Å føle på lettelse

[AnonymBruker]

Har en pappa som har en del helseproblemer, er blant annet alkoholiker, og muligens ikke har så lenge igjen å leve. Han har ikke vært snill mot meg i oppveksten og selv om det har vært litt bedre i voksenlivet, så har han behandlet meg mye dårlig. Når jeg tenker på at han skal dø så blir jeg ikke trist. Jeg kjenner heller på en lettelse. Over å slippe forventninger om et forhold som ikke er bra for meg, og besøk hvor jeg sitter igjen lei meg og såra. Om å slippe høye skuldre og redsel for at telefonen skal ringe. Når jeg tenker på at han er borte så føler jeg meg fri. Gruer meg til begravelsen fordi det sikkert kommer til å komme mange følelser og sorg for den pappan jeg skulle ønske jeg hadde. Og for forventningene om hva andre synes jeg burde føle. 

Noen andre som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

Ingen? 

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en dame som vokste opp med en far som var alkoholiker, og han han drakk seg dritings daglig og banket moren.

Han hadde en høy stilling i kommunen, og ikke en kjeft trodde at han var alkoholiker, selv om han gikk på jobb hver morgen og var fyllesyk og helt sikkert luktet alkohol.

Han døde av skrumplever da han var drøyt 50 år og i begravelsen måtte de holde masken da folk omtalte hennes avdøde far som en veldig hyggelig hedersmann som de kom til å savne dypt.

Hun, hennes søsken og ikke minst moren, følte på en stor lettelse og hadde nesten lyst å juble.

Anonymkode: e810d...fdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner en dame som vokste opp med en far som var alkoholiker, og han han drakk seg dritings daglig og banket moren.

Han hadde en høy stilling i kommunen, og ikke en kjeft trodde at han var alkoholiker, selv om han gikk på jobb hver morgen og var fyllesyk og helt sikkert luktet alkohol.

Han døde av skrumplever da han var drøyt 50 år og i begravelsen måtte de holde masken da folk omtalte hennes avdøde far som en veldig hyggelig hedersmann som de kom til å savne dypt.

Hun, hennes søsken og ikke minst moren, følte på en stor lettelse og hadde nesten lyst å juble.

Anonymkode: e810d...fdf

Uff ❤️ Jeg kjenner meg så igjen i det at ingen andre tror på at de er alkoholikere eller dårlige personer, de er så flinke til å spille rundt andre folk. Det samme skjedde i begravelsen til min farfar, ironisk nok. Det ble holdt så fin tale om hvor snill han var for alle andre og en helt i lokalmiljøet. Mens hjemme var han også alkoholiker og voldelig. Men det visste ikke folk noe om. 

Ts

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

Min mor er ikke syk eller døende, og jeg har ikke kontakt med henne lenger. Likevel tror jeg at jeg kommer til å kjenne på lettelse den dagen hun er borte. Å vite at jeg aldri mer trenger å bekymre meg for å møte på henne eller bare vite at hun fortsatt eksisterer der ute.

Ikke alle foreldre er gode foreldre. Mange skulle aldri fått barn! Og det er ikke vår skyld at vi er skadet av relasjonen, vi ba ikke om å bli født akkurat.

Anonymkode: 9e5a7...dd7

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt, ts. Du skal ikke skamme deg over dette. Kunne skrevet så mye mer men er redd for å bli gjenkjent, så lar det være med å si at jeg selv vokste opp med alkoholisert far. Jeg dukket ikke engang opp i begravelsen og fikk mye pes og tyn for det fra både fjern og nær.

Folk har ingen anelse om hva som foregår bak husets fire vegger og hva enkelte har gjennomgått. Tenk litt over det alle dere som ser på det som et smålig svik når noen ikke dukker opp i begravelsen til sine nærmeste.

Anonymkode: 09b6a...e6c

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Synes du skriver veldig fint og reflektert om et så sårt emne. Du skal ikke føle på dårlig samvittighet, skam eller skyld for dette. Det er følelser du sikkert allerede er fylt av fra tidligere pga faren din, men de følelsene er egentlig hans. Det er urettferdig at han skyver dem over på deg, og du skal ikke behøve å måtte bære hans følelser.

Om kontakt med ham kun stresser og tynger, så har du lov til å velge å prioritere din helse og ta avskjed med ham allerede nå. 

Og når det gjelder hva utenforstående måtte tenke, prøv å ikke bry deg. Uansett hva du gjør så vil folk alltid sladre og finne noe negativt å si. Selv folk som paven og mor Theresa blir snakket negativt om. 
Jeg vet det er vanskelig men prøv å ikke bry deg om hva andre tenker. De vet ikke hvordan ditt liv er, de forstår ikke det utmattende stresset du blir påført av faren din og hvor hardt du jobber for å kunne leve ditt liv. 

Anonymkode: 3dca3...a53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 20.28):

Min mor er ikke syk eller døende, og jeg har ikke kontakt med henne lenger. Likevel tror jeg at jeg kommer til å kjenne på lettelse den dagen hun er borte. Å vite at jeg aldri mer trenger å bekymre meg for å møte på henne eller bare vite at hun fortsatt eksisterer der ute.

Ikke alle foreldre er gode foreldre. Mange skulle aldri fått barn! Og det er ikke vår skyld at vi er skadet av relasjonen, vi ba ikke om å bli født akkurat.

Anonymkode: 9e5a7...dd7

Nei du har helt rett ❤️ ts

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 20.31):

Jeg forstår deg veldig godt, ts. Du skal ikke skamme deg over dette. Kunne skrevet så mye mer men er redd for å bli gjenkjent, så lar det være med å si at jeg selv vokste opp med alkoholisert far. Jeg dukket ikke engang opp i begravelsen og fikk mye pes og tyn for det fra både fjern og nær.

Folk har ingen anelse om hva som foregår bak husets fire vegger og hva enkelte har gjennomgått. Tenk litt over det alle dere som ser på det som et smålig svik når noen ikke dukker opp i begravelsen til sine nærmeste.

Anonymkode: 09b6a...e6c

Takk ❤️ Har selv tenkt på akkurat det faktisk, å ikke dra i begravelse. Vet at det kommer til å gjøre folk sinte og skuffa, men for min egen del er det ikke viktig å dra. Jeg klarer å få en fin avslutning for min egen del, og bearbeide på min måte. Jeg er helt enig med deg. Ts

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 20.57):

Forstår deg veldig godt. Synes du skriver veldig fint og reflektert om et så sårt emne. Du skal ikke føle på dårlig samvittighet, skam eller skyld for dette. Det er følelser du sikkert allerede er fylt av fra tidligere pga faren din, men de følelsene er egentlig hans. Det er urettferdig at han skyver dem over på deg, og du skal ikke behøve å måtte bære hans følelser.

Om kontakt med ham kun stresser og tynger, så har du lov til å velge å prioritere din helse og ta avskjed med ham allerede nå. 

Og når det gjelder hva utenforstående måtte tenke, prøv å ikke bry deg. Uansett hva du gjør så vil folk alltid sladre og finne noe negativt å si. Selv folk som paven og mor Theresa blir snakket negativt om. 
Jeg vet det er vanskelig men prøv å ikke bry deg om hva andre tenker. De vet ikke hvordan ditt liv er, de forstår ikke det utmattende stresset du blir påført av faren din og hvor hardt du jobber for å kunne leve ditt liv. 

Anonymkode: 3dca3...a53

Det er godt å høre om andre sine erfaringer og tanker. Føles mindre ensomt da. Opplever ikke at noen andre rundt forstår, rett og slett. 

Takk ❤️ og takk for et veldig fint svar, jeg tar til meg alt du skriver 🫶🏻 ts

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

Du skal ikke tro at du er alene om å føle på dette. Det er bare en av de tingene det prates lite om. Du har lov å rett å føle det du føler. Og det er veldig sannsynlig at flere enn du tror, forstår mer enn hva de sier. 

Anonymkode: 303c1...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Du skal ikke tro at du er alene om å føle på dette. Det er bare en av de tingene det prates lite om. Du har lov å rett å føle det du føler. Og det er veldig sannsynlig at flere enn du tror, forstår mer enn hva de sier. 

Anonymkode: 303c1...96c

Nei det er nok sant, men jeg opplever ikke at noen snakker så mye om det. Og da føler man seg alene likeså.. ts 

Anonymkode: 8b5f1...552

[AnonymBruker]

Jeg var både lettet og glad da mamma døde. Hun tok selvmord etter mange år med selvmordsforsøk og psykisk sykdom. 

Det er helt naturlig å føle det slik når man har stått i en vanskelig situasjon i åresvis, sorgen er på mange måter allerede bearbeidet og det er godt å endelig bli ferdig. 

Det var godt for mamma og slippe også. 

Jeg tror man må ha opplevd det selv for å kunne forstå det, så det prates naturligvis ikke veldig mye om det. 

Anonymkode: e5c09...dce