Vennepar reagerte på mannens oppførsel mot meg og barna

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i 13.år. De siste 5.årene har vært vanskelige , synes jeg. Jeg synes han har vært kald /myk om hverandre , kommer med kommentarer som jeg synes er latterliggjørende,  kommenterer /pirker på masse av det jeg sier og gjør osv. Jeg har tatt det opp med han mange ganger , men han har sagt at han ikke mener det sånn - at jeg misforstår han og tar alt i verste mening. Jeg har tenkt at det kanskje stemmer , og at jeg burde tåle mer. 

Nå i helga var vi på tur med et vennepar og barna våre. Under turen hadde jeg flere samtaler - med mannen og dama i venneparet - mens dama. De reagerte sterkt på oppførselen hans mot meg og barna, og spurte om det gikk bra/eller sa " det er lov å bli sur altså når han sier /gjør det og det ". I etterkant av turen fikk jeg en lang melding av venninna mi , hvor hun skrev at oppførselen hans mot meg og barna ikke var greit , at han hadde vært kald og hard hele turen - latterliggjort både meg og barna,  og vært altfor hardhendt med barna i situasjoner hvor det ikke var nødvendig. Hun sa at hun så at jeg overkompenserte og tok de fleste situasjonene med barna - siden han ikke evnet /gadd å gjøre det. 

Etter denne reaksjonen begynner jeg å tenke at jeg kanskje ikke har tatt feil av hvordan jeg har følt det. Jeg tok det opp med mannen,  og fortalte at de hadde reagert. Han sa da at akkurat den helga hadde han vært humørsyk og la seg flat. Han beklaget oppførselen sin , og lovet at den ikke skulle gjenta seg. Han sa videre at jeg bare måtte si " skjerp deg. Nå er du humørsyk" så skjønte han det. Jeg hadde reagert med å bli stille , og trekke meg vekk - som jeg pleier å gjøre. Han sa da at dette gjorde at han ble mer humørsyk,  siden han merket at jeg trakk meg unna og da ble han frustrert. 

Jeg tenker at dette også kan gi mening,  og at han ikke pleier å være så ille som den helga,  men samtidig så viser jo reaksjonene deres at jeg har rett. 

I dagene etterpå nå har han vært veldig kjærlig, men jeg kjenner at jeg ikke orker å få klem og kyss av han. Han reagerer da med å bli skuffet og sier at han prøver,  men at jeg ikke gjør det samme. 

Hva burde jeg gjøre ? Burde jeg godta unnskyldningen hans og forsøke å løse opp i ting? 

Anonymkode: 804b7...ed5

[BobbySocks]

Nei. Det skal du ikke. Du skal gå. Du får det bedre uten han der. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde fortalt han om hva de sa jeg, og vist han meldingen. Og så spurt om hva han selv tenker om oppførselen sin. Hvis han da går rett i angrep hadde jeg selvsagt forlatt han, jeg hadde aldri latt barna mine vokse opp med en slik tyrann. Hvis han derimot hadde blitt overrasket og sagt at han ville oppsøke hjelp for adferden kunne jeg vurdert å fortsette forholdet. Men jeg hadde selvsagt ALDRI bare latt dette skure og gå, det er ganske drøyt når andre reagerer på hvor fæl han er mot barna deres. Og du er medskyldig i dette hvis du ikke gjør noe med det.

Anonymkode: 8e0c8...cad

[AnonymBruker]

Har dere aldri snakket om kommunikasjonen mellom dere eller hvordan dere påvirker hverandre?

Anonymkode: 155d3...90a

[AnonymBruker]

Når oppførselsen hans mot både deg og barna har blitt så dårlig at han helt uten skjemsel behandler dere som dritt foran andre folk, da er det lenge siden det har gått for langt. Dette er skadelig for både deg og barna.

All kudos til vennene dine som faktisk sier i fra at de er bekymret, det er mange som bare hadde «sladret» seg i mellom om hvor bedriten mannen din er, men de sier faktisk i fra til deg. 

Anonymkode: 38148...6cc

[AnonymBruker]

Takk for at du deler noe så sårt og viktig.

Du skal vite helt klart og tydelig: den oppførselen du beskriver er ikke grei. Den er ikke "bare humørsyke", og du skal ikke måtte tåle den – verken for din skyld eller barnas.

Når en partner over lang tid er nedlatende, latterliggjør deg, pirker på det du sier og gjør, og er hardhendt med barna – da er det et alvorlig problem. Det handler ikke om at du "misforstår" eller "tar ting i verste mening". Det handler om at du har vært utsatt for en form for psykisk kontroll og nedverdigelse – og du har begynt å tro at det er deg det er noe galt med. Det er det ikke. At du tilpasser deg, trekker deg unna og overkompenserer, viser hvor sterkt du har prøvd å holde familien sammen, men det skal ikke være din byrde alene.

Det at vennene dine reagerte så sterkt er faktisk veldig viktig – det betyr at det ikke bare er du som har kjent på dette. De så det tydelig. Når mennesker utenfra, som ikke er følelsesmessig involvert, reagerer med bekymring – da er det som regel fordi noe faktisk er alvorlig galt.

Hans "unnskyldning" og påfølgende varme dager kan være en klassisk del av en destruktiv sirkel – der hard oppførsel etterfølges av anger og «oppreising», før mønsteret starter på nytt. Og når du ikke responderer med samme entusiasme, blir det igjen din feil. Det er ikke rettferdig. Kjærlighet skal aldri komme med betingelser som gjør at du mister deg selv.

Så hva skal du gjøre?

Du skal ikke godta denne behandlingen. Verken du eller barna dine har godt av å leve i et klima hvor dere blir tråkket på – og hvor "unnskyld" bare er en pauseknapp til neste gang.

Hvis han virkelig vil forandre seg, så må han vise det over tid – ikke bare i ord, men i handling. Det betyr: terapi, grundig selvransakelse, konkrete endringer og en villighet til å lytte til deg uten å legge skylden på deg. Det er et stort arbeid, og mange klarer det ikke.

Men du har full rett til å si: "Nok er nok." Hvis du kjenner at du ikke lenger vil, orker eller klarer å være i det – så er det helt legitimt å gå. Du har ingen plikt til å bli værende i noe som skader deg.

Og viktigst av alt: Barna dine lærer av det de ser. Hvis de ser at denne typen oppførsel er noe man skal tåle eller finne seg i, vil det prege dem for resten av livet. Du viser dem styrke og grenser hvis du sier ifra – enten ved å stille krav, eller ved å gå.

Det er lov å være i tvil. Men ikke vær i tvil om dette: Du fortjener respekt, trygghet og varme – hver eneste dag. Ikke bare når han "ikke er humørsyk".

Dersom du trenger støtte, anbefales det sterkt å snakke med en familieterapeut eller et krisesenter – de er ikke bare for akutt vold, men også for de som lever i relasjoner med psykisk nedbrytende mønstre.

Du er ikke alene, og du har rett til et bedre liv.

 

Anonymkode: f9bb4...25c

[AnonymBruker]

De har rett. Følelsene dine har vært rett.  Du har blitt vant til det og overkompenserer. Nå «reparerer» han for å bøte på skaden.

 

 

Om voldssyklusen- fra nkvts.no

«Voldssyklusen» er en modell som beskriver en dynamikk mange som lever med vold i nære relasjoner kjenner seg igjen i. Når man som helse- og omsorgspersonell skal gjenkjenne og forstå vold, er det verdt å være bevisst denne dynamikken.

Modellen kan hjelpe de som utsettes eller utøver vold å kjenne igjen voldsmønsteret og gjøre noe med egen situasjon. Merk at ikke all vold i nære relasjoner nødvendigvis behøver å følge denne syklusen.

Spiralen går fra en rolig fase til at det bygges opp spenninger, til at volden utøves og at det deretter kommer forsoning og omsorg. Så begynner syklusen på nytt med en rolig fase som etter hvert bygger seg opp til nye voldsepisoder.

Reparasjonsfasen

Fasen etter at vold har funnet sted er preget av skam, anger og skyld. Den som utøver volden vil i denne fasen forsøke å reparere forholdet, vise at han/hun er lei seg, og angre. Barna og den voksne som utsettes for volden kan oppleve å få gaver og løfter om at ting skal bli bedre. Det er også vanlig at den som utsettes for vold bagatelliserer volden.

Spennings-/oppbyggingsfasen

Etter en tid vil reparasjonsfasen gå over og nye spenninger oppstå. Den utsatte kan bli anklaget og den som utøver volden vil tillegge den andre skyld for volden som har funnet sted.

Eskaleringsfasen

Gradvis blir spenningen trykkende, som om noe vil eksplodere. Den som har vært utsatt for vold tidligere vet at ny vold vil komme før eller siden, og kan enten tilpasse seg for å forsøke å unngå vold, eller framprovosere en reaksjon for å få det overstått. Dette kan gi den som utsettes for volden en følelse av kontroll.

 

 

Anonymkode: f9a33...8cf

[AnonymBruker]

Først og fremst: du har fantastiske venner! Jeg skulle ønske jeg  hadde venner som sa ifra til meg FØR jeg gikk. Da jeg endelig klarte å gå, etter ti år med elendighet, smerte og underteykkelse, som barna også slet med, først da sa mine venner hva de egentlig mente om min mann.

tenk om jeg hadde hatt dere støtte i alt jeg måtte holde ut. Da hadde jeg ikke trodd det var meg det var noe galt med, slik han sa. Barna hadde sluppet årevis med en far de var utrygg på. Barna hadde sluppet traumer og terapi. 
 

lytt til deg selv og dine egne følelser, og snakk mer med vennene dine. Spesielt med mannen. Når en annen mann reagerer på hvordan din mann behandler deg og barna, da tenker jeg oppførselen til mannen din er ekstrem.

Anonymkode: 6f8fa...8fa

[k4ren]

BobbySocks skrev (4 minutter siden):

Nei. Det skal du ikke. Du skal gå. Du får det bedre uten han der. 

Herregud så dramatisk. Etter 13 år, og han beklaget og innrømmer feil..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De har rett. Følelsene dine har vært rett.  Du har blitt vant til det og overkompenserer. Nå «reparerer» han for å bøte på skaden.

 

 

 

Om voldssyklusen- fra nkvts.no

«Voldssyklusen» er en modell som beskriver en dynamikk mange som lever med vold i nære relasjoner kjenner seg igjen i. Når man som helse- og omsorgspersonell skal gjenkjenne og forstå vold, er det verdt å være bevisst denne dynamikken.

Modellen kan hjelpe de som utsettes eller utøver vold å kjenne igjen voldsmønsteret og gjøre noe med egen situasjon. Merk at ikke all vold i nære relasjoner nødvendigvis behøver å følge denne syklusen.

Spiralen går fra en rolig fase til at det bygges opp spenninger, til at volden utøves og at det deretter kommer forsoning og omsorg. Så begynner syklusen på nytt med en rolig fase som etter hvert bygger seg opp til nye voldsepisoder.

Reparasjonsfasen

Fasen etter at vold har funnet sted er preget av skam, anger og skyld. Den som utøver volden vil i denne fasen forsøke å reparere forholdet, vise at han/hun er lei seg, og angre. Barna og den voksne som utsettes for volden kan oppleve å få gaver og løfter om at ting skal bli bedre. Det er også vanlig at den som utsettes for vold bagatelliserer volden.

Spennings-/oppbyggingsfasen

Etter en tid vil reparasjonsfasen gå over og nye spenninger oppstå. Den utsatte kan bli anklaget og den som utøver volden vil tillegge den andre skyld for volden som har funnet sted.

Eskaleringsfasen

Gradvis blir spenningen trykkende, som om noe vil eksplodere. Den som har vært utsatt for vold tidligere vet at ny vold vil komme før eller siden, og kan enten tilpasse seg for å forsøke å unngå vold, eller framprovosere en reaksjon for å få det overstått. Dette kan gi den som utsettes for volden en følelse av kontroll.

 

 

Anonymkode: f9a33...8cf

Dette var interessant! Dette burde alle vist.

Anonymkode: 2b967...c21

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at du er mest opptatt av om du har rett. Og at det er merkelig at du på 5 år ikke har sagt fra. Dere må snakke sammen om hvordan dette har påvirket deg, at du har begynt å melde deg ut av forholdet, og at hans humørsyke har tatt knekken på kjærligheten din for ham. Gå i terapi, og begge må velge forholdet. Du har jo mer og mer meldt deg ut de siste 5 årene. r

Anonymkode: 82ecb...6eb

[AnonymBruker]

k4ren skrev (2 minutter siden):

Herregud så dramatisk. Etter 13 år, og han beklaget og innrømmer feil..

Helt til neste gang, og neste gang og etter det. Hvis ikke gå etter 13 år, når da? 15? 19? 

Anonymkode: 2b967...c21

[AnonymBruker]

k4ren skrev (3 minutter siden):

Herregud så dramatisk. Etter 13 år, og han beklaget og innrømmer feil..

For den ene helga han ble "tatt" for. Det unnskylder på ingen måte at han har holdt på slik i 5 år (!!!).

Anonymkode: 3c51a...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes det er rart at du er mest opptatt av om du har rett. Og at det er merkelig at du på 5 år ikke har sagt fra. Dere må snakke sammen om hvordan dette har påvirket deg, at du har begynt å melde deg ut av forholdet, og at hans humørsyke har tatt knekken på kjærligheten din for ham. Gå i terapi, og begge må velge forholdet. Du har jo mer og mer meldt deg ut de siste 5 årene. r

Anonymkode: 82ecb...6eb

Jeg har sagt ifra utrolig mange ganger om hvordan det påvirker meg, og jeg har holdt på å gå /få nok. Oftest sier han at jeg misforstår eller er hårsår , men de situasjonen jeg reagere skikkelig på og sier at jeg hat fått nok beklager han stort sett alltid og legger seg flat. Vi går i terapi nå,  men jeg har ikke tatt opp det med at jeg mener han lagterliggjør  meg, kommenterer det jeg sier /gjør og jeg synes han er for lite tålmodig med barna. Mest fordi jeg da føler det blir et angrep på han, og at jeg alltid blir i tvil om det virkelig er så ille som jeg tenker etter en stund. 

Ts.

Anonymkode: 804b7...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har sagt ifra utrolig mange ganger om hvordan det påvirker meg, og jeg har holdt på å gå /få nok. Oftest sier han at jeg misforstår eller er hårsår , men de situasjonen jeg reagere skikkelig på og sier at jeg hat fått nok beklager han stort sett alltid og legger seg flat. Vi går i terapi nå,  men jeg har ikke tatt opp det med at jeg mener han lagterliggjør  meg, kommenterer det jeg sier /gjør og jeg synes han er for lite tålmodig med barna. Mest fordi jeg da føler det blir et angrep på han, og at jeg alltid blir i tvil om det virkelig er så ille som jeg tenker etter en stund. 

Ts.

Anonymkode: 804b7...ed5

Parterapien vil ikke fungere om du ikke kan være ærlig om hvordan dette faktisk er og de tingene du faktisk reagerer på. Klart du slår deg av overfor ham. Enten går du, slik følelsene dine forteller, eller så gir du dere begge en real sjanse med å faktisk være ærlig om hva du reagerer på med ham. Du trenger ikke å si en gang at du mener han latterliggjør deg, du kan si at du blir lei deg av slike kommentarer og ikke ønsker å ha det i livet ditt. Dine grenser er DINE, og de handler om deg, og det vil folk som er glad i deg respektere. Du trenger ikke å si at "DU latterliggjør". Går dere i terapi så lærer dere vel om sjiraffspråk osv. 

Hvis du har sagt fra at du har hold på å gå "utrolig mange ganger" så skjønner han jo at du aldri har tenkt å gjøre noe ut av det, fordi du hele veien later som ingenting og overkompenserer igjen. Du kommer til å få masse svar som sier at han er voldelig og du er fullstendig uskyldig, men det tror jeg du vet at du ikke er. Du er voksen, det er ditt ansvar å være ærlig. Slutt å glatt over hans issues. Slutt å late som det er god stemning når det er dårlig stemning inni deg. Dra bort noen dager/uker, med eller uten barna. 

Finn din egen indre stemme. Det har ikke noe å si om "det er så ille" det er ille nok FOR DEG og du lever DITT liv. Du er sterkere enn du tror, og du kan klare å stå opp for DEG og barna dine. ❤️ 

Anonymkode: 82ecb...6eb

[AnonymBruker]

En grunn til at jeg ikke vil gå er barna. Nå har jeg en sjanse til å påvirke hans samhandling med barna,  og si til han at jeg synes han er utålmodig og forklare han hva de føler/tenker slik at han endrer fremgangsmåten sin. Siden det pleier han stort sett å gjøre når jeg sier ifra - og jeg sier alltid ifra når jeg reagerer på hans oppførsel. Jeg griper også inn og tar over dersom jeg ser/skjønner at tålmodigheten hans er iferd med å ta slutt. Det gjør jeg hver eneste gang, uten unntak. Jeg tar også de fleste situasjoner som dukker opp i løpet av dagen. 

Han kan si "slutt med tullet ditt" dersom de får en breakdown for ting som er vanlig for små barn får meltdowns for, men som for voksne er rart. Han fjerner de fra situasjoner som er helt riktig å fjerne de fra - men når han tar tak i de så gjør han det mye hardere enn han tror, setter de ned altfor hardt osv. Han kan le av de når de - for han - er urimelige,  og det ene barnet vårt er ekstremt følelelsstyrt ( når hun blir sur , blir hun skikkelig sur - men det varer bare i 10/15 min så er hun like blid igjen) . Dette takler han ekstremt dårlig,  og blir irritert og frustrert, synlig. 

Dersom jeg går har jeg ingen mulighet til å gripe inn. Jeg er mye alene med barna fordi han jobber mye, så det er jeg som er med de mesteparten av tiden. 

Ts

Anonymkode: 804b7...ed5

[AnonymBruker]

Han er psykisk voldelig mot både deg og barna!

Før la han skylden på deg fordi du "må tåle såpass" - klassisk for en person som utøver psykisk vold mot partner, det er en del av nedpsykingen, at du skal bli usikker på om du er urimelig, om du tåler for lite osv. Du skal tvile på deg selv og din egen virkelighetsoppfatning, for bare når du tviler på deg selv og ikke stoler på at det du ser og opplever er virkelig. Bare da kan en som utøver psykisk vold ha kontroll på deg.

Så blir han konfrontert med at også andre mener han er så urimelig som du har påpekt over flere år. Hva gjør han da? Han bortforklarer, han bagatelliserer, og nok en gang skylder han på deg. Han bortforklarte det med at han akkurat den helgen var "humørsyk" (men dette var jo ikke et unntak, det er slik han har vært minst siste fem årene...). Bortforklaringen er også en bagatellisering. Og så avslutter han med å skylde på deg, fordi du ikke sier fra på en annen måte enn du har gjort/gjorde er det altså din feil at han oppfører seg enda mer kaldt og hardt mot deg og barna. 

Og etter at han har fått vite at andre har sett ham for den han er, så snur han helt om. Han lovebomber deg, blir veldig "kjærlig". Og når du ikke orker nærheten, etter årevis med psykisk vold fra ham, så er det enda en gang din feil, mener han, for han "prøver jo", mens han forsøker å få deg til nok en gang tvile på deg selv og lure på om du kanskje ikke prøver nok, som han sier.

Alt dette er helt klassiske metoder og fremgangsmåte for en person som utøver psykisk vold! Men nå forsøker han med kraftige midler å redde eget rykte, for nå vet han at han er avslørt! Han vet at hans eneste sjanse nå er å få deg til å tvile enda mer på deg selv, ved at han later som om han er "kjærlig ektemann" og overbeviser deg at det er du som er urimelig som avviser ham. Bare om han greier å få deg til å håpe på at han nå virkelig endrer seg, at du har misforstått disse fem + årene med psykisk vold, kan han greie å redde eget rykte (tror han nok). Han trenger nå å få kontroll på deg, slik at du vil begynne å forsvare ham overfor dette venneparet, at du sier du har misforstått osv. Og om han får sjansen vil han garantert også kun vise sine gode sider når andre er rundt dere. Problemet med det er at han kommer til å bli verre hjemme, fordi han ikke greier å regulere seg selv. Så denne mannen er trolig nær ved å kunne bli farligere, både for deg og barna.

 

Det eneste å gjøre nå, Ts, det er å komme deg ut av dette forholdet med barna! Og du må sørge for å gjøre det på en trygg måte!

Jeg ville snakket med dette venneparet deres samt din familie, din lege, ev. andre venner du stoler helt på. Og jeg ville kontaktet Krisesenteret, for å få råd og støtte om hvordan komme seg trygt ut av dette forholdet.

Mannen din kan, etter at du og barna har flyttet, gå i terapi, om han virkelig vil endre seg. Men det er noe han selv må innse at han trenger, og bare han kan gå i behandling så lenge at han faktisk greier å endre seg varig. Det er IKKE ditt ansvar å endre ham. Og så lenge han ikke faktisk tar ansvar for egne handlinger, så er han en fortsatt farlig mann for dere. Det hjelper ikke at han "beklaget og la seg flat", for akkurat det gjorde han faktisk IKKE når han i neste åndedrag begynte å skylde på deg, bagatellisere og bortforklare, for så å lovebombe deg og så beskylde deg for å være urimelig når du ikke orker at han er nær deg. (Det er en sunn reaksjon at du ikke ønsker å være nær den mannen som har utsatt deg og barna for vold i mange år!!)

DITT ansvar nå, ts, det er å komme deg trygt ut av forholdet med barna, og så skaffe hjelp for barna og deg selv til å bearbeide den volden dere er blitt utsatt for i flere år. 

Søk hjelp! Kom deg ut!

❤️

Anonymkode: 62a69...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har sagt ifra utrolig mange ganger om hvordan det påvirker meg, og jeg har holdt på å gå /få nok. Oftest sier han at jeg misforstår eller er hårsår , men de situasjonen jeg reagere skikkelig på og sier at jeg hat fått nok beklager han stort sett alltid og legger seg flat. Vi går i terapi nå,  men jeg har ikke tatt opp det med at jeg mener han lagterliggjør  meg, kommenterer det jeg sier /gjør og jeg synes han er for lite tålmodig med barna. Mest fordi jeg da føler det blir et angrep på han, og at jeg alltid blir i tvil om det virkelig er så ille som jeg tenker etter en stund. 

Ts.

Anonymkode: 804b7...ed5

Jeg tror du er offer for gaslighting og er så vant med dette at du ikke ser helt klart.. 

Men, har det egentlig noe å si om du har rett eller ikke?
Du har det ikke bra, du trives ikke med forholdet slik det er, det er jo realiteten uavhengig av om du "kan bevise" at du har rett eller ikke. Det du føler er uansett rett og reellt for deg, og det er du som skal leve ditt liv. Du skal ikke bevise noe, overbevise noen, legge mange ulike faktorer, forhold og kontekster sammen for å finne en sannhet, du skal kjenne om det er slik du vil bruke livet ditt. Noe annet må du ikke stå til rette for, enn deg selv.

Anonymkode: 05066...51f

[AnonymBruker]

Jeg gikk for mindre grunn enn dette og har fått et mye bedre liv. Min mann var god mot barna, men hadde ikke respekt for meg, og nesten alt jeg gjorde var galt, i hans øyne. Det gjør noe med en når man aldri blir sett, og bare kritisert når man prøver å gjøre noe bra, men jeg så ikke selv hvor galt det var når jeg var midt i det. I tillegg tenkte jeg litt likt deg, jeg bagatelliserte det når jeg hadde fått det litt på avstand. Etter bruddet møtte jeg en fantastisk mann som ser meg og som lar meg være meg.

Om du finner ut at et brudd er riktig for deg, så skriv ned i en bok grunner til du gikk. Selv om jeg følte jeg endelig kunne puste igjen, og være meg selv, hadde jeg perioder hvor jeg angret, for jeg hadde glemt hvor galt det kunne være. Jeg glemmer og går videre fort, og var nok også ganske nedtrykket, så tvilen om det var meg det var noe galt med dukket til tider opp. 

Anonymkode: 3c51a...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

En grunn til at jeg ikke vil gå er barna. Nå har jeg en sjanse til å påvirke hans samhandling med barna,  og si til han at jeg synes han er utålmodig og forklare han hva de føler/tenker slik at han endrer fremgangsmåten sin. Siden det pleier han stort sett å gjøre når jeg sier ifra - og jeg sier alltid ifra når jeg reagerer på hans oppførsel. Jeg griper også inn og tar over dersom jeg ser/skjønner at tålmodigheten hans er iferd med å ta slutt. Det gjør jeg hver eneste gang, uten unntak. Jeg tar også de fleste situasjoner som dukker opp i løpet av dagen. 

Han kan si "slutt med tullet ditt" dersom de får en breakdown for ting som er vanlig for små barn får meltdowns for, men som for voksne er rart. Han fjerner de fra situasjoner som er helt riktig å fjerne de fra - men når han tar tak i de så gjør han det mye hardere enn han tror, setter de ned altfor hardt osv. Han kan le av de når de - for han - er urimelige,  og det ene barnet vårt er ekstremt følelelsstyrt ( når hun blir sur , blir hun skikkelig sur - men det varer bare i 10/15 min så er hun like blid igjen) . Dette takler han ekstremt dårlig,  og blir irritert og frustrert, synlig. 

Dersom jeg går har jeg ingen mulighet til å gripe inn. Jeg er mye alene med barna fordi han jobber mye, så det er jeg som er med de mesteparten av tiden. 

Ts

Anonymkode: 804b7...ed5

Jeg ville oppfordret ham til å gå i terapi alene. Han sliter med følelsene sine, og noen runder med EMDR for hans egne sår fra barndommen eller et halvt år med solo-terapi kan gjøre underverker. Det er helt håndterbart at du skal gå hele barnas liv å gjete på en voksen mann. Oppfordre han til å søke hjelp for å lære seg mer emosjoneregulering, eller gå på COS-kurs. 

Anonymkode: 82ecb...6eb