Sønnen min er annerledes, BUP uenig..

[Grüner]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Min sønn er nå fylt 18 år. Han har alltid vært annerledes. Han kunne som barn ofte sitte i sofaen og stirre foran seg med et tomt blikk. Han kunne komme inn i en samtale med setninger som ikke passet konteksten- og da jeg spurte hva han mente svarte han at jeg var dum som ikke forsto. Han har fra liten av hatt vansker med å fortelle fra dagen sin, det var som han gav meg puslespillbiter, altså enkelte ord- så måtte jeg forsøke spørre meg fram til hva han mente. 
 

På skolen var han innenfor normalatferd første skoleår, i følge lærer. Etterhvert ble han litt en klassens klovn, hadde en til to venner, og mente alle lærerne var slemme. Ukentlige møter med skolen fra 4. klasse. Belønningssystem for hver time og hvert friminutt- fungerte dårlig. Jeg opplevde at min sønn tok alt i verste mening- ble han dyttet til var han sikker på at dette var med vilje- og gjorde igjen. Løp rundt skolen hvert friminutt. Etterhvert interessert i fotball, og alle som ikke var interessert i det var dumme. Dårlig impulskontroll til tider, måtte etterhvert passes på i friminutt, mye oppringninger fra skole, de sa jeg måtte ta opp med han hendelsene som hadde skjedd på skolen da han kom hjem. Da jeg feks tok opp at han hadde kastet snøball på læreren, lo han bare av meg.

Rigid som barn, feks fant han ikke hårbåndet som var hvitt om morgenen, så nektet han dra på skolen. Hjalp ikke at jeg hadde et likedan i annen farge å tilby. Alle var slemme, han var sint på meg som hadde født han, han skjønte ikke hvorfor han skulle på skolen- keg var ei heks som hadde meldt han på skolen-  han skulle leve av å spille på dataen. Lagde ofte dårlig stemning,  feks over hvorfor vi bor i Norge når det finnes andre, bedre plasser. 
 

Han ble forsøkt utredet i 5. klasse- BUP konkluderte med at han ikke hadde noe i psykiatrien å gjøre, han var laidback og sta.

Etter konfirmasjonen sluttet han på skolen, skjønte fortsatt ikke hva han skulle gjøre der. Mente at han ikke lærte noe der uansett. Han ble deprimert og lå hjemme i senga, dusjet sjelden. Gutten fikk tilbud om innleggelse, da lokalsykehuset ikke kom i posisjon hos han. Han ville selv ikke gå på BUP, mange ganger jeg sto klar for å kjøre han hvor han valgte å gjøre andre ting- for han hadde jo ikke bedt om denne timen. Innleggelsen ble et helvette, han la seg for i senga der, nektet samarbeide, mente han fikk for lite mat, ringte og truet meg med å ta livet sitt- om jeg ikke hentet han. Løsninga var familieinnleggelse mente BUP, gutten hadde de siste månedene begynt å overspise, og hadde lagt på seg 20 kg på noen måneder. Selv var han godt fornøyd med dette, da livet nå kun dreide seg om trening/ styrkeløft. Under familieinnleggelsen lå han i senga, men spratt opp om han ble tilbydd trening. BUP- skole var han lite interessert i. Etter innleggelsen tenkte de at det måtte utredes mer mot ADHD. Men konklusjonen hos det lokale sykehuset var at han ikke hadde noen diagnose. De mente også at gutten er slik han er uansett, så de anbefalte oss å la være lete mer etter diagnose nå. Jeg og barnefar har i alle år sagt at vi tror han har asperger, og ønsket utredning på dette. BUP hadde visstnok tatt en kort intro/ kartlegging på asperger, for å se om de ville gå videre med utredning, men landet på at han skoret for lavt, og at det da kostet for mye å gjennomføre en slik utredning. 
 

Årene gikk, gutten ble mer og mer sint, truet med å drepe minstesøsken om han ble satt alene sammen med søsken. Jeg gikk som en hauk over minstemann, måtte alltid være tilstede og forsøke beholde roen i hjemmet. Han tålte dårlig barnegråt, det var en trigger. Som 15- åring ville han ikke dele noe av potetgullposen han hadde kjøpt seg, mente minste måtte lære seg at verden er urettferdig. Det var noen veldig slitsomme år i heimen.
 

å sette grenser var nærmest nytteløst, stengte jeg internettet for kvelden- så koplet han det om slik at kun han hadde koden.. jeg visste ikke selv hvordan man byttet kode. Han virket til å ikke bry seg om jeg tok inn telefon osv, helt til det smalt. Kunne plutselig bli sint, feks om støvsuginga mi plaget han.. men han fortalte meg det ikke, mente vel jeg burde forstå..? Når jeg spurte om kameraten hans godtok at internettet hjemme hos de ble slått av kl 23 så sa han ja. Jeg spurte han om hvorfor de syntes det var greit der, men ikke her- da fikk jeg til svar at det var min feil, som ikke hadde gitt han barneoppdragelse. På spørsmål om hva han mente jeg burde gjort annerledes for å gi han barneoppdragelse, var svaret at jeg skulle ha slått han- det var kun slik han kunne ha lært.. forklarte han at det ikke er lov å slå barna, men han står på sitt- det er kun dette som kunne ha funket. 
 

Fra gutten var 16 klarte han å stå i en jobb i 3 uker før han gikk lei, og måtte ha pause på et halvt til ett år. Så kunne han jobbe 3 nye uker. Han ser ikke vitsen i å jobbe- mener vi alle som jobber og sliter ikke ser vi er slaver i samfunnet. 
 

Før han ble 18 år godtok han å få en second opinion da jeg begrunnet med at NAV måtte ha det for å ha forståelse for hvorfor han ikke hadde motivasjon, ikke kunne jobbe og bare ville fokusere på trening. Gutten fikk da en ADHD- diagnose, basert på tidligere utredninger og spørreskjema som han og vi foreldre fylte ut da vi var der. Legen sa han burde starte behandling for ADHD, så kunne vi se hva vi satt igjen med etterpå. Gutten ville ikke ha noe medisin, medisin er for pingler mener han- vil heller trene. 
 

Nå er gutten 18 år, bor fortsatt hjemme, nav har hjulpet han på veien for å få en jobb- men den faste helgejobben måtte de hjelpe han med å si opp- for han taklet ikke å forplikte seg til noe fast. Han jobber nå kun som tilkallingsvikar, og kun de dager det ikke kolliderer med treningen hans, og maks to dager i uka. Han har sagt opp vennskapet med sin eneste kamerat, fordi han ble et forstyrrende element opp mot treninga, og han hadde vansker med å si fra til kameraten at det ikke passa i dag heller (fordi han skulle trene). Kompisen trente en del sammen med han, men min sønn holdt det gjerne gående i flere timer enn kameraten.  Sønnen min trener nå alene, og er fortsatt svært rigid, kan ikke endre treningsplanen for å jobbe. Alt han bryr seg om er treninga, å bli sterkere. Skjønner ikke poenget med å jobbe. Drikker flere store kartonger med melk hver dag. Rydder ikke etter seg. Kan fortsatt bli sint om han ikke får maten han liker (han er svært kresen på maten, spiser ikke noe grønnsaker, eller «blandingsmat» som feks lasagne eller gryterett.)  Sier han hater folk, skjønner seg ikke på smalltalk som «takk i like måte, takk for laget» osv- sier han føler seg falsk om han må si slikt, og lager heller en mm- lyd til svar. 
 

Hva tenker dere andre? Jeg har alltid trodd han har asperger.. og nå synes jeg tegnene bare blir mer og mer tydelige. Spiller det noen rolle om han får diagnosen eller ikke? Gutten er jo den samme uansett? Men kanskje for hans del- han sier jo selv han er fucka i hodet- å fått svar? Og for meg som mor, vi har jo vært kasteball i systemet i 8 år- det hadde vært greit å få noen svar.. Sist jeg snakket med en lege på BUP, sa han at han regnet med NAV ville be om mer utredning etter hvert, noe jeg også har viderebringt til NAV (har godkjenning fra sønnen om å snakke med NAV, da han ikke liker å snakke/ ta tak i ting selv). Hva hadde dere andre gjort? 

Hi
 

 

 

Anonymkode: 4fd16...db1

Det første som slår meg, når jeg leser det du skriver er autisme. Synes det er mye med det du forteller som passer mer med det enn med adhd. En diagnose kan gjøre at en lettere får spesialpedagogisk hjelp, mens de uten diagnose ofte må klare seg med allmennpedagogiske tiltak, noe som ikke alltid gir god nok hjelp, da allmennlærere ikke har god nok spesialpedagogisk kompetanse. Det er jo fortvilende at han ikke får den hjelpen han trenger og som han skulle hatt for flere år siden, selv om det ikke er en diagnose han vil bli frisk av. Det er veldig bra at nav har hjulpet han med jobb,  men det høres ut som han har et veldig tvangsmessig forhold til trening, når han ikke kan jobbe fordi han skal trene og at han trener i timevis, så pass at kompisen ikke gidder å trene med han lenger. Jeg hadde bedt om en ny utredning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har Asperger og selvom du beskriver mange likheter med Asperger så tror jeg det er noe annet, mulig kryssdiagnose. Lykke til til dere 🩷

Anonymkode: e5938...fa9

Ja, han har nok både ADHD, utviklingsforstyrrelse/ lærevansker, men jeg mener bestemt han har noe mer også❤️

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

Grüner skrev (1 time siden):

Det første som slår meg, når jeg leser det du skriver er autisme. Synes det er mye med det du forteller som passer mer med det enn med adhd. En diagnose kan gjøre at en lettere får spesialpedagogisk hjelp, mens de uten diagnose ofte må klare seg med allmennpedagogiske tiltak, noe som ikke alltid gir god nok hjelp, da allmennlærere ikke har god nok spesialpedagogisk kompetanse. Det er jo fortvilende at han ikke får den hjelpen han trenger og som han skulle hatt for flere år siden, selv om det ikke er en diagnose han vil bli frisk av. Det er veldig bra at nav har hjulpet han med jobb,  men det høres ut som han har et veldig tvangsmessig forhold til trening, når han ikke kan jobbe fordi han skal trene og at han trener i timevis, så pass at kompisen ikke gidder å trene med han lenger. Jeg hadde bedt om en ny utredning.

Takk for forståelsen! Ja, det er velsig tvangsmessig, og selv om noen med ADHD også har en del tvang- så føler jeg at dette er noe mer- noe annet! Jeg har alltid tenkt han har asperger, hans far mente i oppveksten han bare var umoden- men fra 5. klasse var han enig med meg. Utfordringen er jo å få han med på nok en utredning.. 

 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er enig med BUP om at det ikke høres ut som Asperger. At han er så opptatt av trening, kan også tyde på spiseforstyrrelser. Folk forbinder SF som en jentesykdom, og at man må vær syltynn - selv om det ikke er tilfelle.

«Mitt forhold til trening var tvangspreget. Forholdet til mat var restriktivt. Jeg knyttet selvfølelse og humør opp mot hva jeg spiste, hvor mye jeg veide og hvor store muskler jeg hadde. 

Maten ble først en usynlig fiende. Hvis jeg spiste for mye mat, var jeg for mye. Spiste jeg feil mat, var jeg feil. Deretter ble maten et verktøy for å bli størst mulig.»

https://www.nrk.no/ytring/spiseforstyrra-gutter-1.16889508

https://www.fysioterapeuten.no/anoreksi-bulimi-fysioterapeut/spiseforstyrrelser-hos-menn-trener-likt-pa-tvers-av-diagnoser/155138

Anonymkode: e631e...8f1

Ja, det virker som han bruker mat og trening for å takle hverdagen. Han har selv innrømmet at spisingen er tvangsmessig- opp mot treningen og bygge muskler.. At dette er en ren spiseforstyrrelse har jeg liten tro på, da dette startet lenge før mat og trening kom inn i bildet.. 

 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Skjønner at dette er og har vært vanskelig. Men jeg tror heller ikke at det er Asperger. Har selv en på samme alder med aspergerdiagnose og selv om det er noen få likheter (sensitivitet til lyd), så er det meste du skriver ikke noe som jeg kjenner meg igjen i, eller kjenner igjen hos andre ungdommer somjeg har kommet i kontakt med på spekteret gjennom mange år i autismeforeningen. Men selvfølgelig kan det være kryssdiagnoser, som gjør det litt vanskelig å vite hva som er hva.

Men NOE er det, det tror jeg også. Kan være alt fra en annen diagnose innen psykiatrien, eller noen dårlige opplevelser som han ikke klarer å bearbeide alene, som får utløp i avvikende adferd? Eller en holdning som han hadde fått hjelp til å snu hvis han var født for 70 år siden og kunne dra ut og jobbe på sjøen og gjøre noe nevenyttig når han fant ut at skole ikke var noe han ville fortsette med.

Jeg tenker at du/dere/NAV/Bup burde motivere ham mer til å ta ADHD-medisinen. Nå som han ennå er ungdom og kan rette opp en del i livet sitt.

Veldig godt å høre at NAV spiller på lag med dere, da. At dere ikke blir overlatt helt til dere selv.

Anonymkode: 7d0fe...e95

Hvilke symptomer opplever du hos din sønn? Min sønn har allerede fått ADHd- diagnosen- så i vårt tilfelle er det nok snakk om en kryss-diagnose ja..

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

OCD?

Anonymkode: 61dc7...2ec

Ja, det er veldig tvangspreget, men jeg tror ikke OCD dekker hans symptomer.. Det er så mye mer, feks forståelse for å dele, å bry seg om andre, hans impulsivitet mm..

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

❤️

Anonymkode: a710f...1a7

Takk

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Forstå at man ønsker å få et svar på hva som ligger bak, hvorfor han er som han er, men 8 år med utredning for å finne ut "hva som er galt med han" kan jo rett og slett ha vært en belastning og ikke til hjelp. Ut fra det du skriver tenker jeg dette er en gutt med veldig lav selvfølelse/dårlig selvtillit. Kanskje har han vært litt seint moden og kommet noe skjevt ut med tanke på vennskap/språk, men jeg ser heller ikke så mye asperger. Han finner tydeligvis mening og mestring i treningen, selv om det kan være noe tvangspreget, så jeg tenker man kan støtte han i det og hjelpe han å leve livet sitt best mulig ut fra der dere er nå uten å dvele med fortiden. 

Anonymkode: d3b5f...cde

Du har mye riktig i det du skriver! Han har opplevd mye negative tilbakemeldinger i livet- både fra lærere- og videre at vi foreldre ble av skolen bedt om å ta opp episider fra skolen på nytt med han da han kom hjem.. i tillegg til de utfordringer vi selv irettesatte han for her hjemme ( sitte når vi spiser- ikke ligge, snakke pent til andre osv). Jeg kan bare tenke meg selv om han har konsentrasjonsproblem- får fortalt av læreren hva de skal gjøre- og han ikke fikk med seg noe- men så alle andre fikk det med seg og begynte å jobbe.. Dette ville jo gitt oss alle lav selvtilltit! Også det at han sluttet på skolen i 9. klasse og så alle klassekameratene fortsette som vanlig er for meg en veldig god grunn til å bli deprimert! Alle andre klarer dette, bortsett fra meg!! Ja, far og jeg var uenig i hvorvidt dette var noe annerledes eller ikke- jeg mente det var asperger fra før barneskole, far ville avvente utredning, tenkte han kanskje bare var umoden av seg. Dette snudde da sønnen på skolen sa at far slo, slik at BV ble innblandet. Uheldigvis var det en ny lærer inn i bildet på det tidspunktet, som valgte å anmelde. Først da var far enig i at det var ikke «bare» umodenhet.  Far har aldri slått gutten, så dette visste vi var rent oppspinn! I dag sier gutten han har sagt fra på tilkallingsjobben at han skal ha to måneders ferie.. 🤷‍♀️ 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg syns det høres ut som autismespekterforstyrrelse. Du beskriver en gutt som er akkurat lik en i min familie (rigid på sine ting, kan ikke ha en annen farge på klæra enn det han selv ønsker, deler ikke godteri, truende og aggressiv adferd mot søsken, blir skikkelig sint, OCD - henger seg opp i sine mønster og rutiner og de kan ikke endres (for han trening), kresen i matveien (ganske typisk, både med smaker og konsistens), lite empati og dårlig på samhandling og kommunikasjon med andre. 
 

Hadde tatt med gutten til privat nevropsykolog for en vurdering. Det koster en del, men er verdt det om dere får riktig hjelp. 

Anonymkode: 24463...a8e

Takk for forståelsen❤️ Jeg tror ikke privat er veien å gå- hører diagnosene hos en privat er mindre «troverdige» i det statlige apparatet.. og med så mange symptom synes jeg det offentlige burde ta denne utredningen❤️

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

AuDHD er ikke en diagnose, men en vanlig forkortelse for kombinasjonen autismespekter og ADHD. Det gir litt særegne utslag når man har begge.

PDA står for pathological demand avoidance, sykelig kravaversjon. Heller ikke en egen diagnose, men et ikke uvanlig fenomen hos særlig autister. Kan medføre voldsomme reaksjoner på ganske dagligdagse forventninger, mye sinne og ofte innebære at ordinær oppdragelse med grenser, konsekvenser m.m. heller eskalerer utagerende fungering enn bidrar til bedring. 

Dere er jo nødt å få ham over i noe eget. Har dere råd til det, kjøp en egnet leilighet og installer ham der. Han vil kunne få stønader til husleie og livsopphold. Kommunen må på banen med tiltak. Dette er vanskelig i utgangspunktet, men blir på ingen måte enklere med årene. Er han autist, er det sannsynlig at han vil vegre seg mot endring generelt. 

Anonymkode: d51bf...4ef

Tusen takk for svar! Kjenner tårene presser på når jeg leser svaret fra deg.. Jeg tror virkelig du er inne på noet! Lekser feks måtte vi slutte med- dette eskalterte ofte til utaggering! Han har en hund han skal ta ansvar for, men klarer ikke sette hundens behov foran seg selv- feks om han er sulten og er misfornøyd med maten som serveres hjemme så nekter kan å gå ut med hunden- en gang slo han hull i døra på rommet sitt- han mente det var mitt ansvar å gi han mat ( fikk tilbud om 2,5 løvbiff og potetmos), og han mente dette var for lite (nektet å spise potetmos), og når keg ikke kunne ta ansvar for han- så kunne heller ikke han ta ansvar foe hunden sin.. Han fikk hunden i tiden han var veldig deprimert- hvor han sa at «hadde jeg bare hatt noe å stå opp til»- og mente en hund ville gi han dette han trengte for å ha livslyst.. 

skulle gjerne ha kjøpt han noe eget! Drømmer om å få muligheten til det! Utfordringen er at jeg har flere barn, og kjøper jeg noe i litt navn vil evt søsken kunne ha krav på deler av eiendommen etter min død.. så han burde egentli ha kjøpt noe selv.. men jeg har fortsatt lån på hus og flere hjemmeboende barn, så jeg sitter dessverre ikke på mye «egenkapital»..

 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

Kontakt Medi3. 
Det vil si, han er myndig og må gjøre det selv. Pass på at han har forsikring først, for det blir fort 35.000 å utrede seg der. Men de ser litt videre på ting enn hva det offentlige gjør. Klem 🫶

Anonymkode: 28349...b63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for forståelsen❤️ Jeg tror ikke privat er veien å gå- hører diagnosene hos en privat er mindre «troverdige» i det statlige apparatet.. og med så mange symptom synes jeg det offentlige burde ta denne utredningen❤️

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

Totalt feil at diagnosene i det private er mindre troverdige. De tar mange undersøkelser både fra personen det gjelder, av den personen sine foreldre, og kontaktlærer hvis vedkommende har det. Mange skjema å fylle ut, og tester de tar. I tillegg til at man får spørsmål om å gen-teste vedkommende for å se om det er noe underliggende. Noe det etter min mening er vanskeligere å få hos det offentlige.

Anonymkode: 28349...b63

[AnonymBruker]

Det må være mulig å be om utredning privat?! Det offentlige har ikke tid til de som ikke er syke «nok». 

Anonymkode: 07918...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja, han har nok både ADHD, utviklingsforstyrrelse/ lærevansker, men jeg mener bestemt han har noe mer også❤️

Anonymkode: 4fd16...db1

Husk at du som mor ikke kan diagnostisere ditt barn. Det gjør legene/fagfolk.

Anonymkode: 28349...b63

[Virrevirrevapp]

Din sønn er myndig, så om han skal utredes av noen må han be om det selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Husk at du som mor ikke kan diagnostisere ditt barn. Det gjør legene/fagfolk.

Anonymkode: 28349...b63

Det er helt riktig- men han har fått ADHD og utviklingsforstyrrelse/ lærevansker av lege.. men ja, jeg mener det er noe mer..

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (13 timer siden):

Din sønn er myndig, så om han skal utredes av noen må han be om det selv. 

Det er helt sant! Men når man har barn som ikke klarer å ta vare på seg selv, søke hjelp selv, og kanskje ikke vet hva som er til ens eget beste- så må man av og til som foreldre trå til. Han kjøpte seg feks en elsparkesykkel til 20000 kr for en måned siden, og nå er det noe feil med den så han ikke kan bruke den. Heg har bedt han ta kontakt med selger for å få hjelp til å få den reparert. Han spør meg da hva han skal si, jeg sier hva han skal si- og han mener det jeg sier er teit, for så å ikke gjøre noe i det heletatt. Skyssen til byen den er kjøpt går på tirsdag, så da er det bedre jeg hjelper til, for å få ting ordnet. jeg har faktisk ventet såpass lenge på at han skal gjøre noe at det er mulig vi ikke får svar fra verkstedet før skyssen går..  Det samme med kontakt med NAV- hadde ikke jeg stått på og satt han i kontakt med NAV- så hadde han fortsatt ikke hatt noe hjelp fra dem.. Så om han skal utredes mer må noen ta tak i dette- dette være enten et krav fra NAV- eller at vi foreldre får han med på det. Sist gang møtte vi foreldre opp til legen, fikk et skriv- som sønnen signerte på at han ønsket utredningen- skrivet leverte vi så tilbake til legen- som henviste oss videre..
 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

Måten han oppfører seg på virker jo som en slags forsvarsmekanisme for å overleve hva enn han står i. Rett og slett «kampen om tilværelsen». At han aldri er blitt forstått, uten at han selv gjerne har forstått selv at han trengte/trenger å bli forstått. Men han har mest sannsynlig gått rundt og følt seg annerledes og forskjellsbehandlet siden starten av barneskolen. Det gjør virkelig noe med en person. kanskje startet helt i det små med at han ikke var helt lik som andre barn. Og videre er dette «bekreftet» ovenfor han fordi det har vært mye opp gjennom på skolen osv. Så det kan ha vært helt «uskyldig» først og utviklet seg over tid. Ikke nødvendigvis noe han er født med eller som direkte startet etter første klasse.  
Sånn sett fint at han trener selv om det virker som det er en slags OCD med det også. Men det er vel noe han opplever at han mestrer og det gjør gjerne at han håndterer hverdagen bedre enn om ikke trening. 
Han er ikke interessert i å snakke med psykolog en gang? Privat om dere har råd å bistå for kostnaden og slippe ventetid?»

Har barndommen hvert helt normal? Har han hatt noen traumer eller opplevelser han ikke skulle ha hatt, som dere vet om?

Anonymkode: a0b07...41f

[AnonymBruker]

Jeg tenkte autismespekterforstyrrelse da jeg leste innlegget ditt. Jobber i PPT, og mye av det du beskriver er ganske klassisk. Hardt liv for både dere som familien og han selv. Leit å høre om hvordan dere har vært kasteball i systemet. Jeg vet ikke om jeg har så mange konkrete råd, men ville bare bekrefte mistanken din om autismespekterforstyrrelse.

Anonymkode: f16d4...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2025 den 14.20):

Min sønn er nå fylt 18 år. Han har alltid vært annerledes. Han kunne som barn ofte sitte i sofaen og stirre foran seg med et tomt blikk. Han kunne komme inn i en samtale med setninger som ikke passet konteksten- og da jeg spurte hva han mente svarte han at jeg var dum som ikke forsto. Han har fra liten av hatt vansker med å fortelle fra dagen sin, det var som han gav meg puslespillbiter, altså enkelte ord- så måtte jeg forsøke spørre meg fram til hva han mente. 
 

På skolen var han innenfor normalatferd første skoleår, i følge lærer. Etterhvert ble han litt en klassens klovn, hadde en til to venner, og mente alle lærerne var slemme. Ukentlige møter med skolen fra 4. klasse. Belønningssystem for hver time og hvert friminutt- fungerte dårlig. Jeg opplevde at min sønn tok alt i verste mening- ble han dyttet til var han sikker på at dette var med vilje- og gjorde igjen. Løp rundt skolen hvert friminutt. Etterhvert interessert i fotball, og alle som ikke var interessert i det var dumme. Dårlig impulskontroll til tider, måtte etterhvert passes på i friminutt, mye oppringninger fra skole, de sa jeg måtte ta opp med han hendelsene som hadde skjedd på skolen da han kom hjem. Da jeg feks tok opp at han hadde kastet snøball på læreren, lo han bare av meg.

Rigid som barn, feks fant han ikke hårbåndet som var hvitt om morgenen, så nektet han dra på skolen. Hjalp ikke at jeg hadde et likedan i annen farge å tilby. Alle var slemme, han var sint på meg som hadde født han, han skjønte ikke hvorfor han skulle på skolen- keg var ei heks som hadde meldt han på skolen-  han skulle leve av å spille på dataen. Lagde ofte dårlig stemning,  feks over hvorfor vi bor i Norge når det finnes andre, bedre plasser. 
 

Han ble forsøkt utredet i 5. klasse- BUP konkluderte med at han ikke hadde noe i psykiatrien å gjøre, han var laidback og sta.

Etter konfirmasjonen sluttet han på skolen, skjønte fortsatt ikke hva han skulle gjøre der. Mente at han ikke lærte noe der uansett. Han ble deprimert og lå hjemme i senga, dusjet sjelden. Gutten fikk tilbud om innleggelse, da lokalsykehuset ikke kom i posisjon hos han. Han ville selv ikke gå på BUP, mange ganger jeg sto klar for å kjøre han hvor han valgte å gjøre andre ting- for han hadde jo ikke bedt om denne timen. Innleggelsen ble et helvette, han la seg for i senga der, nektet samarbeide, mente han fikk for lite mat, ringte og truet meg med å ta livet sitt- om jeg ikke hentet han. Løsninga var familieinnleggelse mente BUP, gutten hadde de siste månedene begynt å overspise, og hadde lagt på seg 20 kg på noen måneder. Selv var han godt fornøyd med dette, da livet nå kun dreide seg om trening/ styrkeløft. Under familieinnleggelsen lå han i senga, men spratt opp om han ble tilbydd trening. BUP- skole var han lite interessert i. Etter innleggelsen tenkte de at det måtte utredes mer mot ADHD. Men konklusjonen hos det lokale sykehuset var at han ikke hadde noen diagnose. De mente også at gutten er slik han er uansett, så de anbefalte oss å la være lete mer etter diagnose nå. Jeg og barnefar har i alle år sagt at vi tror han har asperger, og ønsket utredning på dette. BUP hadde visstnok tatt en kort intro/ kartlegging på asperger, for å se om de ville gå videre med utredning, men landet på at han skoret for lavt, og at det da kostet for mye å gjennomføre en slik utredning. 
 

Årene gikk, gutten ble mer og mer sint, truet med å drepe minstesøsken om han ble satt alene sammen med søsken. Jeg gikk som en hauk over minstemann, måtte alltid være tilstede og forsøke beholde roen i hjemmet. Han tålte dårlig barnegråt, det var en trigger. Som 15- åring ville han ikke dele noe av potetgullposen han hadde kjøpt seg, mente minste måtte lære seg at verden er urettferdig. Det var noen veldig slitsomme år i heimen.
 

å sette grenser var nærmest nytteløst, stengte jeg internettet for kvelden- så koplet han det om slik at kun han hadde koden.. jeg visste ikke selv hvordan man byttet kode. Han virket til å ikke bry seg om jeg tok inn telefon osv, helt til det smalt. Kunne plutselig bli sint, feks om støvsuginga mi plaget han.. men han fortalte meg det ikke, mente vel jeg burde forstå..? Når jeg spurte om kameraten hans godtok at internettet hjemme hos de ble slått av kl 23 så sa han ja. Jeg spurte han om hvorfor de syntes det var greit der, men ikke her- da fikk jeg til svar at det var min feil, som ikke hadde gitt han barneoppdragelse. På spørsmål om hva han mente jeg burde gjort annerledes for å gi han barneoppdragelse, var svaret at jeg skulle ha slått han- det var kun slik han kunne ha lært.. forklarte han at det ikke er lov å slå barna, men han står på sitt- det er kun dette som kunne ha funket. 
 

Fra gutten var 16 klarte han å stå i en jobb i 3 uker før han gikk lei, og måtte ha pause på et halvt til ett år. Så kunne han jobbe 3 nye uker. Han ser ikke vitsen i å jobbe- mener vi alle som jobber og sliter ikke ser vi er slaver i samfunnet. 
 

Før han ble 18 år godtok han å få en second opinion da jeg begrunnet med at NAV måtte ha det for å ha forståelse for hvorfor han ikke hadde motivasjon, ikke kunne jobbe og bare ville fokusere på trening. Gutten fikk da en ADHD- diagnose, basert på tidligere utredninger og spørreskjema som han og vi foreldre fylte ut da vi var der. Legen sa han burde starte behandling for ADHD, så kunne vi se hva vi satt igjen med etterpå. Gutten ville ikke ha noe medisin, medisin er for pingler mener han- vil heller trene. 
 

Nå er gutten 18 år, bor fortsatt hjemme, nav har hjulpet han på veien for å få en jobb- men den faste helgejobben måtte de hjelpe han med å si opp- for han taklet ikke å forplikte seg til noe fast. Han jobber nå kun som tilkallingsvikar, og kun de dager det ikke kolliderer med treningen hans, og maks to dager i uka. Han har sagt opp vennskapet med sin eneste kamerat, fordi han ble et forstyrrende element opp mot treninga, og han hadde vansker med å si fra til kameraten at det ikke passa i dag heller (fordi han skulle trene). Kompisen trente en del sammen med han, men min sønn holdt det gjerne gående i flere timer enn kameraten.  Sønnen min trener nå alene, og er fortsatt svært rigid, kan ikke endre treningsplanen for å jobbe. Alt han bryr seg om er treninga, å bli sterkere. Skjønner ikke poenget med å jobbe. Drikker flere store kartonger med melk hver dag. Rydder ikke etter seg. Kan fortsatt bli sint om han ikke får maten han liker (han er svært kresen på maten, spiser ikke noe grønnsaker, eller «blandingsmat» som feks lasagne eller gryterett.)  Sier han hater folk, skjønner seg ikke på smalltalk som «takk i like måte, takk for laget» osv- sier han føler seg falsk om han må si slikt, og lager heller en mm- lyd til svar. 
 

Hva tenker dere andre? Jeg har alltid trodd han har asperger.. og nå synes jeg tegnene bare blir mer og mer tydelige. Spiller det noen rolle om han får diagnosen eller ikke? Gutten er jo den samme uansett? Men kanskje for hans del- han sier jo selv han er fucka i hodet- å fått svar? Og for meg som mor, vi har jo vært kasteball i systemet i 8 år- det hadde vært greit å få noen svar.. Sist jeg snakket med en lege på BUP, sa han at han regnet med NAV ville be om mer utredning etter hvert, noe jeg også har viderebringt til NAV (har godkjenning fra sønnen om å snakke med NAV, da han ikke liker å snakke/ ta tak i ting selv). Hva hadde dere andre gjort? 

Hi
 

 

 

Anonymkode: 4fd16...db1

Han høres ut som min bror, som nå er 20 og ikke noe bedre. 

Min bror har ikke latt seg utrede noe særlig, det er to diagnoser som er satt i ung alder, men jeg tror det er noe mer og noe verre. Han har også blitt skikkelig opptatt av trening og å være sterk. Omgås få mennesker, jeg orker ikke mer for han blir farlig sint. Driver også å skylder på at foreldrene skulle vært strengere med han. Men jeg bare vet at det kunne de ikke ha vært uten å gjøre det veldig mye verre i hverdagen.

Barna mine fikk kraftig beskjed av han om å roe ned og vente. Så jeg spurte han hvordan han selv var? Nei, han tålte ikke å vente, men de må lære seg det. Har han en dårlig dag så kan han sutre som et lite barn, skjedd de siste 6 mnd. Alle skal ta seg av han når han ikke har det helt bra, tåler ikke lyd av andre. Samtidig bryr han seg lite om hvordan han behandler andre, dårlig med empati og lager endel lyd selv.

Har selv tenkt at han kommer alltid til å være sånn. Får han flere diagnoser så kommer han ikke til å følge noen medisinplan som kan gjøre han bedre. Han klager på dårlig råd, men søker ikke ufør. Jeg vet ikke hva du bør gjøre, men du er ikke alene om å slite som mor i slike situasjoner. Denne broren min er kjent for vold mot kjente og ukjente i tillegg. 

Anonymkode: d5fc8...bc4