Ensomheten..

[AnonymBruker]

Har nok vært nok tråder opp dette oppigjennom her inne om ensomheten.

jeg anser meg som en helt vanlig ung mann i tidlig i 40-årene, singel etter å nylig har gått ut av forhold, har jobb og ok økonomi og livet på stell sånn sett, bor sentralt på Østlandet,

jeg føler utrolig på ensomheten og ingen jeg kan kalle for venner, ingen jeg kan åpne meg opp får, ingen som bryr seg om hvordan jeg har det.

jeg har et barn i tidlig tenårene , når jeg har h*n er livet helt topp, vi finner på ting, drar på ferie sammen (kun meg og h*n) 

nå er tenåringen hos sin mor noen uker, jeg tilbake i jobb.

så livet mitt består av å stå opp, reise på jobb, så hjem å bare sette seg ned, ingen ting annet.

jeg har en jobb der jeg er i kontakt med mye mennesker (ingen venner eller kolleger) der noen spør hvordan det går, men da blir det ofte til svar " det går bra" (sikkert det mest vanlig å svare)

men egentlig er det vanskelig, trist og ensomt å være alene.

jeg har til og med tenkt tanken om /vist det skulle skjed noe med meg, hvem hadde savnet meg eller hvem hadde hjulpet meg annet enn tennåringen og mine foreldre på 70+..

hva jeg trenger hjelp til og hva dere her inne kan hjelpe meg med vet jeg ikke helt.

måtte bare få dette ut, slik jeg beskriver at jeg har det har jeg hatt det lenge.

 

 

Anonymkode: 95e3b...077

[AnonymBruker]

Hva gjør du for å bøte på ensomheten? Bli aktiv innenfor hobbyer/fritidsinteresser, frivillig arbeid, gjøre mer innsats med å bli mer kjent og prate med kollegaer, turgrupper... 

Anonymkode: 288ae...b29

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt som deg, bortsett fra at jeg er kvinne. Har min tenåring det meste av tiden, og jeg føler allerede på en sorg som kommer den dagen h*n flytter ut og jeg blir helt alene... 

Er ikke så god på å finne på noe for meg selv, da jeg hadde kjæreste ble det fjellturer og konserter og sånt, men har ikke noen hobbyer hvor jeg kan være sosial. Hva slags interesser har du da, ts? 

Klem til deg 🤗

Anonymkode: 2e13e...018

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har det helt likt som deg, bortsett fra at jeg er kvinne. Har min tenåring det meste av tiden, og jeg føler allerede på en sorg som kommer den dagen h*n flytter ut og jeg blir helt alene... 

Er ikke så god på å finne på noe for meg selv, da jeg hadde kjæreste ble det fjellturer og konserter og sånt, men har ikke noen hobbyer hvor jeg kan være sosial. Hva slags interesser har du da, ts? 

Klem til deg 🤗

Anonymkode: 2e13e...018

 …..

Jeg har jo noen jeg anser som bekjente, men savn om å bli invitert med på ting, blir ofte sånn at jeg må spørre "kan jeg bli med også"

så hvor gode venner det er vet jeg ikke, føler meg som både andre og tredjevalg ofte på dem få bekjente jeg har. Å da kommer det jo til en punkt der enn tenker.. er dette venner..

jeg er vokst opp med å være mye ute, fiske, gå på ski, mye ute å reise, var mye på fjellet tidligere noe jeg har overført til min tenåring. Så alt det jeg ønsker å gjøre med venner må jeg gjøre med min tenåring. Veldig fint det altså , vi koser oss maks.

men om 4-5-6 år hva da..

så liker å finne på ting egentlig samme hva, bare være en del av noe, få en melding eller møte noen som faktisk bryr seg om hvordan jeg har det.

takk for at du tok deg tid til å svare. Da er det flere av oss som har det ganske likt skjønner jeg.

klem tilbake til deg🤗

Anonymkode: 95e3b...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Anonymkode: 95e3b...077

Det treffer meg veldig, det du skriver, jeg henger liksom også bare med min tenåring. En sjelden gang med ei venninne, men det kan gå lenge mellom hver gang. Vi har et utrolig fint forhold, jeg og min tenåring, men h*n nærmer seg jo voksen og vil jo starte sitt eget liv på et tidspunkt. 

Jeg synes også at det hjelper å bare gjøre noe, hva som helst, med andre. Er ganske så introvert, men trenger likevel litt sosial omgang. I dag skal jeg slå til og bade i sjøen! 

Håper dagen din blir bra!

Anonymkode: 2e13e...018

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Svært lite nettverk. En venn ellers så har jeg mine foreldre og tenåringen. Ensomheten er verst på sommeren. Høsten er ofte lettere. 

Anonymkode: 380de...189

[AnonymBruker]

Ensomhet er blitt en folkesykdom i Norge. 
Det er så leit, og jeg får skikkelig vondt av både deg ts, og dere andre som skriver. 
Jeg er faktisk i samme båt selv, men føler skjeldnere på ensomhet fordi jeg har så mye å drive på med i hverdagen. 
Har gård med dyr. Og selv om jeg er alene om alt stell, så gir det lite tid til å kjenne på ensomheten. 
Vil derfor anbefale på det sterkeste å finne noe du liker å drive på med. Det holder ensomheten på avstand. 

Anonymkode: 6e868...a60

[Tvist]

Jeg har vært ensom. Men har fått venner i voksen alder via fritidsaktiviteter.  Og nå om sommeren når alle et på ferie og jeg kjenner litt på ensomhet, har jeg meldt meg på et kurs, og er med på aktiviteter der jeg bor, og så blir jeg kjent med flere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har det også sånn. Svært lite nettverk. En venn ellers så har jeg mine foreldre og tenåringen. Ensomheten er verst på sommeren. Høsten er ofte lettere. 

Anonymkode: 380de...189

Drukner jo i snapper og Facebook hvor fint og hvor lykkelig alle er.. så sannheten er kanskje enn annen.. opp med hodet, vi kommer nok oss igjennom dette

Anonymkode: 95e3b...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ensomhet er blitt en folkesykdom i Norge. 
Det er så leit, og jeg får skikkelig vondt av både deg ts, og dere andre som skriver. 
Jeg er faktisk i samme båt selv, men føler skjeldnere på ensomhet fordi jeg har så mye å drive på med i hverdagen. 
Har gård med dyr. Og selv om jeg er alene om alt stell, så gir det lite tid til å kjenne på ensomheten. 
Vil derfor anbefale på det sterkeste å finne noe du liker å drive på med. Det holder ensomheten på avstand. 

Anonymkode: 6e868...a60

…

liten «trøst» at jeg hvertfall ikke er alene, selv om det er trist. Jeg har jo fått noen tips her, så får prøve å ta motet til meg og engasjere meg i noe. Frivillig, en klubb eller noe :):)

takk for svar 

Anonymkode: 95e3b...077

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brudd på regelen om å utgi seg for å være flere personer i en tråd.

Rhodiola, adm.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har nok vært nok tråder opp dette oppigjennom her inne om ensomheten.

jeg anser meg som en helt vanlig ung mann i tidlig i 40-årene, singel etter å nylig har gått ut av forhold, har jobb og ok økonomi og livet på stell sånn sett, bor sentralt på Østlandet,

jeg føler utrolig på ensomheten og ingen jeg kan kalle for venner, ingen jeg kan åpne meg opp får, ingen som bryr seg om hvordan jeg har det.

jeg har et barn i tidlig tenårene , når jeg har h*n er livet helt topp, vi finner på ting, drar på ferie sammen (kun meg og h*n) 

nå er tenåringen hos sin mor noen uker, jeg tilbake i jobb.

så livet mitt består av å stå opp, reise på jobb, så hjem å bare sette seg ned, ingen ting annet.

jeg har en jobb der jeg er i kontakt med mye mennesker (ingen venner eller kolleger) der noen spør hvordan det går, men da blir det ofte til svar " det går bra" (sikkert det mest vanlig å svare)

men egentlig er det vanskelig, trist og ensomt å være alene.

jeg har til og med tenkt tanken om /vist det skulle skjed noe med meg, hvem hadde savnet meg eller hvem hadde hjulpet meg annet enn tennåringen og mine foreldre på 70+..

hva jeg trenger hjelp til og hva dere her inne kan hjelpe meg med vet jeg ikke helt.

måtte bare få dette ut, slik jeg beskriver at jeg har det har jeg hatt det lenge.

 

 

Anonymkode: 95e3b...077

Kjenner meg igjen. Jeg er også uten foreldre, og har heller ikke barn. Har venner men de bor langt unna og får dessverre ikke truffet dem så ofte som jeg vil. 

Har også en grei jobb, treffer mye folk - men sjelden man går i dybden der. 

Tror det jeg egentlig ønsker meg er en partner. 

Anonymkode: 407bf...86d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Drukner jo i snapper og Facebook hvor fint og hvor lykkelig alle er.. så sannheten er kanskje enn annen.. opp med hodet, vi kommer nok oss igjennom dette

Anonymkode: 95e3b...077

Hold deg unna sosiale medier når de ikke gir deg noe positivet. Det vil gjøre deg godt

Anonymkode: df6af...a96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Drukner jo i snapper og Facebook hvor fint og hvor lykkelig alle er.. så sannheten er kanskje enn annen.. opp med hodet, vi kommer nok oss igjennom dette

Anonymkode: 95e3b...077

2 av mine beste venninner legger ut glansbilder på SoMe hele tiden. 
sannheten er at de begge sliter enormt med relasjoner, helse og psyke. 
SoMe er ren løgn så ville ikke hengt meg opp i det..!

Anonymkode: 6e868...a60

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne i 40-årene med store barn, føler også på dette til tider.

Savner en invitasjon. Noen som spør hvordan jeg har det. Eller om vi skal finne på noe en dag. Blir lei meg når jeg tar initiativ, men ikke får respons, så da trekker jeg meg etter hvert. Ser bilder av, eller hører om bekjente som finner på ting sammen, og føles tidvis sårt at jeg aldri er i noens gjeng.

Trives heldigvis i eget selskap, og har interesser og hobbyer som jeg kan utføre alene. Men har gått glipp av mange opplevelser fordi jeg ikke har noen å gjøre dem med. Kan engasjere meg i friluftsliv, gå ut og spise eller gå på kino alene, men synes det er stusselig å være alene på konserter, show osv. 

Anonymkode: 5c17a...b01

[AnonymBruker]

Ja, det er kjipt å være ensom. Jeg er introvert, så jeg trenger ikke så mye, men jeg trives dårlig som singel. Har ingen nære venner, som jeg normalt sett ikke har behov for, men etter å ha vært singel i over seks år kjenner jeg jo på at jeg faktisk ikke har noen i livet mitt som er der fordi de ønsker det. Jeg har jo familie og kolleger, men det blir ikke helt det samme.

Savner intimitet, bare det å kunne si ha det med et kyss er som en fjern drøm. Jeg er alenefar i tillegg, som forsterker ensomhetsfølelsen. Jeg drømte alltid om egen familie da jeg var yngre, og skammer meg litt over at situasjonen er som den er. Synes det svir når barnet lurer på hvorfor jeg ikke har kjæreste, og det ærlige svaret ville vært at det er et par år siden sist jeg klarte å finne meg en date sist.

Anonymkode: 8de11...ed5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det med å tenke at hvis noe skjer. Men til forskjell for deg så har jeg verken tenåring eller foreldre. Eller jobb. Dør jeg plutselig merker ikke noen det på lenge. 

Likevel, din ensomhet og følelse av mangel i livet er legitim. MEN jeg tror du undervurderer foreldrene dine. Ja så da så er det ingen andre enn foreldre og barn som savner deg, setter du pris på det? Veldig mange har ikke så mye mer. Det er mye og det er det viktig å realitetsorientere seg på. 

Når det gjelder jobb og folk spør hvordan det går, i stedet for å si "der går bra" bruk anledningen til å fortelle om noe i ditt liv. Inviter noen på noe. Spør deg selv, hva er det jeg egentlig ønsker flere venner til? Og så begynner du å gjøre de tingene. 

Det er skummelt å gå utenfor komfortsonen, men gjør en det finner en plutselig folk. Har en helse til det, så tør! Heier på deg. 

Anonymkode: 7ccb2...b75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2025 den 11.59):

…

liten «trøst» at jeg hvertfall ikke er alene, selv om det er trist. Jeg har jo fått noen tips her, så får prøve å ta motet til meg og engasjere meg i noe. Frivillig, en klubb eller noe :):)

takk for svar 

Anonymkode: 95e3b...077

Gjør det! Prøv flere ting, ikke gi opp om du ikke får bestevenner det første halvåret. 

Anonymkode: 1680e...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg igjen i det med å tenke at hvis noe skjer. Men til forskjell for deg så har jeg verken tenåring eller foreldre. Eller jobb. Dør jeg plutselig merker ikke noen det på lenge. 

Likevel, din ensomhet og følelse av mangel i livet er legitim. MEN jeg tror du undervurderer foreldrene dine. Ja så da så er det ingen andre enn foreldre og barn som savner deg, setter du pris på det? Veldig mange har ikke så mye mer. Det er mye og det er det viktig å realitetsorientere seg på. 

Når det gjelder jobb og folk spør hvordan det går, i stedet for å si "der går bra" bruk anledningen til å fortelle om noe i ditt liv. Inviter noen på noe. Spør deg selv, hva er det jeg egentlig ønsker flere venner til? Og så begynner du å gjøre de tingene. 

Det er skummelt å gå utenfor komfortsonen, men gjør en det finner en plutselig folk. Har en helse til det, så tør! Heier på deg. 

Anonymkode: 7ccb2...b75

Det jeg skrev ble kanskje skrevet på en litt dårlig dag, selvfølgelig tenker jeg at om det hadde skjedd noe med meg hadde tennåringen og mine foreldre stilt opp. Er nok vennskap , noe eller noen å komme hjem til som er savnet, savner at noen såkalte venner, kommer bort til meg å spør hvordan det går, spør og graver litt å er oppriktig interessert.

har undersøkt litt om det er noen frivillige foreninger i området her, å prøvd å ta opp kontakten med litt gamle bekjente. Så prøver litt mere nå enn jeg har gjort.

 

kanskje du kunne gjort det samme der du bor?

lykke til til deg også :)

 

Anonymkode: 95e3b...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det jeg skrev ble kanskje skrevet på en litt dårlig dag, selvfølgelig tenker jeg at om det hadde skjedd noe med meg hadde tennåringen og mine foreldre stilt opp. Er nok vennskap , noe eller noen å komme hjem til som er savnet, savner at noen såkalte venner, kommer bort til meg å spør hvordan det går, spør og graver litt å er oppriktig interessert.

har undersøkt litt om det er noen frivillige foreninger i området her, å prøvd å ta opp kontakten med litt gamle bekjente. Så prøver litt mere nå enn jeg har gjort.

 

kanskje du kunne gjort det samme der du bor?

lykke til til deg også

 

Anonymkode: 95e3b...077

Helt lov det! 

Ja, og det er viktig å huske at det er forskjell på slike primærrelasjoner og sekunderrelasjoner. De viser de jo også at det er to forskjellige sosiale system, de man har til partner/barn/foreldre og de man har til venner/grupper. En trenger begge deler. Og i tillegg også følelse av tilhørighet i storsamfunnet. Det er ikke sånn at noen har enerett på ensomhet, håper jeg ikke fremstod som jeg mente det! 

Så fint å høre at du har undersøkt og strakt ut en hånd. Det synes jeg er kult å høre, inspirerer meg også. Jeg er så kronisk syk og dårlig for tiden at det har vært lenge siden jeg kunne sosialisere noe særlig IRL, men jeg holder på på nett. Få noen nett-bekjente og sånn. Det hjelper. Og planen hvis jeg føler meg bedre i løpet av høsten er å delta i et dagtilbud her i området.

Gamle bekjente ruta har jeg forsøkt, jeg vet ikke om det er fordi jeg er kronisk syk eller hva, men de skyr meg som pesten. Og hvis det ikke går litt begge veier, ja da mister de meg. Ingen vil "trygle" om vennskap og kontakt. Har du hatt noe hell? 

Takk!  

Anonymkode: 7ccb2...b75