Sønnen min er annerledes, BUP uenig..

[AnonymBruker]

Min sønn er nå fylt 18 år. Han har alltid vært annerledes. Han kunne som barn ofte sitte i sofaen og stirre foran seg med et tomt blikk. Han kunne komme inn i en samtale med setninger som ikke passet konteksten- og da jeg spurte hva han mente svarte han at jeg var dum som ikke forsto. Han har fra liten av hatt vansker med å fortelle fra dagen sin, det var som han gav meg puslespillbiter, altså enkelte ord- så måtte jeg forsøke spørre meg fram til hva han mente. 
 

På skolen var han innenfor normalatferd første skoleår, i følge lærer. Etterhvert ble han litt en klassens klovn, hadde en til to venner, og mente alle lærerne var slemme. Ukentlige møter med skolen fra 4. klasse. Belønningssystem for hver time og hvert friminutt- fungerte dårlig. Jeg opplevde at min sønn tok alt i verste mening- ble han dyttet til var han sikker på at dette var med vilje- og gjorde igjen. Løp rundt skolen hvert friminutt. Etterhvert interessert i fotball, og alle som ikke var interessert i det var dumme. Dårlig impulskontroll til tider, måtte etterhvert passes på i friminutt, mye oppringninger fra skole, de sa jeg måtte ta opp med han hendelsene som hadde skjedd på skolen da han kom hjem. Da jeg feks tok opp at han hadde kastet snøball på læreren, lo han bare av meg.

Rigid som barn, feks fant han ikke hårbåndet som var hvitt om morgenen, så nektet han dra på skolen. Hjalp ikke at jeg hadde et likedan i annen farge å tilby. Alle var slemme, han var sint på meg som hadde født han, han skjønte ikke hvorfor han skulle på skolen- keg var ei heks som hadde meldt han på skolen-  han skulle leve av å spille på dataen. Lagde ofte dårlig stemning,  feks over hvorfor vi bor i Norge når det finnes andre, bedre plasser. 
 

Han ble forsøkt utredet i 5. klasse- BUP konkluderte med at han ikke hadde noe i psykiatrien å gjøre, han var laidback og sta.

Etter konfirmasjonen sluttet han på skolen, skjønte fortsatt ikke hva han skulle gjøre der. Mente at han ikke lærte noe der uansett. Han ble deprimert og lå hjemme i senga, dusjet sjelden. Gutten fikk tilbud om innleggelse, da lokalsykehuset ikke kom i posisjon hos han. Han ville selv ikke gå på BUP, mange ganger jeg sto klar for å kjøre han hvor han valgte å gjøre andre ting- for han hadde jo ikke bedt om denne timen. Innleggelsen ble et helvette, han la seg for i senga der, nektet samarbeide, mente han fikk for lite mat, ringte og truet meg med å ta livet sitt- om jeg ikke hentet han. Løsninga var familieinnleggelse mente BUP, gutten hadde de siste månedene begynt å overspise, og hadde lagt på seg 20 kg på noen måneder. Selv var han godt fornøyd med dette, da livet nå kun dreide seg om trening/ styrkeløft. Under familieinnleggelsen lå han i senga, men spratt opp om han ble tilbydd trening. BUP- skole var han lite interessert i. Etter innleggelsen tenkte de at det måtte utredes mer mot ADHD. Men konklusjonen hos det lokale sykehuset var at han ikke hadde noen diagnose. De mente også at gutten er slik han er uansett, så de anbefalte oss å la være lete mer etter diagnose nå. Jeg og barnefar har i alle år sagt at vi tror han har asperger, og ønsket utredning på dette. BUP hadde visstnok tatt en kort intro/ kartlegging på asperger, for å se om de ville gå videre med utredning, men landet på at han skoret for lavt, og at det da kostet for mye å gjennomføre en slik utredning. 
 

Årene gikk, gutten ble mer og mer sint, truet med å drepe minstesøsken om han ble satt alene sammen med søsken. Jeg gikk som en hauk over minstemann, måtte alltid være tilstede og forsøke beholde roen i hjemmet. Han tålte dårlig barnegråt, det var en trigger. Som 15- åring ville han ikke dele noe av potetgullposen han hadde kjøpt seg, mente minste måtte lære seg at verden er urettferdig. Det var noen veldig slitsomme år i heimen.
 

å sette grenser var nærmest nytteløst, stengte jeg internettet for kvelden- så koplet han det om slik at kun han hadde koden.. jeg visste ikke selv hvordan man byttet kode. Han virket til å ikke bry seg om jeg tok inn telefon osv, helt til det smalt. Kunne plutselig bli sint, feks om støvsuginga mi plaget han.. men han fortalte meg det ikke, mente vel jeg burde forstå..? Når jeg spurte om kameraten hans godtok at internettet hjemme hos de ble slått av kl 23 så sa han ja. Jeg spurte han om hvorfor de syntes det var greit der, men ikke her- da fikk jeg til svar at det var min feil, som ikke hadde gitt han barneoppdragelse. På spørsmål om hva han mente jeg burde gjort annerledes for å gi han barneoppdragelse, var svaret at jeg skulle ha slått han- det var kun slik han kunne ha lært.. forklarte han at det ikke er lov å slå barna, men han står på sitt- det er kun dette som kunne ha funket. 
 

Fra gutten var 16 klarte han å stå i en jobb i 3 uker før han gikk lei, og måtte ha pause på et halvt til ett år. Så kunne han jobbe 3 nye uker. Han ser ikke vitsen i å jobbe- mener vi alle som jobber og sliter ikke ser vi er slaver i samfunnet. 
 

Før han ble 18 år godtok han å få en second opinion da jeg begrunnet med at NAV måtte ha det for å ha forståelse for hvorfor han ikke hadde motivasjon, ikke kunne jobbe og bare ville fokusere på trening. Gutten fikk da en ADHD- diagnose, basert på tidligere utredninger og spørreskjema som han og vi foreldre fylte ut da vi var der. Legen sa han burde starte behandling for ADHD, så kunne vi se hva vi satt igjen med etterpå. Gutten ville ikke ha noe medisin, medisin er for pingler mener han- vil heller trene. 
 

Nå er gutten 18 år, bor fortsatt hjemme, nav har hjulpet han på veien for å få en jobb- men den faste helgejobben måtte de hjelpe han med å si opp- for han taklet ikke å forplikte seg til noe fast. Han jobber nå kun som tilkallingsvikar, og kun de dager det ikke kolliderer med treningen hans, og maks to dager i uka. Han har sagt opp vennskapet med sin eneste kamerat, fordi han ble et forstyrrende element opp mot treninga, og han hadde vansker med å si fra til kameraten at det ikke passa i dag heller (fordi han skulle trene). Kompisen trente en del sammen med han, men min sønn holdt det gjerne gående i flere timer enn kameraten.  Sønnen min trener nå alene, og er fortsatt svært rigid, kan ikke endre treningsplanen for å jobbe. Alt han bryr seg om er treninga, å bli sterkere. Skjønner ikke poenget med å jobbe. Drikker flere store kartonger med melk hver dag. Rydder ikke etter seg. Kan fortsatt bli sint om han ikke får maten han liker (han er svært kresen på maten, spiser ikke noe grønnsaker, eller «blandingsmat» som feks lasagne eller gryterett.)  Sier han hater folk, skjønner seg ikke på smalltalk som «takk i like måte, takk for laget» osv- sier han føler seg falsk om han må si slikt, og lager heller en mm- lyd til svar. 
 

Hva tenker dere andre? Jeg har alltid trodd han har asperger.. og nå synes jeg tegnene bare blir mer og mer tydelige. Spiller det noen rolle om han får diagnosen eller ikke? Gutten er jo den samme uansett? Men kanskje for hans del- han sier jo selv han er fucka i hodet- å fått svar? Og for meg som mor, vi har jo vært kasteball i systemet i 8 år- det hadde vært greit å få noen svar.. Sist jeg snakket med en lege på BUP, sa han at han regnet med NAV ville be om mer utredning etter hvert, noe jeg også har viderebringt til NAV (har godkjenning fra sønnen om å snakke med NAV, da han ikke liker å snakke/ ta tak i ting selv). Hva hadde dere andre gjort? 

Hi
 

 

 

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

Er enig med BUP om at det ikke høres ut som Asperger. At han er så opptatt av trening, kan også tyde på spiseforstyrrelser. Folk forbinder SF som en jentesykdom, og at man må vær syltynn - selv om det ikke er tilfelle.

«Mitt forhold til trening var tvangspreget. Forholdet til mat var restriktivt. Jeg knyttet selvfølelse og humør opp mot hva jeg spiste, hvor mye jeg veide og hvor store muskler jeg hadde. 

Maten ble først en usynlig fiende. Hvis jeg spiste for mye mat, var jeg for mye. Spiste jeg feil mat, var jeg feil. Deretter ble maten et verktøy for å bli størst mulig.»

https://www.nrk.no/ytring/spiseforstyrra-gutter-1.16889508

https://www.fysioterapeuten.no/anoreksi-bulimi-fysioterapeut/spiseforstyrrelser-hos-menn-trener-likt-pa-tvers-av-diagnoser/155138

Anonymkode: e631e...8f1

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: a710f...1a7

[AnonymBruker]

Skjønner at dette er og har vært vanskelig. Men jeg tror heller ikke at det er Asperger. Har selv en på samme alder med aspergerdiagnose og selv om det er noen få likheter (sensitivitet til lyd), så er det meste du skriver ikke noe som jeg kjenner meg igjen i, eller kjenner igjen hos andre ungdommer somjeg har kommet i kontakt med på spekteret gjennom mange år i autismeforeningen. Men selvfølgelig kan det være kryssdiagnoser, som gjør det litt vanskelig å vite hva som er hva.

Men NOE er det, det tror jeg også. Kan være alt fra en annen diagnose innen psykiatrien, eller noen dårlige opplevelser som han ikke klarer å bearbeide alene, som får utløp i avvikende adferd? Eller en holdning som han hadde fått hjelp til å snu hvis han var født for 70 år siden og kunne dra ut og jobbe på sjøen og gjøre noe nevenyttig når han fant ut at skole ikke var noe han ville fortsette med.

Jeg tenker at du/dere/NAV/Bup burde motivere ham mer til å ta ADHD-medisinen. Nå som han ennå er ungdom og kan rette opp en del i livet sitt.

Veldig godt å høre at NAV spiller på lag med dere, da. At dere ikke blir overlatt helt til dere selv.

Anonymkode: 7d0fe...e95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Er enig med BUP om at det ikke høres ut som Asperger. At han er så opptatt av trening, kan også tyde på spiseforstyrrelser. Folk forbinder SF som en jentesykdom, og at man må vær syltynn - selv om det ikke er tilfelle.

«Mitt forhold til trening var tvangspreget. Forholdet til mat var restriktivt. Jeg knyttet selvfølelse og humør opp mot hva jeg spiste, hvor mye jeg veide og hvor store muskler jeg hadde. 

Maten ble først en usynlig fiende. Hvis jeg spiste for mye mat, var jeg for mye. Spiste jeg feil mat, var jeg feil. Deretter ble maten et verktøy for å bli størst mulig.»

https://www.nrk.no/ytring/spiseforstyrra-gutter-1.16889508

https://www.fysioterapeuten.no/anoreksi-bulimi-fysioterapeut/spiseforstyrrelser-hos-menn-trener-likt-pa-tvers-av-diagnoser/155138

Anonymkode: e631e...8f1

Ja, det er klart at spisinga og treninga er tvangspreget. Han har nok en overspisingslidelse. Men her er det så altopplsukende, det går utover venner, skole og jobb- samt at det er mange andre symptomer også.. 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

OCD?

Anonymkode: 61dc7...2ec

[AnonymBruker]

Noe av det du sier Tom i blikket, stirre rett frem, ikke få med seg setning og svare noe annet kan være abcens anfall og for å sjekke det gjør ikke bup, det er nevropsykolog med eeg undersøkelse.

Det kan og gjøre en får adferdsproblemer endringer og personlig endringer ut fra hvor i hjernen anfall er

Anonymkode: 120a6...5a7

[AnonymBruker]

Forstå at man ønsker å få et svar på hva som ligger bak, hvorfor han er som han er, men 8 år med utredning for å finne ut "hva som er galt med han" kan jo rett og slett ha vært en belastning og ikke til hjelp. Ut fra det du skriver tenker jeg dette er en gutt med veldig lav selvfølelse/dårlig selvtillit. Kanskje har han vært litt seint moden og kommet noe skjevt ut med tanke på vennskap/språk, men jeg ser heller ikke så mye asperger. Han finner tydeligvis mening og mestring i treningen, selv om det kan være noe tvangspreget, så jeg tenker man kan støtte han i det og hjelpe han å leve livet sitt best mulig ut fra der dere er nå uten å dvele med fortiden. 

Anonymkode: d3b5f...cde

[AnonymBruker]

Asperger og tvangslidelse. Tenker jeg. Men hvordan du kan hjelpe han (og søsken, som nok lider under dette), vet jeg ikke. 🩷

Anonymkode: 0cdb8...421

[AnonymBruker]

Du har rett i at han har asperger, garantert. ADHD har en del like trekk, og kan i tillegg ofte opptre sammen med asperger, så det er nok derfor de har kommet frem til ADHD. De med ADHD har allikevel ikke et så spesielt perspektiv som sønnen din. Jeg tar utgangspunktet i at det du skriver i HI om oppdragelsen og din atferd oppi dette er sant. ADHD-barn med gode foreldre skal absolutt ikke bli slik som din sønn.  

Helt tragisk at dere ikke blir hørt!

Anonymkode: 4100d...fc5

[AnonymBruker]

Gjetter AuDHD med PDA-profil, men kan selvsagt ikke si noe sikkert ut fra bare denne beskrivelsen. 

Er epilepsi utelukket?

Jeg hadde kanskje gjort noe annerledes tilbake i tid. Slik du beskriver situasjonen i dag, hadde jeg begynt overføring til kommunal omsorgsbolig.

Anonymkode: d51bf...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Du har rett i at han har asperger, garantert. ADHD har en del like trekk, og kan i tillegg ofte opptre sammen med asperger, så det er nok derfor de har kommet frem til ADHD. De med ADHD har allikevel ikke et så spesielt perspektiv som sønnen din. Jeg tar utgangspunktet i at det du skriver i HI om oppdragelsen og din atferd oppi dette er sant. ADHD-barn med gode foreldre skal absolutt ikke bli slik som din sønn.  

Helt tragisk at dere ikke blir hørt!

Anonymkode: 4100d...fc5

Takk for at du forstår! Akkurat dette tenker jeg også! Jeg kan legge til at vi etter second opinion fikk jeg opplysninger i skriftlig format fra den nye legen, hvor det viste at både skole og foreldre hadde scoret han «over» (husker ikke ordlyd) på autismespekteret på barneskolen. Fikk også først vite da han var 17 år at han på barneskolen hadde fått «lærevansker», uten at vi foreldre ble direkte fortalt dette. 
 

Jeg snakket forøvrig med en annen lege på BUP her lokalt ang min sønn, og han var enig med meg i at dette ikke «bare var ADHD»- pga den rigiditeten han har. Han mente også det var klare holdepunkt for at gutten er i autismespekteret. Dessverre jobber han på BUP og sønnen må nå på voksenpsyk ( og har vel egentlig ikke noe ønsker om å snakke med noen med mindre det kreves utenfra). 
 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[AnonymBruker]

Gutten ønsket ikke å snakke med BUP, og de fikk ikke komme til bunns i hans tanker, følelser, utfordringer mm. Han mener han er gutt/ mann- og skal takle følelser selv. Tror ikke noen kan hjelpe han uansett (og dette har han jo også opplevd flere ganger etter utredninger- at de ikke forstår og ikke kan hjelpe!). Det skal legges til at BUP var veldig opptatt av depresjonen ved andre gangs utredning (etter han sluttet på skolen), og endte med moderat til alvorlig depresjon. Det var nok også noen retningslinjer sim sa at de vanskelig kunne utrede autismespekter/ ADHD, sålenge han var deprimert. Jeg forsøkte å forklare BUP at han hadde alle de andre symptomene (pluss nå depresjon), men følte ikke de hørte. Til slutt fikk han en behandler som sa hun skjønte, fordi han fortsatt hadde de samme trekkene selv om depresjonen hadde avtatt. Hun sa jeg skulle slippe en second opinion, hun skulle snakke med legene- men legene ville ikke endre på noe.. så vi måtte på second opinion allikevel. Denne behandleren beklaget ovenfor oss at det ble sånn. Hun tenkte han hadde ADHD. Synes også det var dumt at vi aldri fikk snakke med lege direkte ved andre gangs utredning- alt gikk via behandleren.. fikk snakke med en nyutdannet psykolog, han sa at gutten fylte alle kriterier, bortsett fra at han besto «datatesten». En annen ting var at ingen i familien hadde ADHD, det var visstnok et tilleggskriterie vi ikke fylte. Utrolig nok fikk lillebroren hans diagnosen ADHD uken etter.. Da var svaret at en måtte bli den første..

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

Endret 18. juli av veronica<3
Innlegget er ryddet for sitering av regelbrudd

[megda]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han mener han er gutt/ mann- og skal takle følelser selv.

akkurat slike mentale modeller som han over tid har utviklet i seg selv, skaper komplekse og usynlige dynamikker som hindrer ham i å fungere bedre i møte med omverdenen. Han rasjonaliserer unngåelsen som en styrke, samtidig som han henter bekreftelse på egen maskulinitet nettopp gjennom å opprettholde disse tankemønstrene og den tilhørende atferden.

Det handler i bunn og grunn om en unngåelse av å håndtere følelser, men for at han skal kunne innse dette selv, kreves det trolig profesjonell hjelp. Unge menn blir ofte låst i seg selv uten tilstrekkelig innsikt eller motivasjon til å endre atferden – spesielt når unngåelsen er blitt en integrert del av selvbildet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gjetter AuDHD med PDA-profil, men kan selvsagt ikke si noe sikkert ut fra bare denne beskrivelsen. 

Er epilepsi utelukket?

Jeg hadde kanskje gjort noe annerledes tilbake i tid. Slik du beskriver situasjonen i dag, hadde jeg begynt overføring til kommunal omsorgsbolig.

Anonymkode: d51bf...4ef

Kan du si noe om hva audhd og pda- profil går ut på? 
 

Vi har aldri mistenkt epilepsi, mer at han dagdrømte/ koplet seg ut fra virkeligheten. Fikk alltid kontakt med han da dette skjedde. Han har ikke tatt eeg, men MR uten funn. 
 

Vi foreldre har snakket om kommunal bolig, noe far er veldig klar på at han ikke ønsker. Det er mye rus og psykiatri i de kommunale boligene her (far til gutten har jobbet med folk som bor i boligene). Jeg opplever at sønnen har  en sårbarhet i depresjon/ angst. Han har ikke noen ønsker for livet annet enn å trene og bli sterk- ingen ønsker om familie, egen bolig osv. Nå har han kuttet ut sin eneste venn, og han har kun oss- familien. Han har mye glede av sin bror, som er 6 år yngre (bror har også ADHD). De kan sammen gå inn i « hyperfokus» feks på bordtennis- og stå hele dagen om ingen minner de på å ta en pause. Jeg er rett og slett redd for at sønnen min skal få det verre av å bo alene, og gjøre det han har truet med flere ganger før- å ta livet sitt. For livet har ingen mening for han (annet enn trening), han sier han heller vil leve et kort, bra liv- enn å jobbe slite osv. Han sier selv han ikke tror han klarer å bo for seg selv. Han eier ikke boevne. Jeg tror det er positivt for han å opprettholde evnen til å kunne omgås familien i det daglige. Jeg tror det blir mer naturlig at han flytter ut når søsken flytter ut, men må innrømme jeg er redd for å pushe for mye- jeg er jo mammaen hans, glad i han og ønsker at han skal ha det så bra som mulig. Jeg har sagt noe om (til guttens far) at jeg ikke ønsker å leie noe på sønnens vegne (han tar jo ikke initiativ til slikt selv), da jeg er redd for erstatningsansvar dersom han slår i stykker ting etc. 
 

HI

Anonymkode: 4fd16...db1

[veronica<3]

Tråden er ryddet for KI-generert innlegg.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som autismespekterforstyrrelse. Du beskriver en gutt som er akkurat lik en i min familie (rigid på sine ting, kan ikke ha en annen farge på klæra enn det han selv ønsker, deler ikke godteri, truende og aggressiv adferd mot søsken, blir skikkelig sint, OCD - henger seg opp i sine mønster og rutiner og de kan ikke endres (for han trening), kresen i matveien (ganske typisk, både med smaker og konsistens), lite empati og dårlig på samhandling og kommunikasjon med andre. 
 

Hadde tatt med gutten til privat nevropsykolog for en vurdering. Det koster en del, men er verdt det om dere får riktig hjelp. 

Anonymkode: 24463...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kan du si noe om hva audhd og pda- profil går ut på? 
 

Vi har aldri mistenkt epilepsi, mer at han dagdrømte/ koplet seg ut fra virkeligheten. Fikk alltid kontakt med han da dette skjedde. Han har ikke tatt eeg, men MR uten funn. 
 

 

Anonymkode: 4fd16...db1

AuDHD er ikke en diagnose, men en vanlig forkortelse for kombinasjonen autismespekter og ADHD. Det gir litt særegne utslag når man har begge.

PDA står for pathological demand avoidance, sykelig kravaversjon. Heller ikke en egen diagnose, men et ikke uvanlig fenomen hos særlig autister. Kan medføre voldsomme reaksjoner på ganske dagligdagse forventninger, mye sinne og ofte innebære at ordinær oppdragelse med grenser, konsekvenser m.m. heller eskalerer utagerende fungering enn bidrar til bedring. 

Dere er jo nødt å få ham over i noe eget. Har dere råd til det, kjøp en egnet leilighet og installer ham der. Han vil kunne få stønader til husleie og livsopphold. Kommunen må på banen med tiltak. Dette er vanskelig i utgangspunktet, men blir på ingen måte enklere med årene. Er han autist, er det sannsynlig at han vil vegre seg mot endring generelt. 

Anonymkode: d51bf...4ef

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og selvom du beskriver mange likheter med Asperger så tror jeg det er noe annet, mulig kryssdiagnose. Lykke til til dere 🩷

Anonymkode: e5938...fa9

[veronica<3]

Tråden er ryddet for avsporing. Henvendelser/spørsmål angående moderering kan tas i Private forumhenvendelser.
 

veronica<3, mod. 

Endret fredag kl 22:41 av veronica<3