- da fikk jeg til svar at det var min feil, som ikke hadde gitt han barneoppdragelse. På spørsmål om hva han mente jeg burde gjort annerledes for å gi han barneoppdragelse, var svaret at jeg skulle ha slått han- det var kun slik han kunne ha lært.. forklarte han at det ikke er lov å slå barna, men han står på sitt- det er kun dette som kunne ha funket. 
 

Fra gutten var 16 klarte han å stå i en jobb i 3 uker før han gikk lei, og måtte ha pause på et halvt til ett år. Så kunne han jobbe 3 nye uker. Han ser ikke vitsen i å jobbe- mener vi alle som jobber og sliter ikke ser vi er slaver i samfunnet. 
 

Før han ble 18 år godtok han å få en second opinion da jeg begrunnet med at NAV måtte ha det for å ha forståelse for hvorfor han ikke hadde motivasjon, ikke kunne jobbe og bare ville fokusere på trening. Gutten fikk da en ADHD- diagnose, basert på tidligere utredninger og spørreskjema som han og vi foreldre fylte ut da vi var der. Legen sa han burde starte behandling for ADHD, så kunne vi se hva vi satt igjen med etterpå. Gutten ville ikke ha noe medisin, medisin er for pingler mener han- vil heller trene. 
 

Nå er gutten 18 år, bor fortsatt hjemme, nav har hjulpet han på veien for å få en jobb- men den faste helgejobben måtte de hjelpe han med å si opp- for han taklet ikke å forplikte seg til noe fast. Han jobber nå kun som tilkallingsvikar, og kun de dager det ikke kolliderer med treningen hans, og maks to dager i uka. Han har sagt opp vennskapet med sin eneste kamerat, fordi han ble et forstyrrende element opp mot treninga, og han hadde vansker med å si fra til kameraten at det ikke passa i dag heller (fordi han skulle trene). Kompisen trente en del sammen med han, men min sønn holdt det gjerne gående i flere timer enn kameraten.  Sønnen min trener nå alene, og er fortsatt svært rigid, kan ikke endre treningsplanen for å jobbe. Alt han bryr seg om er treninga, å bli sterkere. Skjønner ikke poenget med å jobbe. Drikker flere store kartonger med melk hver dag. Rydder ikke etter seg. Kan fortsatt bli sint om han ikke får maten han liker (han er svært kresen på maten, spiser ikke noe grønnsaker, eller «blandingsmat» som feks lasagne eller gryterett.)  Sier han hater folk, skjønner seg ikke på smalltalk som «takk i like måte, takk for laget» osv- sier han føler seg falsk om han må si slikt, og lager heller en mm- lyd til svar. 
 

Hva tenker dere andre? Jeg har alltid trodd han har asperger.. og nå synes jeg tegnene bare blir mer og mer tydelige. Spiller det noen rolle om han får diagnosen eller ikke? Gutten er jo den samme uansett? Men kanskje for hans del- han sier jo selv han er fucka i hodet- å fått svar? Og for meg som mor, vi har jo vært kasteball i systemet i 8 år- det hadde vært greit å få noen svar.. Sist jeg snakket med en lege på BUP, sa han at han regnet med NAV ville be om mer utredning etter hvert, noe jeg også har viderebringt til NAV (har godkjenning fra sønnen om å snakke med NAV, da han ikke liker å snakke/ ta tak i ting selv). Hva hadde dere andre gjort? 

Hi
 

 

 

Anonymkode: 4fd16...db1

Jeg synes jo nesten han virker personlighetsforstyrret. Men det sier jeg kun som lekmann. Det virker som han mangler empati for andre og respekt for regler og grenser, rett og slett. Har du lest om dyssosial personlighetsforstyrrelse? 

Fra NHI:

Gjentatte kriminelle handlinger.

Bedrageri, gjentatt løgn, bruk av alias eller svindel av andre for egen nytelse eller profitt.

Impulsivitet - er ikke i stand til planlegge.

Irritabilitet og aggressivitet, havner ofte i slagsmål eller overfaller andre.

Hensynsløs ignorering av egen eller andres sikkerhet.

Opptrer konsekvent uansvarlig. Er ikke i stand til å opprettholde god arbeidsatferd eller overholde økonomiske forpliktelser.

Viser ingen tegn til anger. Er likegyldig til om man har skadet, mishandlet eller stjålet fra en annen person.

Er minst 18 år.

Bevis på atferdsforstyrrelse som vanligvis kommer til syne før personen har fylt 15 år.

Anonymkode: 21f33...493

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2025 den 14.42):

Er enig med BUP om at det ikke høres ut som Asperger. At han er så opptatt av trening, kan også tyde på spiseforstyrrelser. Folk forbinder SF som en jentesykdom, og at man må vær syltynn - selv om det ikke er tilfelle.

«Mitt forhold til trening var tvangspreget. Forholdet til mat var restriktivt. Jeg knyttet selvfølelse og humør opp mot hva jeg spiste, hvor mye jeg veide og hvor store muskler jeg hadde. 

Maten ble først en usynlig fiende. Hvis jeg spiste for mye mat, var jeg for mye. Spiste jeg feil mat, var jeg feil. Deretter ble maten et verktøy for å bli størst mulig.»

https://www.nrk.no/ytring/spiseforstyrra-gutter-1.16889508

https://www.fysioterapeuten.no/anoreksi-bulimi-fysioterapeut/spiseforstyrrelser-hos-menn-trener-likt-pa-tvers-av-diagnoser/155138

Anonymkode: e631e...8f1

Spiseforstyrrelser er en svært vanlig komorbitet med nevrodivergens. 
 

TS: her har jo alt sviktet dere. 
 

Bor dere et sted med lite kompetanse på feltet? Mindre tettsted/bygd? 
 

Jeg leser og mer inn her enn nevrodivergens når drapstrusler kommer på banen. 

Endret 21. juli av AprilLudgate