Kutte ut søsken med diagnose?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg hadde ikke kuttet kontakten uten å snakke med søskenet mitt først ihvertfall. Kan dere eventuelt la rasistiske kommentarer og radikale synspunkter bare gå? Uten å ta til motmæle eller kritisere? Det gjør jo egentlig ingenting at vedkommende sier teite ting. Dere kan bare forklare for barna deres at det ikke er ok holdninger å ha, men at det er bedre å ikke si noe for å unngå krangling.

Hvis det ikke hjelper, hadde jeg snakket med søskenet mitt om at hvis du ikke roer deg ned når vi er på besøk sammen, så kan vi ikke ha mer kontakt med deg. Vi orker rett og slett ikke å utsette oss for så mye aggresjon og kjenner at vi må beskytte oss. Og særlig barna. Ikke fordi vi ikke er glad i deg, men fordi vi blir så utav oss at vi ikke klarer mer. Jeg håper du klarer å forandre på oppførselen din, for jeg er glad i deg.

Anonymkode: 32995...b35

Vi prøver å la rasistiske kommentarer og holdninger bare gå, altså overser det. Men hele kvelden kan dreie seg om det. Sånn utelukkende det, og det kan søskenet mitt snakke om helt ut av det blå, uten at dette har vært tema i det hele tatt. Vi har tv, radio og nett forbud rundt søskenet mitt, fordi TV-en kan plutselig trigge. Vi unngår en rekke temaer. Mor ringer og avklarer hele sammenkomsten med søskenet mitt på forhånd for å forberede. 
 

En av tingene med søskenet mitt er at samtaler, hjelper ikke i det hele tatt. Mitt søsken har ikke evne til å sette seg inn i andres følelser eller ha forståelse for andres meninger. Den innsikten er ikke der. Vi har familemedlemmer som har prøvd å ha den typen samtale også psykolog, men det har endt med vold. At mitt søsken har klikka fullstendig og lagt vedkommende ned i bakken. 

Anonymkode: 4d9ea...8a5

[AnonymBruker]

Det finnes psykiske sykdommer som ikke gir utslag før man er ung voksen. Får jammen håpe dine barn ikke er en av de, TS, når du i fullt alvor tenker å kutte kontakten med noen som er syk. DET er det du ønsker å lære dine barn? Javel. 

Anonymkode: a08fa...bc8

[AnonymBruker]

Million skrev (På 19.7.2025 den 13.52):

Hvis barna mine må sitte og være vitne til slike ting, rasistiske utsagn, roping, raseri, ting som kastes veggimellom for bagateller.... så ja, jeg hadde kuttet ut den personen, selv om han var aldri så mye mitt søsken. Hadde ikke godtatt det, man har et ansvar for å beskytte sitt eget sjelsliv og fremfor alt barna sine. De skal ikke behøve og utsettes for sånt, i alle fall ikke være nødt til å sitte i det i familieselskaper og sammenkomster. Nei, absolutt ikke.

Jeg hadde kuttet ut dette søskenet. 

Finnes det ingen medisinering som kan hjelpe personen å kontrollere utbruddene sine og anfallene av raseri og uregulerte følelsesutbrudd bare fordi "noen gikk forbi"? Eller er denne personen allerede på medisinering, men nekter å ta dem? Da kan han skylde seg selv om han blir alene.

Barna får ikke omgås han pga diagnosen og måten han oppfører seg på. Det blir for negativt og skremmende. Søskenet mitt har ingen forståelse for diagnosen sin og ser ikke seg selv. Det samme gjelder forståelsen for hvordan andre kan oppleve adferden, den er ikke tilstede. Har blitt veldig alene, har som sagt ingen venner, ikke i jobb og har kun nærmeste familie. Der kun foreldre og meg orker å være i lag. 

Anonymkode: 4d9ea...8a5

[AprilLudgate]

Jeg hadde skjermet barn fra feiringer osv og ikke invitert søsken.

Så hadde jeg besøkt søsken avogtil i roligere omgivelser. Om ikke det heller hjelper på voldelig atferd fysisk og psykisk så må man bare kutte ut. 
 

Prøv å finne en aktivitet som roer ned vedkommende.

Det eksploderer nok på julaften osv fordi mye mennesker og rammer personen ikle tåler. 

[AnonymBruker]

Jeg er i en ganske lik situadjon som din mann og selv om jeg forstår at det er vanskelig for deg  så er det også svært vandkelig å være den foreldren som ikne klarer å nå igjennom med at barna ikke kan treffe onkel/tante. Vi har ikke vokst opp med personen og blitt lært opp til at dette er normalt og akseptabelt. Vi står på sidelinjen og ser galskapen uten noen midler til å ta tak i det. (

Du kan holde barna unna og fortsatt ha kontakt med søsken selv, dersom det er ønskelig?

Anonymkode: efd0f...753

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det finnes psykiske sykdommer som ikke gir utslag før man er ung voksen. Får jammen håpe dine barn ikke er en av de, TS, når du i fullt alvor tenker å kutte kontakten med noen som er syk. DET er det du ønsker å lære dine barn? Javel. 

Anonymkode: a08fa...bc8

Ja?

Man skal skjermes for vold og utagering ja. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det finnes psykiske sykdommer som ikke gir utslag før man er ung voksen. Får jammen håpe dine barn ikke er en av de, TS, når du i fullt alvor tenker å kutte kontakten med noen som er syk. DET er det du ønsker å lære dine barn? Javel. 

Anonymkode: a08fa...bc8

Og det er svært leit for den som er syk, men når det flyr innventar vegg i mellom på juleaften så tenker jeg det er lov å lure på om man kan kutte/redusere kontakt....

Anonymkode: efd0f...753

[Lava Anne]

Jeg hadde konfrontert og ikke kuttet. Tror jeg. Når man ikke finner seg i ting så konfronterer man. Jeg har sagt rett ut til mitt eget søsken at det får skjerpe seg, av andre grunner enn de du oppgir. Jeg har sagt klart ifra hvordan det går utover meg, flere ganger, når det dukker opp og i fredstid. Ingen andre sier ifra, de har gitt ham opp, på grunn av diagnosen. Nå prøver han oppriktig å gjøre det bedre, for min skyld. Han har en vei å gå. Og selv om han ikke har sagt det, vet jeg at han respekterer meg. Ingen har godt av en familie som legger til rette og tier om atferd som blir belastende for andre. De sier praktisk talt at hans handlinger ikke egentlig har noen konsekvenser for andre, verken på godt eller vondt. Ikke rart han aldri forandrer seg. Hvis han selv etter skikkelig beskjed gir totalt beng, hadde jeg vurdert brudd. Jeg ville også tatt en prat med foreldrene mine, som åpenbart synes det er ok at dere har det ubehagelig, men at han ikke skal oppleve ubehag selv.

[AnonymBruker]

høres ut som min søster, hun har perioder hvor hun er helt fin men også hvor hun plutserlig klikke for ingen ting 

det er slitsomt men hun kan ikke noe for det å jeg er forsatt glad i ho, så jeg ville ikke kuttet kontakt med ho men man trenger ikke se ho så ofte. jeg syns det er bedre når hun selv tar kontakt for da går det som regel bra 

Anonymkode: 2e168...79c

[Anne-Mari]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 8.25):

Du, det du beskriver her er klassisk borderliner! De er jo definisjon på drittkjerring! Anbefaler alle å kutte all kontakt med borderliner diagnose personer 

Anonymkode: 578ce...089

Så alle som har bordeliner bør ikke ha menneske runt seg? Her finnes det både behandling og medisiner. Alle mennesker trenge noen som bryr seg. 

Når det gjelder innlegget til ts. Så lurer jeg på om det finnes et mønster her. Hvilke diagnose hat vetkommede? Er diagnosen riktig? Har vetkommede leste seg opp på egen diagnose å prøver å være diagnosen? Da leser man helst seg opp på de negative sidene. Kanskje i et forsøk på å få det bedre med seg selv. Jeg har selv vært feildiagnosert 2 ganger. Enten gangen prøvde jeg å bli diagnosen fordi jeg mente at de vill aksepter meg som den jeg var. Det gikk dårlig, for jeg ble jo ikke noe bedre og folk ville ikke være sammen med meg fordi fasaden sprakk. Jeg ble satt utenfor alt på tross av at jeg hadde evner bel keg fortalt hvor fæl jeg var bare grunnet en feil diagnose. Da jeg miste diagnose ble fler rundt meg sure inklusiv min egen famile ford de ikke kunne bruke min diagnose til å unnskylde sin egen oppførsel ovenfor meg. Gikk mye i "Du kan ikke dette for du har....." Det var veldig frustrerende å gjorde meg mye sint. Spesielt en epidode der en potesiell arbeidgiver sa at jeg ikke en gang på tiltak kunne klare jobben grunnet diagnosen. Jeg hadde på det tidspunktet en master i fagfelte. Jeg hadde det ikke bra, så det å miste diagnosen var en lettelse å etterhvert ble kontakten med familen bedre da de forstod at unnskyldningen dere ikkenholt mål. Etter det fikk jeg en annen feildiagnose der DPS ville tvinge meg inn i en behandlig jeg slev vet ikke funker. Jeg har hatt masse såkalte sinne utbrudd. Det har vært lang kamp, men idag hat jeg fått rett diagnose. Jeg har komplisert PTSD. Har fått noe behandling nå å den funker, men psykologen min ser at grunne til at jeg sliter så mye jeg gjør er at hjelpen kom inne alt for sent. Jeg har hel tiden måtte kjempe for å bli trodd, det har gjort til at jeg lett går i forsvar. Jeg har disosisasjon noe som gjør at jeg ikke husker ting. Kan skli til et annet sted og tid, flasback. Dermed tro du er en finde som jeg bør skade. Idag vet jeg hvorfor ting er som de er. Jeg kan ta hensyn til det å fortelle litt hvorfor ting er som de er. Hvorfor jeg reager spesielt i noen situasjonen. Har fått en mye større forståelse av ulike sykdommer gjennom denne kampen. Ser at noen skriver at vekommde søster er bortskjemt angående mandelpudding vs. riskrem. Å da tenker jeg på om det har blitt sagt å forbrett på forhånd at.i år blir det riskrem. Noen trenger denne forutsigbarheten. Eller er det noen spesiell grunn til at det blir noe uta av det? Går det an å finne en middelvei? Når det gjelder rasisme så kan det handle om ulike ting. Hva om den ytringen er et utslag av man selv ikke føler seg forstått. At man rett å slett tror at andre får det mer tilrettelagt enn man selv. Hva med å prøve å forstå hvorfor. Ting kan ligge lagt tilbake å være vanskelig å få tak i. 

Anbefaler deg først å fremt å lese deg opp på diagnosen vetkommed har. Se på kriteriene med kritisk blikk å se om du kjenner igjen vetkommede i diagnosen, husk også at det finnes kryssdiagnoser som ligner på hverandre. Snakk gjerne med søsken i en anne sammheng enn jul om diagnosen. Spør helt ærlig hva vetkommede tenker om den. Se gjene på forveklingsdiagnoser. Å se hav som du etter det du kjenner vetkommed passer best. Dette kalles ofte i fagspråket psykoedukasjon. Å kan gi en forståelse for rekasjonmønser. Ved å vite hvor "triggerne" ligger så kan du letter vise forståelse. Å jeg tro alle vil få det bedre. For meg hat det vært.viktig ånforstå.sykdommen og at de som er runt meg også gjør det. I min sykdom er det slik at hjerne bare overstyrer fornuften. Da er der viktig at de rundt vet hva de skal gjøre i slik situasjoner. Mitt barn vet at når mamma får traumeanfall hjelper det å gi henne en klem eller å spørre etter noe så rart som hvilken farge postkassa har. Klemmer beroliger nervesystemet og spørmåle om fargen på postkassen kobler på tenkegjene som er avskrudd i et traume anfall. 

Det er viktig å sette seg inn i den andre situasjon og prøve å finne best mulig løsninger. Det er vakleig åmsinhva som bør gjøres når man ikke har diagnosen. Men jeg vil anbefale å prøve å se hva som kan bedre og roe situasjon for alle. Det er også viktig å informere barna hvorfor noen oppføre seg som de gjør. Barn kan forstå mye og kanskje komme med andre prepektiber en ens eget. Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet med å kutte kontakten, annet enn de naturlige utfordringene ved sammenkomster hvor ditt søsken og dere er invitert. 

Man kan ikke skylde alt på en diagnose, og selv om det i så fall er utelukkende diagnosen som fører til denne oppførselen, så er det likevel ikke noe man må tåle. Man skal ikke behove å tåle å la seg selv bli slukt, nedtrykt eller herset med. Man har sitt eget liv, slik ditt søsken har sitt. Du har ansvar for at du selv har det bra, og hvis det er bedre uten ditt søsken, så er det sånn det er. 

Anonymkode: ac541...86c