🌈 Når det feminine i meg vil frem – og jeg ikke vet helt hvordan jeg skal gi det plass

[AnonymBruker]

Hei alle,

Jeg deler dette i håp om at noen kjenner seg igjen, eller kanskje har gått noen skritt lenger enn meg i å forstå og uttrykke seg selv. Jeg befinner meg et sted midt mellom kjønnsuttrykk, identitet og seksualitet – og det feminine i meg banker stadig sterkere på døren.

Det har alltid vært der, på ulike måter – i væremåten min, i sårbarheten jeg lengter etter å kunne vise, i behovet for å bli sett og ivaretatt på en måte som ofte speiler kvinnelige posisjoner i relasjoner. Men jeg har ikke alltid turt å kjenne etter, og jeg har definitivt ikke alltid forstått hva det er som rører seg.

Jeg er en biologisk mann, og jeg har vært i et langt heterofilt forhold. Men samtidig har homoseksuelle fantasier, behov for å uttrykke femininitet og lengsler etter å bli begjært som "den feminine" vært en konstant understrøm i meg. Noen ganger føles det som en seksuell rolle – andre ganger som et identitetsnært uttrykk. Det er ikke alltid lett å skille mellom.

 Det jeg lurer på, og kanskje du også har kjent på:

Er dette behovet for femininitet noe som handler om meg, eller er det en motreaksjon på et liv der jeg har måttet være "den sterke", "den maskuline", "den fornuftige"?

Hvor går grensen mellom kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet – og hva om jeg egentlig befinner meg et sted midt imellom?

Kan man være homofil og samtidig ha elsket (eller fortsatt elske) en kvinne på et annet plan – emosjonelt, men ikke seksuelt?

Og hvorfor er det seksuelt og følelsesmessig frigjørende å forestille seg å bli begjært som feminin – av en mann?


Det er som om det bor en slags stillferdig kvinne i meg – eller kanskje bare en feminin versjon av meg selv – som lengter etter å bli gitt plass. Ikke nødvendigvis gjennom fullt sosialt overgang, men kanskje i klærne jeg bruker, måten jeg snakker på, eller hvordan jeg blir elsket. Men jeg er redd. For hva betyr det, egentlig? Hvem er jeg da?

Har noen av dere vært i lignende prosesser? Har dere funnet en måte å leve ut både den skeive legningen og en feminin side – uten å måtte "velge" mellom å være mann, kvinne eller noe midt imellom? Hvordan fant dere språket for dette?

Jeg er fortsatt på vei. Og jeg vet at det ikke finnes ett riktig svar. Men å vite at man ikke er alene i denne mellomsonen – det kan bety alt.

Takk for at du leste 
– H




 

Anonymkode: e6281...190

[AnonymBruker]

Man kan være femenin og mann, både kvinner og menn har det i seg så ikke la det definere deg nå. Du finner ut av det, bare la det komme naturlig. Jeg er 38 og er ikke sikker ennå på alt. Kanskje det aldri skjer? Ikke bryt ut av a4 bare for å finne en ny form å passe inni 

Anonymkode: f3a27...541

[AnonymBruker]

Takk for en klok og støttende kommentar!🩷

Du treffer noe viktig med det du sier – at både kvinner og menn rommer både feminine og maskuline sider, og at det å kjenne på det feminine ikke nødvendigvis betyr at man må finne en ny «bås». Det er kanskje nettopp den lett desperate jakten på å forstå og plassere alt som gjør det ekstra krevende – i stedet for å bare få være, i utvikling, i undring.

Det er fint å høre at du, i en alder av 38, fortsatt er i prosess – det gir rom og ro til å tenke at dette ikke må løses nå. Jeg kjenner nok likevel en lengsel etter å leve mer i tråd med det jeg kjenner inni meg – og samtidig er jeg redd for å skape nye rammer som blir like trange som de gamle.

Setningen din om ikke å bryte ut av A4 bare for å finne en ny form å passe inn i… den traff. Den minner meg om at trygghet og frihet ikke nødvendigvis finnes i «riktige» definisjoner, men i å tåle usikkerheten og likevel leve sant.

Tusen takk for påminnelsen 🙏
 

Anonymkode: e6281...190

[AnonymBruker]

Det er mulig jeg ikke forstår, men jeg mener at de mennene som viser meg sitt ekte jeg, er både sterke og maskuline samtidig som de også viser sårbare og følsomme sider. Det feminine er de hormonelle svingningene som noen ganger i mnd kan føre kvinnen til å bli urasjonell eller overfølsom, mens det maskuline er mer stoisk og forutsigbart. En mann har nok ikke en tid i måneden er alt er vanskelig, men jeg ser på det som en styrke at han være åpen rundt sårbare sider og vanskelige følelser. Det er ikke mindre maskulint å ikke håndtere egne følelser og en måte å håndtere følelser på er å akseptere dem og uttrykke dem innen rimelighetens grenser.

Anonymkode: 46e0f...751

[AnonymBruker]

Mennesker er emosjonelle dyr og svært intelligente. Det er ikke merkelig om du føler et behov for å eksperimentere seksuelt, men det kan også være tegn på underliggende emosjonelle behov. Det feminine er gjerne forbundet med sårbarhet og underkastelse, noe som kan være en tiltrekkende rolle å ta hvis man selv aldri har fått kjenne på sårbarhet. Eksempelvis så er det større sosial aksept for at kvinner gråter enn at menn gråter. Hadde du turt å gråte foran din nåværende kvinnelige partner? Eller føler du deg kun trygg nok til å utforske den delen av deg sammen med en annen mann?

Jeg synes du hopper litt vel mye frem og tilbake i innlegget ditt: det er en enorm forskjell mellom å "bare" være skeiv, og å være transkjønnet. Hvis du er "i skapet" og ikke har fortalt kjæresten din om fantasiene dine, er dét et logisk sted å starte. Begynn med å utforske seksualiteten din sammen med andre menn og ta den sårbare rollen du forestiller deg, og se om du føler at "ting faller på plass". Hvis det mot formodning ikke gjør det, kan man tenke på transseksualitet. Men ett skritt av gangen. 

Det virker uansett som om du trenger å ta en prat med kjæresten din. Slik jeg forstår deg er du ikke engang sikker på om du er tiltrukket av henne seksuelt, og hvis du er såpass usikker, er det langt mer rettferdig mot henne å si sannheten og eventuelt gå hver deres vei, enn å holde det skjult, eksempelvis gjennom å møte menn i skjul. Det er dårlig gjort mot henne, og det hjelper heller ikke deg, fordi det er én ting å ha tilfeldig sex med en mann, og en annen å utforske et seriøst, romantisk forhold, noe du ikke kunne gjort hvis det var bak ryggen på kjæresten din. 

Anonymkode: 62345...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hei alle,

Jeg deler dette i håp om at noen kjenner seg igjen, eller kanskje har gått noen skritt lenger enn meg i å forstå og uttrykke seg selv. Jeg befinner meg et sted midt mellom kjønnsuttrykk, identitet og seksualitet – og det feminine i meg banker stadig sterkere på døren.

Det har alltid vært der, på ulike måter – i væremåten min, i sårbarheten jeg lengter etter å kunne vise, i behovet for å bli sett og ivaretatt på en måte som ofte speiler kvinnelige posisjoner i relasjoner. Men jeg har ikke alltid turt å kjenne etter, og jeg har definitivt ikke alltid forstått hva det er som rører seg.

Jeg er en biologisk mann, og jeg har vært i et langt heterofilt forhold. Men samtidig har homoseksuelle fantasier, behov for å uttrykke femininitet og lengsler etter å bli begjært som "den feminine" vært en konstant understrøm i meg. Noen ganger føles det som en seksuell rolle – andre ganger som et identitetsnært uttrykk. Det er ikke alltid lett å skille mellom.

 Det jeg lurer på, og kanskje du også har kjent på:

Er dette behovet for femininitet noe som handler om meg, eller er det en motreaksjon på et liv der jeg har måttet være "den sterke", "den maskuline", "den fornuftige"?

Hvor går grensen mellom kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet – og hva om jeg egentlig befinner meg et sted midt imellom?

Kan man være homofil og samtidig ha elsket (eller fortsatt elske) en kvinne på et annet plan – emosjonelt, men ikke seksuelt?

Og hvorfor er det seksuelt og følelsesmessig frigjørende å forestille seg å bli begjært som feminin – av en mann?


Det er som om det bor en slags stillferdig kvinne i meg – eller kanskje bare en feminin versjon av meg selv – som lengter etter å bli gitt plass. Ikke nødvendigvis gjennom fullt sosialt overgang, men kanskje i klærne jeg bruker, måten jeg snakker på, eller hvordan jeg blir elsket. Men jeg er redd. For hva betyr det, egentlig? Hvem er jeg da?

Har noen av dere vært i lignende prosesser? Har dere funnet en måte å leve ut både den skeive legningen og en feminin side – uten å måtte "velge" mellom å være mann, kvinne eller noe midt imellom? Hvordan fant dere språket for dette?

Jeg er fortsatt på vei. Og jeg vet at det ikke finnes ett riktig svar. Men å vite at man ikke er alene i denne mellomsonen – det kan bety alt.

Takk for at du leste 
– H




 

Anonymkode: e6281...190

Må du  være enten eller da? Kan du ikke være bare alt. En transmann i bygda var både mann og dame. Eller han var bare seg selv.  Og brydde seg lite om hvilket kjønn han ble omtalt som.

Jeg får litt følsen her ut fra ditt innlegg  at du kanskje  mest føler på at manns rollen er litt for trang for deg, og tenker  da mye på det motsatte, å være kvinne. 

 

Anonymkode: 851ea...191

[AprilLudgate]

Ikke at svar fra hetero CIS kvinne hjelper særlig, men:

Har du vært seksuelt tiltrukket av kvinner? 
 

Jeg har en homofil bekjent som jeg vil si jeg har ….gay mancrush(?) på.

Asså, jeg bare synes han er så pen, fin, god og ser ut som en god klem. Er superbegeistret for fyren. Hadde nok ikke synes det var ekkelt med sex, men jeg har ikke seksuell tiltrekning til ham. Hadde ikke klart å elske ham slik jeg elsker ektefellen min. 
 

Hadde det litt sånn med en kollega jeg antok var homofil og, han bare var veldig bra utover snittet. Men jeg hadde jo ikke fått kjærligjetssorg om jeg var singel og disse to fikk seg kjæreste. 

Jeg tenker at å være sinnsykt glad i noen kan forveksles med å elske, særlig om man ikke tenner egentlig på kjønn A men fantaserer og lengter etter sex med kjønn B? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Mennesker er emosjonelle dyr og svært intelligente. Det er ikke merkelig om du føler et behov for å eksperimentere seksuelt, men det kan også være tegn på underliggende emosjonelle behov. Det feminine er gjerne forbundet med sårbarhet og underkastelse, noe som kan være en tiltrekkende rolle å ta hvis man selv aldri har fått kjenne på sårbarhet. Eksempelvis så er det større sosial aksept for at kvinner gråter enn at menn gråter. Hadde du turt å gråte foran din nåværende kvinnelige partner? Eller føler du deg kun trygg nok til å utforske den delen av deg sammen med en annen mann?

Jeg synes du hopper litt vel mye frem og tilbake i innlegget ditt: det er en enorm forskjell mellom å "bare" være skeiv, og å være transkjønnet. Hvis du er "i skapet" og ikke har fortalt kjæresten din om fantasiene dine, er dét et logisk sted å starte. Begynn med å utforske seksualiteten din sammen med andre menn og ta den sårbare rollen du forestiller deg, og se om du føler at "ting faller på plass". Hvis det mot formodning ikke gjør det, kan man tenke på transseksualitet. Men ett skritt av gangen. 

Det virker uansett som om du trenger å ta en prat med kjæresten din. Slik jeg forstår deg er du ikke engang sikker på om du er tiltrukket av henne seksuelt, og hvis du er såpass usikker, er det langt mer rettferdig mot henne å si sannheten og eventuelt gå hver deres vei, enn å holde det skjult, eksempelvis gjennom å møte menn i skjul. Det er dårlig gjort mot henne, og det hjelper heller ikke deg, fordi det er én ting å ha tilfeldig sex med en mann, og en annen å utforske et seriøst, romantisk forhold, noe du ikke kunne gjort hvis det var bak ryggen på kjæresten din. 

Anonymkode: 62345...2db

Takk for grundig og ærlig respons. Du reiser mange viktige poeng, og flere av dem er faktisk temaer jeg allerede snakker om med både partner og en profesjonell samtalepartner. Jeg er enig i at seksualitet og identitet henger tett sammen med emosjonelle behov, og det feminine kan nettopp være uttrykk for sårbarhet, trygghet og behovet for å bli møtt og sett – noe jeg gradvis har begynt å sette ord på.

Når det gjelder forholdet til partneren min, så er vi i en prosess hvor jeg er åpen om det jeg står i – og det har gjort en stor forskjell. Ingenting skjer i skjul, og jeg ønsker heller ikke å ta snarveier som kan skade tillit eller relasjon. Vi forsøker å finne ut av dette sammen, med respekt for hverandres behov og grenser. Det er ikke enkle temaer, men det oppleves viktig å stå i det.

Jeg setter pris på at du løfter behovet for tydelighet og refleksjon – særlig rundt skillet mellom skeivhet og kjønnsidentitet. For min del handler det kanskje mer om å leve med flere lag av kompleksitet, hvor følelsene, tiltrekningen og identitetsopplevelsen ikke alltid lar seg kategorisere så lett. Men jeg går skritt for skritt, og samtalen i seg selv er en viktig del av den reisen.
 

Anonymkode: e6281...190

[AnonymBruker]

Har du vært seksuelt tiltrukket av kvinner? 

Det er et godt og viktig spørsmål. Jeg har hatt gode seksuelle opplevelser med kvinner, og særlig i mitt nåværende forhold har det vært nærhet, intimitet og en type trygghet som har gjort sexen god. Så i den forstand har jeg vært seksuelt tiltrukket, eller i det minste seksuelt responsiv i relasjonen.

Samtidig har fantasiene mine alltid hatt et annet fokus – de har stort sett handlet om menn. Det er noe som i mange år har vært i bakgrunnen, kanskje som en slags indre strøm jeg ikke helt har turt å lytte til. Det betyr ikke at det jeg har hatt med kvinner har vært uekte, men det skaper en dobbelthet i meg – en følelse av at det mangler noe mer grunnleggende gjenkjennbart og "sant" i den seksuelle tiltrekningen.

Når det gjelder menn, vet jeg faktisk ikke hvordan det ville vært i virkeligheten – om det ville føltes like riktig eller om fantasiene bare ville forbli nettopp det. Det er en sårbar erkjennelse, fordi jeg ønsker å være ærlig med både meg selv og de rundt meg. Kanskje handler det også om at jeg lengter etter noe som ikke bare er fysisk, men emosjonelt og identitetsbekreftende. Det er i dette rommet usikkerheten ligger – og det er der jeg prøver å utforske med åpenhet og varsomhet.
 

Anonymkode: e6281...190

[AnonymBruker]

Feil forum.

Anonymkode: 12f96...579