Kutte ut søsken med diagnose?

[AnonymBruker]

Skulle ha stilt til valg i USA...

Anonymkode: dc1ac...fe8

[Faytastic]

Har du diagnoser du også, eller kunne du kanskje vert den som tar litt ansvar og ikke lar deg fyre opp. Man må ikke ytre alt på død og liv ovenfor den med diagnoser. Da tar man rett og slett hensyn! 

[AnonymBruker]

Har søskenet ditt noe ønske om å ha kontakt med dere da?

Ville ikke latt mine barn være i kontakt med en så ustabil og utagerende person. Så enig med mannen din der.

Kunne kanskje ha dristet meg til å invitere på kino/café et par ganger i året om det er gjennomførbart. På kino er det lite prat.

Anonymkode: 73f7d...8ac

[Gregarious]

Jeg tenker at en time hos en psykolog eller lignende kunne vært verdt det. Da kan du diskutere mer åpent, og det kan også være til hjelp videre, spesielt dersom vedkommende er enig i at du bør distansere deg.
 

[AnonymBruker]

Jeg har selv kuttet ut et søsken med diagnose. Iallefall skylder hun på diagnosen fordi hun er en drittkjerring, hun har borderline. Sånn jeg kjenner henne er det bare en dårlig unnskyldning for å være en dritt. Hun er veldig slitsomt å være sammen med, mangler evnen til å inngå i sosiale relasjoner, alt handler om henne, og alle andre er drittsekker hele tiden.  Jeg holdt det til bare et minimum i mange år, til nå å kutte kontakten helt. Hun kunne ødelegge julaften for alle fordi noen andre kanskje fikk en gave mer enn henne eller hennes barn. Hun satt faktisk å talte gavene, og lagde et helvete uten like fordi det ikke var helt likt. Vi var 21 mennesker... 8 av de barn... var enorme mengder gaver. Har drapstruet meg og barna mine... i tillegg jublet hun, spratt champagnen  og heiste flagget når ene barnet mitt døde. Og da kuttet jeg helt. Og for å komme til poenget.... livet mitt ble betraktelig bedre etter det. Holdt ut med drittet hennes i over 20 år før jeg sa stopp, skulle ønske jeg var tøff nok til å gjøre det tidligere. Så ta det valget som er best for deg. Er ikke verdt å stå i ting bare fordi det er familie. Noen ganger må man være litt egoistisk og tenke på seg og sitt. Lykke til❤️

Anonymkode: ce74f...f7f

[Mora7]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 14.34):

Jeg har ett søsken som er utenom det vanlige. Her snakker vi utagerende adferd, kan klikke pga bagateller, som f.eks noen går forbi. Er opphengt i enkelte kontroversielle temaer, og snakker kun om det. Hisser seg selv opp og utagerer hvis noen har en litt annen mening eller ordlegger seg litt annerledes enn det søskenet mitt foretrekker. Mitt søsken kan komme med en del rasistiske utsagn og har svært radikale synspunkter. Alt dette fører til at det er uutholdelig å være med vedkommende, til og med i få timer som f.eks på julaften og nyttårsaften. Det ender alltid med konflikter, sist gikk skåler og bestikk veggimellom fordi det var riskrem og ikke mandelpudding til dessert.
 

Som dere skjønner har søskenet mitt en diagnose som ble stilt i voksen alder. Og til daglig bor søskenet mitt alene, er utenfor arbeidslivet, og har pga sin adferd ingen venner eller omgangskrets,  bortsett fra søsken og foreldre. Mine foreldre har gitt alt fra dag én og vært noen skikkelige helikopterforeldre. Selv i dag forsvarer de og hjelper så mye de kan, også når det går utover dem selv og andre. Jeg for min del har fått nok. Jeg greier ikke mer. Min mann har sagt at han ikke vil omgås mitt søsken mer. Mannen min deltar ikke på sammenkomster der dette søskenet mitt er tilstedeværende. Og nå sier han at det ikke er forsvarlig at barna våre omgås søskenet mitt. 
 

Jeg har lyst til å kutte ut søskenet mitt, men greier ikke fordi vedkommende er alene i livet og har ingen bortsett fra meg og foreldrene våre. Samtidig går det hardt utover meg og mine når vi er sammen? Hva hadde du gjort? 
 

 

Anonymkode: 4d9ea...8a5

Huff, for en vanskelig situasjon! Har selv en sønn, som trolig er på spekteret, men han oppfører seg heldigvis fint foran familien. Min sønn har utsatt yngre søsken for en god del sinne og stygge utsagn, og det har vært vanskelig å skjerme de små. Uansett, du bør skjerme de små dersom du har mulighet. Kan du snakke med din bror, gjøre avtaler for kvelden- feks hva som skal serveres etc? Klarer han å forstå at hans atferd kan virke skremmende på små barn? Selvfølgelig må dere andre ikke gå imot hans konservative syn mtp rasisme etc, der må dere andre ha en enighet om å overse slike «utspill». Om han ikke har evne til å forstå at hans sinneutbrudd går utover amå barn, og dere ikke klarer å «please» han- så må han informeres om at dere feks ikke kan feire jul sammen.. Huff, det er hjerteskjærende- men barna dine må faktisk gå foran❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 14.34):

Jeg har ett søsken som er utenom det vanlige. Her snakker vi utagerende adferd, kan klikke pga bagateller, som f.eks noen går forbi. Er opphengt i enkelte kontroversielle temaer, og snakker kun om det. Hisser seg selv opp og utagerer hvis noen har en litt annen mening eller ordlegger seg litt annerledes enn det søskenet mitt foretrekker. Mitt søsken kan komme med en del rasistiske utsagn og har svært radikale synspunkter. Alt dette fører til at det er uutholdelig å være med vedkommende, til og med i få timer som f.eks på julaften og nyttårsaften. Det ender alltid med konflikter, sist gikk skåler og bestikk veggimellom fordi det var riskrem og ikke mandelpudding til dessert.
 

Som dere skjønner har søskenet mitt en diagnose som ble stilt i voksen alder. Og til daglig bor søskenet mitt alene, er utenfor arbeidslivet, og har pga sin adferd ingen venner eller omgangskrets,  bortsett fra søsken og foreldre. Mine foreldre har gitt alt fra dag én og vært noen skikkelige helikopterforeldre. Selv i dag forsvarer de og hjelper så mye de kan, også når det går utover dem selv og andre. Jeg for min del har fått nok. Jeg greier ikke mer. Min mann har sagt at han ikke vil omgås mitt søsken mer. Mannen min deltar ikke på sammenkomster der dette søskenet mitt er tilstedeværende. Og nå sier han at det ikke er forsvarlig at barna våre omgås søskenet mitt. 
 

Jeg har lyst til å kutte ut søskenet mitt, men greier ikke fordi vedkommende er alene i livet og har ingen bortsett fra meg og foreldrene våre. Samtidig går det hardt utover meg og mine når vi er sammen? Hva hadde du gjort? 
 

 

Anonymkode: 4d9ea...8a5

Du kan beholde en liten minimum kontakt med vedkommende men aldri ta med barna eller mannen, prioriter alltid din familie foran søskene ditt. Hen må få seg støttekontakt og hjelp av det offentlige ogsp

Anonymkode: 578ce...089

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har selv kuttet ut et søsken med diagnose. Iallefall skylder hun på diagnosen fordi hun er en drittkjerring, hun har borderline. Sånn jeg kjenner henne er det bare en dårlig unnskyldning for å være en dritt. Hun er veldig slitsomt å være sammen med, mangler evnen til å inngå i sosiale relasjoner, alt handler om henne, og alle andre er drittsekker hele tiden.  Jeg holdt det til bare et minimum i mange år, til nå å kutte kontakten helt. Hun kunne ødelegge julaften for alle fordi noen andre kanskje fikk en gave mer enn henne eller hennes barn. Hun satt faktisk å talte gavene, og lagde et helvete uten like fordi det ikke var helt likt. Vi var 21 mennesker... 8 av de barn... var enorme mengder gaver. Har drapstruet meg og barna mine... i tillegg jublet hun, spratt champagnen  og heiste flagget når ene barnet mitt døde. Og da kuttet jeg helt. Og for å komme til poenget.... livet mitt ble betraktelig bedre etter det. Holdt ut med drittet hennes i over 20 år før jeg sa stopp, skulle ønske jeg var tøff nok til å gjøre det tidligere. Så ta det valget som er best for deg. Er ikke verdt å stå i ting bare fordi det er familie. Noen ganger må man være litt egoistisk og tenke på seg og sitt. Lykke til❤️

Anonymkode: ce74f...f7f

Du, det du beskriver her er klassisk borderliner! De er jo definisjon på drittkjerring! Anbefaler alle å kutte all kontakt med borderliner diagnose personer 

Anonymkode: 578ce...089

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 14.34):

Jeg har ett søsken som er utenom det vanlige. Her snakker vi utagerende adferd, kan klikke pga bagateller, som f.eks noen går forbi. Er opphengt i enkelte kontroversielle temaer, og snakker kun om det. Hisser seg selv opp og utagerer hvis noen har en litt annen mening eller ordlegger seg litt annerledes enn det søskenet mitt foretrekker. Mitt søsken kan komme med en del rasistiske utsagn og har svært radikale synspunkter. Alt dette fører til at det er uutholdelig å være med vedkommende, til og med i få timer som f.eks på julaften og nyttårsaften. Det ender alltid med konflikter, sist gikk skåler og bestikk veggimellom fordi det var riskrem og ikke mandelpudding til dessert.
 

Som dere skjønner har søskenet mitt en diagnose som ble stilt i voksen alder. Og til daglig bor søskenet mitt alene, er utenfor arbeidslivet, og har pga sin adferd ingen venner eller omgangskrets,  bortsett fra søsken og foreldre. Mine foreldre har gitt alt fra dag én og vært noen skikkelige helikopterforeldre. Selv i dag forsvarer de og hjelper så mye de kan, også når det går utover dem selv og andre. Jeg for min del har fått nok. Jeg greier ikke mer. Min mann har sagt at han ikke vil omgås mitt søsken mer. Mannen min deltar ikke på sammenkomster der dette søskenet mitt er tilstedeværende. Og nå sier han at det ikke er forsvarlig at barna våre omgås søskenet mitt. 
 

Jeg har lyst til å kutte ut søskenet mitt, men greier ikke fordi vedkommende er alene i livet og har ingen bortsett fra meg og foreldrene våre. Samtidig går det hardt utover meg og mine når vi er sammen? Hva hadde du gjort? 
 

 

Anonymkode: 4d9ea...8a5

Når det blir for mye og mer enn nok så klarer man å kutte ut. Her ble det for mye i mange år. Ga sjanse på sjanse helt til vedkommende ble 30 og fremdeles holdt på i samme stil. Jeg forstår diagnoser, men jeg vet også at mange med disse diagnosene oppfører seg bedre. Det så jeg på en annen tråd rundt temaet. 

Nå har mitt søsken et sett foreldre å støtte seg på, jeg orker ikke mer. 

Anonymkode: ddecc...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du, det du beskriver her er klassisk borderliner! De er jo definisjon på drittkjerring! Anbefaler alle å kutte all kontakt med borderliner diagnose personer 

Anonymkode: 578ce...089

Det sliter mitt søsken med, borderline, adhd og asperger. Mener selv at ingen merker noe til diagnosene og da hn sa det så tenkte jeg at jeg er ferdig. Finnes ingen med mindre selvinnsikt enn det. 

Anonymkode: ddecc...b2c

[AnonymBruker]

Om det er snakk om autisme eller psykisk utviklingshemming, så hadde jeg som søster hatt litt kontakt. Kanskje tatt et pårørendekurs. Men hadde skjermet resten av familien min. 

Om det er snakk om en personlighetsforstyrrelse som f.eks Borderline (psykopater og narsissister får vel ikke diagnose i Norge annet enn i fengsel), så hadde jeg nok kuttet ut vedkommende for å ikke få sugd ut all energi og livskraft. 

Anonymkode: 72936...32b

[Million]

Hvis barna mine må sitte og være vitne til slike ting, rasistiske utsagn, roping, raseri, ting som kastes veggimellom for bagateller.... så ja, jeg hadde kuttet ut den personen, selv om han var aldri så mye mitt søsken. Hadde ikke godtatt det, man har et ansvar for å beskytte sitt eget sjelsliv og fremfor alt barna sine. De skal ikke behøve og utsettes for sånt, i alle fall ikke være nødt til å sitte i det i familieselskaper og sammenkomster. Nei, absolutt ikke.

Jeg hadde kuttet ut dette søskenet. 

Finnes det ingen medisinering som kan hjelpe personen å kontrollere utbruddene sine og anfallene av raseri og uregulerte følelsesutbrudd bare fordi "noen gikk forbi"? Eller er denne personen allerede på medisinering, men nekter å ta dem? Da kan han skylde seg selv om han blir alene.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke kuttet ut et søsken som har så mye plager og problemer som dette mennesket har, men jeg hadde skjermet barna mine og besøkt han alene. Vet ikke hvilken diagnose han har, men regner med han får medisiner og all mulig oppfølging?

Anonymkode: 6e4f8...4d9

[AnonymBruker]

Forstår deg godt

Har ei søster selv som burde fått en diagnose for oppførselen hennes er rett og slett horribel 

Alle andre er idioter og hun får ikke venner, går ikke overens med kollegaene sine, mannfolka stikker og hun holder et helvete hver gang familien samles. 

Det rare er at hun ved jevne mellomrom kutter oss ut (familie og venner), blokkerer oss på alle mulige kontaktpunkt for ting vi ikke aner hva er. Så går det noen dager eller uker, hun åpner blokkeringen igjen og virker helt normal eller uvitende for hva som har skjedd. Psyko

Jeg har derfor ingen kontakt med henne i dag. 

Gruer meg til den dagen foreldrene våre er borte og arveoppgjøret skal taes. 

 

Anonymkode: 90ca7...85a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2025 den 14.34):

Jeg har ett søsken som er utenom det vanlige. Her snakker vi utagerende adferd, kan klikke pga bagateller, som f.eks noen går forbi. Er opphengt i enkelte kontroversielle temaer, og snakker kun om det. Hisser seg selv opp og utagerer hvis noen har en litt annen mening eller ordlegger seg litt annerledes enn det søskenet mitt foretrekker. Mitt søsken kan komme med en del rasistiske utsagn og har svært radikale synspunkter. Alt dette fører til at det er uutholdelig å være med vedkommende, til og med i få timer som f.eks på julaften og nyttårsaften. Det ender alltid med konflikter, sist gikk skåler og bestikk veggimellom fordi det var riskrem og ikke mandelpudding til dessert.
 

Som dere skjønner har søskenet mitt en diagnose som ble stilt i voksen alder. Og til daglig bor søskenet mitt alene, er utenfor arbeidslivet, og har pga sin adferd ingen venner eller omgangskrets,  bortsett fra søsken og foreldre. Mine foreldre har gitt alt fra dag én og vært noen skikkelige helikopterforeldre. Selv i dag forsvarer de og hjelper så mye de kan, også når det går utover dem selv og andre. Jeg for min del har fått nok. Jeg greier ikke mer. Min mann har sagt at han ikke vil omgås mitt søsken mer. Mannen min deltar ikke på sammenkomster der dette søskenet mitt er tilstedeværende. Og nå sier han at det ikke er forsvarlig at barna våre omgås søskenet mitt. 
 

Jeg har lyst til å kutte ut søskenet mitt, men greier ikke fordi vedkommende er alene i livet og har ingen bortsett fra meg og foreldrene våre. Samtidig går det hardt utover meg og mine når vi er sammen? Hva hadde du gjort? 
 

 

Anonymkode: 4d9ea...8a5

Hvis en kaster ting, så kan noen ta skade, da er en farlig - da er det muligheter for at personen kan bli innlagt.

Når det gjelder bagateller, så burde det kanskje ses i en kontekst (om en henger på klubb eller om en henger seg opp i straffbarheter); uansett, så gir ikke opplevelser grunn til å fremstå som farlig.

Anonymkode: c66ea...9cf

[AnonymBruker]

Hadde helt klart skjermet barna om de er små. Eldre barn kan man kanskje prøve å forklare til, men om det er skremmende å være rundt personen pga utagering så hadde jeg nok satt en strek ja. Om det er greit at du trekker deg ut? Det kan du bare svare på selv, men i utgp tenker jeg at man har lov til å skjerme seg fra destruktive mennesker. Selv familie. 

Men om vi snakker om en autismespekterdiagnose så er det ting dere rundt kan gjøre for å gjøre det lettere for vedkommende og. Som at ting er forutsigbare. Forventningsavklaring i forkant. Om vedkommende er tilknyttet helse hadde kanskje pårørendesamtaler vært en ide. 

Anonymkode: 08151...f82

[Snok1]

Jeg hadde aldri kuttet kontakten med søsteren min, og hvertfall ikke dersom hun hadde blitt helt overlatt til to eldre personer som de eneste som bryr seg om min egen søster i hele verden.

Jeg skjønner ikke hva det er med mennesker som overhodet vurderer dette. 

Jeg forstår at vanlig omgang kan være vanskelig, men det går faktisk an å stikke innom søsteren sin alene for en kaffekopp et par ganger i måneden. Alle klarer det.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke kuttet kontakten uten å snakke med søskenet mitt først ihvertfall. Kan dere eventuelt la rasistiske kommentarer og radikale synspunkter bare gå? Uten å ta til motmæle eller kritisere? Det gjør jo egentlig ingenting at vedkommende sier teite ting. Dere kan bare forklare for barna deres at det ikke er ok holdninger å ha, men at det er bedre å ikke si noe for å unngå krangling.

Hvis det ikke hjelper, hadde jeg snakket med søskenet mitt om at hvis du ikke roer deg ned når vi er på besøk sammen, så kan vi ikke ha mer kontakt med deg. Vi orker rett og slett ikke å utsette oss for så mye aggresjon og kjenner at vi må beskytte oss. Og særlig barna. Ikke fordi vi ikke er glad i deg, men fordi vi blir så utav oss at vi ikke klarer mer. Jeg håper du klarer å forandre på oppførselen din, for jeg er glad i deg.

Anonymkode: 32995...b35

[AnonymBruker]

Og så må du selvfølgelig alliere deg med de andre i familien. Få dem med på å la teite synspunkter gå. Og så må dere alle, inkludert søskenet ditt, ta en familieprat om hva dere skal gjøre for at det aldri mer skal bli så ille at dere må bryte kontakten. 

 

Anonymkode: 32995...b35

[AnonymBruker]

Faytastic skrev (På 18.7.2025 den 17.57):

Har du diagnoser du også, eller kunne du kanskje vert den som tar litt ansvar og ikke lar deg fyre opp. Man må ikke ytre alt på død og liv ovenfor den med diagnoser. Da tar man rett og slett hensyn! 

Vi går på nåler i nærheten av søskenet mitt. Du skulle visst hvor mye hensyn vi tar, men utfordringen er at det går alt uansett hva vi gjør. Det skal så lite til. Feil dessert, at noen går forbi stolen du sitter på for å gå fra bordet (måtte på do). Og så vet vi ikke om alt som trigger heller, min mann dukket opp i en ferskenfarget T-skjorte, og da klikka det, fordi det var «homofarge». Det er helt grenseløst vanskelig 

Anonymkode: 4d9ea...8a5