Vennepar reagerte på mannens oppførsel mot meg og barna

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tror du er offer for gaslighting og er så vant med dette at du ikke ser helt klart.. 

Men, har det egentlig noe å si om du har rett eller ikke?
Du har det ikke bra, du trives ikke med forholdet slik det er, det er jo realiteten uavhengig av om du "kan bevise" at du har rett eller ikke. Det du føler er uansett rett og reellt for deg, og det er du som skal leve ditt liv. Du skal ikke bevise noe, overbevise noen, legge mange ulike faktorer, forhold og kontekster sammen for å finne en sannhet, du skal kjenne om det er slik du vil bruke livet ditt. Noe annet må du ikke stå til rette for, enn deg selv.

Anonymkode: 05066...51f

En er ikke offer for gaslighting når mannen innretter seg hver gang han får beskjed, bare at han er emosjonelt umoden. TS gaslighter seg selv, fordi hun også sliter med å stole på egne følelser. Kvinner må seriøst slutte å kalle alt som er et dårlig forhold, at mannen er voldelig mens kvinnen har null problem. De fleste problem i parforholdet er ikke med vilje. Det betyr ikke at hun skal bli, men se sin del i det. Og den delen innebærer ikke å fortsette å være mora til mannen sin. 

Anonymkode: 82ecb...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

En er ikke offer for gaslighting når mannen innretter seg hver gang han får beskjed, bare at han er emosjonelt umoden. TS gaslighter seg selv, fordi hun også sliter med å stole på egne følelser. Kvinner må seriøst slutte å kalle alt som er et dårlig forhold, at mannen er voldelig mens kvinnen har null problem. De fleste problem i parforholdet er ikke med vilje. Det betyr ikke at hun skal bli, men se sin del i det. Og den delen innebærer ikke å fortsette å være mora til mannen sin. 

Anonymkode: 82ecb...6eb

Jeg skrev ingenting om voldelig mann eller at TS ikke delvis gaslighter seg selv. Les innlegget mitt igjen.

Jeg skriver derimot at hun må kjenne på om hun vil leve livet sitt slik, ikke et ord om vold eller hvem som har rett fra meg. 

Anonymkode: 05066...51f

[AnonymBruker]

Du tror du kompenserer ovenfor barna, men de merker det- og tar skade av det. Bare det at du ikke stoler på egne følelser er et alvorlig tegn. Han har sagt til deg så mange ganger at du overdriver, er hårsår osv. at du nå ikke stoler på deg selv. Nå fikk noen andre se hvordan han er mot dere og de reagerer STERKT. Om du ikke stoler så deg selv bør du stole på de. 
 

Det er heller ikke noe automatikk i at han skal ha ungene masse alene om han ikke har tålmodighet eller evner til det. 
 

Anbefaler deg å dokumentere. Ta skjulte lydopptak. Skriv ned episoder og datoer. Det hjelper deg å se hvor mye det er og huske når tvilen kommer...helt vanlig dessverre, når man lever med psykisk vold

Anonymkode: f9a33...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skrev ingenting om voldelig mann eller at TS ikke delvis gaslighter seg selv. Les innlegget mitt igjen.

Jeg skriver derimot at hun må kjenne på om hun vil leve livet sitt slik, ikke et ord om vold eller hvem som har rett fra meg. 

Anonymkode: 05066...51f

Du må seriøst slutte å ta alt personlig. Andre har skrevet at TS sin mann er voldelig. Selv om jeg siterer deg betyr ikke at alt jeg skriver handler om det du skriver. Du kan stole på at andre kan å lese. 

Anonymkode: 82ecb...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må seriøst slutte å ta alt personlig. Andre har skrevet at TS sin mann er voldelig. Selv om jeg siterer deg betyr ikke at alt jeg skriver handler om det du skriver. Du kan stole på at andre kan å lese. 

Anonymkode: 82ecb...6eb

Tror du må gå og legge deg.

Selvsagt tenker man at du svarer den du siterer. Hvis ikke kan du bare la være å sitere.

Anonymkode: 05066...51f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må seriøst slutte å ta alt personlig. Andre har skrevet at TS sin mann er voldelig. Selv om jeg siterer deg betyr ikke at alt jeg skriver handler om det du skriver. Du kan stole på at andre kan å lese. 

Anonymkode: 82ecb...6eb

.. og kanskje ta ditt eget tips i forhold til kurs for å regulere egne emosjoner.

Anonymkode: 05066...51f

[BobbySocks]

k4ren skrev (8 timer siden):

Herregud så dramatisk. Etter 13 år, og han beklaget og innrømmer feil..

Han er så slem at andre reagerer. Klart det ikke bare er å beklage. Om to uker er det glemt. Da er han tilbake i samme sporet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Han sa videre at jeg bare måtte si " skjerp deg. Nå er du humørsyk" så skjønte han det. Jeg hadde reagert med å bli stille , og trekke meg vekk - som jeg pleier å gjøre. Han sa da at dette gjorde at han ble mer humørsyk,  siden han merket at jeg trakk meg unna og da ble han frustrert. 

Jeg tenker at dette også kan gi mening,  og at han ikke pleier å være så ille som den helga,  men samtidig så viser jo reaksjonene deres at jeg har rett. 

I dagene etterpå nå har han vært veldig kjærlig, men jeg kjenner at jeg ikke orker å få klem og kyss av han. Han reagerer da med å bli skuffet og sier at han prøver,  men at jeg ikke gjør det samme. 

Hva burde jeg gjøre ? Burde jeg godta unnskyldningen hans og forsøke å løse opp i ting? 

Anonymkode: 804b7...ed5

Bare dette som jeg har uthevet her er jo helt sykt… Han prøver å skylde på deg for at han har vært «ekstra ille» den helga, og har blir sur på deg for at du ikke umiddelbart blir smørblid når har forsøker å glatte over. Han tar null ansvar for egne følelser eller egne handlinger! Får helt vondt i magen på vegne av dere som lever med slike folk - for jeg skjønner at man etterhvert begynner å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning.

Dette er hvordan en sunn relasjon fungerer:

1. Den ene parten reagerer på den andres oppførsel, blir sur/irritert og sier i fra at dette er ikke greit.

2. Den andre kan gå i forsvar og også bli sur, og man krangler kanskje litt.

3. Ting roer seg og paret klarer å snakke om det på en roligere måte. Den andre parten ser kanskje at anklagene stemte og ber om unnskyldning, eller opprettholder at hen er uenig i anklagene men på en respektfull måte.

4. Dersom den ene eller den andre ikke klarer å la de vanskelige følelsene gå med én gang er det vanlig å gi hverandre litt space, før man evt. igjen ber om unnskyldning (på en ektefølt måte).

 

Anonymkode: a8695...36a

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også, men jeg skjønte det ikke før jeg var skilt. Da kom folk og fortalte meg at de hadde reagert på måten eksmannen snakket til meg på. Du skal være glad noen fortalte det til deg mens dere er gift.

Jeg hadde begynt å tvile på egne evner som mor og hvordan ting skulle gå alene med barna, hvordan vi skulle håndtere økonomien, hvordan han kom til å være alene med barna. Jeg har en datter, så jeg var spesielt bekymret for at han skulle «latterliggjøre» typisk «jentedrama» og avfeie hennes følelser.

Det med barna går veldig bra, det kommer det sikkert til å gjøre for deg også. Barna mine er gamle nok til å skjønne hva som er greit å si og ikke, det har jeg jo lært de. Minstemann er bare 4, men kan fint finne på å si «pappa sier xxx, det er ikke greit å si», og så snakker vi om at det ikke er greit å si. Jeg tenker at det er bedre for de at de ikke lever med den feilslåtte dynamikken mellom meg og far, og at vi får snakket om hva som er greit og ikke. Håper jo at det fortsetter på en god måte, da. 

Anonymkode: 65f94...069

[AnonymBruker]

Du lar barna dine være i en situasjon hvor de blir utsatt for psykisk vold. Det er faktisk ikke ok.

Du burde ta denne tilbakemeldingen fra vennene deres på alvor, og forlate mannen. 

Anonymkode: d7714...23c

[AnonymBruker]

Hvordan går det hi?

Anonymkode: f9a33...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.7.2025 den 0.28):

Det er heller ikke noe automatikk i at han skal ha ungene masse alene om han ikke har tålmodighet eller evner til det. 

Dette vet du lite om.

Anonymkode: 07582...0c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan går det hi?

Anonymkode: f9a33...8cf

Han har vært kjærlig nå hele uka..

Jeg fikk skikkelig nok her om dagen og brukte en del av det jeg har fått som svar og formulerte en lang melding til han. Der jeg skrev at jeg var lei av å leve i et forhold der jeg følte at jeg ble kritisert , pirket på , ledd av og kommentert på ting jeg sier og gjør - som han mener er galt. Jeg skrev også at jeg er sliten av å forsvare han og hvordan han oppfører seg mot meg og barna til vennene mine/våre, siden jeg har fått flere reaksjoner tidligere også. Videre skrev jeg at det virket som han irriterte seg over alt jeg og barna gjorde og hadde lite tålmodighet med oss - og var altfor hardhendt med barna. Jeg skrev da at det ikke virket som han ønsket å være en familie , og at jeg også var sliten og lei av å leve sånn. Jeg skrev at jeg ønsket at han ev vi skulle gå på foreldre/cos kurs , og at jeg trengte en pause fra han. 

Grunnen til at jeg skrev det og ikke sa det er fordi jeg ikke ville bli stoppet. Mannen min ble lei seg , og la seg flat og innrømmet at han var enig i mye av det jeg sa og ba om unnskylding og lovet og skjerpe seg.

Likevel har han etter den meldinga /samtalen vært ekstremt klengete og intens. Han skal hele tiden holde rundt meg , kysse meg og hinte om sex. I dag har han vært ekstremt klengete , men jeg har holdt en viss distanse. Han har vært ganske frempå med at han synes vi skulle ha sex i kveld , men nå gikk jeg bare å la meg uten å si natta. Da kom han inn på rommet og spurte hvorfor jeg bare hadde lagt meg uten han, og om jeg fortsatt var våken fordi jeg ventet på han. Jeg skulle til å si at det ikke er sex jeg ønsker nå, men at han viser omsorg og tilstedeværelse på andre måter, men kom ikke lengre enn "nei, ... " før han bare smalt igjen døra midt i setningen min og gikk på stua... 

Ts

Anonymkode: 804b7...ed5

[Trøttfjes]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 23.31):

Jeg har vært sammen med mannen min i 13.år. De siste 5.årene har vært vanskelige , synes jeg. Jeg synes han har vært kald /myk om hverandre , kommer med kommentarer som jeg synes er latterliggjørende,  kommenterer /pirker på masse av det jeg sier og gjør osv. Jeg har tatt det opp med han mange ganger , men han har sagt at han ikke mener det sånn - at jeg misforstår han og tar alt i verste mening. Jeg har tenkt at det kanskje stemmer , og at jeg burde tåle mer. 

Nå i helga var vi på tur med et vennepar og barna våre. Under turen hadde jeg flere samtaler - med mannen og dama i venneparet - mens dama. De reagerte sterkt på oppførselen hans mot meg og barna, og spurte om det gikk bra/eller sa " det er lov å bli sur altså når han sier /gjør det og det ". I etterkant av turen fikk jeg en lang melding av venninna mi , hvor hun skrev at oppførselen hans mot meg og barna ikke var greit , at han hadde vært kald og hard hele turen - latterliggjort både meg og barna,  og vært altfor hardhendt med barna i situasjoner hvor det ikke var nødvendig. Hun sa at hun så at jeg overkompenserte og tok de fleste situasjonene med barna - siden han ikke evnet /gadd å gjøre det. 

Etter denne reaksjonen begynner jeg å tenke at jeg kanskje ikke har tatt feil av hvordan jeg har følt det. Jeg tok det opp med mannen,  og fortalte at de hadde reagert. Han sa da at akkurat den helga hadde han vært humørsyk og la seg flat. Han beklaget oppførselen sin , og lovet at den ikke skulle gjenta seg. Han sa videre at jeg bare måtte si " skjerp deg. Nå er du humørsyk" så skjønte han det. Jeg hadde reagert med å bli stille , og trekke meg vekk - som jeg pleier å gjøre. Han sa da at dette gjorde at han ble mer humørsyk,  siden han merket at jeg trakk meg unna og da ble han frustrert. 

Jeg tenker at dette også kan gi mening,  og at han ikke pleier å være så ille som den helga,  men samtidig så viser jo reaksjonene deres at jeg har rett. 

I dagene etterpå nå har han vært veldig kjærlig, men jeg kjenner at jeg ikke orker å få klem og kyss av han. Han reagerer da med å bli skuffet og sier at han prøver,  men at jeg ikke gjør det samme. 

Hva burde jeg gjøre ? Burde jeg godta unnskyldningen hans og forsøke å løse opp i ting? 

Anonymkode: 804b7...ed5

Han er narsissist! Du forteller hvordan du føler deg, han klandrer deg for dine følelser og sier det er dine reaksjoner som er feil. Løp, kjøre deg, LØP 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har vært kjærlig nå hele uka..

Jeg fikk skikkelig nok her om dagen og brukte en del av det jeg har fått som svar og formulerte en lang melding til han. Der jeg skrev at jeg var lei av å leve i et forhold der jeg følte at jeg ble kritisert , pirket på , ledd av og kommentert på ting jeg sier og gjør - som han mener er galt. Jeg skrev også at jeg er sliten av å forsvare han og hvordan han oppfører seg mot meg og barna til vennene mine/våre, siden jeg har fått flere reaksjoner tidligere også. Videre skrev jeg at det virket som han irriterte seg over alt jeg og barna gjorde og hadde lite tålmodighet med oss - og var altfor hardhendt med barna. Jeg skrev da at det ikke virket som han ønsket å være en familie , og at jeg også var sliten og lei av å leve sånn. Jeg skrev at jeg ønsket at han ev vi skulle gå på foreldre/cos kurs , og at jeg trengte en pause fra han. 

Grunnen til at jeg skrev det og ikke sa det er fordi jeg ikke ville bli stoppet. Mannen min ble lei seg , og la seg flat og innrømmet at han var enig i mye av det jeg sa og ba om unnskylding og lovet og skjerpe seg.

Likevel har han etter den meldinga /samtalen vært ekstremt klengete og intens. Han skal hele tiden holde rundt meg , kysse meg og hinte om sex. I dag har han vært ekstremt klengete , men jeg har holdt en viss distanse. Han har vært ganske frempå med at han synes vi skulle ha sex i kveld , men nå gikk jeg bare å la meg uten å si natta. Da kom han inn på rommet og spurte hvorfor jeg bare hadde lagt meg uten han, og om jeg fortsatt var våken fordi jeg ventet på han. Jeg skulle til å si at det ikke er sex jeg ønsker nå, men at han viser omsorg og tilstedeværelse på andre måter, men kom ikke lengre enn "nei, ... " før han bare smalt igjen døra midt i setningen min og gikk på stua... 

Ts

Anonymkode: 804b7...ed5

Det du forteller her bekrefter bare det mange av oss har skrevet før.

Han har sagt han "skal skjerpe seg"... men han responderer ikke på å gå i parterapi, foreldreveiledning/Cos-kurs.

Han "skal skjerpe seg"... men han tror at en liten uke med lovebombing og klenging og "legge seg flat" skal gjøre at du skal glemme alt. Når du sier nei til sex i dag, så vil han ikke snakke om hvorfor du ikke vil ha det, han har tydeligvis totalt glemt at han skulle "skjerpe seg". Så nok en gang avslørte han seg selv og hvem han er.

Du forteller nå at det ikke bare er det ene venneparet du først fortalte om, som har tatt opp med deg at han ikke er snill med deg og heller ikke barna.

Hva skal til for at du blir villig til å beskytte deg selv og dine barn fra å bo 100 % med en psykisk voldelig mann/far, Ts?

Hvor mange ganger er det ok for deg at han "unnskylder" og "legger seg flat" og "skal skjerpe seg" - uten at han faktisk gjør det, men heller raskt går tilbake til psykisk vold (og om jeg forstår deg rett, også går over grensen med barna fysisk med å ta dem for hardt)?

Hvor mange flere år av oppveksten vil du tillate dine unger å leve i dette voldelige hjemmet hvor far er voldelig mot både deg og barna?

 

Anonymkode: 62a69...951

[AnonymBruker]

Du må slutte og fortelle han hvordan du har det, ikke tilby deg kurs sammen med han. Han skjønner jo nå at han kan «unnskylde seg tilbake» Nå vet han til og med at andre har reagert på han, så nå må han jobbe enda hardere MEG DEG. 

Og for hver gang har han tøyet grensene dine vil det bli verre etter en fin periode. Voldsspiralen.

Ikke tenk at dere er noe «vi»Planlegg livet videre alene, både mentalt og praktisk. 

Anonymkode: f0d55...b71

[AnonymBruker]

Folk skifter ikke personlighet sånn plutselig. Den dårlige oppførselen hans ble avslørt for andre enn deg, og han innrømmet ikke at han behandler deg dårlig. Han "innrømmet" at akkurat den ene gangen oppførte han seg dårlig - men at de andre gangene er det du som overreagerer. Jeg tror at det at han plutselig oppfører seg bra, kun er midlertidig for at du skal tro han. Tro på at det FAKTISK er du som overreagerer. Når du er overbevist (og venneparet), så er det påan igjen med drittoppførsel!

Jeg tror at når du er i et psykisk voldelig forhold (og ungene også blir utsatt for psykisk vold), så blir du en "dårligere" mor. Det er bedre å gå fra hverandre. Ungene vil kanskje ha det verre den uken de ikke er med deg, men de vil ha det normalt og trygt den uken de er med deg. De mister ikke kontakt med virkeligheten slik de gjør nå, der de tror det er normalt at far er stygg med mor og barn. Dette kan påvirke hvordan barna behandler andre.

Anonymkode: bb400...464

[Spiren]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 23.31):

Jeg har vært sammen med mannen min i 13.år. De siste 5.årene har vært vanskelige , synes jeg. Jeg synes han har vært kald /myk om hverandre , kommer med kommentarer som jeg synes er latterliggjørende,  kommenterer /pirker på masse av det jeg sier og gjør osv. Jeg har tatt det opp med han mange ganger , men han har sagt at han ikke mener det sånn - at jeg misforstår han og tar alt i verste mening. Jeg har tenkt at det kanskje stemmer , og at jeg burde tåle mer. 

Nå i helga var vi på tur med et vennepar og barna våre. Under turen hadde jeg flere samtaler - med mannen og dama i venneparet - mens dama. De reagerte sterkt på oppførselen hans mot meg og barna, og spurte om det gikk bra/eller sa " det er lov å bli sur altså når han sier /gjør det og det ". I etterkant av turen fikk jeg en lang melding av venninna mi , hvor hun skrev at oppførselen hans mot meg og barna ikke var greit , at han hadde vært kald og hard hele turen - latterliggjort både meg og barna,  og vært altfor hardhendt med barna i situasjoner hvor det ikke var nødvendig. Hun sa at hun så at jeg overkompenserte og tok de fleste situasjonene med barna - siden han ikke evnet /gadd å gjøre det. 

Etter denne reaksjonen begynner jeg å tenke at jeg kanskje ikke har tatt feil av hvordan jeg har følt det. Jeg tok det opp med mannen,  og fortalte at de hadde reagert. Han sa da at akkurat den helga hadde han vært humørsyk og la seg flat. Han beklaget oppførselen sin , og lovet at den ikke skulle gjenta seg. Han sa videre at jeg bare måtte si " skjerp deg. Nå er du humørsyk" så skjønte han det. Jeg hadde reagert med å bli stille , og trekke meg vekk - som jeg pleier å gjøre. Han sa da at dette gjorde at han ble mer humørsyk,  siden han merket at jeg trakk meg unna og da ble han frustrert. 

Jeg tenker at dette også kan gi mening,  og at han ikke pleier å være så ille som den helga,  men samtidig så viser jo reaksjonene deres at jeg har rett. 

I dagene etterpå nå har han vært veldig kjærlig, men jeg kjenner at jeg ikke orker å få klem og kyss av han. Han reagerer da med å bli skuffet og sier at han prøver,  men at jeg ikke gjør det samme. 

Hva burde jeg gjøre ? Burde jeg godta unnskyldningen hans og forsøke å løse opp i ting? 

Anonymkode: 804b7...ed5

Så det er ditt ansvar å regulere hans følelser? Spør han om det. Vil han føle seg bra om han hele tiden blir korrigert som et barn? Vil du føle at du har en maskulin og trygg partner ved din side som du tenner på, dersom du må si "NEI Thomas! Nå får du oppføre deg!" Jevnlig?

Og hvor lett blir det å oppdra barna, når de ser en priviligert voksen som kan skylde på at han er humørsyk - og det er din jobb å gjøre han oppmerksom på det.

 Dine barn skal også være noens partner en gang. Tenk på det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 23.31):

Jeg har vært sammen med mannen min i 13.år. De siste 5.årene har vært vanskelige , synes jeg. Jeg synes han har vært kald /myk om hverandre , kommer med kommentarer som jeg synes er latterliggjørende,  kommenterer /pirker på masse av det jeg sier og gjør osv. Jeg har tatt det opp med han mange ganger , men han har sagt at han ikke mener det sånn - at jeg misforstår han og tar alt i verste mening. Jeg har tenkt at det kanskje stemmer , og at jeg burde tåle mer. 

Nå i helga var vi på tur med et vennepar og barna våre. Under turen hadde jeg flere samtaler - med mannen og dama i venneparet - mens dama. De reagerte sterkt på oppførselen hans mot meg og barna, og spurte om det gikk bra/eller sa " det er lov å bli sur altså når han sier /gjør det og det ". I etterkant av turen fikk jeg en lang melding av venninna mi , hvor hun skrev at oppførselen hans mot meg og barna ikke var greit , at han hadde vært kald og hard hele turen - latterliggjort både meg og barna,  og vært altfor hardhendt med barna i situasjoner hvor det ikke var nødvendig. Hun sa at hun så at jeg overkompenserte og tok de fleste situasjonene med barna - siden han ikke evnet /gadd å gjøre det. 

Etter denne reaksjonen begynner jeg å tenke at jeg kanskje ikke har tatt feil av hvordan jeg har følt det. Jeg tok det opp med mannen,  og fortalte at de hadde reagert. Han sa da at akkurat den helga hadde han vært humørsyk og la seg flat. Han beklaget oppførselen sin , og lovet at den ikke skulle gjenta seg. Han sa videre at jeg bare måtte si " skjerp deg. Nå er du humørsyk" så skjønte han det. Jeg hadde reagert med å bli stille , og trekke meg vekk - som jeg pleier å gjøre. Han sa da at dette gjorde at han ble mer humørsyk,  siden han merket at jeg trakk meg unna og da ble han frustrert. 

Jeg tenker at dette også kan gi mening,  og at han ikke pleier å være så ille som den helga,  men samtidig så viser jo reaksjonene deres at jeg har rett. 

I dagene etterpå nå har han vært veldig kjærlig, men jeg kjenner at jeg ikke orker å få klem og kyss av han. Han reagerer da med å bli skuffet og sier at han prøver,  men at jeg ikke gjør det samme. 

Hva burde jeg gjøre ? Burde jeg godta unnskyldningen hans og forsøke å løse opp i ting? 

Anonymkode: 804b7...ed5

Psykisk mishandling av både barn og voksen. Barna vil ikke takke deg senere for at du blir, men for at du og barna drar. 
Mannen er ikke god psykisk når han oppfører seg slik, i venners påsyn. 
Trenger du mer hjelp til å forstå at du blir manipulert og mishandlet så er krisesenteret rette stedet for deg. 

Anonymkode: d4f3d...fbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 23.59):

En grunn til at jeg ikke vil gå er barna. Nå har jeg en sjanse til å påvirke hans samhandling med barna,  og si til han at jeg synes han er utålmodig og forklare han hva de føler/tenker slik at han endrer fremgangsmåten sin. Siden det pleier han stort sett å gjøre når jeg sier ifra - og jeg sier alltid ifra når jeg reagerer på hans oppførsel. Jeg griper også inn og tar over dersom jeg ser/skjønner at tålmodigheten hans er iferd med å ta slutt. Det gjør jeg hver eneste gang, uten unntak. Jeg tar også de fleste situasjoner som dukker opp i løpet av dagen. 

Han kan si "slutt med tullet ditt" dersom de får en breakdown for ting som er vanlig for små barn får meltdowns for, men som for voksne er rart. Han fjerner de fra situasjoner som er helt riktig å fjerne de fra - men når han tar tak i de så gjør han det mye hardere enn han tror, setter de ned altfor hardt osv. Han kan le av de når de - for han - er urimelige,  og det ene barnet vårt er ekstremt følelelsstyrt ( når hun blir sur , blir hun skikkelig sur - men det varer bare i 10/15 min så er hun like blid igjen) . Dette takler han ekstremt dårlig,  og blir irritert og frustrert, synlig. 

Dersom jeg går har jeg ingen mulighet til å gripe inn. Jeg er mye alene med barna fordi han jobber mye, så det er jeg som er med de mesteparten av tiden. 

Ts

Anonymkode: 804b7...ed5

Kan du ringe barnevernet og spørre om de kan komme på hjemmebesøk for å observere dere begge og samspillet med barna? 

Anonymkode: 43d8b...803