Mannen fortrenger oppveksten

[AnonymBruker]

Det viser seg at moren til mannen min har vært ugrei med han hele oppveksten. Vi snakker grov mishandling, langt over hva som ville vært grunnlag for omsorgsovertakelse. Jeg var klar over at faren var ille, men søsteren fortalt meg nylig om at moren ikke akkurat var noen reddende engel. Mange brikker falt på plass for meg mtp hans psykiske helse og fungering ellers. Det var så «aha» at jeg har ingen grunn til å tvile på søsteren. Men - mannen er i full fornektelse. Pappa var slem og mamma var snill, og han ser ingenting galt med moren. Jeg har ikke noe behov for å tvinge han inn i en tung prossess, men ble plutselig veldig ambivalent til at han ønsker en tett relasjon mellom henne og barna våre. Hun er grei nok med dem, midt på treet, men nå som jeg vet hvor mye smerte hun har påført egne barn så føler jeg ikke noe behov for at hun har noen tett relasjon til dem. Søsteren ønsker ikke lenger å bidra så mye i morens hverdag, for å komme videre fra egne traumer, og valgte derfor å fortelle meg det av frykt for at jeg skulle dømme henne for å «ikke ta vare på mamma». Jeg er rett og slett rådvill på hvordan jeg skal forholde meg til dette når mannen har fortrengt alt det vonde. Noen med tips eller råd? 

Anonymkode: dde78...dc3

[AnonymBruker]

Hvordan vet du hva hun har gjort da?  Har søsteren sagt det? Det kan være at din mann var "gyldne" barnet, og at søsteren var syndebukk. At moren er toxic tviler jeg ikke på. Pass på at hun ikke er grei med et av dine barn og ufin med et annet. 

Anonymkode: 0f4eb...a0b

[Snublefot62]

Du kan ikke tvinge han til å gjøre noe med dette.

Kanskje de har hatt ulik opplevelse av oppveksten. Kanskje han ikke er klar til å håndtere det. Og kanskje han aldri blir klar.

Jeg er vokst opp i en søskenflokk med flere søsken og vi er født med litt spenn mellom fødselsårene. Jeg har hatt en helt annen oppvekst og forhold til mine foreldre enn mine søsken. Det betyr ikke at min eller deres opplevelse er feil. Det betyr bare at vi har vår egen opplevelse, vår egen oppvekst og vår egen måte å jobbe med det vi sitter igjen med.

Så jeg ville nok ikke automatisk antatt at han burde føle annerledes på det enn han gjør. Det må være en sak han jobber med.

[AnonymBruker]

La mannen være i fred. Du kan være der derom han trenger det. Det er ikke gitt at han fortrenger, men at han opplever dette annerledes enn deg. Husk at dette var hans normal. Det kan også godt være at han "pakker dette ut" i sitt tempo og da kan du være tilgjengelig, OM han ønsker å prate om det, eller bearbeide noe sammen med deg. 

Jeg og min søster er oppvokst i et dysfunksjonelt hjem. Vi har en veldig forskjellig opplevelse av hva som skjedde og mens hun dyrker det som har vært, har jeg gått videre. 

Anonymkode: b1f5b...7d6

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (30 minutter siden):

Du kan ikke tvinge han til å gjøre noe med dette.

Nettopp !     

Så du skal bare holde deg langt unna.

Anonymkode: 1cb6a...f8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det viser seg at moren til mannen min har vært ugrei med han hele oppveksten. Vi snakker grov mishandling, langt over hva som ville vært grunnlag for omsorgsovertakelse. Jeg var klar over at faren var ille, men søsteren fortalt meg nylig om at moren ikke akkurat var noen reddende engel. Mange brikker falt på plass for meg mtp hans psykiske helse og fungering ellers. Det var så «aha» at jeg har ingen grunn til å tvile på søsteren. Men - mannen er i full fornektelse. Pappa var slem og mamma var snill, og han ser ingenting galt med moren. Jeg har ikke noe behov for å tvinge han inn i en tung prossess, men ble plutselig veldig ambivalent til at han ønsker en tett relasjon mellom henne og barna våre. Hun er grei nok med dem, midt på treet, men nå som jeg vet hvor mye smerte hun har påført egne barn så føler jeg ikke noe behov for at hun har noen tett relasjon til dem. Søsteren ønsker ikke lenger å bidra så mye i morens hverdag, for å komme videre fra egne traumer, og valgte derfor å fortelle meg det av frykt for at jeg skulle dømme henne for å «ikke ta vare på mamma». Jeg er rett og slett rådvill på hvordan jeg skal forholde meg til dette når mannen har fortrengt alt det vonde. Noen med tips eller råd? 

Anonymkode: dde78...dc3

Dette må du bare la være helt i fred. Vet du hvor alvorlig det kan være å pakke ut så mange år med traumer? Hvis du fortsetter å pushe på her, og realiteten hans brister, snakker vi kanskje år med terapi og oppbygging igjen. 

Ligg unna, virkerlig. 

Anonymkode: e1229...b00

[AnonymBruker]

Det er hardere å ha blitt sviktet av to foreldre enn av en forelder. Kanskje han har et stort behov for å mene at mamma var snill og gjorde sitt beste. Å skulle innrømme at ens egen mor ikke tok vare på deg når du var et forsvarsløst barn, er mer enn mange tåler.

Mannen min har gått fra å mene at oppveksten ikke var et problem, til at pappa var slem og mamma har ofret så mye, til mamma burde tatt noen andre valg, til mamma er konfliktskapende med barna og konen min men vi får nå tåle det, til jeg hjelper dem med greier for å ha gjort mitt men de virker veldig selvsentrerte, og nå til sist ikke noe mer kontakt fordi han har innsett at de faktisk ikke bryr seg om ham. 

Dette har tatt 30 år, sånt skjer ikke over natten. 

Anonymkode: 84a22...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette må du bare la være helt i fred. Vet du hvor alvorlig det kan være å pakke ut så mange år med traumer? Hvis du fortsetter å pushe på her, og realiteten hans brister, snakker vi kanskje år med terapi og oppbygging igjen. 

Ligg unna, virkerlig. 

Anonymkode: e1229...b00

Så jeg skal bare la en overgriper passe barna mine? Nei, det skjer ikke. Mannen min er ikke viktigere enn dem…
 

 

Anonymkode: dde78...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så jeg skal bare la en overgriper passe barna mine? Nei, det skjer ikke. Mannen min er ikke viktigere enn dem…
 

 

Anonymkode: dde78...dc3

Du kan forholde deg til hvordan hun behandler barna, som i følge deg er midt på treet, helt greit, hvis det endrer seg, kan du ta avstand på bakgrunn av det. Men du skal IKKE tvinge mannen din gjennom noe han ikke er klar for. 

Anonymkode: e1229...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Så jeg skal bare la en overgriper passe barna mine? Nei, det skjer ikke. Mannen min er ikke viktigere enn dem…
 

 

Anonymkode: dde78...dc3

Jeg er vokst opp på tidlig 70-tallet med foreldre som kunne dra i øra, klapse oss osv, riktignok uten at det var direkte vondt, mer ydmykende. Forsvarer ikke dette i det hele tatt, men når jeg selv fikk barn rørte de ikke barna mine. Heller tvert i mot ble sur om jeg snakket litt hardt til barna. 
 

Når ts sier grov mishandling ve5 jeg ikke hva hun legger i det, men ut fra egen erfaring vet jeg at besteforeldre nødvendigvis ikke trenger å gjøre noe mot barnebarna. I ts sitt tilfelllw ville jeg fulgt nøye med 

Anonymkode: 16dbb...2e7

[AnonymBruker]

Det er ikke din plass å vurdere hans opplevelse av egen barndom. 

Anonymkode: ee717...d40

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Så jeg skal bare la en overgriper passe barna mine? Nei, det skjer ikke. Mannen min er ikke viktigere enn dem…
 

 

Anonymkode: dde78...dc3

Du bør kanskje ta denne praten med han.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med en person som har opplevd svært grov mishandling og overgrep gjennom hele oppveksten fra begge foreldre. Én forelder (A) med narssisistisk og antisosial personlighetsforstyrrelse, en iskald pedofil sadist som aldri har hatt noen følelsesmessig binding til barnet sitt og en forelder (B) med null impulskontroll, store rusproblemer, et farlig miljø rundt seg og det jeg gjetter er mer i gata psykotiske perioder enn personlighetsforstyrrelser.

De har begge gjort grusomme ting langt over fatteevne i hvert våkne (og i og for seg også sovende) øyeblikk av min ektefelles oppvekst. De var (og trolig er) begge livsfarlige på hver sine måter og det er et under at hen kom levende fra dette, selv om hverken kropp eller psyke er intakt.  

De første årene vi var sammen var min ektefelles sannhet at A var grusom, ond og farlig og hen følte ingenting annet enn tomhet og hat i A's retning. B derimot ble sett på som syk og uforutsigbar, men snill og velmenende. 

Det var ingen gradsforskjell i fysisk mishandling og overgrep, men der A ikke følte noenting for barnet sitt, viste B i hvert fall jevnlig en form for kjærlighet. Det kunne være å kjøpe inn min ektefelles yndlingsgodteri selv om det var to timers kjøretur for å få tak i det, at hen kunne si "unnskyld, jeg mente det ikke" etter en voldtekt, at hen husket på barnet bursdag og bakte kake eller at hen ga beskjed om at nå skal jeg la deg være i fred mens jeg ser de her to filmene, så stek deg en pizza og slapp av litt, det tar vel sånn rundt 3 timer. Ikke akkurat hva jeg vil kalle en varm forelder, men når du er et forsvarsløst barn uten noe annet sted å gå og ingen andre å vende deg mot, blir ethvert snev av vennlighet og anerkjennelse noe du suger til deg. For hen er jo glad i deg, hvis ikke hadde hen jo ikke vært lei seg etter å ha voldtatt deg... 

Det tok mange, mange år og mye terapi for min ektefelle å innse at forelder B ikke hadde vært en ganske grei forelder. Det lille snevet av omsorg hen greide å oppdrive var sammenlignet med A's iskaldhet så stort at de to opplevdes som natt og dag for barnet, også etter at det var blitt voksent. Og sorgen som kom da hen etterhvert innså at hen faktisk ikke hadde hatt en eneste forelder som var glad i hen var enorm.

Den samme dynamikken kan være det som skjer med mannen din, ts. At far har vært bare slem, mens mor har vært slem, men også vært kjærlig eller i det minste vist et snev av omsorg eller affeksjon og dermed opplevdes som den trygge og gode forelderen. Legg til at barn som vokser opp i dysfunksjonelle hjem ofte tror en del av det de opplever hjemme er normalt selv om det langt fra er det, så kan inntrykket av foreldre ende opp med å være objektivt sett veldig, veldig galt. 

Det jeg synes du bør gjøre er for det første å prøve å få mannen din til å søke hjelp dersom han ikke allerede går i terapi, for på et eller annet tidspunkt vil korthuset rase. Jeg syns ikke du skal presse ham på hvordan moren har vært mot ham, men jeg synes heller ikke du skal akseptere at barna dine omgås en barneovergriper alene. La dem se bestemoren kun mens du er til stede, kanskje? Sannsynligvis vil mannen din protestere på det, og istedenfor å bruke hans oppvekst som begrunnelse, kan du bruke hans søsters oppvekst. Det gjør jo ikke bestemoren til en bedre barnevakt og besteforelder at hun mishandlet og forgrep seg på bare ett barn og ikke begge...

Anonymkode: b5218...dfe

[AnonymBruker]

La han være i fred. Å tro at man kan behandle minner som om de var en fysisk skade er en tullete misoppfatning som kvinner har. Å snakke om vonde minner hjelper ikke. Det bare forsterker minnene, og gjør de enda verre. Det beste, og mest sunne, er faktisk å ignorere dem. Det svekker synapse-mønstre i hjernen, og fører til at man glemmer det ille. Kvinner bør snakke mindre, og gjøre mer. 

Anonymkode: 1e4fd...87b

[PITTY]

Du kan i det minste overlevere budskap til mannen din om at du er skeptisk, lite interessert i at moren hans skal passe barna deres. Den følelsen må du få lov til å ha. Og hvis mannen din brått skulle melde seg på banen, så kan det nok tenkes at det blir du som får hele den skyllebøtta, eller?

Samtidig så har du jo ikke noe bevis heller. Bare søsterens oppfatning. Når mannen din har kun sammenknepen munn gjeldende oppvekst er det selvsagt forståelig at det skurrer litt. Ingen røyk uten ild..

Dette er såpass tricky at jeg ville søkt litt hjelp utenfra. Skjønner frustrasjonen.

[AnonymBruker]

Det som er veldig vanskelig når det gjelder oppvekst, er at det dessverre er normalt i enkelte familier at foreldre behandler barna annerledes, også ubevisst. Helt sykt å være vitne til når man har lest seg opp om det. Støtter rådene om å ikke åpne et potensielt sår av traumer, men ha også i bakhodet at moren hans kan ha behandlet han annerledes, selv om hun gjorde en dårlig jobb med søsteren. 

Anonymkode: 4173f...343

[AnonymBruker]

Hva mener du med overgriper? 

Anonymkode: fdc3b...05e

[AnonymBruker]

De trenger ikke ha en tett relasjon. Bare sørg for å alltid være tilstede når barna er sammen med farmor, så vil de ha en farmor i livet sitt og ferdig med det. 

Anonymkode: c0728...7e0