Far som behandler meg annerledes enn sine to andre barn

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette, men jeg prøver så godt jeg kan.

 

Vi er tre søsken. En av oss har flyttet hjemmefra for å studere i en annen by, mens jeg og min yngste søster fortsatt bor hjemme. Helt siden vi var små, har faren min vært en streng mann med kort lunte og mye temperament. Da vi var yngre, var han spesielt glad i meg – kanskje til og med mer enn i de andre søsknene mine. Men med tiden forandret det seg. Nå er det som om han ikke orker meg. Jeg merker det på blikkene hans, måten han snakker – eller rettere sagt ikke snakker – og hvordan han generelt behandler meg.

 

Han snakker aldri med meg direkte. Han holder ting hemmelig, deler informasjon med de andre barna, men ikke meg. Ofte snakker han ekstra varmt og rosende om søsknene mine når jeg er til stede, nesten som om det er med vilje – som for å vise meg hvor lite han verdsetter meg. Hvis søsteren min får en god karakter, kan han komme bort til meg og si:

«Har du fått med deg at søsteren din fikk en femmer?»

 

Dette mønsteret startet rundt 2019–2020 og har pågått helt siden. Jeg tror ikke det kommer til å endre seg. Han virker som en person som alltid trenger å ha én han misliker. Før var det foreldrene hans, men da de døde, gikk det videre til broren hans – og etter at broren brøt kontakten, ble det meg. Nå er jeg den han retter det mot.

 

Han ignorerer meg, totalt. Hvis jeg er syk, spør han ikke hvordan jeg har det. Samtidig kan han ringe søsknene mine og gjøre alt for dem. Når vi er i samme rom, ser han ikke på meg. Han prater bevisst mye med de andre, ler, forteller historier, spør spørsmål – men aldri til meg. Jeg sitter igjen med en vond følelse av å være usynlig og uønsket i mitt eget hjem.

 

Det har vært mange netter hvor jeg har ligget våken og grått. Lurt på hva jeg har gjort galt, og hvorfor jeg ikke er god nok. Jeg tror det handler om at jeg ikke lar ham kontrollere livet mitt. Jeg tar egne valg og prøver å stå på egne bein, i motsetning til de andre, som fortsatt lar ham ha mye kontroll over økonomi og hverdagsliv. Det virker som det provoserer ham.

 

Han har sagt veldig stygge ting til meg. Ting ingen far burde si til barnet sitt. Blant annet har han kalt meg verdiløs, sagt at det ikke er rart jeg har få venner, og at jeg ikke hadde hatt noe i livet uten ham. Da jeg var 16 år, kjøpte jeg moped – noe jeg var utrolig stolt av. Jeg hadde jobbet på Burger King i sommerferien, solgt klær, gamle skolenotater og andre ting for å spare opp. Men da jeg viste det til ham, sa han bare:

«Tror du virkelig det er dine penger du har kjøpt mopeden med? Det er mine penger. Du klarer ikke å få til noe i livet.»

 

Det var så vondt å høre. Jeg var stolt og glad, og så ble det knust på et øyeblikk. Det har vært mange sånne situasjoner. Hver gang han sier slike ting, blir jeg helt stille, får en klump i halsen og går på rommet mitt for å gråte. Jeg prøver å ikke vise ham at det sårer meg, men det gjør det.

 

Akkurat nå har jeg ikke økonomi til å flytte ut, selv om jeg sparer til å kjøpe noe eget. Derfor må jeg bli boende hjemme en stund til. Men det tærer på psyken min å bo under samme tak som ham. Jeg tror mye av oppførselen hans mot meg er bevisst. Jeg har begynt å spise middag etter de andre, tar maten med meg ned, og holder meg stort sett unna – enten på rommet mitt, på trening eller på fotballbanen.

 

Det er spesielt tungt nå i sommerferien, fordi han også er hjemme. Jeg har allerede hatt fire netter hvor jeg har ligget våken og grått. Jeg lurer på hvordan jeg kan skjerme meg fra ham mest mulig, både fysisk og mentalt. Har du noen råd til hvordan jeg kan slutte å ta det inn over meg, og hvordan jeg kan lære meg å ignorere ham på en måte som gjør at jeg får det bedre selv?

 

Hilsen en gutt på 18 år

Anonymkode: 2eded...062

[AnonymBruker]

Det føltes nesten som om det var jeg som skrev dette. Jeg har hatt en far som ligner veldig, og det preget meg sterkt psykisk i mange år. Mye av det han gjorde, var helt bevisst – det handlet om makt, kontroll og et behov for å få meg til å føle meg liten. Men jeg bestemte meg for én ting: Jeg skulle ikke la ham lykkes med det.

Jeg begynte å trekke meg unna fullstendig. Jeg sluttet å snakke med ham, sluttet å møte blikket hans, og lot være å delta i samtaler med ham. Jeg planla hverdagen min slik at vi hadde minst mulig kontakt. Jeg spiste enten før eller etter ham, og hvis jeg måtte være i samme rom, tok jeg med meg AirPods og hørte på musikk eller podkast – bare for å skjerme meg mentalt. Den eneste gangen jeg snakket til ham, var for å hilse – et «hei» for å opprettholde et minimum av høflighet.

Det mest helsefremmende jeg gjorde, var å holde meg så mye som mulig borte fra huset. Jeg jobbet, var ute, møtte venner, trente – alt for å få avstand. Jeg gjorde det ikke for å rømme, men for å beskytte meg selv.

Til slutt flyttet jeg ut. Det var det viktigste og beste jeg kunne ha gjort. Jeg tok et bevisst valg om å ikke ha kontakt med ham videre – og jeg har aldri sett meg tilbake.

Anonymkode: 2eded...062

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det føltes nesten som om det var jeg som skrev dette. Jeg har hatt en far som ligner veldig, og det preget meg sterkt psykisk i mange år. Mye av det han gjorde, var helt bevisst – det handlet om makt, kontroll og et behov for å få meg til å føle meg liten. Men jeg bestemte meg for én ting: Jeg skulle ikke la ham lykkes med det.

Jeg begynte å trekke meg unna fullstendig. Jeg sluttet å snakke med ham, sluttet å møte blikket hans, og lot være å delta i samtaler med ham. Jeg planla hverdagen min slik at vi hadde minst mulig kontakt. Jeg spiste enten før eller etter ham, og hvis jeg måtte være i samme rom, tok jeg med meg AirPods og hørte på musikk eller podkast – bare for å skjerme meg mentalt. Den eneste gangen jeg snakket til ham, var for å hilse – et «hei» for å opprettholde et minimum av høflighet.

Det mest helsefremmende jeg gjorde, var å holde meg så mye som mulig borte fra huset. Jeg jobbet, var ute, møtte venner, trente – alt for å få avstand. Jeg gjorde det ikke for å rømme, men for å beskytte meg selv.

Til slutt flyttet jeg ut. Det var det viktigste og beste jeg kunne ha gjort. Jeg tok et bevisst valg om å ikke ha kontakt med ham videre – og jeg har aldri sett meg tilbake.

Anonymkode: 2eded...062

Jeg prøvde å skrive ett til innlegg, for å tiltrekke mer oppmerksomhet til innlegget - planen var å skrive fra min originale profil, men klarte å publisere det med anonymbruker. Håper innlegget fortsatt kan stå, da jeg faktisk trenger hjelp og bare ønsker hjelp. 

Anonymkode: 2eded...062

[petterm]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg prøvde å skrive ett til innlegg, for å tiltrekke mer oppmerksomhet til innlegget - planen var å skrive fra min originale profil, men klarte å publisere det med anonymbruker. Håper innlegget fortsatt kan stå, da jeg faktisk trenger hjelp og bare ønsker hjelp. 

Anonymkode: 2eded...062

Hvor mange år er du? Hvis du er under 18 tror jeg du kan få hjelp til å sponse hybel. Tror barnevernet kan hjelpe, men det er sikkert andre her inne som har bedre greie på det. Snakk evt med helsesykepleier hvis du går på skole.

[AnonymBruker]

Flytt ut nå. Du kan leie, vet du, istedet for å spare til å kjøpe. Det er viktigere at du kommer deg bort derfra enn å eie egen bolig. Har du nok til depositum, så flytt tvert 

Anonymkode: 11837...671

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt 18, blir 19 først neste år og ble akkurat ferdig med 2.vgs. Jeg tror dessverre det blir litt vanskelig å flytte ut, jeg jobber veldig lite pga mye skole og har ikke råd til å leie heller enda. 

Anonymkode: 2eded...062

[AnonymBruker]

Jeg fikk skikkelig vondt av deg da jeg leste innlegget ditt 💔 Høres helt forferdelig ut å ha det sånn. 

Vær så snill, lov meg at du snakker med helsesykepleier på skolen. Og gå gjerne til fastlegen og forklar situasjonen, be om en henvisning til DPS. Jeg vet ikke helt hva du kan få av hjelp og støtte, men be helsesykepleier på skolen om hjelp til nettopp dette. Å hjelpe deg til å finne ut hva slags hjelp du kan få. Du har nok krav på barnebidrag fra foreldrene dine fram til du fullfører videregående. Og sannsynligvis bostøtte, borteboerstipend. Du må rett og slett få hjelp til å finne ut av hva du kan ha krav på.

Jeg er selv det sorte fåret i min familie, og flyttet ut som 17-åring. Det er veldig tøft, både psykisk og økonomisk, å stå på egne ben i den alderen du er i. Men det er også jævlig å bo i et hjem hvor man ikke føler seg ønsket. 

Jeg synes forresten du høres ut som en fantastisk flott ungdom. Og jeg synes du har vært utrolig flink som jobber, har kjøpt egen moped osv. Du er tøff som står i det du står i nå. Og du er uendelig verdifull ❤️

Anonymkode: 1dfa8...b6b

[veronica<3]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med ditt nærmeste krisesenter, som hjelper mennesker i en sårbar situasjon. Du finner kontaktinformasjon til alle landets krisesentre her. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og som kan hjelpe deg i den situasjonen du er i nå. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Med omtanke og hilsen,

veronica<3, mod.